En jødisk utbryter advarer Amerika

-Benjamin Freedman snakker ut.
En jødisk utbryter advarer Amerika, av Benjamin H. Freedman
Innledende bemerkninger:
Benjamin H. Freedman var en av de mest interessante og forbløffende personligheter i det 20. århundre. Freedman, som ble født i 1890, var en vellykket, jødisk forretningsmann i New York City, og var i sin tid eier av the Woodbury Soap Company. Han brøt med den organiserte jødedom etter den judeokommunistiske seier i 1945, og brukte resten av livet og størstepartene av sine ikke ubetydelige formue, minst 2,5 millioner dollar, til å avsløre det jødiske tyranni som har oppslukt De forente stater. Ben Freedman visste hva han snakket om fordi han hadde vært en insider i de øverste sjiktene i jødiske organisasjoner og -renkespill som tok sikte på å vinne kontrollen over vårt land. Han var en personlig bekjent av Bernard Baruch, Samuel Untermeyer, Woodrow Wilson, Franklin Roosevelt, Joseph Kennedy, John F. Kennedy og flere andre av vår tids betydelige personligheter. Benjamin Freedman holdt følgende tale foran en patriotisk forsamling i 1961 i Willard Hotel i Washington, D.C. På vegne av Conde McGinleys patriotiske avis på den tiden: Common Sense. Selv om denne vidtspennende og improviserte talen i enkelte mindre henseender er blitt noe foreldet, er Benjamin Freedmans hovedbudskap til oss: Hans advarsel til Vesten, mer aktuelt enn noen gang.

Her i De forente stater har sionistene og deres medbrødre fullstendig kontroll over regjeringen. Av mange grunner, altfor mange og for komplekse til å komme inn på nå, regjerer sionistene og deres medbrødre De forente Stater som om de var de absolutte monarker i vårt land. Kanskje du vil si at dette er en sterk uttalelse, men la meg fortelle dere hva som har skjedd mens vi alle sov.
Hva skjedde? I løpet av sommeren 1914 brøt første verdenskrig ut. Det er få tilstede her på min alder som husker det. Denne krigen ble ført på den ene siden av Storbritannia, Frankrike og Russland, og på den andre siden av Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia.
I løpet av to år hadde Tyskland vunnet krigen , ikke bare nominelt, men faktisk. De tyske U-båtene som overrasket verden, hadde feid vekk alle konvoier fra Atlanterhavet. Storbritannia sto der uten ammunisjon til soldatene, med bare én ukes matforsyninger, og etter det sult. På den tiden hadde den franske hær gjort mytteri. De hadde mistet 600 000 av den franske ungdom i slaget om Verdun. Den russiske hær trakk seg tilbake. De plukket opp leketøyet sitt og marsjerte hjemover. De ønsket ikke å leke krig lenger, og de likte ikke den russiske Tsar. Den italienske hær hadde brutt sammen.
Ikke et skudd var blitt avfyrt på tysk jord. Ikke en eneste soldat fra fiendens rekker hadde krysset Tysklands grenser. Og likevel tilbød Tyskerne England fred. De tilbød England en forhandlet fred på det rettsvesenet kaller et status quo ante-grunnlag. Det betyr: «La oss avbryte krigen og la alt være som det var før krigen brøt ut». I løpet av sommeren 1916 vurderte England for alvor å gå med på dette. De hadde ikke annet valg. Det var enten å gå med på en forhandlet fred Tyskerne så storsinnet tilbød dem, eller å fortsette med krigen og bli totalt beseiret.
Mens dette pågikk, gikk sionister i Tyskland – de representerte sionistene fra Østeuropa, til Det britiske kabinett og -jeg vil fatte meg i korthet fordi det er en lang fortelling, men jeg har all dokumentasjon som kan bevise alt jeg sier – de sa: «Se her, dere kan vinne denne krigen. Dere trenger ikke å gi opp. Dere trenger ikke å gå med på den forhandlede freden Tyskland nå tilbyr dere. Dere kan vinne denne krigen hvis De forente stater går med i krigen som deres allierte». De forente stater var ikke i krig på den tiden. Vi var nye, vi var unge, vi var rike, vi var mektige. Sionistene fortalte England: «Vi vil garantere å bringe De forente stater med i krigen som deres allierte for å kjempe på deres side, hvis dere vil love å gi oss Palestina etter å ha vunnet krigen«. Med andre ord: De kom med følgende tilbud: «Vi vil bringe De forente stater med i denne krigen som deres allierte. Prisen dere må betale er Palestina etter at dere har vunnet krigen og beseiret Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia«. Saken var også den at England hadde like stor rett til å gi Palestina til hvem som helst, som De forente stater ville hatt til å gi Japan til Irland av hvilken som helst grunn. Det er helt absurd at England, som aldri hadde hatt noen tilknytning eller interesser i det som kalles Palestina, skulle tilby det som en påskjønnelse til sionistene for å bringe De forente stater med i krigen. Likevel ga de det løftet i oktober 1916. Kort etter – og jeg vet ikke hvor mange her som kan huske det – gikk De forente stater, som helt og fullt var på Tysklands side med i krigen som Englands allierte.
Jeg sier at De forente stater var så godt som helt og fullt på Tysklands side fordi avisene her ble kontrollert av jødene, bankierene var jøder, massemedia og massekommunikasjon i vårt land ble kontrollert av jødene, og de -jødene – var for Tyskland. De var for Tyskland fordi mange av dem var kommet fra Tyskland, og også de ønsket å se Tyskland knekke Tsaren. Jødene likte ikke Tsaren, og de ønsket ikke at Russland skulle vinne krigen. Disse tysk-jødiske bankierene, som f.eks. Kuhn-Loeb og de andre store bankierselskapene i De forente stater nektet å finansiere Frankrike eller England med så mye som en dollar. De sto på sidelinjen og sa: «Så lenge Frankrike og England er alliert med Russland ikke et rødt øre!» Men de skuffet penger inn i Tyskland, de kjempet med Tyskland mot Russland, i et forsøk på å styrte tsar-regimet.
Da disse samme jødene øynet muligheten til å vinne Palestina, gikk de til engelskmennene og framsatte dette tilbudet. På den tiden endret alt seg, som når trafikklyset skifter fra rødt til grønt. Der avisene tidligere hadde vært Tyskervennlige og fortalt folk om hvor vanskelig det hadde vært for Tyskland å beseire England både handelsmessig og på andre måter – plutselig var ikke Tyskland bra lenger. De var kjeltringer. De var hunnere. De henrettet Røde kors-sykepleiersker. De hogde hendene av spedbarn. De var rett og slett ikke gode. Kort etter erklærte Woodrow Wilson krig mot Tyskland.
Sionistene i London hadde sendt telegram til de forente stater, til høyesterettsjustitiarius Brandeis, der de sa: «Begynn nå arbeidet med president Wilson. Vi har fått fra England det vi ønsker. Begynn nå arbeidet med president Wilson, og få De forente stater med i krigen.» Slik kom De forente stater med i krigen. Vi hadde ingen interesser i denne krigen; vi hadde ikke mer rett til å være med i denne krigen enn vi har til å være på månen i kveld i stedet for i denne salen. Det var overhodet ingen grunner til at første verdenskrig også skulle være vår krig. Vi ble styrt inn i den – hvis jeg vil være vulgær: Vi ble sugd inn i den krigen bare for at verdens sionister kunne få Palestina. Dette er noe amerikanerne aldri er blitt fortalt. De har aldri vært klar over hvorfor vi gikk med i første verdenskrig.
Etter at vi kom med i krigen, gikk sionistene til England og sa: «Vel, vi har utført vår del av avtalen. La oss nå få en skriftlig erklæring som viser at dere vil holde deres del av avtalen og gi oss Palestina etter at dere har vunnet krigen.» De visste ikke om krigen ville vare et år til eller i ti år. Derfor begynte de å lage en oppskrift. Oppskriften fikk form av et brev som var formulert i et svært kryptisk språk for at ikke verden i sin alminnelighet skulle vite hva det dreide seg om. Dette brevet ble kalt Balfour-erklæringen.
Balfour-erklæringen var kort og godt Englands løfte om å betale sionistene det de var blitt enige om som motytelse for å bringe De forente stater med i krigen. Denne store Balfour-erklæringen som dere hører så mye om, er like stor svindel som en tredollar-seddel. Jeg tror jeg kunne uttale meg enda kraftigere.
Det var her problemene begynte. De forente stater kom med i krigen. De forente stater knuste Tyskland. Dere kjenner til hva som skjedde. Da krigen sluttet, og tyskerne kom til Paris for å være med på fredskonferansen i Paris i 1919, var det 117 jøder til stede der, som en delegasjon som representerte jødene, ledet av Bernard Baruch. Jeg var også der, så jeg burde vite. Hva skjedde så? Ved denne fredskonferansen, der de stykket opp Tyskland og delte ut Europa til alle som mente de hadde krav på visse deler av Europeisk territorium, sa jødene: «Hva med Palestina til oss?» Og der kom de med denne Balfour-erklæringen. Dette var første gang tyskerne fikk høre om denne. Derfor sa tyskerne: «Så, det var altså dette som var spillet! Det var altså det som var grunnen til at De forente stater gikk med i krigen». For første gang forstod tyskerne at de virkelig var slått og måtte betale store krigserstatninger fordi sionistene ønsket Palestina, og var oppsatt på å få det for enhver pris.
Dette bringer oss til et annet interessant punkt. Da tyskerne forstod dette, protesterte de selvfølgelig. Fram til den tid hadde jødene aldri hatt det bedre i noe land enn nettopp Tyskland. De hadde Rathenau der. Som kanskje var hundre ganger viktigere innenfor finans og industri enn Bernard Baruch var i vårt land. De hadde Balin, som eide de to store dampskipsselskapene Nordtyske Lloyds og Hamburg-Amerika-linjen. De hadde Bleichroder, som var bankieren for Hohenzollern-familien. De hadde Wartburgene i Hamburg, som var de store forretningsbankene – de største i verden. Jødene gjorde det virkelig bra i Tyskland. Ingen tvil om det. Og tyskerne følte at de var blitt solgt med hud og hår.

Det var en handel som kan sammenlignes med følgende hypotetiske situasjon: La oss anta at De forente stater lå i krig med Sovjet. Og vi var i ferd med å vinne og sa til russerne: «Vel, la oss slutte nå. Vi tilbyr dere fredsbetingelser. La oss glemme alt». Men plutselig kom røde Kina med i krigen som Sovjets allierte. Og fordi de kom med i krigen, ble vi slått. Et knusende nederlag, med krigserstatninger som var helt ufattelige. La oss deretter anta at vi etter at krigen var slutt, oppdaget at det var kinesere i vårt eget land, våre kinesiske borgere, som vi hele tiden hadde trodd var våre lojale borgere som sto på vår side, som hadde solgt oss til Sovjetunionen, og at det var gjennom dem at Kina kom med i krigen mot oss. Hvordan ville vi da føle det i De forente stater, Amerika mot kinesere? Jeg tror ikke noen av dem ville våget seg ut på gatene. Det ville ikke være tilstrekkelig med lyktestolper til å beskytte dem. Tenk deg hvordan vi ville følt det.
Vel det er slik tyskerne følte det mot disse jødene. De hadde vært hyggelige mot dem helt fra 1905, da den første kommunistrevolusjon i Russland slo feil, og jødene måtte komme seg ut av Russland. De dro alle til Tyskland, og Tyskland ga dem et tilfluktssted. Og de ble behandlet på en pen måte. Og nå hadde de solgt Tyskland nedover strømmen for ingen annen grunn enn at de ønsket Palestina og en såkalt «jødisk stat».
Både Nahum Sokolow og de andre store lederne og de store navn du leser om i forbindelse med dagens sionisme, skrev i 1919, 1920, 1921, 1922 og 1923 i alle sine skrifter – og pressen var full av uttalelsene deres – at Tysklands følelser mot jødene skyldtes det faktum at de forsto at det store nederlaget de hadde lidd kom av jødenes manipulasjoner med å bringe De forente stater med i krigen. Jødene selv innrømmet dette. Det var ikke det at tyskerne i 1919 oppdaget at et glass jødisk blod smakte bedre enn Coca Cola eller Miinchner-øl. Det var ingen religiøse følelser med i spillet. Det var ingen følelser med i spillet mot disse menneskene bare på grunn av religiøs overbevisning. Det hele var av politisk natur. Det hele var av økonomisk natur. Det var alt annet enn religiøst. Ingen i Tyskland brydde seg om en jøde gikk hjem og trakk for gardinene og sa «Shema Yisrael» eller «Vår Far». Ingen i Tyskland brydde seg om det mer enn de gjorde i De forente stater. Disse følelsene som utviklet seg senere i Tyskland, skyldtes én bestemt ting: Tyskerne holdt jødene ansvarlig for det sviende nederlaget.Og første verdenskrig hadde begynt mot Tyskland av årsaker som Tyskland ikke var ansvarlig for. De var ikke skyld i noe som helst. Bare i det å lykkes. De bygde opp en stor flåte. De bygde opp verdenshandelen. Du må ikke glemme at Tyskland under Den franske revolusjon besto av 300 mindre by-stater, fyrstedømmer, hertugdømmer etc. Tre hundre mindre, politiske enheter. Og i løpet av tiden som gikk mellom Napoleon og Bismarck, ble de konsolidert til én stat. I løpet av femti år utviklet de seg til en verdensmakt. Flåten deres kunne konkurrere med Den engelske flåte, de drev handel over hele verden, de kunne overby hvem som helst og tilby bedre produkter. Hva skjedde som følge av dette?
Det var en sammensvergelse mellom England, Frankrike og Russland for å knekke Tyskland. Det er ikke en eneste oppegående historiker i hele verden som kan finne én grunn til at disse tre landene bestemte seg til å utslette Tyskland politisk fra kartet.
Da Tyskland innså at jødene var ansvarlig for nederlaget, var det naturlig at følelsene ble tent. Likevel ble det ikke krummet et hår på jødenes hode. Ikke et eneste hår. Professor Tansill ved Georgetown-universitetet hadde tilgang til alle hemmeligstemplede dokumenter i statsdepartementet, og han skrev i sin bok, der han siterte fra et slikt dokument skrevet av Hugo Schoenfelt, en jøde som Hugo Cordell sendte til Europa i 1933 for å granske de såkalte politiske fangeleire. Han skrev tilbake at han fant dem i svært bra forfatning. De var i utmerket stand, og alle ble behandlet bra. Og de var fulle av kommunister. En god del av dem var jøder, fordi på den tiden utgjorde jødene ca. 98% av europas kommunister. Det var også en del prester og forkynnere der, sammen med ledere i arbeiderbevegelsen og frimurere, samt andre som hadde internasjonale tilknytninger.
Det er på plass med litt bakgrunnskunnskap. I 1918-1919 tok kommunistene over Bayern noen få dager. Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og en gruppe med andre jøder tok over regjeringen i tre dager. Faktum var at da krigen sluttet, flyktet keiseren til Holland fordi han trodde at kommunistene var i ferd med å overta Tyskland på sammen måten de hadde gjort i Russland, og han fryktet samme skjebne som den russiske Tsar. Derfor dro han til Holland for sin egen sikkerhet. Etter at kommunist-trusselen i Tyskland var slått ned, arbeidet fremdeles jødene for å få tilbake sin tidligere status, og tyskerne bekjempet dem på samme måten som avholdsfolket bekjempet alle som var interessert i brennevin. De kjempet ikke mot noen med pistoler. Det var slik tyskerne kjempet mot jødene i Tyskland. Og på samme tid var det mellom 80 – 90 millioner tyskere og bare 460 000 jøder. Bare en halv prosent av Tysklands
befolkning var jøder. Og de kontrollerte likevel hele pressen og det meste av økonomien fordi de hadde kommet inn med billige penger da Marken ble devaluert, og de kjøpte opp rubb og rake.
Jødene prøvde å skjule dette. De ønsket ikke at verden skulle forstå at de hadde solgt Tyskland, og at tyskernes følelser var blitt vakt på grunn av det.
Tyskerne gikk til visse skritt mot jødene. De gikk inn for å diskriminere dem over alt. De skydde dem på samme måte som vi ville sky kineseren, negeren, katolikken eller hvem som helst i vårt land som hadde solgt oss til fienden og brakt nederlag over oss.
Etter en tid kalte verdens jøder sammen til et møte i Amsterdam. Jøder fra alle land i verden kom til dette møtet i juli 1933. Og de sa til Tyskland: «Dere skal kvitte dere medHitler og sette alle jøder tilbake i deres tidligere stillinger, enten de var kommunister eller hva de nå måtte ha vært. Dere kan ikke behandle oss på den måten. Og vi, verdens jøder, stiller dere et ultimatum». Dere kan tenke dere hva tyskerne svarte dem. Så hva gjorde jødene?
I 1933, da Tyskland nektet å gi etter for verdens jødekongress i Amsterdam, brøt kongressen opp, og Samuel Untermeyer, som ledet den amerikanske delegasjonen og var formann for hele kongressen, kom tilbake til De forente stater. Han dro rett fra damperen og opp til studioene til Columbia Broadcasting System, der han holdt en radiotale til hele Amerika. I denne talen sa han i prinsippet: «Jødene over hele verden erklærer nå en hellig krig mot Tyskland. Vi er nå engasjert i en hellig konflikt mot tyskerne. Og vi vil sulte dem til overgivelse. Vi vil sette i gang en verdensomspennende boy kott mot dem. Dette vil knekke dem, fordi de er avhengige av sin eksport». Og det er et faktum at to tredjedeler av Tysklands matforsyning ble importert, og den kunne bare importeres på grunnlag av hva de eksporterte. Hvis Tyskland ikke kunne drive eksport, ville to tredjedeler av tyskerne sulte. Det var ganske enkelt ikke mat nok til mer enn en tredjedel av befolkningen. I denne erklæringen som jeg har her, og som sto på trykk i The New York Times, 7. august 1933, uttalte Samuel Untermeyer rett ut at «denne økonomiske boikotten er vårt selvforsvar». President Roosevelt har tatt til orde for å bruke den i sin administrasjon. Enkelte av dere vil huske at alle ble boikottet hvis de ikke ville følge reglene i the New Deal, og som av Høyesterett ble erklært for grunnlovsstridig. Likevel erklærte verdens jøder boikott mot Tyskland, og den var så effektiv at man ikke kunne finne noe som helst i varehyllene rundt om i verden med etiketten «Made in Germany». En av direktørene i Woolworth-konsernet fortalte meg at de faktisk ble nødt til å dumpe for flere millioner dollar med steintøy og servise i elven. Forretningene deres ble boikottet hvis noen kom inn og fant en tallerken med påskriften «Made in Germany». Det ble plassert vakter utenfor forretningene med plakater med påskriften «Hitler», «morder» etc, i likhet med noe av det som nå foregår i Sydstatene. I en forretning i varekjeden R.H. Macy, som ble kontrollert av den jødiske Strauss-familien, fant en kvinne et par strømper fra Chemnitz, med etiketten «Made in Germany». Det dreide seg om bomullsstrømper, og de må ha vært i omsetning i forretningen i mer enn tyve år, og det er nå lenge siden jeg har sett dem på noen dameben. Jeg var vitne til at Macy’s ble boikottet, med hundrevis av mennesker marsjerende rundt der med plakater der det sto «mordere», «Hitler» etc. Men hittil var ikke et hår blitt krummet på noen jøde i Tyskland. Det var ingen lidelser, ingen mangel på mat, ingen mord – ingen ting.
Selvfølgelig sa Tyskerne: «Hvem er egentlig disse menneskene som erklærer en boikott mot oss og som driver vårt folk ut av arbeid og lammer vår industri? Hvem er de som gjør dette mot oss?» Og de ble naturligvis harme. De begynte å male hakekors på vinduene på butikker som var eid av jøder. Hvorfor skulle en tysker gå inn i en slik butikk og gi pengene sine til en butikkeier som var del av den boikott som tok sikte på å sulte Tyskland til overgivelse til verdens jøder, som ville diktere hvem som skulle bli statsminister eller kansler? Det hele var rett og slett latterlig.
Boikotten fortsatte en tid, men det var ikke før i 1938, da en ung jøde fra Polen gikk inn i den tyske ambassade i Paris og skjøt ned en tysk embedsmann, at tyskerne virkelig begynte å ta igjen med jødene i Tyskland. De knuste vinduer, deltok i gatekamper osv.
Jeg liker ikke å bruke uttrykket «antisemittisme» fordi det er helt meningsløst, men det betyr noe for dere fremdeles, derfor må jeg bruke det. Den eneste årsaken til at det oppsto anti-jødiske følelser i Tyskland, var at de var ansvarlige for første verdenskrig, og for denne verdensomspennende boikotten av Tyskland. I siste instans var de også ansvarlig for annen verdenskrig, fordi da alt kom ut av kontroll, ble det absolutt nødvendig for jødene og Tyskland å sloss i en krig for å se hvem som skulle overleve. I mellomtiden hadde jeg bodd i Tyskland, og jeg visste at tyskerne hadde bestemt at Europa måtte være
enten kristent eller kommunistisk. Det var ingen mellomting. Og tyskerne bestemte at de så langt det var mulig ville prøve å holde det kristent. Og de begynte en opprustning. I 1933 anerkjente De forente stater Sovjetunionen. Sovjetunionen var blitt svært mektig, og Tyskland forstod at det «snart blir vår tur, hvis vi ikke er sterke». Det er det samme vi sier i vårt land i dag: «det blir snart vår tur, hvis vi ikke er sterke». Vår regjering bruker 83 eller 84 milliarder dollar til forsvaret. Forsvar mot hvem? Forsvar mot 40 000 små jøder i Moskva som overtok Russland, og deretter på snedig vis tok kontrollen over mange andre land i verden.
At vårt land nå skal stå på randen av en tredje verdenskrig, en krig vi ikke kan komme seirende ut av, får det til å svimle for meg. Jeg vet at kjernefysiske våpen måles i Megatonn. En Megatonn er et uttrykk som brukes om en million tonn TNT. Våre Kjernefysiske våpen har en kapasitet på ti Megatonn, eller ti millioner tonn med TNT da de først ble utviklet. Nå lages det kjernefysiske våpen med en sprengkraft på 200 Megatonn, og vi vet ikke hvor mange Megatonn russernes kjernefysiske våpen er på.
Hva er det vi står overfor? Hvis vi setter i gang en krig som vil utvikle seg til en kjernefysisk krig, vil menneskeheten bli utslettet. Hvorfor skal en slik krig skje? Den vil skje når teppet går opp for tredje akt. Første akt var første verdenskrig, annen akt var annen verdenskrig, og tredje akt vil bli tredje verdenskrig. Verdens jøder, sionistene og deres medbrødre har bestemt at de igjen vil bruke De forente stater for å hjelpe dem til å beholde Palestina permanent som fotfestet for deres verdensregjering. Det er like sikkert som at jeg står her. Ikke bare har jeg lest det, men det er mange andre her som har lest det, og det er kjent over hele verden.
Hva skal vi gjøre? Det liv du redder, kan være din sønns liv. Sønnene deres kan være på vei til krig i kveld, og dere vet like lite om det som dere gjorde i 1916 da sionistene i London gjorde en byttehandel med Det britiske krigskabinett, som førte til at sønnene våre ble sendt til Europa for å føre krig. Visste vi om det på den tid? Ikke et menneske i De forente stater visste om det. Dere fikk ikke lov til å vite om det. Hvem visste om det? President Wilson kjente til det. Oberst House kjente til det. Andre insidere kjente til det.
Visste jeg om det? Jeg hadde ganske god greie på hva som foregikk. Under kampanjen i 1912 da Wilson ble valgt til president, var jeg kontaktperson for Henry Morgenthau Sr, og det var en del snakk i kontorene der. Jeg var en såkalt «konfidensiellperson» for Henry Morgenthau Sr., som var formann for finanskomiteen, og jeg var kontaktperson mellom ham og Rollo Wells, finansministeren. Derfor var jeg til stede under disse møtene der president Wilson satt øverst ved bordet, og alle de andre, og jeg hørte dem innprente i Wilson hode den såkalte progressive skatt og det som nå er blitt the Federal Reserve, og jeg hørte dem indoktrinere ham med sionistbevegelsen. Høyesterettsjustitiarius Brandeis og president Wilson sto like tett sammen som to fingre på hånden. Når det gjaldt hva som egentlig foregikk, var president Woodrow Wilson like inkompetent som et nyfødt barn. Det var slik de fikk oss med i første verdenskrig, mens vi alle sov. De sendte våre sønner over Atlanteren for å bli drept. For hva? For at jødene kunne få Palestina som sitt «samvelde». De har narret deg til de grader at du ikke riktig er klar om du kommer eller går.
Når en dommer rettsbelærer en jury, sier han: «Mine herrer, hvis et vitne dere kommer med forteller en eneste løgn, kan dere se bort fra hele hans vitnesbyrd». Jeg vet ikke hvilken stat dere kommer fra, men i New York er det slik en dommer henvender seg til juryen. Hvis vitnet forteller en løgn, skal hele hans vitnesbyrd bortfalle.
Hva er fakta om jødene? (Jeg kaller dem jøder for deg, fordi de er kjent som jøder. Personlig kaller jeg dem ikke jøder. Jeg kaller dem såkalte jøder fordi jeg er klar over hva de egentlig er). De østeuropeiske jøder, som utgjør 92% på verdensbasis av det folk som kaller seg selv jøder, var opprinnelig Khazarer. De var et krigersk folk som levde dypt i Asias hjerte. De var så krigerske at endog asiatene drev dem ut av Asia og inn i Osteuropa. Der opprettet de sitt store Khazarrike med en utstrekning på to millioner kvadratkilometer. På den tiden eksisterte ikke Russland, heller ikke mange andre euopeiske land. Khazarriket var det største landet i hele Europa – så stort og mektig at når andre konger ønsket å føre krig, lånte Khazarene dem 40 000 soldater. De var svært mektige.
De var fallosdyrkere, en motbydelig skikk, og jeg vil ikke gå nærmere inn på det nå. Men det var deres religion, som det også var religionen til mange andre hedninger og barbarer i verden. Khazarkongen fikk slik avsky for den degenerasjon som skjedde i riket hans at han bestemte seg for å adoptere en monoetisk religion – enten kristendommen, Islam eller det som i dag er kjent som jødedom, men som egentlig er Talmudisme. Han valgte den såkalte jødedom, og det ble statsreligionen. Han sendte bud til Talmudskolene i Pumbedita og Sura og fikk hentet opp tusener av rabbier. Han åpnet synagoger og skoler, og folket hans ble til det vi i dag kaller jøder. Det var ikke én av dem som hadde forfedre som noen gang hadde satt sin fot i Det hellige land. Ikke bare i gammeltestamentlig tid, men før det. Ikke én av dem! Og likevel kommer de til de kristne og ber oss om å støtte deres væpnede opprør i Palestina med ordene: «Dere vil vel hjelpe med å repatriere Guds utvalgte folk til Løftets land, deres opprinnelige hjem, ikke sant? Det er deres kristne plikt. Vi ga en av våre sønner som Herre og Frelser for dere. Dere går nå i kirken på søndag, og dere bøyer kne og tilber en jøde, og vi er jøder». Men de er hedenske Khazarer som ble omvendt på samme måte irlenderne ble. Det er like absurd å kalle dem for «Det hellige landsfolk» som å kalle de 54 millioner kinesiske muslimer for arabere. Muhammed døde i 620 e.Kr, og siden den gang har 54 millioner kinesere konvertert til Islam som sin religiøse tro. Og det er i Kina, tre tusen kilometer fra Arabia, Mekka og Muhammeds fødested. Tenk deg nå at disse 54 millioner kinesere kalte seg arabere. Da ville du si at de var litt på kanten. Alle som tror at disse 54 millioner mennesker er arabere, må være litt sprø. Alt de gjorde var å ta imot en religiøs tro som hadde sitt opphav i Mekka, i Arabia. Det samme gjelder irlenderne. Da de første irlendere ble kristnet, var det ingen som dumpet dem i havet og importerte til Det hellige land en ny gruppe innbyggere. De var ikke blitt andre mennesketyper. De var de samme menneskene, men de hadde tatt imot kristendommen som sin religiøse tro.
Disse Khazarene, disse hedningene, disse asiatene, disse tyrk-finner, var en mongolsk rase som ble tvunget ut av Asia og inn i Osteuropa. Fordi kongen deres antok den talmudiske tro, hadde de ikke noe valg. Det var det samme i Spania: Hvis kongen var katolikk, måtte alle være katolikker. Hvis ikke, måtte du komme deg ut av Spania. Khazarene ble til de vi i dag kaller jøder. Tenk deg hvor absurd det var for de store, kristne landene i verden å si: «Vi vil bruke vår makt og prestisje til å repatriere Guds utvalgte folk til deres gamle hjemland, Løftets land». Kan en løgn være større enn det? Fordi jødene kontrollerer avisene, magasinene, radio, TV, forlagshusene, og fordi de har forkynnere på talerstolene og politikere på improviserte talerstoler, og de taler alle samme språk, er det derfor ikke overraskende at du tror på denne løgnen. Du vil tro at svart er hvitt hvis du hører det ofte nok. Du vil da ikke lenger kalle svart for svart – du vil begynne å kalle svart for hvitt. Og ingen vil laste deg for det.
Dette er en av historiens største løgner. Den danner grunnvollen for all elendighet som er kommet over verden.
Er du klar over hva jødene gjør på Forsoningsdagen, som du tror er så hellig for dem? Og det jeg sier nå, er ikke rykter. Jeg står ikke her for å være en rabulist eller oppvigler. Jeg står her for å presentere fakta. Når du går inn i en synagoge på Forsoningsdagen, reiser du deg for den aller første bønnen du framsier. Det er den eneste bønnen du reiser deg for. Du gjentar tre ganger en kort bønn som kalles Kol Nidre. I den bønnen gjør du en overenskommelse med den Allmektige Gud om at enhver ed og ethvert løfte du gjør i løpet av de neste tolv månedene skal erklæres ugyldige. Eden skal ikke være en ed, og løftet skal ikke være et løfte. De skal ikke ha noen virkning. Videre lærer Talmud at når som helst du avlegger en ed eller et løfte, så skal du huske på Kol Nidre-bønnen du fremsa på Forsoningsdagen, og du er da løst fra forpliktelsene til å holde dem. Hvor mye kan du da stole på deres lojalitet? Du kan stole på deres lojalitet like mye som tyskerne stolte på den i 1916. Vi kommer til å lide den samme skjebne som Tyskland, og av samme årsak.

Les hele på engelsk her:
http://mailstar.net/freedman.html

Facebok kommentarer

kommentarer

2 Comments

  1. Jewish dissident Samuel Roth in his book ‘Jews Must Live’ discussed the proclivity of his people to become doctors and lawyers. Yet he made it quite clear that these professions were not pursued by Jews out of a desire for societal health and wellness or social justice. Roth knew his brethren well. These professions were chosen entirely because they provided both status and wealth.

  2. Jimmy Carter says: Jews controls America

    http://desertpeace.wordpress.com/2008/04/26/jimmy-carter-us-candidates-must-do-as-israel-dictates/

    The jewish warmonger 1933 and 2008

    «Judea Declares War on Germany!» – Daily Express, March 24, 1933.
    http://en.wikipedia.org/wiki/Image:DailyExpress_March1933_judeafrontpage.jpg

    «It is untrue that I or anyone else in Germany wanted war in 1939. It was wanted and provoked solely by international statesmen either of Jewish origin or working for Jewish interests. Nor had I ever wished that after the appalling first World War, there would ever be a second against either England or America.» – Adolf Hitler, April, 1945.

    http://americandefenseleague.com/judea_declares_war_on_germany.htm

    Judea Declares War on Iran 2oo8
    http://bravenewfilms.org/blog/41014-olmert-at-aipac-united-with-bush-on-iran

    —————-

    Who is the warmonger? The jew. Nobody but the jew wants war. Who do you hear all over in the «media»? The jew calling for war. Iran do not call for war. Iran has never ever once called for war – not once.

    It’s the same jewish scam and lies all over again.

    ———-

    «Although William Taft had issued a presidential campaign promise of abrogation, he refused to honor his pledge once elected. During a February 1911 White House luncheon for Committee leaders, when Taft rendered his final refusal to abrogate, Schiff warned, «We had hoped you would see that justice be done us. You have decided otherwise. We shall now go to the American people.» Schiff then stalked from the room, refusing to even shake the president’s hand. On the way out, Schiff whispered to fellow Committee leaders, «This means war!»(47)»

    http://www.transferagreement.com/transfer/html/chap_3.php

    Outstanding video-doc-on-israeli-lobby 50 min.32 min Richard Perle

    http://robertlindsay.blogspot.com/2008/06/gre

    Hillery: «obliterate» Iran

    http://au.youtube.com/watch?v=QjhaFNhuXlw&feature=related

    obliterate |??blit??r?t|
    verb [ trans. ]
    destroy utterly; wipe out

    http://judicial-inc.biz/

    Swimmingpoolen i Theresienstadt, mitten

    http://www.youtube.com/watch?v=90TX9raXTS0&feature=related

Leave a Comment