Arnold Juklerød; Psykiatriens uhyggelige menneskeforakt avslørt

At psykiatrien blir brukt politisk av myndighetene er nå grundig dokumentert i Thore Lie’s sin nye bok: ”SKOLERETT. Historien om Arnold Juklerød.

Bokomtale: Arnold Juklerød ble tvangsinnlagt på Gaustad sykehus 22.11.1971 og møtte ved innleggelsen dir. / professor Ørnulv Ødegård. Siden ble han ”behandlet” av en serie av Gaustads ansatte. En av ”behandlerne” kom tidlig med denne uttalelsen: ”Du må lære å forstå at skal du kunne tilpasse deg dagens samfunn så må du være mer fleksibel når det gjelder sannheten”. Juklerød svarte: ”Dagens korrupte samfunn? Kan du konkret påpeke noe unormalt i det jeg sier og skriver?” Psykiateren: ”Det normale kan være å bli unormal!” Juklerød: ”Nå må du gi deg, det normale er og blir normalt” og videre fra Juklerød: ”Men det kan bli og har blitt så mye unormalitet i samfunnet at det normale blir karakterisert som unormalt, og det unormale blir karakterisert som det normale.” Psykiaterne skjønner ikke at sannheten er det som varer lengst. Sic!

Thore Lie skal presentere sin siste bok om Arnold Juklerød: ”SKOLERETT. Historien om Arnold Juklerød
Tirsdag 25.1.2011 kl. 1630 – på Deichmanske Bibliotek,
Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo, tlf.: 23 43 29 00
Boken kan kjøpes her: Kolofon Forlag

Fra pressemeldningen om boklanseringen
ARNOLD JUKLERØD er utvilsomt Norges mest kjente offer for psykiatrien. Utenforstående, som verken kjente til psykiatriens vesen eller bakgrunnen for saken, fikk nok inntrykk av en gal mann, eller som den moderne psykiatrien vil si – en psykiatrisk pasient med en alvorlig psykisk sykdom / lidelse. Psykiaterne gjorde da også det de kunne for å få ham til å framstå slik i offentligheten. Ikke for at denne lysskye profesjonen ivret for at Juklerøds sak skulle bli kjent, – absolutt tvert imot, men det som kom ut i sakens anledning, – ofte harselerende omtalt som «sirkus Juklerød» handlet stort sett om diagnoser og om hvorvidt mannen var farlig.

Vel, det var jo for så vidt et sirkus, og i dette sirkuset var det psykiatrien, representert ved dens elite av professorer -, som ble avkledd. Juklerøds diagnose var helt typisk, som en av dem sa det i filmen om ham, og det presis på desimalen. Han led av kverulantparanoia av religiøs type, med betegnelse 297.0! Fordi han hadde vrangforestillinger om myndighetene i skolesaken.

For disse ble han tvangsinnlagt to ganger, for å «behandles». Selv om det i lærebøker ble uttrykt sterk tvil om hvorvidt denne lidelsen overhodet lot seg behandle.

Utdrag fra Thore Lie i email til redaksjonen
Jeg har totale skrevet 1350 – 1400 sider om Juklerødsaken – på døds tidspunktet (25.1.1996 – 15 år på selve dagen for min presentasjon) ca. 850 sider – alle A4-sider. Jeg tenkte denne gangen – rett i ettertid av at Arnold døde – å skrive ei bok, men det blei ikke noe. Nå kommer en ”behandler” fra 70-tallet (Ernst Torbjørn Kristoffersen, i dag: Torbjørn Vatnaland) ut med bok, ”Juklerødsaken” (våren 2010). Denne boka har jeg ikke lest – men den 16. juni 2010 kom det en kronikk i Klassekampen under tittelen ”Psykiatrisk drittpakke” og som (de som har lest den) sier at skal ivaretas familien og psykiatrien. ”Nå må du på banen”, kom folk til meg og sa – og jeg satte i gang. Og min bok handler om korrespondansen med myndighetene om da Juklerød fikk rett i departementet i SKOLESAKEN (75% av boka er det – 20% om Juklerødsaken (i startfasen) og 5% avslutning).

Fra bokpresentasjonen skriver Thore Lie (bokens bakside):

Dette fører meg videre til Bibelen som var Juklerøds rettesnor i livet (Juklerød var jo en forkynner i Frikirken i sitt hjemdistrikt før psykiaterne tok ham) – og han førte meg videre inn i Guds Ord og jeg er ham (av flere) stor takk skyldig for min tro på Jesus Kristus og Guds Ord i dag. Og i Salmenes bok, salme nr. 41 versene (7 – 13) minner meg om Juklerøds rettferdighetskamp på Gaustad.

I Klassekampen 22.9.1982 ble advokat Ole Jacob Bae (Juklerøds advokat en viss periode) intervjuet av Albert H. Collett om bl. a. Gaustad-overlegen Bård Brekke og hvor Bae sier bl.a.: ”Det er to utsegner eg reagerer meget sterkt på. For det første Brekkes dulgte og halvkveda antydning om at Juklerød er ein potensiell drapsmann. Han seier riktignok at Juklerød likevel ikkje er det, men kvifor i all verda kjem han med slike fråsegner da? Dette er uhørt! Det er fullstendig uakseptabelt at ein lege kan uttale seg så poengtert injurierande om ein innlagt, og utsegna er opplagt grunnlag for ei injuriesak. Om Juklerød gjekk til ei slik sak, er eg overtydd om at han ville vinne. Den andre utsegna til Brekke som eg spesielt reagerer på er at ein må fylle ein kyrkjegard med pasientar før ein blir spesialist.

Thore Lie er født i 1944 på Kongsberg. Etter endt allmennutdannelse gikk han på ”Befalsskolen for Hærens Samband”, Jørstadmoen/Lillehammer (1964 – 1965) og utførte plikttjenesten bl. a. v/Brig N. i Heggelia, indre Troms. Utnevnt til løytnant i aug. 1986, og har ca. totalt 3 års tjeneste innen Hæren. Etter befalsutdanningen tok Lie økonomisk utdannelse/sivil-økonom og har vært lengst ansatt i Nylands Verksted, Aker-gruppen og siden Industribanken som i dag heter Innovasjon Norge. Tidligere (i 2003) har Lie gitt ut bok om sitt syn på psykiatrien sammen med Edel Sæther: ”Hva har jeg vært med på?”

Psykiatriens makt

De grove, langvarige overgrepene mot Arnold Juklerød blir ikke glemt, selv om det snart er 15 år siden aksjonslederen fra Drangedal avgikk med døden.

I brev av 11.08.95 fra Kirke – utdannings- og forskningsdepartementet får Juklerød rett. Han ble renvasket for beskyldningene om vrangforestillinger. Juklerød har senere sagt at gleden han følte ved å lese dette brevet kunne bare sammenlignes med gleden han følte da tyskerne kapitulerte i mai 1945.

Men psykiaterne gjorde det straks klart at de ikke «kunne», dvs. ikke ville, endre sin diagnose. Ikke en tøddel. Juklerød, som døde 25.01.96, fikk dermed med seg sin «diagnose» i graven. Akkurat det var likevel ikke så viktig for ham. Han hadde forlengst avslørt psykiatrien som det humbug og offentlig godkjente kvakksalveri det er. Nå sitter psykiatrien selv med disse vrangforestillingene. Til evig tid.

Boka til Thore Lie er viktig fordi den avslører at Makten ikke går av veien for å bruke dette kvakksalveriet når sannhetssøkende mennesker kommer dem for nær. Men den er enda viktigere hvis den kan tjene som et varsko mot at den fortsetter å gjøre nettopp det.

Symptomfri sinnssykdom

To bøker er i år utgitt om Juklerøds liv og skjebne, bl.a. Thore Lies: SKOLERETT. Historien om Arnold Juklerød». Begge påminner oss om at psykiatre er den eneste yrkesgruppen i det moderne samfunn som kan frihetsberøve mennesker på livstid uten lov og dom. Hvilket åpner dette for et maktmisbruk av de sjeldne.

Ni av de første 15 menneskene som ble lobotomert ved Gaustad sykehus døde av blodtap på operasjonsbordet. De ble simpelthen avlivet som følge av at sykehussjef Ørnulv Ødegårds psykokirurger stakk kniver inn i deres hjerne «til beste for pasienten».

Vrangforestillinger Juklerød var så uheldig å bli undersøkt av den samme Ødegård ved tvangsinnleggelsen i 1971. Ødegård brukte ikke lang tid på å fastslå at lederen av aksjonskomiteen mot nedleggelse av Holtane skole var paranoid. Det hører historien til at Ødegård også ville tvangsinnlagt Knut Hamsun med samme diagnose i 1898, det året dikteren skrev Victoria. På basis av «ukorrigerbare vrangforestillinger» om ulovligheter begått fra myndighetenes side i skolesaken, påførte man aksjonslederen diagnosen kverulantparanoia. En diagnose som hadde sin hovedutbredelse i Tyskland på 1930-tallet.

Tvangsinnlagt

Ingen av lovens tre vilkår for tvangsinnleggelse var oppfylt da Juklerød tapte sin frihet. Desto mer kom det til å plage ledelsen ved sykehuset at pasienten aldri oppførte seg som en sinnslidende. I årenes løp skulle sykeshuset strekke seg langt i håp om at mannen ville gjøre noe forrykt, så som å påføre seg selv eller andre skade. I dette lyktes de såpass dårlig at endog pleiere ved Gaustad kom i vane med å bruke Juklerød som barnevakt.

Sommeren 1988 trakk psykiaterne Hornemann og Madland, etter langvarig observasjon, den konklusjon at han led av «symptomfri sinnssykdom». En meningsløs konstruksjon i slekt med alkoholfritt brennevin. Abrakadabraen bestod i at man dermed kunne forene den påståtte psykosen i 71 med strafferettslig tilregnelighet etter tvangsutleggelsen i 85. I praksis var Juklerød utskrevet til et liv i rennestenen, uten arbeid og bolig.

Uten sidestykke. Som Åge Hovengen i sin tid fastslo på Stortingets talerstol, ville en gårdbruker mistet retten til å holde dyr hvis vedkommende behandlet dem like dårlig som Gaustad sykehus behandlet Juklerød. De frakoblet strømmen til teltet hans i 25 minusgrader, slik de avstod fra å bistå da han tvekroket kastet opp blod og besvimte. Såpass vel må man ha lov til å tro om ledelsen ved Gaustad at de hele tiden visste det var en tilregnelig og robust person de mishandlet. Om de virkelig trodde han var alvorlig sinnssyk og hjelpetrengende, står man overfor en hjerteløshet uten sidestykke i norsk legehistorie.

Hadde rett

Få måneder før sin bortgang mottok Juklerød en skriftlig bekreftelse fra departementet på at hans «vrangforestillinger» i skolesaken medførte riktighet. Bekreftelsen kom ikke til å medføre noen beklagelse fra Gaustads side for uberettiget frihetsberøvelse og diagnosefangenskap i 25 år. Den store forskjellen på myndighetenes galskap og galskapen til en systemkritiker som Juklerød, består i at myndighetenes galskap sjelden er uten symptomer. Et av disse symptomene vil for all fremtid bære navnet Arnold Juklerød.

Forord til boken

(Publisert med forfatterens samtykke)

Undertegnede og bokens forfatter, Thore Lie, var Arnold Juklerøds nærmeste pårørende – sammen med sin kone Velaug – da han døde 25.1.1996. Arnold Juklerød fikk rett i saken han kjempet i 25 år og som også var grunnlaget for hans psykiatriske diagnose. Dette skjedde i et brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, KUF datert 11.08.1995. Dette brevet oppsummerer hele saken og viser at Juklerøds ikke hadde vrangforestillinger angående skolesaken, men han hadde rett.

Fra sommeren 1992 og fram til brevet fra departementet kom i august 1995 hadde jeg uttallige møter med Juklerød, og jeg skreiv mange brever til myndigheter involvert i saken.

Juklerødsaken er meget godt gjennomdokumentert. Jeg vil nå utgi korrespondansen med norske myndigheter som førte til gjennombruddet i saken i august 1995.

Apropos og dette er viktig: Noe annet enn Skolesaken ble ikke av Gaustad sykehus fremført mot Arnold Juklerød for å stemple ham som et psykiatrisk tilfelle med diagnosen: Kverulantparanoia 297,0 (dvs. en religiøs type kverulant).

I nærværende bok blir det dokumentert gjennom brever hvilken kamp Arnold Juklerød gikk gjennom for å få dokumentert at han aldri hadde hatt noen form for vrangforestillinger om myndighetene i skolesaken.

Gjennom denne rettferdighetskampen tapte han flere rettssaker, han ble hentet av politiet på Gaustad utallige ganger og han ble fengslet også flere ganger.

Tross all motstand holdt Juklerød hardnakket på sannheten og presiserte at han ikke ville forlate Gaustad før hans usanne sykdomsdiagnose var slettet, (i en rettssak i Oslo Forhørsrett 20.6.1988 ble han også dømt symptomfri sinnssyk da det plutselig dukket opp en rettspsykiatrisk erklæring. NB! Denne erklæringen kommer vi tilbake til på slutten av forordet).

Utenom familien var det ingen som kjente Arnold Juklerød bedre enn min kone, Velaug, de siste 10 årene av hans levetid. Hun så ham daglig i denne perioden, og hun hjalp ham med praktiske ting i tillegg til å formidle hva hun så som leg person fra et postkontorvindu på et norsk sykehus til dem som måtte ønske å vite.

Juklerødsaken vil noen hevde startet 2.11.1962, mens andre vil hevde den startet noe senere med Juklerøds tvangsinnleggelse på Gaustad sykehus 22.11.1971. Til tross for at Juklerød fikk rett 11. august 1995 av departementet, slettet ikke Gaustad diagnosen hans. Juklerød ble derfor værende på Gaustad for å kjempe videre.

Hans begrunnelse var at han skulle være like ”frisk” den dagen han reiser fra Gaustad som han var den dagen han ble brakt til Gaustad av politiet første gang. Når han nå har vunnet rettferdighetskampen har han også dokumentert at han var en politisk fange i Gaustads politiske fengsel. Og for å bruke Arnolds egne uttalelser: Kampen begynte i Kirke-, forsknings- og utdanningsdepartementet (KUF) da jeg kunne legge fram dokumentasjon på ulovlig skolenedleggelser i det ganske land (Norge).

Myndighetene likte ikke denne sannheten. Dermed beordret myndighetene Arnold til Gaustad for at psykiaterne skulle omgjøre sannheten om skolesaken til vrangforestillinger om den samme skolesaken.

Arnold bestemte seg så for å avsløre denne galskapen der den startet: Nemlig i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF). For hans begrunnelse var at dersom han fikk innrømmelse fra departementet om at han a l d r i hadde hatt vrangforestillinger om myndighetene i skolesaken, og psykiaterne likevel ikke ville gi seg, så hadde han en klar dokumentasjon på at psykiaterne selv ville bli bærere av diagnosen som dem gjennom sin sammensvergelse / kverulanteri på falskt grunnlag hadde stemplet Arnold Juklerød med i mange år. Og NB! – og slik gikk det!

Arnold fikk dokumentert i et brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), 11.8.1995, at han alltid hadde hatt rett i sine ”vrangforestillinger” i skolesaken. Men psykiaterne holdt fortsatt hardnakket fast på s i n e vrangforestillinger i skolesaken vedr. Arnold Juklerød. Dermed har psykiaterne blitt bærere av den samme diagnose dem selv hadde stemplet og torturert Arnold Juklerød med i nesten 25 – tjuefem – år.

Og vedr. Arnold Juklerøds opphold gjennom nesten 25 år som politisk fange på Gaustad, så er det nå godt dokumentert at også våre myndigheter benytter sinnssykehusene til å kneble brysomme mennesker som kan dokumentere våre myndigheters grove overgrep mot folket!

Jeg har valgt å lage ”bolker / avsnitt” av min korrespondanse med norske myndigheter vedr. skolesaken. Det første avsnittet er en ”liten innføring” om Arnolds sak – men ikke en kronologisk gjennomgang om Juklerøds sak, det ville i så fall ha blitt et helt lite bokverk.

Avsnittene er følgende:

  1. En ”liten innføring” i Arnold Juklerøds sak,
  2. Korrespondanse m/Kragerø kommune og kommuneadvokaten i Kragerø,
  3. Korrespondanse m/Oslo kommune m/tidligere ordfører Albert Nordengen,
  4. Brev m/svar til/fra Kong Harald V og hans råd, departementet KUF,
  5. Legalitetskontroll v/Arnold Juklerød, korrespondanse – eller mangel på det – m/departementet KUF,
  6. Korrespondanse med noen få gjenlevende personer i Kragerø kommune som stod sentralt i maktkampen,
  7. Endelig: Korrespondanse med Statens Helsetilsyn,
  8. Avslutning.

Flere av avsnittene omhandler korrespondanse med Sivilombudsmannen og ved et tilfelle også korrespondanse med daværende stortingspresident, Kirsti Kolle Grøndahl.

Første bolk består av bl.a. ”En erklæring” fra Kragerø Skolestyres vedtak fra 2. november 1962 som er gjengitt i sin helhet i boka, og som på et langt senere tidspunkt skulle vise seg å bli første ”steg” i Juklerøds skjebne. Elleve personer skrev under denne erklæringen i juli 1970. De elleve skrev under på at de var fullt klar over hva de var med på å vedta i 1962. Men forfatteren av nærværende bok mener at det kunne de ikke ha vært!

I 1989 publiserer Trond Skaftnesmo sitt skriv: ”SKOLESAKEN – en beretning om politikk, psykiatri og rettsvesen i Norge” som blir gjengitt i sin helhet i denne boken. Jeg husker Arnold sa til meg senere da forfatteren av nærværende bok fikk lese SKOLESAKEN at ”da var jeg glad da Trond skrev denne”. Jeg skjønte Arnold meget godt. Da jeg begynte på mine skriverier til norske myndigheter for å forsøke og renvaske Arnold, var Trond Skaftnesmos skriv selve ”fasitsvaret” for meg og som jeg gjentatte ganger måtte tilbake til. Trond har gitt meg tillatelse til å benytte hans skriv vedr. skolesaken fra 1989 fullt ut.

Det siste skrivet jeg ønsker å ta med i nærværende bok er mitt eget skriv fra mai 1996: «Holtanesaken” – nedleggelsen av Holtane skolekrets i Kragerø kommune 1962 – 1971”. Den handler nettopp om det overskriften sier – nedleggelsen av Holtane skolekrets – og i den forbindelse om to møter i departementet (KUD den gangen – Kirke- og utdanningsdepartementet) i 1970. Leser man dette i ettertid ser man klart at departementet hadde svært lite å fare med i fra første stund. Byråsjef Tor Holtan-Hartwig, skolepolitisk talsmann for Kristelig Folkeparti i bystyret og med 20 års fartstid, samt varamann til Stortinget for samme parti, førte disse forhandlingene på vegne av Staten. Da jeg ble ”opplært i Juklerødsaken” i det små fra oktober 1985 av Velaug, var jeg fullbefaren ut i gamet da jeg endelig oppsøkte Juklerød, – og senere tidligere byråsjef Tor Holtan-Hartwig i september 1993, nå rådgiver T.H.H. Jeg konfronterte ham med Juklerødsaken, men Holtan-Hartwig var sint og autoritær og hadde svært lite konkret å komme med mht. ”å oppklare saken” overfor meg. Les det jeg har kalt: ”Vedlegget om ”Holtanesaken” under kapitel nr. 1.

Ved St. Hans tider 1993 skriver jeg til Kragerø kommune, men må purre opp svar gjentatte ganger. Det lykkes meg omsider å få et svar fra kommuneadvokaten, advokat Tønnes Løchstøer. Da kommuneadvokatens svar var svært mangelfullt, innkalte jeg følgende personer til møte den 15. april 1994: Tidligere stortingsrepresentant Johannes Østtveit, Krf, som hadde vært gjennom samme problemstilling i sin kommune, Bø i Telemark, som det Arnold hadde kommet i på 60-tallet vedr. Holtane skole, rådgiver i KUF Tor Holtan-Hartwig, sogneprest i Frogner Menighet, Nils Jacob Tønnesen, Arnold Juklerød og endelig undertegnede. (Møtet fant sted i Akersgata 13 i SND’s lokaler der jeg den gang jobbet (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond / nå: Innovasjon Norge)). Etter en muntlig forespørsel etter møtet frembrakte det et skriftlig svar fra Johannes Østtveit 20.4.1994, se svaret under avsnitt nr. 2. Siden blir det en omfattende korrespondanse med Sivilombudsmannen (12 – 13 brever begge veier) vedr. flere av kapitelene uten å komme et skritt nærmere vedr. en løsning. Samtidig er jeg også innom med et brev til stortingspresident Kolle Grøndahl som svarer at hun intet kan gjøre da Sivilombudsmannen tar sine beslutninger på selvstendig grunnlag. Stortingspresidenten har som hun sier ingen instruksjonsmyndighet overfor Sivilombudsmannen.

Rett før jul i 1993 skriver jeg til Kongen. Han gjorde virkelig jobben sin slik jeg ser det. OG TAKK FOR DET KJÆRE KONGE! Kong Harald V sendte korrekt brevet videre til sitt råd: KUF (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet). Da visste jeg at vi måtte få svar når brevet ble sendt departementet ”ovenfra og ned” og ikke ”nedenfra og opp”. Og vi fikk dialog, men likevel måtte vi også denne gangen via Sivilombudsmannen for å få svar innen rimelig tid.

Arnold og jeg diskuterte videre, og Arnold mente med rette at vi burde ”ta for oss” LEGALITETSKONTROLLEN – dvs. selve nedleggingen av Holtane Skolekrets i Kragerø kommune – når vi først var i gang. Arnold tok for seg og forfattet det hele vedr. denne korrespondansen med styresmaktene – og det uten innblanding fra noen. Selvsagt diskuterte vi også her de svarene vi fikk og den videre fremdriften. Men dette var Arnolds jobb fullt og helt. Svar satt langt inne også her, men Sivilombudsmannen – til tross for at vi kunne lese mellom linjene at Sivilombudsmannen følte seg brydd – fremtvang svar fra departementet omsider.

Fra sommeren 1994 ble en rekke kommunale politikere i Kragerø kommune kontaktet av undertegnede – noen var dessverre gått bort siden tumultene startet på 60-tallet – som i sin tid var krumtapper i Skolesaken og dermed også Juklerødsaken. Sekretæren i skolestyret, Elinor Wroldsen, var en sentral skikkelse den gangen, (EW har hatt flere fremtredende jobber i Kragerø Kommune). Men alle som jeg kom i kontakt med kviet seg for å komme med den hele og fulle sannhet – absolutt alle som jeg kontaktet. Man var redd Juklerødsaken. For alle visste jo at Juklerød hadde rett, – hvert fall på d e t tidspunktet jeg startet med Juklerødsaken – sommeren 1992. Sannheten er at kommunalpolitikerne var klar over sin egen falskhet, – hvert fall tilbake til underskriften juli 1970 (se ovenfor i forordet).

Til slutt vil jeg takke Torjus Dølo, Niels Chr. Geelmuyden, Cecilie Høugård og Trond Skaftnesmo for tillatelse til å benytte tidligere publiserte artikler til denne boka. Så håper jeg at denne boka vil gi svar på for den enkelte at når myndighetene gir den lille menige mann rett – LIGGER DETTE MEGET, MEGET, MEGET LANGT INNE – DESSVERRE, DESSVERRE. Det er nemlig ikke daglig kost at et departement gir den lille mann rett! Jeg kan for øvrig opplyse om at departementets brev – brevet fra KUF den 11.8.1995 – som er parafert av underdirektør Carolyn Midsem var vedkommendes siste embetsutførelse for departementet. Hun sluttet nemlig i departementet denne dagen, 11.8.1995.

En liten, men viktig opplysning til slutt

Et rundskriv, m/følgebrev til Skoledirektøren i Drammen – som Holtane skole sognet til, fra KUD v/statsråden av ”Oslo, 30. oktober 1956”, stod meget sentralt og er viktig i å forstå Juklerødsaken. Det var Juklerøds gode venn gjennom hele hans Gaustadperiode, nå avdøde advokat Gustav Flatabø, som gjorde oppmerksom på brevet og rundskrivet. KUD v/juridisk rådgiver Else-Brit Nilsen ringte meg rett etter mitt brev til dem av 20.2.1995. Nilsen hadde ikke greid å få tak i ”brevet til skoledirektøren i Drammen” som altså Holtane skole sognet til og lurte på om jeg hadde? Jeg forstod da at KUD i k k e ville ha tak i brevet / rundskrivet – da ville KUD få store vanskeligheter med å ikke gi oss rett i SKOLESAKEN! – (det tok nemlig 11 måneder før det blei bevegelse etter forrige brev til undertegnede fra KUD – 11. mars 1994 til Else-Brit Nilsen ringte meg 20.2.1995).

Ja, det har jeg og kan skaffe dere en kopi”, sa jeg. Et par dager etter dette, 22.2.1995 oversendte jeg ”brevet til Skoledirektøren i Drammen” til KUD v/Else-Brit Nilsen. Så lot jeg det gå vel ca. en måned til, da ”skreiv jeg forsiktig” til Riksarkivet for å få tak i ”brevet og rundskrivet” og etter få dager hadde jeg beviset på at Riksarkivet hadde det, stikk i strid med hva departementet / KUD opplyste meg om tidligere.

NB! Arnold Juklerød – ”nu” som symptomfri sinnssyk, (en rettspsykiatrisk erklæring i Oslo Forhørsrett nevnt tidligere i forordet).

Som sagt dukket det opp en rettspsykiatrisk erklæring i Oslo Forhørsrettden 20.6.1988. Den var undertegnet av psykiater og politilege Karl-Ewert Hornemann og psykiater og overlege Njål Madland. Den tredje psykiateren som tok betaling for å ha deltatt i den judisielle observasjonen, overlege Harald Ø. Reppesgaard, fikk aldri erklæringen til undertegning.

En av de fem konklusjonene i erklæringen var: ”Vi anser ikke Arnold Juklerød, 080125, som sinnssyk nu.” De rettsoppnevnte psykiaterne har imidlertid gitt et utrolig forbehold:

Det må videre innrømmes at det er tvil tilstede og at det bak observandens nuværende, ikke påviselige tilstand, kan skjule seg en ikke aktiv eller symptomfri sinnssykdom”.

Trondheim, 20. juni 1988 Tronvik sykehjem, Kjyrkebø
Karl-Ewert Hornemann Njål Madland,
politilege overlege

Den ”Rettsmedisinske kommisjon” v/psykiatriprofessor dr. med og overlege Nils Adolf Retterstøl godkjente selvsagt denne elegante bestilte justering og fantastisk rundvriing, (den rettspsykiatriske erklæringen var gjennom flere runder før Retterstøl kunne godkjenne den).

29.3.2010

Thore Lie (sign)

Beslektede artikler

Gaustad “Sykehus” – CIA og Traumebasert Befolkningskontroll
http://www.riksavisen.no/?p=425

Sosialdemokratiets “Ariske” Idealer
http://www.riksavisen.no/?p=473

Frank Olson; MK-ULTRA
http://www.riksavisen.no/?p=304

Hva skjuler massegraven ved Gaustad?
http://www.nyhetsspeilet.no/2010/02/hva-skjuler-massegraven-ved-gaustad/

Facebok kommentarer

kommentarer

Leave a Comment