Rettsstatens Banesår

Her må vi gjøre noe folkens. Dette har gått for langt. Mine arbeider er mye basert på Maria Steinsvik’s «Frimodige Ytringer» og den britiske journalisten og forfatteren Ralph Hewins bok “Profet Uten Ære” (norsk utgave 1966). Hva jeg tar opp under er ukjent kunnskap og informasjon for 98 % av oss, også for meg selv inntil for noen dager siden. Rystende lesning.

Jeg ber de politikere og journalister og andre som mottar og leser dette å engasjere seg i saken, – og søke å omgjøre urett som er begått.

Jeg henviser til min venn jurist Herman Berge her:
http://www.rettsnorge.no
for dokumentasjon på hvordan en drar med seg elendigheten i rettsvesenet inn i nåtiden, fra fortiden. Jfr. også Liland, Torgersen, Orderud-saken og Fritz Moen. Barn av NS’er / nazier / tyskertøser ser ut til å være spesielt utsatt. De ser ut til å må ta støyten for sine fedre og mødres «synder». Alle de andre ikke nevnt, men ikke glemt.

Herman Berge er utsatt for store overgrep av norske myndigheter og spesielt rettsvesenet, som tyr til ulovligheter for å få tatt ham ned. Les alt om det på www.rettsnorge.no

Samtidig vant han over Norge i Strasbourg for en uke siden. Dom her:

http://www.rettsnorge.no/artikler/2008/Januar/170108_Herman_J_Berge_Hit_Norway_Again.htm

Gjør klart til å la illusjonene om menneskerettighetslandet falle. Beklager. Sikkert bedre å skyte på meg, budbringeren, enn å ta opp problemet, eventuelt å lukke øynene, men som oversetter til “Profet Uten Ære” Hans S. Jacobsen sier det:
«Så får man håpe at det norske folk snart er modent til å se saken «from the other side of the hill» — og etterhvert ta konsekvensen av det.»

Det norske folk har ikke vært moden til denne tid. Kanskje nå?

Det begynte med at jeg bare registrerte hvilken elendig forfatning vårt land er i, anno domini 2008. Vårt rettssystem utsteder urettferdige dommer, er ikke upartisk og en egen statsmakt som definert av Grunnloven, men blir styrt av regjeringen, del av det maktapparat som rettsapparatet er ment å beskytte borgerne mot. Politisk korrupsjon florerer, i så sterk grad at vi vanlige borgere ikke lenger har noen representasjon, idet de fleste politikere etter at de er valgt går over til å arbeide som noen direktører for staten, og for de næringslivsaktører som kan gi dem god jobb og god lønn etter at politikerkarrieren deres er over. I sum gir dette oss styresett som er en form for fascisme.

Et av spørsmålene jeg stilte meg mer og mer gjennom studiene var; Var de som beskylder andre med store ord som nazisme og fascisme, selv i en langt større grad det som de beskylder andre for å være? Var der agendaer hos den seirende part som ikke tålte dagens lys, blant annet deres agenda om å selge vårt land ut til internasjonale finanskrefter?

Undertegnede er av den oppfatning at slik uverdig praksis som vi opplever i rettsapparatet og annet, skriver seg fra et sted. Og jeg fant dens sæd i landssvikoppgjøret, når det norske folk ble ledet av sine ledere inni en blodrus verden ikke har sett på maken til.

Hvorfor står det så dårlig til med vårt land, og vår politiske ledelse, som overhodet ikke ser ut til å bry seg med vanlige folk, men er mest opptatt av å tjene penger for staten, og tjene de rike krøsuser, som forsåvidt klarer seg godt uten deres hjelp? Hva er galt med oss folket de er tillitsmenn- og kvinner for? Hvorfor overgir det norske folk seg så lett til de lavere grader av intellekt og kunnskap hos dem som behersker maktapparatet, mens de så enkelt korsfester de som vil noe mer, og som truer deres skjulte agendaer?

Jeg ville gjerne undersøke dette og gå etter i sømmene de som tok makten i landet vårt etter krigen.
Artikkel: Norsk Politikk; Det Skitne Spillet i Kulissene 1945-2006
http://www.riksavisen.no/?p=300

Jeg forstod jo fort at heltene, var ikke større helter enn av de benyttet drap, løgn og manipulasjoner, til å skjule sine egne kriminelle overgrep mot land og folk, gjerne med rettssystemets hjelp. Det var på tide å rive de selverklærte heltene ned fra pidestallen de hadde satt seg selv på.
Artikkel: Rettstatens Historie
http://www.riksavisen.no/?p=402

Artikkel: Frigjøringen 1945; Norge solgt til England
http://www.riksavisen.no/?p=394

Jeg tenkte; La meg være en bro mellom generasjonene, slik at ikke sannheten om forholdene forsvinner fullstendig. For det gjør den om det er opp til makthaverne og deres media. De styrer ennå idag. Kulissene har endret seg, og delvis persongalleriet, men agendaen, og virkningene av den, er den samme.

Da var ikke veien lang til å også å sjekke om de hadde løyet for meg i tilfellet lanssvikoppgjøret også, og i andre tilfeller også.

Døm selv, vi overlater ordet til den britiske journalisten og forfatteren Ralph Hewins, utdrag fra boken “Profet Uten Ære” (norsk utgave 1966):

«Quisling ble et offer for mobben. Utenfor nr. 19 om morgenen 9. mai, et par timer efter han kom dit, skrek tusener av nordmenn som gale, mens de viftet med kniver og spyttet på «quislinger». De nye makthavere ga efter for denne ville oppførsel.»

«Så tok en enorm heksejakt til, den 9. mai på kryss og tvers over hele Norge. Noe endog tilnærmelsesvis lignende har aldri noen gang hendt i Nord-Europa. Ikke engang i Finnland efter den fryktelige borgerkrigen, eller frihetskrigen som finnlenderne foretrekker å kalle den. Det ville kreve en egen bok skulle man beskrive de skamløse redsler som fulgte.»

«Man kunne fortsette i det uendelige og fortelle om galskapen

«Det er ikke på sin plass her å dekke efterkrigstidens politiske utvikling i detalj, i særdeleshet siden en rekke fakta først nu tar til å komme frem i lyset. Det får være tilstrekkelig å nevne at kong Haakon, London-regjeringen og Hjemmefronten snart gjorde felles sak. På den måten kom nesten alle — riktignok på forskjellige bakgrunn — til å følge den politikk og taktikk å gi Quisling all skyld for den tyske okkupasjon. Quisling og NS skulle være syndebukk.»

«Landsvikanordningen av 15.12 1944 (og 1942), som de fleste NS-folk ble dømt efter, var ulov og hadde ingen validitet. Den var en formal godkjennelse av brutal makt.»

Den offisielle kapitulasjon fant sted midnatt den 8.—9. mai 1945. Slik general Boehme så det, Norge og Tyskland hadde ikke vært i krig siden 10. juni 1940, kapitulerte han ikke til noen nordmann, men ventet på general Sir Andrew Thorne fra den britiske First Airborne Division. Denne ankom 8. mai, da våpenhvilen trådte i kraft, og representerte de alliertes øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower. Sytten offiserer ledet av brigadier R. Hilton, derav to nordmenn, ble beordret av Thorne til å ta over makten.
Tre dager senere (11. mai) da Hjemmefronten til sin ergrelse oppdaget at Norge og Tyskland etter kapitulasjonen 10. juni 1940 hadde hatt våpenstillstand de siste fem år, ble en symbolsk overgivelse arrangert av propagandahensyn på Akershus Festning: En formidabel tysk kommandant og en barhodet norsk ungdom i knikkers og sportsstrømper ble fotografert i honnør for hverandre. Ni av ti nordmenn tror den dag i dag at dette bildet som henger overalt i norske hjem, representerer Wehrmachts overgivelse til Hjemmefronten, og at dette var den offisielle kapitulasjon.

*) Som et eksempel på bitterheten kan jeg nevne følgende: Mot slutten av min audiens hos kong Haakon i London et år tidligere dristet jeg meg til å spørre: «Og hva vil dere gjøre med Quisling. Sir?» Hans Majestet svarte uten å nøle: «Vi skal henge ham, ja, vi skal henge ham tre ganger».
Jeg antar jeg så forbauset ut, for Kongen forklarte: «De forstår, første gang vil fallemmen ikke åpne seg. Da skal vi si: «Vi beklager så meget, major Quisling, vi blir nødt til å forsøke igjen senere.» Så vil han bli ført tilbake til sin celle. Neste gang, forstår De, vil tauet ryke. Enda en gang vil vi be om unnskyldning og si: «Vi er meget lei for at dette hendte igjen, major Quisling. Vi skal se om vi kan gjøre det bedre neste gang.» Så vil han bli ført tilbake til sin celle. Den tredje gang vil vi være heldigere. Forstår De?
»

Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror – selv om verdenskrigen nu var slutt – og den varte ulykkeligvis opp til dobbelt så lenge som den tyske okkupasjon. Den siste politiske fange kom ut av fengslet 1957, etter en soningstid som gjennemsnittlig for mordere“, sier Hewins, og videre;

Men det verden skulle bli vitne til var ikke en rettssak basert på de romerske lovbøker. Det ble en gladiatorfremvisning for massene i ånden fra det Colosseum som kastet en kristen for løvene.

«Den offisielle stortingsmelding «Om Landssvikoppgjøret» 1962 angir følgende tall:

17.000 dømt til frihetsstraff
3.120 vedtatt forelegg om frihetsstraff
3.450 dømt til annen straff
25.118 vedtatt forelegg om annen straff
5.500 påtaleunnlatelse
37.150 henlagt etter bevisets stilling
1.375 frifunnet ialt
ialt 92.805.

30 nordmenn ble dømt til døden, det samme ble 15 tyskere for «krigsforbrytelser». 25 av førstnevnte ble henrettet, 1 døde som fange og 4 ble benådet. De 15 «krigsforbrytere» ble alle henrettet. Til dette kommer over 200 som ble likvidert, foruten alle selvmord

«Forbundet for social Oppreisning skrev til Den internasjonale Juristkommisjon 15. juni 1964 «Hatet mot NS-medlemmene var så intenst at det nesten ikke var noen risiko med å drepe dem. Til og med plyndring og efterfølgende mord på et jødisk ektepar ble frikjent i retten efter 1945 — fordi morderne hadde vært medlemmer av Hjemmefronten. Ingen NS-medlem hadde noen sinde skadet jøder.»

«Der måtte Quisling vente i mer enn en time i den kalde høstluften, mens en flokk tilskuere, blant dem lagmann Erik Solem, samlet seg oppe på festningsvollen mot fjorden. Idet han kastet et blikk opp på mengden bemerket Quisling: «Det er akkurat som i det gamle Rom, hvor det var folkeforlystelse å se mennesker dø». Han ba så om å få trykke de 10 mann i eksekusjonspeletongen i hånden. Dette ble innvilget. «Ikke få samvittighetskrupler siden i livet,» sa han til guttene. «Ikke for min skyld. Dere handler etter ordre, og gjør bare deres plikt som soldater, slik som også jeg har gjort

«Derpå ble hans legeme brakt til garagen i Møllergaten 19 og lagt til skue for alle og enhver. Mange «gode nodmenn» kom for å se at prototypen «quisling» virkelig var død. For deres skyld ble teppet tatt av. Folk stakk i kroppen og kom med rå bemerkninger. Mange år senere ble Vidkun Quislings aske utlevert til hans enke og gravlagt ved siden av hans kjære mor i Gjerpen på hans hjemsted i Telemark.»

Idet vi minnes en annen mann, som ble korsfestet av lignende mobb, også drevet frem av lederne, fordi han stod imot sin samtids makthaveres agenda, for ca. 1984 år siden.

Flere utdrag her:
http://www.riksavisen.no/?p=457
http://www.riksavisen.no/?p=462

De må jo ha vært helt i blodtåka den MILORG-gjengen, og ser ut som de er det ennå. Selv Kongen; “vi skal henge ham tre ganger, Sir“. Etter å ha lest dette er jeg plutselig gått fra å være en svoren monarkist, til å bli republikaner. Har ikke noe forhold til elitestyre likevel, og elite ser det ut til at kongehuset har blitt, eller alltid har vært uten min viten eller bevissthet om det.

Tilbakevirkende lover, provisoriske anordninger, løgn mot sin neste, myndighetenes underslag av bevis for å ta sine opponenter. Det tilhører en virkelighet vi trodde var over, men virkeligheten lever i beste velgående, her og nå i vårt land idag, jfr, min artikkel: ”Rettstatens Historie”.

Japanerne hedrer sine motstandere i krig, de folder hendene foran ansiktet og bukker for sin “fiende”. I gentlemansporten kårde det samme. Opponentene bukker for hverandre, og hedrer hverandre, for den verdige motstander de er. Slik er det ei i den grumsete norske folkesjel, som blir som de blir forledet til.

Jeg kan ikke få sagt det, på bakgrunn av beskrivelser i Ralph Hewins bok, hvor stor forakt jeg har ovenfor de slimåler som tilranet seg makten over kongeriket etter krigen, i deres behandling av medmennesker. Her fikk virkelig vår rettsstat sitt banesår, og har beholdt det i all tid siden. Den som ikke blir kvalm av slike rettsløse tilstander, og slik inhumanitet, er ikke 100% menneske. Underslag av frikjennende bevis, urettferdige dommer, korrupte og inhabile dommere, alt dette vi kjenner fra idag. 1/6 del av landets befolkning innvolvert i noe de kalte “landssvikoppgjøret”, mens de virkelige svikerne stakk av med pengekisten til Storbritania, eller stakk til skogs eller til Sverige, og kom tilbake 5 år senere når alt var over, – som helter (?). Vi høster som vi sår, og folks blodrus i disse maidager 1945 straffer seg nå. Her ligger den ene store årsak til vår nåværende degenererte nasjon.

Jeg mener at en kan holde engelskmennene ansvarlig for at de ikke opprettholdt lov og orden. Tyskerne overgav seg til engelskmennene ved midnatt 8-9 mai, 1945, til general Sir Andrew Thorne som representerte de alliertes øverstkommanderende Dwight D. Eisenhower, ikke til nordmennene, og engelskmennene hadde dermed ansvaret for at krigens lover ble overholdt. Sanksjonene, terroren og torturen mot medmennesker etter 9. mai, er av et format som savner sidestykke, og MÅ rettsforfølges i internasjonale fora.

Noe må gjøres skal vi ha håp om å kunne berge nasjonens sjel, i motsatt fall ser det mye mørkere ut, enn det har vært til nå, fordi om ikke vil urett legges til urett, bevisst, med de konsekvenser for land og folk det har i fortsettelsen.

Om ikke noe gjøres må jeg bare henstille til høyere makter å se i nåde til oss.

Ha en god dag, og lykke til.

Mvh. J.Johansen
Nordisk Tillitsmann

Dele artikkel (Share article by Email) Dele artikkel (Share article by Email)
Spread the love - Sharing is caring