Norges Grunnlov endret av kuppmakerne

Eidsvoll Rikssalen idag

Hvordan et menneske stiller seg til moralske verdier, avhenger av grunninnstillingen til det enkelte menneske. Det finnes to (og bare to) slike grunnholdninger som individet bruker for å avgjøre hva det holder for Rett, det er frihetsprinsippene, som danner grunnlaget for allmenningssamfunnet og lydighetsprinsippene, som danner grunnlaget for eiendomssamfunnet.

Allmenningssamfunnets rettsgrunnsetninger.

1. Den viktigste retten er retten til selv å velge sitt liv (om man vil arbeide) eller drive dank, om man vil leve alene eller i samfunn med en eller flere andre, om man vil ha sex eller leve i sølibat, om man vil ta del i det samfunnet man er født inn i eller forlate det og søke et annet, om man vil fostre opp et barn eller la det dø av mangel på næring og kanskje det aller viktigste valget nemlig om man vil forsvare seg selv og/eller andre mot den eller de som søker å krenke individets naturgitte rettigheter.
2. Den andre frihet er retten til å ta det man trenger til livsopphold for seg selv og familien.
3. Den tredje frihet er den frie rådighet over sin egen person og de goder som man selv har skapt.
4. Den fjerde frihet er friheten til frivillig å gi avkall på en eller alle de tre grunnleggende rettighetene, med eller uten vederlag.

Allmenningssamfunnet kjenner bare to grunnleggende plikter, det er kvinnens plikt til å bære fram det foster hun frivillig har latt seg besvangre med og mannens plikt til å holde sine løfter.

Eiendomssamfunnets rettsgrunnsetninger.

I den kristne kulturkrets finner vi eiendomssamfunnets rettsgrunnsetninger i 1. Mos. 1,8-3,22, 1. Kor. 8,6 og Rom. 13, 1-7. Eiendomssamfunnet har også to klare røtter i allmenningsfæren, det er skaperens frie rådighet over sitt skaperverk og mannens plikt til å holde sine løfter (Frimurersøylene Boas og Jakin symboliserer disse røttene). Eiendomssamfunnet har derimot ingen plikt for kvinner til å bære fram et foster, systematisk krenkes kvinners og menns rett til å verge livet for sitt ufødte barn. Eiendomssamfunnets fremste karakteristika er samfunnsmedlemmenes arbeids- og skatteplikt.

—-***—-

Den norske Grunnloven har innebygde store motsetninger. Det er en felles lov for tusenvis av allmenningssamfunn som lovgiverne ønsket sentralisert og omdannet til ett helhetlig eiendomssamfunn. Teknikken er som i de gamle landskapslovene. Det gis lovbestemmelser som egentlig ikke angår folk flest, og etter noen tiår med annen praksis er de nye reglene blitt konstitusjonell sedvane. Men allmenningsprinsippene har fortsatt gjennomslagskraft overfor Grunnloven. Nedenfor har jeg gitt en oversikt over brudd på Grunnloven og de underliggende allmenningsprinsippene.

Grunnlovens § 1 har vært sterkt fremme i EU debatten. I virkelighetens verden er det en dualistisk paragraf med store innebygde motsetninger. Ordene fritt og selvstendig appellerer til allmenningsrettstilhengerne mens udelelig, uavhendelig og arvelig appellerer til tilhengerne av eiendomssamfunnet. Dualismen er til å leve med.

Grunnlovens § 2 er derimot en nøkkelparagraf. Den kom inn i Grunnloven samtidig med at jødeparagrafen ble opphevet og instruerer den formastelige tanke at staten kan ha en religion. Videre gir den rett til også når dette innebærer at et hjelpeløst spedbarn blir lemlestet (omskjæring). Lovgivningsarbeidet når det gjelder forbudet mot omskjæring av jentebarn er et jesuittisk mesterverk som klart strider imot Grunnlovens § 2 slik den er blitt forstått i forhold til jøder frem til i dag.

Bestemmelsene i Grunnlovens §§ 3-92 er stort sett for spesielt interesserte. Det meste er (utgått på dato) eksempelvis at kongen selv kan velge sitt råd (§12 ), eller bestemme over sine barns valg av partner (§ 36). Dog må det nevnes at valglovens bestemmelser om at det ikke lenger kan stemmes på personer ved Stortingsvalg, bare partier, samt enkelte elementer ved mandatutregningen strider ikke bare imot Grunnlovens kapittel C, men mot hele dens ‘ånd’ (§ 112).

Det samme gjelder den nye utlendingsloven, som ikke bare er en krenkelse av Grunnlovens § 75i, men av hele den norske statsforfatningen. La oss se litt på den uanselige bestemmelsen i Grunnlovens § 75 i. Denne bestemmelsen sier at det tilligger Stortinget «at naturalisere fremmede».

Ser vi så på § 92 for å finne ut hva det innebærer å «naturalisere fremmede», finner vi ut at det er en særskilt rettsakt som må til for at en som har bodd i landet i mindre enn ti år skal kunne få embete i Norge.

Men i årene fra 1945-1990 ble bestemmelsen brukt for å hjemle innvilgelse av statsborgerskap. Dermed ble det instituert et viktig eiendomsrettslig prinsipp, nemlig at det er Stortinget og ikke det enkelte bygdesamfunn som skal bestemme hvem som skal få oppholdsrett i Norge.

Nå er det jesuittenes Schengenorganer som har bestemmelsesretten.

Det følger direkte av den tredje frihet at norske borgere, kvinner og menn kan naturalisere den eller de vedkommende ønsker ved å ta vedkommende inn i sitt hus og forsørge dem. Denne friheten har til alle tider vært overordnet Grunnlovens bestemmelser om jøder og jesuitter (som nå er opphevet). Chr. Michelsen holdt eksempelvis visstnok et helt ‘harem’ av jesuitter.

Det første kjente bruddet på den tredje frihet er statskuppet i august 1945 og den påfølgende utvisningen av norske kvinner og deres tyske soldatektemenn. Det neste massive bruddet på den tredje frihet var ‘den midlertidige’ innvandringstoppen av 1975.

Men det aller verste bruddet på den tredje frihet er staten Norges deltagelse i den organiserte kriminalitet som her i Norge kalles FNs kvoteflyktningeprogram. Det følger direkte av den tredje frihet at individer som ingen norske kvinner eller menn ønsker å gi mat og husly ikke har noen rett til å oppholde seg her i landet. Uten noen som helst ryggdekning i form av stortingsvedtak eller folkeavsteming har UD-embetsmenn som Bjarne Lindstrøm og Per Tresselt i samarbeide med justisdepartementets Trond Dolva sluset inn i landet et ukjent antall voldskriminelle, psykiatriske pasienter og politiske aktivister, som har som mål å innføre eiendomssamfunnet i Norge. Stortinget og regjeringen har nå ikke lenger den rett som frem til 1945 hver enkelt herboende hadde, statsborger eller ikke, nemlig å gi oppholdsrett til personer som allerede befinner seg i Riket.

La oss så se litt nærmere på de såkalte ‘alminnelige bestemmelser’ i Grunnloven. §93, den såkalte EU-paragrafen, er ny. I realiteten burde den blitt kalt FN-paragrafen, det er nemlig den bestemmelsen som Grunnloven burde inneholdt for at Norge skulle kunne slutte seg til FN. Paragrafen modifiserer § 1 og gir adgang til suverenitetsavståelse på et begrenset felt nemlig fredsbevaring og konflikter mellom stater. Tallrike utenriksministre har uttall at FN utgjør en hovedhjørnesten i norsk utenrikspolitikk, men formelt er Norge ikke medlem av FN. Medlemskap i EU (og EØS) strider ikke bare mot Grunnlovens §§1 og 93, det innebærer en fullstendig overgang fra allmenningsprinsippene til lydighetsprinsippene i Norge.

§94 har i det ytre alltid vært en sovende grunnlovsbestemmelse. For embetsmennene i 1814 var det likevel et viktig anliggende å få videreført det danske eiendomssamfunnets straffelover og skattelover og dermed skape konturene av et eiendomsrettslig samfunn.

§ 95 forbyr myndighetene å gjøre unntak fra loven. Bestemmelsen er systematisk brutt i norsk lovgivning etter 1945.

§96 fortoner seg nå som en rettssikkerhetsgaranti i 1814 var den noe ganske annet. I allmenningsamfunnet dømmer man nemlig etter sedvanerett og mange embetsmenn fryktet nok de konsekvenser dette kunne ha for deres egen sikkerhet. Det bør videre bemerkes at §96 forbyr tortur i avhørssituasjonen. men ikke som straff. Blant de lovbestemmelser som ble videreført med § 94 var eksempelvis denne: «Befindes nogen at have spottet den levende Gud, da skal tungen av ham avskjæres, deretter hovedet avslages og hoved og tunge settes pa en stake«. I tiden 1905 – 1945 ble § 96 forstått slik et ingen kan dømmes til straff uten hjemmel i straffeloven og ingen kan undergis frihetsstraff uten at det foreligger en rettskraftig dom. Alle de tre elementene i § 96 ble i liknet med § 97 satt til side i det såkalte landssvikoppgjøret.

§ 98 forbyr tilsynelatende avgift på avgift, men det er utenpå. I praksis er bestemmelsen blitt brukt til å hjemle det motsatte.

Så kommer vi til § 99 som er Grunnlovens viktigste paragraf fordi den både begrenser inngrep i den fysiske frihet og innfører et personlig ansvar for de mennesker som forestår maktutøvelsen. Det tilsynelatende mest massive brudd på denne paragrafen ble foretatt av Milorgmedlemmer og noen lensmenn og politifolk under den allierte okkupasjonen mai – desember 1945. De som forsøkte å motsette seg arrestasjon, ble skutt. De hovedansvarlige bakmennene er Jens Christian Hauge og Einar Gerhardsen. Ingen er noensinne stilt til ansvar. Det er beklagelig, men det gjaldt en meget ressurssterk gruppe som burde vært i stand til å fremme sin egen rett. Jeg synes det er langt verre med de overgrep som begynte i 1945 og som er blitt mer og mer massive for hvert år. Grunnlovens § 99 er nemlig satt til side i forhold til de antatt ‘alvorlig sinnslidende’. Før 1945 kunne ingen tvangsinnlegges i psykiatrisk institusjon medmindre vedkommende hadde begått en forbrytelse eller det ved dom var slått fast at vedkommende manglet evne til å dra omsorg for sitt gods i den utstrekning at han eller hun kunne komme til å ligge sine barn – eller samfunnet – til byrde (umyndiggjøring). Med tidsskiftet i 1945 ble det en annen dans. Mennesker ble innesperret uten lov og dom og ble utsatt for eksperimenter i form av psykologisk og kjemisk tortur, elektrosjokk og kirurgi i en utstrekning som savner sidestykke. I 1961 fikk vi en ny psykiatrilov som tilsynelatende hjemler administrativ fnhetsberøvelse av både ‘alvorlig sinnslidende’ og andre og i 1969 fikk vi et tillegg til tvistemålsloven som uttrykkelig hjemler administrativ frihetsberøvelse. De som personlig burde vært stilt til ansvar for disse jesuitterbestemmelsene er Jens Christian Hauge, Kari Evang og Stein Rognlien. Samme personer sto antagelig også bak politiinstruksen av 1971 som tilpliktet tjenestepersoner i politiet til å medvirke til overgrepene.

Grunnlovens § 99 blir brukt for å begrunne at man i norsk rett har nødvergerett overfor politifolk som forsøker å foreta en uberettiget pågripelse. Dette saks aspektet ble ikke berørt i Austbødommen, men vi fikk en ny lov om psykisk helsevern som har som eneste formål å gjøre politiaksjonen på Austbø lovlig – i ettertid! (§ 97).
Trykkefrihetsbestemmelsen i Grunnlovens paragraf 100 er visstnok nylig endret. Jeg går ut fra at jesuittersamfunnets norske lakeier har forsøkt å sammenarbeide de innbyrdes motstridende bestemmelsene i Grunnlovens § 100, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon, noe som i utgangspunktet er umulig. Ytringsfriheten som sådan ble i Norge avskaffet ved dommen mot Torolv Fanebust (i 1948?).

Kvotebestemmelsene i fiskeriene. Oppdrettsloven og reglene for produksjonstilskudd i landbruket strider klart mot Grunnlovens paragraf 101, men det samme gjør hele næringslovgivningen etter 1945. Om $ 101 er ‘utgått på dato’ eller ikke, er opp til opinionen å bestemme.

Dyrevernloven og Våpenloven strider mot Grunnlovens paragraf 102.

§ 103 har aldri hatt noen funksjon.

§ 104 ble grundig krenket i 1946 – 55. ikke bare i det såkalte landssvikoppgjøret men også i forhold til dem som ingen forbrytelse hadde begått, nemlig de tyskgifte kvinnene.

§ 105 er en regel som hører hjemme i et samfunn bygd pa eiendomsretten. Den ble brutt ved en provisorisk anordning om rekvirering av husrom under den allierte okkupasjonen. For øvrig har paragrafen vært etterlevd til overmål.

§ 106 er en uanselig paragraf som er blitt brukt til å begrunne at stiftelser kan ete naturressurser etter norsk rett I virkeligheten er denne bestemmelsen det motsatte, en avviklingsbestemmeise som ikke er blitt etterlevd. Bare levende vesener kan ha rettigheter. Dette er et grunnlag tor all rettstenkning.

§ 107 er et forsøk på å sentralisere tingsretten, som var lokal i Norge fram til 1945. Odels- og Åsetesrett var helt nye begreper i 1814, slik ‘alvorlig sinnslidende’ var i 1961. Dette er en kjent jesuittisk taktikk. Man innfører et helt nytt begrep og endrer innholdet år for år i retning av eiendomssamfunnets regler. Arbeidet med å innføre eiendomssamtunnet i Norge ble for Sør-Norges vedkommende sluttført ved Høyfjellskommisjonens arbeid i årene 1908 -1953. I Nord – Norge er loven om ‘Finnmarkseiendommen’ et avgjørende slag mot allmenningstenkningen.

§ 108 er unødvendig. Det strider mot Grunnlovens ånd å gi enkeltpersoner noen form for herrevelde.

§ 109 omhandler alminnelig verneplikt. Denne bestemmelsen kom inn l Grunnloven da Norge ble selvstendig stat i 1953 ble verneplikt for kvinner grunnlovsfestet. Denne paragrafen er nok et resultat av jesuittenes innflytelse på Chr. Michelsen. Almenningssamfunn forsvarer seg ikke med våpen, men ved å ‘naturalisere’ den enkelte soldat i fiendens hær.

§ 110 er ny. Den snikinnfører eiendomssamfunnets regler om arbeidsplikt Bestemmelsen er innført av kuppmakeme fra 1945.

§ 111 omhandler flagget Det er en frimurerbestemmelse som var uaktuell allerede da den ble innført i 1905.

§ 112 forbyr endringer som strider mot Grunnlovens ‘ånd’ altså de underliggende alimenningsprinsippene. Det er ikke tvil om at såvel Grunnlovens § 2 som de konvensjoner som danner grunnlaget for det som de styrende krefter i eiendomssamfunnet kaller menneskerettigheter strider mot Grunnlovens ‘ånd’.

Jesuittene har etter Chr. Michelsens dager hatt mange agenter i Norge. Etter at jeg i 1975 leste lovproposisjonen om innvandringsstopp, har jeg forsøkt å identifisere disse agentene. Jeg er kommet frem til følgende liste:

Einar Gerhardsen, Terje Wold, Jens Christian Hauge, Andreas Schei, Karl Evang, Gudmund Harlem, Stein Rognlien, Trond Dolva, Ingelin Killengreen, Per Tressett, Bjarne Lindstrøm, Eivind Reiten, Kaci Kullman Five, Morten Wetland, Jonas Gahr Støre, Hans Brattestå.

– og jeg har til hensikt å stevne hver enkelt av de gjenlevende av disse for å kreve erstatning etter Grunnlovens § 99 for de krenkelser som er blItt foretatt mot meg de 30 årene jeg har «lekt meg» i systemet.

Med vennlig hilsen

Synnøve

(Synnøve Fjellbakk Taftø.)
Som arbeidet i UD under f.h.v. St.m. Gro H. Brundtland.

—————————–

«Som et lite tillegg: Jeg ble i 2004 oppringt av frimureren og mannen til Synnøve som hun ikke ville vite av. Han nektet meg å legge ut dokumenter som jeg fikk av Synnøve. Vel, sa jeg- det er det jeg som bestemmer og ikke du. Som dere ser, Synnøve skrev til meg at hun var blitt «gul og blå», av denne frimureren. Her ser dere dokumenter- og flere blir det.» Bjørgulf Mortensen. BmOnline

Her kan du lese skjoldmøysagaen
http://grunnlovens-vektere.com/html/ssagaen.html

Her kan du lese om statskuppet
http://bmonline.no/html/1945.html

Denne artikkel er velvillig lånt fra:
http://bmonline.no/html/nogrlov.html

Kommentar FME (Foreningen mot EU-medlemskap):
«Her ser dere hva slags politikere det norske folk har satt sin lit til før- og etter krigen. Folkeaksjonen forventer nå at det norske folk reiser seg i protest og forlanger deres avgang pga disse dokumenterbare bevis.»

I original her:
http://grunnlovens-vektere.com/html/sf_02.html

Facebok kommentarer

kommentarer

5 Comments

  1. Pingback: Statens oppsigelse av samfunnskontrakten

  2. Pingback: Trygve Lie’s hemmelige etterkrigsavtale med Storbritania

  3. Pingback: Fra Trellekår til Frie Menn

  4. SENSORVEILEDNING. 1. AVD. TROMSØ HØSTEN 1992 ? TEORI NR. 2

    I. OPPGAVETEKST: «Domstolskontrollen med at lover er i samsvar med Grunnloven.»

    II. PENSUM:
    Johs. Andenæs: «Statsforfatningen i Norge» (7. utg. 1990) især § 44 (s. 347 ? 362).
    Torstein Eckhoff: «Høyesterett som grunnlovens vokter.» Jussens Venner, bind IX, hefte 1 1976 s. 1 ? 35 (kompendium lA, IRV).
    Ketil Lund: «Kontrollen av staten i statens egne domstoler.» LoR nr. 4 1987 s. 211 ? 227, (kompendium lA, IRV).

    III. GENERELT
    Oppgaven omhandler et meget sentralt emne innen statsforfatningsretten, og er grundig behandlet i pensum og på forelesninger. Selv om dette ikke er noe enkelt emne, bør det stilles relativt høye krav til besvarelsene p.g.a. emnets sentrale plass.

    1. Innledning
    I innledningen bør det presiseres kort hva prøvelsesretten består i, hensynene bak og formålet med regelen samt trekk av den historiske utvikling.

    Ledende synspunkt: At domstolene har til oppgave å anvende både lov og grunnlov, og i konflikttilfelle må de gi grunnloven forrangen som den høyeste rettskilde.

    Hensyn/formål: Vern av borgerne mot overgrep fra statsmaktene. Det må presiseres at prøvelsesretten ikke omfatter lover som regulerer forholdet mellom statsmaktene.

    Historikk: Især grunnlovens § 97 og § 105 som har vært prøvet, samt §22 i en del tilfelle.

    2.Hjemmel

    Prøvelsesretten er ikke tatt inn i grunnloven.

    Anses fastslått ved konstitusjonell sedvanerett

    * Kløftadommen nevner dette uttrykkelig
    * Kandidatene bør kort nevne hva konstitusjonell sedvanerett er.

    Prøvelsesretten har således trinnhøyde som grunnlovsbestemmelse og kan ikke oppheves/endres uten grunnlovsendring.

    Prøvelsesretten er forutsatt i plenumsloven (25. juni 1926) § 2. Dette viser lovgiverens syn på prøvelsesretten

    Den historiske utvikling kan med fordel alternativt tas inn her, for å vise utviklingen av sedvaneretten.

    3. Prøvelsesrettens innhold

    Domstolenes adgang til å «sette til side» lover som strider mot grunnloven.

    Både formelle og materielle lover.

    * Formelle: Loven må underkjennes hvis den lider av vesentlige formfeil. Her kan det kort nevnes noe om formreglene.
    * Materielle: Prøvelsesretten gjelder ikke bare formelle lover, men også overfor de andre former for materiell lovgivning:

    ? skattebeslutninger
    ? provisoriske anordninger
    ? kirkelige anordninger
    ? regler gitt i kraft av delegasjon.

    Her må kandidatene vise at prøvelsesretten også omfatter beslutningens/anordningens begrensning i grunnloven og at den ikke strider mot formelle lover.

    Prøvelsesretten er bare aktuell der spørsmålet er bragt inn for retten gjennom søksmål. Er spørsmålet først bragt inn, er det antatt at domstolene har en plikt ex officio til å prøve grunnlovsmessigheten.

    http://www.jus.uit.no/student/1/sensorv_1_h92_2teori.htm

  5. Dette trikset med å finansielt få nasjoner i kne, for siden å få deres naturressurser på billigsalg (innføre eiendomssamfunnet istedenfor allmenningssamfunnet, er et eldgammelt triks:
    «Men Nordmarksgodset er selv produkt av en rystende finanskrise. De kostbare krigene som Danmark-Norge førte mot Sverige på 1600-tallet førte til at statsfinansene råtnet opp, og kongene Christian IV og Frederik III tok opp store lån hos danske forretningsmenn i Kristiania [sjekk hvem disse var], med pant i skoger som disse. Ved den ydmykende freden i Brømsebro i 1645 ble det klart at kongen ikke kunne innfri sine lån, og store deler av krongodset ble derfor tvangssolgt. I årene som fulgte klarte kreditorene å sikre seg verdifulle skogeiendommer. Dette var kakser med sjokkerende dobbeltroller. Johan Garman var for eksempel ikke bare privat forretningsmann, men også skatteoppkrever, samtidig som han lånte ut store beløp til kongen. Med finanskrisen klarte de å grafse til seg eiendommer som de egentlig skulle forvalte på statens vegne. Særlig gjaldt dette allmenninger, utmark som tilhører fellesskapet uten at noen privat eiendomsrett gjelder.
    Slik ble Nordmarksgodset til – og 350 år senere er denne biten av historien fremdeles en torn i øyet på godseierveldets kritikere. Professor dr. juris Carl August Fleischer er blant dem som har argumentert for at prosessen var ulovlig, fordi allmenningene tilhørte folket og i utgangspunktet ikke skulle kunne selges i det hele tatt.
    Godsets hjerte. Vi stopper og tar inn utsikten mot storgården Sandungen. Her sikret Johan Garman seg 30.000 mål skog, og gården her er stadig blitt utvidet. Dette er hjertet av Løvenskiold-land. Hovedhuset og driftsbygningene ligger fremdeles slik de gjør på gamle bilder, og siden 1940 har også Løvenskiold-familien hatt sin jakthytte her. Nyeste bygg er et stort elgslakteri.
    Også kronprins Olav og hans Martha var gjester hos Løvenskiold på Sandungen. Båndene mellom godseier og konge var tette, og gode å ha. I de tidlige timene av okkupasjonen i 1940 ble et stort antall verdisaker – fem fulle kofferter hentet ut fra det kongelige slott av Løvenskiolds folk, og gjemt på Sandungen. De ble gravd ned under gulvet i skogsbestyrerens vedskjul, der de lå gjennom hele annen verdenskrig.
    Grimstad understreker at Carl Otto Løvenskiold – den nåværende godseierens farfar også spilte andre og viktigere roller under krigen. «Gutta på skauen» fikk bruke avsidesliggende huggerhytter som ikke sto på kartet, og han lot hjemmefronten bygge egne koier etter behov. Selv hadde han, sammen med tobakks-fabrikanten Johan Andresen, en nøkkelrolle i å finansiere hjemmefrontens virksomhet mot slutten av krigen. Den norske regjeringen i London hadde garantert for inntil 20 millioner kroner i form av månedlige utbetalinger av to millioner, men de faktiske pengene måtte frem skaffes i Norge. Dermed falt det på Andresen og Løvenskiold diskret å overføre kalde kontanter til H. O. Christophersen, som var Milorgs finansdirektør.
    »
    DN magasinet 8./9. November 2008, s.59

Leave a Comment