Skjoldmøya i felten

Riksavisen kommentar: Norge har til alle tider hatt en slik hang, lyst og vilje til å ødelegge og trakassere bort de smarteste av oss. En slik er jurist og diplomat Synnøve F. Taftø. Hennes kunnskaper er enorme. Hun skrev om alvorlige temaer med humor, så det er en fornøyelse å lese. Hun ofret liv og helse for å finne ut av sannheten om vårt land, og de ‘som styrer fra behind’. Kan trygt si at nysgjerrigheten, eventyrlysten og sannhetstrangen var sterkere enn dødsfrykten. Et eksempel til etterlevelse. «Lev farlig, dø ung – og bli et pent lik». Hun sier om boken hun skrev – ‘Skjoldmøysagaen’:

Den første delen av denne boka skrev jeg for tre år siden. Jeg visste ikke om manuskriptet noen gang ville bli fullført. Nå har jeg bestemt meg til å skrive ferdig. Jeg har sett Oddmund Hammerstad og Ronald Bye i komitéhøringene på TV. Jeg har lest Egil Ulateigs bok «Med rett til å drepe». Jeg har i nærmiljøet registrert hvordan vanlige folk reagerer når det går opp for dem hvor naive de har vært når de har latt seg villede av demagoger som har snakket om rettssikkerhet og demokrati. Selv er jeg nokså garvet. Jeg har studert massepsykologi på Maran Ata-møter i Åge Samuelsens glanstid og undervist handelsskoleelever i skjult reklame før ordet sponsing ble oppfunnet. Likevel tror jeg faktisk på en guddommelig Rettferdighet. Jeg har brukt mye tid og krefter på å forsøke å finne ut om en slik Rettferdighet virkelig eksisterer. Allerede som barn laget jeg meg et etisk system. For meg selv kalte jeg det kristendom, men det har ingenting til felles med den Pauli lære som forkynnes i norske kirker. For å være ærlig tror jeg det er idealer fra en førkristen tid.

I moden alder har jeg avdekket elementer av det som våre formødre kalte «Den Høyeste Rett», Håløygretten. Det er muligens de samme prinsippene som evangelienes Jesus refererer til når han beskylder fariseerne for å forvrenge Retten, men makthungrige kirkefyrster har gjort det vanskelig å finne essensen i Jesu lære. Kan hende er den guddommelige Retten ganske enkelt samvittighetens stemme, en indre rådgiver som forteller hver enkelt hva man bør gjøre eller ikke gjøre. Om samvittigheten er kulturelt eller genetisk bestemt er jeg usikker på. Men jeg er ganske overbevist om at det er høyst individuelt hva hver enkelt av oss oppfatter av denne indre stemmen. Dessverre er misjonsiveren omvendt proporsjonal med oppfattelsesevnen. Som fariseerne på Jesu tid, slik sørger våre dagers meningsmanipulatorer for at religionen virker til deres egen fordel. Mange enkeltpersoner reagerer når de får beskjed om å gjøre noe de selv holder for urett, men slike reaksjoner er med i planene. Slik jesuittene gjorde seg til verdens herskere ved å preke om kjærlighet og utøve tortur, slik omdannes vårt norske lokaldemokrati litt etter litt til et hierarki av østerlandsk modell, der Makten alltid skjuler sitt ansikt.

Jeg kjenner et utall av Maktens nyttige idioter og noen få av Maktens lydige lakeier. Kan hende har jeg bedre oversikt over Maktapparatets sterke og svake sider enn mange av dem som sitter i politiske stillinger og embeter. Jeg leser med interesse det avisene skriver om det såkalte overvåkningssamfunnet, men etter min oppfatning er det uinteressant å diskutere om det er lovlig for makthaverne å overvåke medlemmer av det ene eller det andre politiske partiet. Selve problemstillingen er feil. Det er et gufs fra en ikke altfor fjern fortid da en liten klikk av medsammensvorne ødela det norske rettssystemet, oppbygd gjennom mer enn tusen år. Fri meningsbrytning og lik adgang til offentlige stillinger utgjør demokratiets grunnvoll. Hos oss eksisterer ikke dette grunnlaget lenger. Vårt politiske system utgjør et skalkeskjul for et edderkoppnett, med makt og profitt som formål.


Paradoksalt nok er det flere nordmenn som er interessert i å arbeide for menneskerettighetene i andre verdensdeler enn i vårt eget land. Spør du en medborger om han eller hun kan ramse opp de fire friheter, tror vedkommende at du er interessert i EU-debatt. Individets fire umistelige friheter: tankefrihet, beslutningsfrihet (trosfrihet), ytringsfrihet og handlingsfrihet (næringsfrihet) er avløst av Kapitalens fire friheter i folks forestillingsverden. Forresten er begreper som frihet og rett blitt uinteressante. De kan ikke omgjøres i penger. I jakten på «det gode liv» har mange frivillig gitt avkall på grunnleggende menneskerettigheter i bytte for et stadig økende forbruk. Men den som gjør knefall for Mammon, havner uvegerlig i et trostvangssystem. Den som må ha Maktapparatets velvilje for å få en inntekt som dekker det forbruk han har lagt opp til, mister retten til å følge samvittighetens stemme og må godta oppfatninger som han innerst inne avskyr. Selvforakt er en uunngåelig konsekvens.

Nordmenn flest tror ikke på myten om «Guds utvalgte folk», men føler seg overbevist om at alle mennesker er likeverdige og likeberettigede. Derimot er det mange norske politikere og embetsmenn som tror de er utstyrt med evnen til å skille mellom godt og ondt i verdenspolitikkens vanskelige spill. Enda flere kan kjøpes for CIA-penger. Dem om det, som Hamsun sa for å tilkjennegi en forakt som han egentlig ikke ville vedstå seg. Jeg skal gå lenger. Jeg innrømmer min grenseløse forakt for embetsmenn og politikere som begår uhyrligheter for å bistå Mossad, CIA, MI5 eller Jens Chr. Hauges hemmelige hær. Enda mer forakter jeg dem som er ansvarlige for at milliarder av norske skattekroner bevilges til utviklingshjelp og nødhjelp, men brukes til å befeste Kapitalens makt. Men mest forakter jeg den tause majoritet, de som for kortsiktig vinnings skyld lukker øynene og avhender fremtidige generasjoners umistelige rettigheter og friheter – og innbiller seg selv at de kan ikke annet.

Vi vet alle sammen innerst inne at vi har rett til å bestemme over oss selv. Maktapparatet tvinger oss til å tro at vi har plikt til å adlyde såkalte eksperter som angivelig vet hva som er til vårt eget beste bedre enn vi selv. Vi vet at vi har rett til å være i fred. Maktapparatet vil ha oss til å tro at vi har plikt til å la oss kontrollere, så dets lakeier kan se at vi er akkurat så spyttslikkende, lydige og lojale som de mener vi bør være. Vi er sikre på at offentlige stillinger bør besettes i fri konkurranse basert på målbare kvalifikasjoner. Maktapparatet setter inn sine nyttige idioter i alle viktige posisjoner. Overvåkning betyr at noen ser etter hva som skjer uten å gripe inn. Maktapparatet griper inn hele tiden, hensynsløst og uten nåde. Trolig er mitt eget navn registrert som en av dem som av sikkerhetsgrunner måtte «elimineres». Som barnet i eventyret om Keiserens nye klær har jeg begått den uhørte frekkhet å gjøre narr av Maktapparatet i full offentlighet. Reaksjonen uteble ikke, jeg ble frakjent både vett og forstand og sågar innesperret og torturert. For meg var det bare en morsom lek, men i tilbakeblikk ser jeg at leken har gitt mitt liv innhold og mening. Jeg priser meg lykkelig over mitt hell. Andre som har prøvd seg i labyrinten, har ikke kommet så godt ut. De sto på for det de selv trodde var rett og sant, men de ble knust av et umenneskelig system som oppfattet deres idealisme som en trussel.

Jeg prøver å tenke ut om det er noe jeg holder for absolutt rett og sant. Jeg kommer ikke på noe. Det er kanskje min styrke. Etter min oppfatning er alt galt, og noe nesten for galt. Å forhindre det forjævlige, er etter mitt syn menneskets eneste plikt. Siden jeg er lat av natur, skal det nokså mye til før jeg føler meg forpliktet til å gå i felten. Men helt fra barndommen har jeg hatt lyst til å prøve krefter med dem jeg holdt for å være større og sterkere enn meg. Ikke sånn å forstå at jeg liker å leve farlig. Jeg vil helst leke risikofritt. Den norrøne paradisvisjonen der man på dagtid slåss på liv og død på Idavollen og på kveldstid våkner opp til hyggelig forbrødring med mjød og svinekjøtt, passer mitt lynne som hånd i hanske. Jeg synes at en real kappestrid er moro og deltar gjerne i lek og spill for lekens egen skyld. Liv og lek er for meg synonyme begreper. Oppofrelse er definitivt ikke min sterke side.

I min ungdom var jeg både idealistisk og naiv. Jeg trodde menneskeheten bestrebet seg på å skape en bedre verden, og jeg ville gjerne være med og yte mitt bidrag. At Gud har skapt alle mennesker likeverdige og med lik bestemmelsesrett, holdt jeg for å være kristentroens fremste dogme. Jeg kjente dengang ikke ordet anarkisme, men i ettertid ser jeg klart at mine religiøse forestillinger om en ny og bedre verden hadde anarkistiske trekk. Dersom jeg ikke hadde stiftet familie allerede som syttenåring, ville jeg sikkert ha engasjert meg politisk, i tåpelig tro på at politikere har innflytelse på styre og stell. Nå vet jeg at jeg i tilfelle ville ha vært behørig registrert på en slik måte at jeg ikke ville ha kommet igjennom den første silingen i UDs aspirantopptak, og jeg ville neppe noensinne ha kommet i nærheten av maktens sirkler. Så underlig kan det gå til i livets lotteri at det som for andre kanskje ville ha vært en tragedie, åpnet ubegrensede muligheter for meg. De som sitter og trekker i trådene så nok at jeg var «en katt bland hermelinerna», men de anså meg sikkert som ganske ufarlig. Kan hende resonnerte de som så at det ville være mer problematisk å forklare de uinnvidde medlemmene av aspirantnemnda for utenrikstjenesten hvorfor jeg eventuelt skulle vrakes, enn å nøytralisere meg med papirflytting i kontorer og på tjenestesteder der jeg ikke kunne gjøre noen skade.

I tilbakeblikk ser jeg at jeg helt fra første dag i UD ble forsøkt plassert i ufarlige posisjoner – og trakassert på det groveste. Men i min uskyld trodde jeg det «skulle være sånn» og fornærmelsene prellet av som vann på gåsa. At informasjon ble forsøkt holdt borte fra meg, sporet vitebegjæret. Fordi jeg helt fra barndommen har lest meg til kunnskaper på egen hånd, var det bare en fordel at ingen fortalte meg noe. Siden jeg var en einstøing allerede fra førskolealder, fungerte ikke de normale sosialiserings- og mobbemekanismene. Jeg hadde søkt aspirantopptaket av konkurranselyst, jeg kom inn på grunn av psykologisk innsikt og jeg tok plassen av hensyn til familiens ønsker. Etter mitt første, knallharde møte med UD-kulturen var det bare en eneste grunn til at jeg utøvde selvbeherskelsens vanskelige kunst i den utstrekning det var nødvendig. Jeg trengte penger for å realisere en drøm. Jeg ville bygge hus der jeg følte meg hjemme. Da huset sto ferdig og gjelden var betalt, kom fjorten års frustrasjoner opp til overflaten. Det gikk som det måtte gå, og jeg medgir uten snev av anger: Jeg har falt for fristelsen til å leke meg med noen av Maktens ufyseligste lakeier i norsk statstjeneste, og jeg har latt dem tro at de ikke bare har vunnet, men knust meg så jeg aldri kan leke mer. Kan hende har de triumfert for tidlig. Mange holder meg for å være en martyr fordi jeg åpent ga uttrykk for min motstand mot EØS. Nå begynner enkelte å undres på hvorfor det var så viktig å bringe meg til taushet i EU-kampen. I den prosessen kan fortsatt mye grums komme opp til overflaten uten at jeg behøver å løfte en finger. Men martyrglorien vil jeg ha meg frabedt. Jeg er verken død eller lemlestet, knapt nok skadet. Jeg er stadig beskjeftiget med det jeg holdt på med både før og etter UD. Jeg søker viten om de krefter som styrer menneskelig adferd og jeg prøver å lære meg selv å kjenne til bunns. I prosessen har jeg fått temmelig god oversikt over litt av hvert annet også.

Sensommeren 1989 flyttet vi til Genève. For første gang i min UD- tjeneste skulle jeg bo og arbeide i en by jeg hadde kjennskap til fra før. I forhold til Bangkok virker Genève uspennende og kjedelig.

Men under overflaten av urokkelig calvinistisk prektighet, skapt av sveitserne selv, er dette en by der bortimot 20 000 mennesker med forskjellig etnisk og religiøs bakgrunn, diplomatisk immunitet og ulike ambisjoner og perversjoner overrasker hverandre til stadighet. Det meste foregår i dypeste hemmelighet og koster en haug med penger. For meg er både calvinismen og diplomatklubbene terra incognito, men jeg har da opplevd små overraskelser i Genève. Et av mine første kultursjokk i selskapslivet opplevde jeg faktisk i denne byen, tidlig på 1980-tallet, da jeg som delegat til et UNDP-styremøte var innbudt til lunsj i ambassadørens bolig sammen med bistandsminister Reidun Brusletten og hennes nærmeste rådgivere. Ambassadøren selv var forsinket, og hans frue underholdt oss med å berette om sine okkulte evner. Det ante meg at den kristelige fru Brusletten bet tennene sammen for å unngå å vise hvor opprørt hun var. Men det var noe annet som fascinerte meg. I fanget holdt nemlig fru ambassadøren en halvvoksen hanekylling som hun strøk kjærlig over fjærene. Jeg så meg rundt. Myke tepper og overstoppede møbler overalt. Hva ville skje dersom fuglen begynte å spasere rundt? Jeg hadde ikke før tenkt tanken, så ankom ambassadøren og alle reiste seg. Hanekyllingen ble satt ned på gulvteppet og selskapet bega seg inn i den tilstøtende spisestuen. Jeg tenkte på den gjennomtrengende lukten av hønseskitt og barndommens formaninger om å passe på så ikke hønsene kunne forville seg fra gårdsplassen og inn i huset. Nåja, hva visste jeg? Kanhende hadde ambassadørfruen med sine okkulte evner klart det umulige, nemlig å få en fugl stueren? Eller kanskje diplomatlivet gikk denne spesielle kvinnen så på nervene at hun faktisk hadde en infam glede av å se den norske stats tepper og møbler tilsølt av fugleekskrementer? Eller var forklaringen så enkel at hun hadde hørt at en virkelig heks måtte ha en svart katt og en hvit hane og nå var hun i ferd med å bygge opp menasjeriet uten tanke på fortredelighetene? Slik satt jeg og funderte mens bit for bit av det gode måltidet gled ned og ambassadøren belevent konverserte den gjestende ministeren.

Nå var jeg altså i Genève for å bo og arbeide og ambassadørparet var det samme – trodde jeg. Til tross for at vi var gamle kjente hadde vi på kultivert UD-vis utvekslet den behørige tiltredelseskorrespondanse med presentasjonsbrev fra meg og min mann og velkomstønsker fra ambassadørparet.

Arbeidsoppgaver og funksjon var avtalt. Jeg skulle være eneansvarlig for EFTA-arbeidet, direkte underlagt ambassadøren. Med dette avsluttet jeg tjenesten i Bangkok og dro til Rana på sommerferie. Men i sommermånedene hadde det skjedd store organisatoriske endringer. Delegasjonen i Genève var blitt den eneste norske utenriksstasjon med to ambassadører. Årsaken var følgende: Genèveambassadøren hadde ikke bare en ektefelle som var noe spesiell, han var selv nokså uvanlig i UD-sammenheng. Han var kjent som en idealist og ulandsvenn og han hadde dype røtter i det vestnorske bygdemiljøet. Han hadde vært i Genève i nesten ti år, men han var ikke lett å flytte på fordi han tilhørte et aspirantkull som hadde lovet å hjelpe og støtte hverandre i karrièresammenheng. De kalte seg selv «De fornøydes klubb» og klubbnavnet utgjorde også formålsparagrafen. Sammen dominerte de både embetsrådet og UDs administrative avdeling. I Gro Harlem Brundtlands strategiske planlegging for det forestående maskespillet med Eurokapitalen var nok ambassadør Martin Huslid blitt regnet som et usikkerhetsmoment. Martin Huslid var en dyktig diplomat, men han var definitivt ikke typen som noen kunne få til å lyve og bedra for et godt ord eller løfte om belønning. Derfor hadde Thorvald Stoltenberg ringt til en av systemets tro tjenere, en som fulgte ordre uten å spørre. Kunne han tenke seg å bli ambassadør for EFTA og GATT og være stasjonert i Genève med avtalelønn, utetillegg som den ordinære Genèveambassadøren og annet plusspluss. Det kunne vedkommende absolutt, særlig når Thorvald ringte personlig. Før Stortinget hadde besluttet å opprette denne nye stillingen og uten at det ble foretatt noe som lignet på en utlysning, var vedkommende på plass i Genève. Dette skulle altså bli min nye sjef. Han var tyskættet, tyskgift og kom fra en ambassadørpost i DDR. Jeg priste meg lykkelig for mine to læreår i Berlin.

Et knapt år tidligere hadde den nye EFTA/GATT-ambassadøren og jeg medvirket i samme TVprogram. Det handlet om de såkalte «tyskerbrudene», norske kvinner som ble gift med tyske statsborgere under og etter krigen. Programmet hadde ført til heftig debatt, og mine synspunkter hadde kommet ut på vinnersiden. Siden dette programmet var det eneste kontaktpunktet mellom min sjef og meg, trodde jeg årsaken måtte søkes i negative følelser i forbindelse med mediadekningen da jeg oppdaget at ambassadøren bevisst forsøkte å ødelegge for meg i arbeidet. Nødvendig informasjon ble tilbakeholdt. Det ambassadøren ble informert om på lukkede møter mellom EFTA-ambassadørene eller som han fikk vite i telefonen, brakte han ikke videre til meg. Jeg måtte selv holde meg informert om alt som foregikk gjennom mine diplomatkolleger fra andre land og gjennom ansatte i EFTA-sekretariatet. Dermed bygde jeg opp et formidabelt «etterretningsapparat». Slik ble resultatet noe helt annet enn planlagt. Ved sitt bisarre forsøk på hemmelighold av ting som jeg nødvendigvis måtte skaffe meg rede på av hensyn til arbeidet, gjorde min sjef meg til den best informerte EFTAdiplomaten i Genève.

Mange år senere fikk jeg ved en tilfeldighet vite den virkelige grunnen til ambassadørens holdning. Det var handelsminister Jan Balstad som hadde bedt ham passe seg for meg. Dette skjedde før tiltredelsen i Genève. Om årsaken var min negative holdning til EU eller min interesse for det skjulte maktsystemet i Norge – eller begge deler – vet jeg ikke. Det kan forresten også være en tredje grunn. Jeg hadde i et anonymt avisinnlegg i Rana Blad kritisert Balstads manglende engelskkunnskaper og mangelfulle kvalifikasjoner for handelsministerstillingen. Det er ingen hemmelighet at Maktapparatet gjennom alle etterkrigsår har hatt kontakter i Rana Blad. Jeg tviler ikke på at Balstad hadde fått rede på forfatterens navn allerede før innlegget sto på trykk.

Den som har to herrer, er sin egen herre, sier et ordtak jeg kjente lenge før jeg begynte i diplomatiet. I Genéve fikk jeg til fulle erfare sannheten i dette. Arbeidet var underlig organisert, jeg for min del syntes det var skandaløst dårlig ledet. Mange drev små illegale businesser, til dels i den norske stats navn. Et prosjekt for utleie av overnattingsrom ble ledet av ministerråden. I strid med alt som heter diplomatiske adferdsregler begynte noen av de norske diplomatene i Genève i samarbeid med Utenriksdepartementet og SBED å konkurrere med det lokale næringslivet. Fra Norge kom det fagfolk som pusset opp leiligheter som var leid i den norske delegasjonens navn, angivelig til bruk for delegasjonsansatte, møbler og utstyr ble innkjøpt, kontorfunksjonærene ble satt til å sy gardiner istedenfor den jobben de egentlig burde utføre, og snart var det klart til å ta imot betalende gjester.

Det ble ingen suksess. Tilreisende statsansatte reiste enten på regning og bodde da på luksushotellene eller de ordnet seg rimelig overnatting hos kjente eller på pensjonater på den andre siden av franskegrensen.

Det var også et annet husleieprosjekt jeg stusset ved. Det huset jeg fikk beskjed om å flytte inn i,var nokså forfallent, og i arkivet fant jeg dokumentasjon på mange problemer. Men leien var skyhøy. Leiekontrakten var utløpt. Jeg fant et mye rimeligere og bedre hus i løpet av noen formiddagstimer og trodde det skulle være en smal sak å få leieforholdet godkjent, men da begynte spetakkelet. Jeg kunne ikke få flytte, het det seg. Jeg påpekte at det ikke var snakk om flytting ettersom jeg ikke hadde flyttet inn i min forgjengers bolig, men fortsatt bodde på hotell. Jeg sa også at jeg ikke pliktet å flytte inn i et hus uten leiekontrakt og at det nye huset var såpass mye rimeligere at man bare i løpet av et år ville spare inn to måneders husleie. Det hjalp ikke. I henhold til regelverket kunne et husskifte som dette godkjennes av ambassadøren, men siden det var to ambassadører i Genève, ville ingen av dem treffe avgjørelse. Ministerråden forlangte at jeg skulle underskrive på at jeg personlig skulle dekke halvparten av de utgifter som delegasjonen eventuelt hadde pådratt seg ved at det ikke var gitt beskjed om at min forgjenger i stillingen var reist slik at leieforholdet var avsluttet. Frustrert skrev jeg under på dette under den uttrykkelige forutsetning at jeg selv skulle føre forhandlingene med huseieren. Noen få uker senere ble jeg forelagt et krav på ti tusen kroner. Delegasjonen hadde utbetalt det dobbelte til huseieren uten å informere meg. Jeg nektet å betale. Saken ble sendt til Utenriksdepartementet og det kom alvorlige trusler. Jeg nektet fortsatt, vel vitende om at jeg allerede var registrert som et problemkasus og at mine motstandere nå var på desperat jakt etter saker som kunne medføre «stillingsmessige konsekvenser». Det passet meg ikke så godt, iallfall ikke akkurat da. Vi hadde nettopp kjøpt oss en fabrikkny bil, og forutsetningen for å få den tollfritt hjem var at Genèveoppholdet måtte vare så lenge at vårt totale utenlandsopphold ble på 5 år. Det var 20 måneder frem i tiden. Men jeg regnet med at det var små sjanser for at SBED og UD ville ha en konflikt som kunne resultere i full gjennomgang av husleiekontoen i Genève. Min analyse var korrekt, og kravet ble etter hvert frafalt.

EFTA/GATT-ambassadøren hadde funnet seg et hus som måtte ha full oppussing og dessuten bygges om. Det ble bekostet av den norske stat, men da arbeidet var ferdig, var huset ifølge ambassadøren ubrukelig, iallfall til representasjon. Dermed leide han et nytt hus og både UD og SBED fant det i sin orden, til tross for at ambassadøren heller ikke i sin nye bolig fant det formålstjenlig å drive noen representasjon. Det ble aldri tale om at denne fagtjenestemannen skulle dekke noe av egne midler til tross for at det i to måneder påløp dobbel husleie, en ekstrakostnad for staten på over hundre tusen kroner. Alle flytteutgifter ble betalt av staten. Det kom heller ingen ubehagelige spørsmål om hvem som var ansvarlig for at en million skattekroner eller to fant veien til en sveitsisk kapitalistlomme i forbindelse med ombygningsprosjektet. Ble det betalt såkalte «commissions», altså provisjoner som gikk i private, norske lommer? Jeg har ingen anelse, og Riksrevisjonen har ingen interesse.

I Genève begynte jeg å få de puslespillbitene som jeg hadde samlet gjennom mange år til å passe sammen. I min troskyldighet hadde jeg antatt at det meste av de snuskeriene som fant sted, skjedde etter en slags tilfeldighetens lov, og at offentlig ansatte, som andre mennesker, generelt sett var rettskafne og hederlige. I Treholtsaken hadde jeg lært en annen virkelighet å kjenne. Embetsmenn som bevisst løy, bevisst dekket over, bevisst forvrengte både juss og fakta. Et politi som fabrikerte bevis og foretok innbrudd i boliger og på hoteller. Dommere som satte viktige rettsprinsipper til side og journalistlakeier som lot seg bruke til hva som helst. Det bekymret meg at Norge på rettssikkerhetsområdet kanskje ikke ville tåle en sammenligning med land i den tredje verden, men jeg slo det fra meg. Jeg unnskyldte og fortrengte. Men den som er blitt det som buddhistene kaller opplyst, klarer ikke å undertrykke sin viten over lengere tid.

Etter hvert gikk det opp for meg at vi her i landet har lover og forskrifter for det meste, mens kvalifikasjonskriteriene for offentlige stillinger er blitt systematisk fjernet. Kvalifiserte kandidater søker ikke lenger nøkkelstillinger i stat eller kommune av redsel for represalier dersom de vanskeliggjør utnevnelsen av den som det skjulte personutvelgelsessystemet har «utvalgt». De ukvalifiserte prøver å finne ut hvordan de ligger an ved forespørsler til systemets kjente jobbmeglere. Systemet er nå så alment kjent og akseptert at en kvinnelig fylkesmann fortalte TV-publikum åpent at hun før hun søkte hadde spurt «noen» om hun kunne få jobben. Ingen reagerte. Selv i DDR var systemet ikke så bunnråttent. Men de hendelsene jeg nå skal fortelle om ligger noen år tilbake i tiden. Dengang visste jeg ikke det hele Norge nå vet. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at jeg så spøkelser ved høylys dag og at det var litt for fantastisk å tro at skjulte krefter hadde styringen i Norge. Men tydet ikke den sykelige spionfrykten og det uforståelige hemmelighetskremmeriet i forvaltningen på at det fantes noe å skjule? Jeg tenkte tilbake på tiden da jeg som sikkerhetsansvarlig på ambassaden i Berlin fikk beskjed om å passe på at ikke bare hemmeligstemplede dokumenter, men alle slags dokumenter fikk en gjennomgang i makulatoren før de havnet i søppelsekkene – samtidig som Det Kongelige Utenriksdepartement ga Maktutredningen i gave til Universitetet i Greifswald. Jeg hadde ikke lest Maktutredningen, og i min uskyld forsto jeg ikke at det gamle prestisjeprosjektet til Gudmund Hernes er den frekkeste desinformasjonskampanje som noensinne er blitt laget her i landet. Studentene ved DDRs prestisjeuniversitet i nordistikk hadde sikkert mye moro med å sammenligne Maktutredningens formuleringer med de formuleringene som ble brukt i DDR for å fortelle befolkningen at Stasis politidiktatur var et forbilledlig folkedemokrati.

Akkurat nå, mens jeg skriver dette, holder TVjournalistene på med å gnage på den såkalte Furresaken. Dengang, for 6-7 år siden, var jeg så naiv at jeg holdt det for sannsynlig at det ville blitt et folkelig opprør dersom det ble offentlig kjent at «sikkerhetsklarering» av offentlig ansatte innebærer at ethvert individ som gjennomgår denne prosessen ikke bare må stå til ansvar for sine egne meninger, gjerninger og ytringer, men også for politisk oppfatning hos foreldre, søsken og svigerfamilie. Nå tror jeg ikke noe som helst lenger. Jeg vet av erfaring at det norske folket finner seg i hva som helst, bare det blir presentert på riktig måte i TVruta. Sekstiåtterne som i sin ungdom demonstrerte mot Berufsverbot i Forbundsrepublikken Tyskland, bruker nå som høytbetalte ansatte i politikk og forvaltning alle midler for å hindre at ofrene for dette århundrets største arbeidsutestengningsskandale skal få innsyn i arkivene.

Har noen vondt av å være registrert? I så fall har alle det vondt, for vi er alle registrert og elektronisk overvåket. Men har det noe å si at en eller annen med et par tastetrykk kan få alle elektronisk lagrede opplysninger om oss, fra hvilke telefonnummer vi har ringt det siste halvåret til hvilke faste eiendommer, kjøretøyer, bankkonti og aksjer som står registrert på vårt personnummer? For ikke å snakke om hvilket trossamfunn vi tilhører, vår sivilstand, utdannelse, forsørgelsesbyrde og inntektsforhold. Samt inkassosaker, fartsgebyrer, bøter og straffedommer. Ja, tilmed hvilke foreninger vi er med i og hvilke varer vi har kjøpt på butikken er registrert i elektroniske systemer. Med tilgang til det sentrale folkeregisteret kan en plansje over avstamning og etterkommere, nåværende og tidligere svigerfamilie, søsken og svogre hentes inn på skjermen på et øyeblikk. For et partre år siden ble Per Waage, lederen av Statens innkrevingssentral, «hentet» fra Mo til Oslo for å bygge opp et nytt organ kalt Politiets Datatjeneste. Offisielt har Per Waage fortsatt sin gamle stilling, slik Jens Chr. Hauge formelt var leder for Erstatningsdirektoratet mens han fungerte som Einar Gerhardsens rådgiver. Hvilke registre har Politiets Datatjeneste tilgang til? Bistår Politiets Datatjeneste Overvåkningstjenesten, eller er det slik at Overvåkningstjenestens spanings – og observasjonsarkiv er to av de tusenvis av arkiver i inn- og utland som Politiets Datatjeneste har tilgang til. Hvilke norske registre har tilsvarende tjenester i de andre Schengenlandene tilgang til? Er det virkelig noen som tror at Stortinget har noe de skulle ha sagt når offentlig ansatte despoter i inn- og utland har bestemt seg for å fusjonere – i systemets interesse?

Er det kanskje så finurlig ordnet at den Overvåkningstjenesten som angivelig ligger med brukket rygg og nå skal omorganiseres, døde av alderdoms svakhet for to-tre år siden mens arbeidet forlengst er overtatt av et organ med nytt navn og effektivt dataverktøy? Er det ikke tjue år for sent å snakke om «saksarkiv»,«observasjonsarkiv»og «overvåkningsarkiv» når elektroniske systemer gjør det mulig å opprette – og slette – en «mappe» i løpet av noen sekunder? Når nyfødte jervunger merkes elektronisk slik at de mange år senere kan spores opp i en fryseboks, er det sannsynlig å anta at det allerede pågår forsøk med elektronisk identitetsmerking av nyfødte barn, ikke bare i USA, men også hos oss. Er hele hensikten med skuespillet i forbindelse med Lundkommisjonen å få igang den debatten som skal danne grunnlaget for å institusjonalisere en kontroll av privatsfæren som tidligere har vært ansett som uhyrlig? Finnes det overhodet noe som ligner på etikk i dagens norske samfunn?

Tilfeldighetene ville at jeg i 1990 fikk kjennskap til at både jeg selv og hele min familie er registrert i narkotikapolitiets spaningsregister, Narksys. Året før hadde vår yngste datter arbeidet på Røst som såkalt erstatningslærer. Ethel drakk lite alkohol, men hun var til stadighet i godt humør, og på et sted som Røst var dette nok til å vekke mistanke. En sjalu postfunksjonær informerte om at Ethel fikk post både fra USA og Thailand, fra flyplassen kom det beskjed om at flere personer fra «den kjente narkotikaplass» Mo i Rana hadde besøkt henne, og da sosialsjefen på Røst til slutt rapporterte at en 16åring som vanket litt hos Ethel hadde sett «dopet» ut, mente de hemmelige overvåkerne at det var på tide å aksjonere. Som i en skrekkfilm fra krigens dager trengte en tremanns politistyrke, lensmannen i Værøy og Røst og hans to betjenter, inn i leiligheten til min 20- årige datter midt på natten og arresterte både henne og hennes to år yngre kusine. Gjennom et fem timer langt forhør, der jentene ble holdt strengt adskilt, forsøkte «øvrighetspersonene» å true dem til å tilstå alt det gale de hadde gjort i sine unge liv. Verre enda, de forsøkte også å få hver av de to til å fortelle noe negativt om den andre, uten å gi den minste opplysning om årsaken til arrestasjonen. Først mot morgenen fikk de vite at de var mistenkt for narkotikamisbruk og kanskje også for salg av narkotika.

Forhørsresultatet ble lite å skryte av, men Ethel hadde da vært borti forbudte stoffer, såvidt det var. Som 13-åring på amerikansk high-school hadde hun 7 år tidligere fått en hasjsigarett som smaksprøve av de lokale pusherne, men erfaringen var udelt negativ. På lensmannskontoret ble opplysningen vrengt til det ugjenkjennelige og nedskrevet på følgende måte: «Vedgår narkotikabruk i USA, men benekter bruk i Norge». Tidlig neste morgen måtte Ethel gå spissrotgang fra lensmannskontoret til sin arbeidsplass på barneskolen. Hun var nærmest i sjokktilstand, og det gikk over en uke før jeg fikk vite om tildragelsen. Jeg ble skikkelig opprørt. Med min kjennskap til sikkerhetsklareringssystemene visste jeg at også de uskyldige får sin fremtid ødelagt dersom spaningsregisteret Narksys inneholder negative opplysninger. Jeg hjalp derfor Ethel med å skrive et brev til lensmannen i Værøy og Røst med krav om beklagelse og forsikring om at ingen opplysninger var registrert. Det kom prompte svarbrev med begge deler, og både Ethel og jeg var beroliget.

Mer enn et halvår senere kom et brev som var omadressert til Ethel i Geneve. Det var en av politiets grønne standardmeldinger og den lød: «Siktelsen mot Dem er henlagt på grunn av bevisets stilling». Nå fulgte en opprivende prosedyre. Jeg fikk bekreftet at det forelå en narkotikasak mot Ethel, men det var umulig å få ut saksdokumentene. Saken var fortsatt under etterforskning, ble det sagt. Telefoner og brev til Justisdepartementet nyttet ikke. De toet sine hender. Med god hjelp av Ethels eldre søster, som arbeidet som advokat, fikk vi til slutt tilgang til dokumentene. Da fikk jeg skikkelig bakoversveis. Svart på hvitt kunne jeg lese meg til at lensmannsfolkene ved massiv påvirkning gjennom flere timer hadde klart å innbille et 16-årig vitne at hun hadde fått narkotika av min datter. Deretter hadde lovens håndhevere revet i stykker jentas første forklaring og skrevet en helt ny versjon med sine egne formuleringer.

For meg innebar denne saken ny lærdom. Min jusseksamen var fra 1978 og dengang var den nye straffeprosessloven bare et glimt i Maktapparatets øye, en praksis som var under utvikling langt fra den hverdag som jeg som nybakt aspirant i Utenrikstjenesten hadde lært å kjenne. Vel nok gikk det selv i UD rykter om at «uforbederlige kjeltringer» og drosjekunder som ikke betalte regningen fikk en solid omgang juling på den gamle Grønland politistasjon, og at det også ellers i landet kunne forekomme spredte tilfeller av politivold regnet jeg med, men at det i vårt kjære fedreland kunne forekomme at politiet registrerte allslags trivialiteter om en tjueårig folkesskolelærer, diktet opplysningene sammen til et selvlaget kriminalbilde og deretter fant lovhjemmel i straffeprosessloven for å påvirke vitner, foreta ransakning og forhør og lage saksmappe og siktelse, det overgikk min fantasi.

Dengang ante jeg heller ikke at det ved finurlig lovgivningsteknikk er blitt utviklet et system som innebærer at den som setter seg til motverge ved å anlegge sak mot politiet for uberettiget forfølgelse, har mikroskopiske sjanser for å vinne. Jeg rådet jentene til å anlegge sak og skrev stevningen for dem. Allerede i det første brevet fra Byretten så jeg at dommeren definitivt sto på Justisdepartementets side. To år senere endte saken med forlik. Lusne

10 000 kroner hver ble de tilbudt av en nytilsatt advokat hos regjeringsadvokaten som kanskje syntes synd på jentene og derfor overså byrettsdommerens klare signaler om at han ville dømme i favør av staten – og ilegge de formastelige saksomkostninger på toppen.

Førjulsvinteren 1990 inntraff det også en annen hendelse som bidro til at jeg innså at justisvesenet i Norge har mer til felles med Hitlers Gestapo enn med politimester Bastian i Kardemomme By. Tidlig en søndagsmorgen ringte telefonen. Det var min eldste datter som fra Mo i Rana kunne berette om en politirazzia i en nattklubb der hun var stedfortreder for bevillingshaveren. Beretningen fikk meg til å fryse på ryggen. Kunne det være sant at politiet uten den minste foranledigelse hadde gått til razzia, satt håndjern på både gjester og betjening og ført dem til politistasjonen for stripping og undersøkelse av det som på juristspråket kalles «kroppens hulrom»? Det var ikke mulig, fastslo jeg for meg selv. Dette var en politimetode som Stortinget hadde satt sperre for ved å forkaste forslaget om at andre enn mistenkte kunne gjøres til gjenstand for såkalt «kroppslig granskning» uten samtykke. Min datter hadde ikke vært til stede i nattklubben denne natten. Hun måtte ha misoppfattet.

Anita hadde slett ikke misoppfattet hva som skjedde på Mo politistasjon denne natten til 1. desember 1990. En 17-årig gutt som hadde sneket seg inn på nattklubben og som senere opptrådte som politiets kronvitne i en sak som ble reist mot bevillingshaveren for ulovlig skjenking av øl til mindreårige, avga følgende utsagn på fyndig ranværingsmål: «Så mått eg kle meg i bærræva, så mått eg bøy meg framover, og så sto dæm og lyst meg i ræva med ei lommløkt».

Jeg rakte en hjelpende hånd til nattklubbeieren og razziaen på Mo fikk et politisk etterspill i Stortinget. Men justisminister Kari Gjesteby forsvarte politiets opptreden like stedig som i passforfalskningssaken, politimesteren på Mo gikk ut til pressen med oppdiktede løgnhistorier om at politiet hadde grunn til mistanke og nattklubben gikk konkurs. Det forundret meg at personer og organisasjoner som var levende opptatt av rettssikkerheten i Burma og Nigeria ikke så ut til å bry seg det minste om grove lovbrudd fra politiets side i Norge. Jeg var forferdet over Kari Gjesteby. Før hun ble justisminister var hun statssekretær i UD. I denne jobben gjorde hun seg ikke fordelaktig bemerket. Dagbladet raljerte på tredjesiden over statssekretærens idiotiske rasjonaliseringsforsøk, men det var ingenting mot de vittigheter som UDs vitsemakere fant på hver gang Gjesteby satte sin underskrift på et initiativ som hennes motstandere hadde klekket ut.

På det mer private plan igangsatte dog Gjesteby en liten revolusjon. Den konservative, gamle Bangkokambassadøren, som antagelig holdt det for grov synd å se et blottet kvinnebryst, mottok hun på sitt kontor mens hun ammet sitt lille barn. Avtalen var oppsatt uker i forveien og ambassadøren ble dødelig fornærmet. Personlig syntes jeg en slik opptreden vitnet om en taktløshet som bare kunne bunne i stupiditet. Men det er ikke tilfeldig hvem som blir valgt til justisminister. Jeg regner med at Kari Gjesteby såvel under Mossadskandalen som etter razziaen på Mo uten nærmere overveielse uttalte det andre rådet henne til å si, uten å føle noe ansvar, og at nettopp hennes mangel på etiske motforestillinger var hennes fremste kvalifikasjon for de politiske stillinger hun i sin tid bekledte.

Det fantes også andre enn justisministeren som burde ha stått som en sikkerhetsmur mellom publikum og et politi på villstrå. Sorenskriveren i Rana var en av disse. Jeg kjente ham såvidt. Vi hadde diskutert Treholtsaken og jeg hadde forundret meg over at det syntes maktpåliggende for denne juristkollegaen å overbevise meg om ting som var positivt uriktige og som jeg ut fra faglige forutsetninger hadde mye bedre greie på enn ham. Nå skaffet jeg meg rede på hva denne personen hadde holdt på med før han ble utnevnt til sorenskriver i Rana. Informasjonene sammenholdt jeg med avisoppslag om Rana som forsøksområde for politiet. Jeg likte ikke det bildet jeg mente å se. Tross alt var det jo i Rana jeg hadde tenkt å leve mitt liv når jeg en gang hadde skrapt sammen såpass penger at Bjarne og jeg kunne klare oss noenlunde sorgløst, og i Rana hadde jeg to barnebarn. Ville jeg at mine barnebarn skulle vokse opp i en politistat? Definitivt ikke. Turde jeg ta risken på at mine barn og barnebarn skulle bli straffet for et eventuelt mislykket forsøk fra min side på å avsløre uhumskhetene? Nei, såmen! Kunne jeg fortrenge det jeg mente å se og «leve lykkelig med sukker på» som diplomat eller internasjonal tjenestemann med «immunities and privileges». Neppe!

Nå sitter jeg her i 1997 og har tatt på meg oppgaven med å fortelle hva som førte til konflikten mellom Maktapparatet og meg, konkretisert i skyggeboksingen mellom utenriksminister Thorvald Stoltenberg og førstekonsulent Taftø. Jeg leser gjennom foregående avsnitt og ser at jeg er i ferd med å skli ut. Jeg vemmes. Har jeg virkelig sunket så dypt at jeg vil skrive memoarer i Einar Gerhardsens stil? Jeg banner for meg selv, men jeg lar avsnittet stå. Husker jeg i det hele tatt hva jeg tenkte? Planla jeg noe som helst? Har ikke følelsene alltid angitt retningen og fornuften farten på min vei gjennom livet? I 1990 var jeg 44 år, sånn høvelig midtveis i livet. Muligens var jeg bunn frustrert – eller kanskje hadde hormonproduksjonen gått i spinn. Jeg filosoferer gjerne, og har funnet ut at jeg er en materialist som ikke ønsker meg noe som kan kjøpes for penger og en idealist som har innsett at penger er alle ideologiers mor. Jeg regnet meg på den tiden som kristen, men jeg trodde ikke på en eneste av de kristne dogmene og jeg oppfattet det såkalte frelsesverket som et tåpelig og meningsløst offer – om det da ikke var ren fiksjon. Kort sagt, jeg hadde kanskje som Predigeren i Bibelen funnet ut at Alt er Tomhet og visste ikke hva jeg skulle gjøre for å unngå å kjede meg fordervet. Jeg, som i hele mitt liv hadde følt det som en plikt å bevare det bestående, fikk plutselig lyst til å sabotere et system som jeg absolutt ikke fant bevaringsverdig.

Hva risikerte jeg? Ingenting, såvidt jeg kunne se. Allerede i min aspiranttid hadde jeg signalisert at jeg ikke var den typen som anstrengte meg for å gjøre overordnede til lags og jeg hadde fått tydelig beskjed om at noe avansement utover det tariffestede ville det aldri bli tale om for mitt vedkommende. Jeg kunne selvfølgelig bli fratatt alle arbeidsoppgaver som Erik Knutstad. Jeg smilte for meg selv. Hadde jeg ikke hele livet drømt om å få penger uten å arbeide? Oppsigelse eller avskjed? Jeg leste lov, utenriksinstruks og all juridisk teori om emnet. Så lenge jeg ikke begikk direkte lovbrudd, var det ingen fare. Ytringsfiriheten er grunnlovsfestet, men ikke lovregulert. Godt, så fikk ytringsfriheten være min arena og Grunnlovens paragraf 100 mitt banner. Snart utviklet førstekonsulent Taftø seg til en ny rolle. Jeg var blitt et ubemerket lite drivhjul i et politisk og diplomatisk spill som jeg selv konstruerte og kontrollerte.

Jeg må innrømme at min nye rolle passet meg utmerket. Min egentlige jobb som EFTA-deputy var ubegripelig enkel, men den hadde en fordel: Papir i kolossale mengder merket med EFTA-symbolet strømmet til delegasjonen, og det var bare jeg som visste at det meste var selvfølgeligheter som ble trykket i stadig nye opplag. I Oslo virret et tjuetalls personer rundt i den såkalte EU-EFTA-avdelingen og prøvde å manøvrere seg i posisjon for fete stillinger i EU-kommisjonen, stadig mer utålmodige. I mellomtiden lot de som om de drev og forhandlet noe de kalte en EØS-avtale. Jeg moret meg kostelig over disse forhandlingene, men jeg skammet meg også litt på Norges vegne over utillatelig diplomatisk slendrian. Allerede på det første såkalte samrådsmøtet mellom EFTA-landenes forhandlingsansvarlige ble jeg klar over skandalen. Mens de øvrige land hadde forhandlingsdelegasjoner ledet av toppbyråkratene i handels- eller utenriksministeriet, jurister med spesialkompetanse i folkerett og diplomati, hadde den norske regjeringen utnevnt en delegasjon ledet av EU-ambassadøren og med EFTA-ambassadøren som nestleder. Ingen av dem hadde juridisk utdannelse. I internasjonale forhandlinger er en slik delegasjonssammensetning et signal til forhandlingsmotparten at man er innstilt på å skrive under på hva som helst. Jeg antok at «noen» hadde moret seg med å få utenriksministeren til å demonstrere sine manglende kvalifikasjoner i internasjonal forhandlingsteknikk og diplomatisk protokoll på denne måten.

Men hvem var denne «noen» som tydeligvis styrte Thorvald Stoltenberg? Kunne det være Gro Harlem Brundtland? Jeg hadde hørt de underligste historier om Gros maskepi med Delors og co i hemmelige møter på flyplassene i Europa. Jeg kjente Gro fra New York, og jeg holdt henne for å være skruppelløs nok til at hun kunne inngå en avtale om å bringe Norge inn i Europa-unionen mot å få oppfylt sine drømmers mål: Å bli FNs første kvinnelige generalsekretær. Men hvem i all verden kunne inngå en slik avtale med henne? Og hvilken strategi ville bli benyttet for å snu det individbaserte og lokalorienterte norske rettssystemet på hodet og innpasse det i EU-kommisjonens maktorienterte univers. Nåvel, jeg hadde jo allerede erfaring for hvordan rettssikkerhetsgarantiene i vår gamle straffeprosesslov fra 1887 var satt ut av kraft. Næringslovgivningen var stort sett tilpasset en EUmodell. Bare de innvidde visste hvordan de nye reglene innenfor bankvesen og finans ville legge landet åpent for utenlandske krefter, uavhengig av medlemsskapspørsmålet. Jeg regnet med at strategien gikk ut på å styre prosessen inn i et spor der det ville være umulig å komme ut og la håndplukkede personer i fagdepartementer og bransjeorganisasjoner ta de vidtrekkende avgjørelsene, uten å ane konsekvensene. Med de politiske konstellasjonene som fantes i Stortinget ville det dessuten være lett å få til hyppige regjeringsskifter så alle ble sittende med et felles ansvar. Utviklingen har senere vist at min analyse var korrekt.

I begynnelsen av EØS-prosessen strevde den svenske lederen av EFTAs juridiske kontor med å lære de norske juridiske «ekspertene» elementær folkerett. Han kunne ikke forstå at selv det grunnleggende begrepsapparatet fra The UN Law on Treaties syntes å være ukjent stoff for juristene fra det norske utenriksministeriet. Jeg fortalte ham at Norge verken hadde undertegnet eller ratifisert dette grunnlaget for alt mellomstatlig samarbeid og at jurister utdannet ved norske universiteter kanskje ikke ante at denne grunnloven for internasjonalt samarbeid eksisterte. Sven Norberg var himmelfallen: «Men alla civilicerade länder har då ratifiserat The Un Law on Treaties», utbrøt han. «Sannsynligvis», lo jeg tilbake, «men i årene like etter andre verdenskrig bestemte Hjemmefrontens jurister at de provisoriske anordningene som de selv hadde laget var overordnet både Grunnloven og internasjonale avtaler som Stortinget hadde godkjent, og dette er et syn som Carsten Smith og hans kone har støttet offentlig og som derfor betraktes som gjeldende rett i Norge.» Sven Norberg ristet på hodet. Men han oppga de fruktesløse anstrengelsene for å forklare de norske forhandlerne hva EØSforhandlingene egentlig gikk ut på.

Jeg for min del hadde tatt opp et arbeid som på et vis hadde fulgt meg helt fra Berlin. Nå satte jeg meg fore å drive litt forskningsarbeid for å finne ut nøyaktig hvem som hadde ansvaret for at Norge handlet i strid med internasjonale avtaleforpliktelser i forhold til de norske soldatbrudene i DDR. I 45 år hadde norske myndigheter trakassert disse kvinnene på det groveste, nektet å anerkjenne deres norske statstilhørighet og forlangt at de skulle søke (og betale for) norsk visum hver gang de ville besøke sin familie i Norge. I 1990 var Muren borte og kvinnene trengte egentlig ikke det norske statsborgerskapet lenger. Men det kunne være forbasket moro å vite hvem som sto bak uhyrlighetene, og kanskje avsløre en og annen fordømt hykler. Jeg begynte å ringe rundt til departementer og arkiver for å få opplysninger som jeg kunne bruke. På forhånd hadde jeg sørget for å få Torstein Eckhoff oppnevnt som veileder. Dette skulle bli et doktorgradsarbeid, jajamensan, og Torstein Eckhoff var kjent som en meget forekommende jussprofessor. Jeg var interessert i ham av en helt annen årsak. Jeg hadde studert hans virke på feltet forvaltningsrett og ytringsfrihet og sett hvordan han i sin undervisning hadde dreid oppmerksomheten bort fra sentrale menneskerettighetsspørsmål. Jeg hadde også diskutert etikk med ham da han foreleste under aspirantkurset. Under Treholtsaken hadde jeg undret meg over hans tilsynelatende uvitenhet om de aktuelle juridiske problemstillingene. Jo, Torstein Eckhoff var uomtvistelig en mulig Machiavelli. Som ansatt i Justisdepartementet en kort periode i 1945, var han også en mulig gjerningsmann i tyskerbrudsaken, og iallfall en «innsider» som kunne fortelle om departementets øvrige ansatte på den tiden.

I Justisdepartementets lovavdeling satt en annen interessant person, kanskje en representant for Maktens innerste sirkel. Det var Stein Rognlien, som ved hjelp av sitt selvoppfunne lovspråk ikke bare hadde klart å sperre vår urgamle sedvanerett for innsyn, men også hadde smidd tingsretten om til et hendig redskap for offentlige myndigheter ved tilsynelatende umerkelige tilpasninger. Nå var Stein Rognlien pensjonist, men fortsatt i daglig arbeide i Justisdepartementets lovavdeling, og uten hans samtykke kunne jeg ifølge arkivpersonalet ikke få forarbeidene til en provisorisk anordning av 14. august 1945 om endringer i statsborgerettsloven. En telefon til Rognlien var nytteløs. Aha, dette ble interessant. Hemmelige lovforarbeider var noe nytt for meg. Skriftlig og formelt ba jeg om innsynsrett til mitt forskningsarbeid. Jeg var jo allerede sikkerhetsklarert, rent bortsett fra at dette vel gjaldt dokumenter som ikke lovlig kunne unntas fra offentlighet. Det ble nei igjen, men avgjørelsen kunne ankes til Kongen i Statsråd. Såpass, altså. Tja, det kunne vel ikke være forbudt å prøve seg. Visst ikke, men da må man selvfølgelig også tåle å få omtalt sin person på en sånn måte at ettertiden må forstå at det var spesielle forhold ved Synnøve Fjellbakk Taftøs person som gjorde at hun ikke måtte få anledning til å granske disse viktige dokumentene. Jeg mer enn tålte det. Jeg moret meg og syntes jeg klarte å skape litt spenning i hverdagen. Jeg kjente dessuten flere som arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling. Å skaffe meg de ønskede dokumentene ved hjelp av de ubyråkratiske teknikkene jeg hadde utviklet i superbyråkratiet DDR, var en smal sak.

Dokumentene avdekket et stort svineri. Budbringeren fra det store, ukjente Vi til Justisdepartementets lovavdeling bar etternavnet Rognlien. Var dette en far eller bror? Jeg sjekket, det var visstnok en onkel. Nåvel, så var Stein Rognlien bundet til de såkalte «alpeluene» med sterke familiebånd. Kanskje var han ikke noen figur i Maktapparatet, bare en liten Andebynevø med tekniske oppgaver. Jeg ville lete etter de store fiskene. Men de var jo alle døde. Forresten, var de egentlig det? Satt ikke selve Blekkspruten ett eller annet sted nede i dypet og voktet inngangen til Sannhetens labyrint?

Jeg sendte et hyggelig brev til Jens Chr. Hauge og fortalte om mitt forskningsprosjekt. Kunne han tenke seg å fortelle meg det han visste om denne saken? Mitt brev kom prompte i retur. Det bar en påtegning med kulepenn: «Jeg har intet kjennskap til denne sak», sto det. Neivisst, men nå hadde iallfall jeg en skriftprøve med Hauges karakteristiskehåndskrift. Det var ikke lite, bare det. Tok jeg ikke mye feil, kunne denne håndskriften finnes på andre saker i det sakskomplekset som interesserte meg.

Jeg var nesten blank på etterkrigshistorien. Nå begynte et intenst historiestudium. Fra Utenriksdepartementets bibliotek lånte jeg bindsterke verk om Hjemmefronten og de første etterkrigsårene. Jeg noterte meg at Jens Chr. Hauge var blitt bedt om å fremlegge en skriftlig fremstilling om sitt virke under krigen. Avhandlingen ble aldri ferdig. Selvsagt ikke, smilte jeg for meg selv, da ville det jo være mulig å foreta en etterprøving. Jeg leste gamle dokumenter og dannet meg et bilde av hvordan min valgte motstander hadde spilt sitt spill, alltid i det skjulte og med en hensynsløshet som sendte frysninger nedover ryggraden. Kunne en person til de grader ødelegge medmenneskers liv uten å ta skade på sin sjel? Mente han å ha guddommelig rett til å omforme samfunnet i sitt eget bilde? Var han fortsatt den personifiserte Makt og hva hadde han i så fall tenkt å bruke makten til, rent bortsett fra å bestemme hvem som skulle få regjeringstaburetter, Stortingsmandat eller offentlig stilling. Sto han alene, eller var han selv en lydig tjener i et stort, internasjonalt apparat? Jeg skrev en artikkel om Jens Chr. Hauge og hans klikk og testet artikkelen ut på et par kolleger. Reaksjonen overbeviste meg om at jeg hadde gjort en oppdagelse som kunne utvikles til samfunnsdynamitt.

På syttitallet var bøker om de multinasjonale selskapene populær lesning. Jeg hadde lest et par av disse bøkene. De hadde ikke engasjert meg synderlig. Etter min mening var hensikten å flytte oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet, nemlig den religiøst baserte troen på at noen få utvalgte har gudegitt rett til å tvinge andre til å trelle for seg. Når de undertrykte i sitt eget sinn virkelig underkaster seg undertrykkernes trosgrunnlag, er samfunnet stabilt. Jeg for min del var ekspert på internasjonale organisasjoner, og jeg har hele mitt liv vært interessert i maktens psykologi. Jeg visste at de fleste internasjonale næringslivsgigantene var organisert som stiftelser, altså kapitaler som formelt står uten eiere, men med forvaltere fra bestemte trossamfunn. Jeg hadde også en viss anelse om betydningen av den vestlige verdens religiøse forankring i jesuittisk lydighetsideologi og jødisk streben etter verdensherredømme. Jeg tok min egen grunnleggende tro opp til vurdering og fant at jeg var et menneske uten noen virkelig tro, men med noen udefinerbare religiøse ideer om frihet og menneskerett et eller annet sted i grensefeltet mellom bevissthet og det ubevisste.

Jeg så på meg selv som en slags anakronisme. Jeg var et politisk interessert menneske som aldri hadde engasjert meg politisk, en født revolusjonær som hadde trodd det var min plikt å forsvare det bestående. Tjue år i offentlig tjeneste hadde lært meg at det både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er et hav av lyssky virksomhet, men jeg hadde ikke prøvd å utnytte min viten til personlig vinning eller gjort en døyt for å reformere systemet. Jeg hadde sett og lært mye, og mitt vitebegjær var nær sagt umettelig, men jeg hadde aldri tenkt over hva jeg ville bruke min viten til. Jeg hadde lagt bånd på mine lyster så lenge at jeg ikke ante hva jeg hadde lyst til. Ville jeg skape eller ødelegge? Ønsket jeg å sette spor i verden eller forsvinne i glemselen? Var livet egentlig blodig alvor eller en morsom lek? Jo, jeg kunne nok klare å formulere spørsmålene, men svarene var det verre med.

Som statsansatt fikk jeg problemer med å definere min egen rolle. Fra jeg begynte i offentlig tjeneste hadde jeg trodd at offentlig ansatte pliktet å handle etter lover og regler og ellers følge sin egen samvittighet. I EØS-prosessen fikk jeg stadig inntrykk av at impulser fra enkeltpersoner bestemte både fart og retning og forhandlerne ante ikke hva det var de holdt på med. «Norges offisielle syn» ble bestemt i lukkede rom langt unna dem som var direkte berørt og av folk som tilsynelatende ikke brød seg om konsekvensene av sine beslutninger. Desinformasjonen ble satt i system, og det ble forventet at alle som kunne avsløre løgnene, skulle tie. Slik jeg så det, var det en Mafia som utga seg for å representere europeiske stater som melket profitt ut av Europas skattebetalere. «Staten» hadde utviklet seg til et apparat som beskyttet urett og korrupsjon og mellomstatlig samarbeid var undertrykkelsesapparatets internasjonale dimensjon. Jeg begynte å se på meg selv som en slags spaner for rett og rettferdighet, men jeg var fullstendig klar over at jeg ikke hadde noen ryggdekning. Derfor måtte jeg opptre absolutt uangripelig med tanke på den konfrontasjonen som jeg innerst inne visste ville komme – og som jeg vel også la opp til selv.

Jeg bestemte meg til å foreta meg noe aktivt. Jeg overveide mine muligheter til å få frem informasjon om de uhumskheter jeg kjente til i forbindelse med EØS-prosessen. Enda bedre ville det være dersom jeg kunne skape interesse for en granskning av Jens Chr. Hauges rolle i oppbyggingen av det totalitære norske kontrollsamfunnet. Mitt omhyggelig kalkulerende intellekt fortalte meg at jeg hadde mindre sjanse enn en snøball i Helvete. Alle planer var avhengig av at jeg kunne finne minst en riksdekkende avis som ikke var styrt av det skjulte Maktapparatet. Det var lite trolig at en slik avis eksisterte. Men kunne det være mulig å finne en avis der Maktapparatets agenter satt i slike posisjoner at de var redde for å bli avslørt? Risikoen for å gripe feil var overhengende. Å lære ved prøving og feiling ville det ikke være snakk om på et felt som dette. Men kanskje kunne jeg lære meg litt om politikk og informasjonsarbeid på et relativt upolitisk felt og derved høyne min kompetanse? Lokalavisen Rana Blad var det nærmeste man kunne komme et offisielt organ for Maktapparatet. Ved nærmere ettertanke hadde jeg en høne å plukke med «Staten» på egne vegne og i lokal sammenheng. Det gjaldt de uendelige viddene med nordnorsk «statsskog», som min bestefar for mange, mange år siden hadde fortalt meg om. Det var tyvegods, mente han, og siden jeg hadde fått så gode evner, var det sikkert Guds mening at jeg skulle fullføre det verk som han hele livet hadde engasjert seg i, men bare delvis klart å fullføre, nemlig å vinne Retten. Hva denne Retten gikk ut på, hadde jeg nokså uklare forestillinger om, men da jeg senere studerte jus, begynte jeg å forstå mer. Den Retten som min gamle bestefar hadde snakket om og som tydeligvis var hans eneste helligdom, var den gamle Håløygretten. Skjult under Stein Rognliens uforståelige norskisismer, kunne viktige rudimenter av våre gamle uskrevne rettsregler fortsatt avdekkes. Men Håløygretten var ikke pensum på jusstudiet. Ikke i rettshistorie engang. Håløygretten hadde ingen tilknytning til den kristne tro. Nå var jeg kommet så langt i livet at jeg åpent kunne innrømme for meg selv at det hadde ikke jeg heller.

Har du, min leser, oppdaget disse underlige mekanismene som bevirker at når du begynner å interessere deg for noe, dukker det opp tilknytningspunkter på de underligste steder? Jeg skrev noen artikler om allmenningsrett for lokalavisen Rana Blad og ble gjennom dette arbeidet oppmerksom på at det var opprettet en spesialdomstol i Norge, Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Denne domstolen skal behandle omtrent de samme spørsmålene som Høyfjellskommisjonen som var i virksomhet fra 1908-1953. Men Utmarkskommisjonen har en helt annen organisering enn Høyfjellskommisjonen, og domstolen har heller ikke den uavhengighet som må være et minimumskrav i en rettsstat. Utmarkskommisjonen bygger på et helt annet rettsgrunnlag enn Høyfjellskommisjonen. En av tingsrettens grunnleggende læresetninger er følgende: «Ingen kan vinne rett ved bevisste rettsbrudd». I sin første dom antok Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms at staten kan vinne rett ved systematiske rettsbrudd over lang tid. En fast sakfører opptrer for staten i saker for Utmarkskommisjonen. Han kommer ikke fra Regjeringsadvokatembetet, men fra advokatfirmaet Hauge Ans.

Jeg kom også i tanker om en gammel artikkel jeg hadde lest i et ukeblad. Den handlet om hvordan Jens Christian Hauge hadde gitt politimesteren på Lillehammer ordre om å innvilge innreisetillatelse for Sylvia Rafael Schjødt. Jeg fabulerte: Hvorfor forbød Grunnlovsfedrene jøder og jesuitter adgang til Riket. Hadde de kanskje en grunn? Hvordan var det nå egentlig med dette løftet om verdensherredømme som gamle Jehova hadde gitt til Israels ætt? Trodde det store Vi av Israels venner med Håkon Lie og Jens Christian Hauge i spissen at dette løftet var den eneste sanne Rett, slik min bestefars utlegninger om Retten fungerte som min veiviser gjennom livet? Hva var innbilning og hva var virkelighet? Hadde begreper som rett og frihet noen verdi eller var det bare innholdsløse floskler? Jeg begynte å filosofere over emnet. På aspirantopptaket ble jeg spurt om hva som bestemte pengers verdi. «Det undres jeg også på », sa jeg, og aspirantnemnda brøt ut i latter. Jeg hadde undervist i sosialøkonomi. Jeg hadde undervist i rettslære. Jeg kjente de gangbare forklaringene. Men jeg visste også at de ikke var riktige. Iallfall ikke for meg. Pengers verdi er en latterlig illusjon, et fornuftsstridig religiøst dogme som jomfrufødselen eller en tåpelig relikvie som Jesu bleie. Å definere pengers verdi er en fornærmelse mot ethvert tenkende individs fornuft. Penger er for meg jødenes spesialkonstruerte redskap for å vinne det verdensherredømme som de tror Jehova har lovet dem. Det sa jeg naturligvis ikke til aspirantnemda. Da ville jeg aldri i livet ha kommet inn i UD, Maktapparatets rekrutteringsbase.

Nåvel, forsiden heter makt og baksiden heter penger på dette tankeløse uhyret som folk flest kaller Staten, men som troende kristne kaller Mammon og troende sosialister kaller Kapitalen. Egentlig betegner de to sistnevnte ordene de samme begrepet, men pussig nok har bibeloversetterne «glemt» å oversette ordet Mammon fra arameisk. I denne vide verden som jeg etterhvert hadde lært å kjenne, mente jeg å se at noen brukte penger for å skaffe seg makt over andres liv og makt for å tilegne seg andres penger. Hjulet gikk rundt og rundt så fort at jeg knapt kunne skimte detaljene. Jeg så hva som foregikk, men jeg kunne ikke forstå vitsen ved dette spillet. For meg var Den store Drake et fabeldyr som jeg ikke trodde eksisterte, penger et middel til å slippe å bekymre seg over utgifter til nødvendige forbruksgoder og makt en kilde til knugende ansvarsfølelse.

Allerede i New York hadde jeg forstått hvordan makthaverne i vår verden av Orwellsk nytale benytter de såkalte bistandsorganisasjonene til å fremme sine utbyttingsformål. Jo større nød organisasjonene er satt til å avhjelpe, desto råere er undertrykkelsespolitikken. Ute i felten gjør noen få idealister en fremragende innsats for å lindre nød. Men de utgjør et ubetydelig mindretall i forhold til individer som lever ut sine seksuelle og/eller religiøse perversiteter eller dirigerer pengestrømmene inn på private bankkonti i allverdens skatteparadiser. Dessuten er alle lands hemmelige tjenester involvert i de internasjonale bistandsorganisasjonene. For den som er ute etter å samle opplysninger om hvordan vår nåværende verdensordning virkelig fungerer, er Genève et sant Mekka. I Norge er kunnskapene om de internasjonale organisasjonenes virksomhet og oppbygning meget mangelfulle. Derimot er de norske sjekkene som støtter opp om virksomheten av gigantisk størrelse. Jeg hadde i mange år vært opptatt av å få norske firmaer til å utnytte det markedspotensiale som utgjøres av de internasjonale organisasjonene. Dette var en hjertesak for daværende bistandsminister Tom Vraalsen. Jeg skrev innlegg i Dagens Næringsliv og fikk takkebrev fra bistandsministeren. Dermed var jeg etablert som kommentator på riksplan på et felt som hos oss blir betraktet som nærmest upolitisk.

Den neste artikkelen om utviklingshjelp brukte jeg lenger tid på. Utad sett var det en kritisk bemerkning til en liten fillepost på 14 millioner kroner i et bistandsbudsjett som langt overskred sju milliarder, men på et annet plan fungerte artikkelen på en helt annen måte. Den var en tydelig beskjed til de som hadde sugerøret ned i pengesekken om at de ikke burde føle seg for trygge. Da jeg var ferdig, var jeg mektig stolt av mitt verk. Den nye FN-ambassadøren Oscar Værnø var også vilt begeistret. Han var en sann idealist som brente av lyst til å rydde opp i korrupsjon og kameraderi. Til overmål lot han meg ved en skriftlig påtegning på artikkelen få vite at hans Høyrepolitikerkone syntes jeg førte en stilsikker penn. Likevel ventet jeg litt med å sende artikkelen til Dagens Næringsliv. Det hadde vært regjeringsskifte og jeg ville at den nye regjeringen skulle trekke tilbake det fremlagte forslag til statsbudsjett slik at jeg reelt sett kritiserte et ikke-eksisterende budsjettforslag. Jeg kjente mine pappenheimere. Jeg regnet med en reaksjon. Den ville sannsynligvis bli formidlet til UD via Halvorsens konditori, men jeg antok at mine tidligere kolleger i Rettsavdelingen ville sjekke min artikkel mot Torstein Eckhoffs artikler om offentlig ansattes ytringsfrihet – slik jeg hadde gjort.

Senere kunne jeg konstatere på mitt personlige dossier i UD at alt hadde gått helt etter beregning. Rettsavdelingen hadde på det sterkeste advart mot å gi uttrykk for synspunkter som kunne oppfattes som et brudd på ytringsfriheten. Men utenriksråden hadde likevel gitt slavene i Administrativ avdeling beskjed om å skrive et tuktens brev til Taftø. Mitt svar var fylt av den rettferdiges ironiske ydmykhet. Om jeg vennligst kunne få vite hvilke formuleringer man mente lå utenfor Grunnlovens bestemmelse angående frimodige ytringer om statsstyrelsen. Det ble ikke napp. Utenriksråd Vindenes lot være å svare.

Men Oscar Værnø, som jeg holdt løpende orientert om utviklingen i min ordkrig med Det kongelige Utenriksdepartement, hadde fått en idé. Kunne jeg tenke meg å hjelpe ham å organisere en såkalt stasjonssjefsledet gruppe, et forum for kontakt mellom norsk næringsliv og FN-organisasjonene. Selvfølgelig kunne jeg det. Jeg begynte nesten å tro at jeg hadde magiske evner. Her hadde jeg ønsket meg en base som kunne gi den rette person litt slagvidde og punch. Så kom han med forslaget. Det var perfekt. Jeg kunne ha omfavnet ham av begeistring.

Så satte vi i gang, idealisten Oscar Værnø og supersekretæren Synnøve Fjellbakk Taftø. Vi ble et formidabelt team. Jeg hentet frem informasjon like effektivt som en hvilkensomhelst CIA-agent og la puslespillbit på puslespillbit sammen til et bilde som etterhvert fortonte seg nokså interessant for meg og nokså avskyelig for ambassadør Værnø. Værnø delte definitivt ikke min fascinasjon for organisasjoner og personer som klarer å få kontroll over milliardbeløp ved systematisk utnyttelse av menneskers lidelse og død – og dumhet. Han hadde heller ikke noen sans for systemer for å kanalisere offentlige bistandsmidler inn på hemmelige bankkonti.

I EFTA holdt vi på med vår egen lille snuskesak. Det var den svenske administrasjonsdirektøren i EFTA-sekretariatet som hadde vært litt for rundhåndet med sine venner på den svenske delegasjonen og i UNHCR. Trolig hadde han også samarbeidet til egen fordel med en datamaskinleverandør. Den østerrikske revisoren luktet blod og ville ikke gi seg. Møte på møte ble holdt uten at det kom noe ut av det. Selv visste jeg om litt av hvert både i EFTA-sekretariatet og i FN-organisasjonene, og jeg syntes de forgåelsene som revisor avdekket hadde et svært amatørmessig preg – som det meste i EFTA-sekretariatet. Men etter EFTA-reglementet skulle direktøren fratre under alle omstendigheter, og det var duket for en norsk etterfølger. Jeg var vel tilfreds da Østerrike og Sveits i fellesskap nektet å være med på generalsekretærens forslag om å forlenge administrasjonsdirektørens kontrakt.

Etter EFTAs uskrevne rotasjonsregler hadde Norge nærmest krav på å få administrasjonsdirektørstillingen. Det var ingen kvinner i lederstilling i EFTA-sekretariatet. I Oslo strevet byråkratene i FAD med en likestillingsmelding og i Genéve tiltrådte Liechtensteins nyutnevnte, kvinnelige ambassadør sin gjerning i EFTA. Jeg fant det opportunt å finne frem den lenge neglisjerte ordre fra Stortinget om å drive likestillingspolitikk på alle utenriksstasjoner. Jeg gjennomgikk mine egne og eventuelle andre kandidaters kvalifikasjoner og bestemte meg for å søke administrasjonsdirektørstillingen selv. Det var ikke bare for å provosere, pengene fristet også. Stillingen ble utlyst for et to års åremål. Et par millioner kroner ekstra kunne jeg ha god bruk for. At UD- livet for mitt vedkommende gikk mot slutten, var det liten tvil om. Jeg hadde bestemt meg for å ta over slektsgården og bondelivet består av mye slit og lite penger. Hvor skulle jeg hente de ekstra kronene som måtte til for å slippe å tigge Gud om penger, slik min mor hadde gjort nesten daglig i min oppvekst? Dessuten ville det være så inderlig morsomt å se hvordan de skjulte personutvelgerne i Oslo taklet den skiven. Jeg spurte ambassadør Selmer til råds. Selvfølgelig måtte jeg søke – om jeg hadde lyst. Jeg la søknaden inn til ambassadøren for kommentar. EFTA styrte mot sin egen undergang. I søknaden uttrykte jeg min begeistring over muligheten til å få ta del i de store utfordringene som lå foran EFTA. Selmer hadde ingen kommentar. Han hadde sjelden det.

Ambassadør Erik Selmer var Thorvald Stoltenbergs trofaste slave. Det hadde jeg oppdaget allerede på det første EFTA-rådsmøtet vi deltok i, sommeren 1989. Vi hadde knapt satt oss før en vakt kom inn og forkynte at det var telefon til «M’sieur Sélmér». Etter noen minutter kom ambassadøren tilbake. Det var Thorvald Stoltenberg som hadde vært på tråden. Kåre Willoch hadde laget en krise i den politiske andedam. Jeg hadde sett Willochs notat. Den slu politikeren hadde naturligvis også sendt delegasjonen en beretning om hva han hadde fått vite hos EFTAs generalsekretær uken i forveien – og videreformidlet til pressen. Det var Selmer som hadde ordnet med avtalen hos generalsekretæren og han hadde også hentet Willoch på flyplassen. Gros bitreste mediamotstander hadde altså fått en mottagelse en minister verdig, til tross for at han var en skarve fylkesmann. Til takk truet han med å velte Gros korthus og fortelle Ola og Kari Nordmann at det EØS Gro hadde presentert dem for, var et vanvittig tankespinn og at det virkelige EØS var lydrikestatus under EU-kommisjonen. Willochs notat var en mesterintrigant verdig. Det var stringent på alle de punktene der Gro var utydelig og utfyllende på punkter der statsministeren ved forenklinger hadde skapt et uriktig intrykk. Nå var kjeftesmella fra Bygdø i krigshumør og Selmer var syndebukken. Bare minutter senere kom det ny telefon fra Oslo. Selmer sukket da han kom tilbake. Men da Thorvald Stoltenberg ringte for tredje gang, ga ambassadør Selmer opp. «Du får ta over her», sa han. «for jeg må gå opp på delegasjonen og se om jeg kan få skrevet noe.» Jeg smilte og småertet: «Hvorfor sier du ikke bare som det er, at Gro bør være takknemlig for at Willoch har forklart pressen hva EØS-prosessen går ut på slik at folk kan forstå det?» Selmer fnyste til svar og styrtet ned til parkeringsplassen. I befippelsen glemte han å se seg for da han skulle kjøre ut av parkeringshuset. Bilen ble smadret i kollisjon med en østerriksk kollega. Heldigvis for Selmer var det en leiebil. Enda bedre var det at EFTAs generalsekretær var villig til å gjøre ham den tjenesten å fortelle norsk presse at han slett ikke hadde sagt det Willoch hadde sitert ham på. Jeg var oppvokst på landsbygda og syntes det var foraktelig å lyve. Etterhvert forsto jeg at EFTAs generalsekretær Georg Reisch fullstendig manglet ryggrad og ikke regnet det som ufordragelig å bli tatt in flagranti i løgn.

Utover sommeren 1991 dyrket jeg mine mange kontakter i EFTA-sekretariatets administrative avdeling. Jeg fikk vite at jeg var klart beste søker til direktørstillingen, men Reisch ville gjerne ha flere kandidater, het det seg. Via diplomatkolleger fikk jeg tilfeldigvis vite at min egen ambassadør (det ble ikke nevnt navn, men jeg var temmelig sikker på at det var Selmer) motarbeidet mitt kandidatur. Jeg kjente Selmer såpass godt at jeg visste at han handlet etter ordre. «Fordømte blekksprut», tenkte jeg. «Skal det da aldri lykkes å få deg frem i dagslyset?»

Siden jeg holdt det for å være under min verdighet å anstrenge meg for å bli ansatt, hadde jeg stor glede av å småerte generalsekretær Reisch. De andre shortlistekandidatene ble intervjuet av et panel. Meg ville generalsekretæren intervjue selv. Møtet foregikk på hans kontor og det var bare han og jeg til stede. Jeg var lutter elskverdighet, men passet på å gi små hint som overbeviste generalsekretæren om at hans triks i budsjett- og regnsskapsspørsmål var oppdaget og ville ta en snarlig ende. Generalsekretæren ble rød i ansiktet. Jeg håpet at han ikke hadde dårlig hjerte.

Under rådsmøtene passet jeg ofte på å stille meg opp ved siden av Reisch i kaffekøen. Jeg forhørte meg stadig om fremdriften i ansettelsesprosessen. En dag la jeg ansiktet i ekstra uskyldige folder og spurte: «Hvis du er nødt til å leve med en løve i hagen, hva vil du da foretrekke, en som står bundet ved trappen klar til å forsvare deg eller en som lurer i buskene og kan angripe når du minst venter det?» Generalsekretæren snøftet. Jeg forsto hva han mente. Det med løven i buskaset måtte være en tom trusel. Jeg hadde vært myk som en katt i Deputies og Rådet i mer enn to år og sågar alene forsvart generalsekretæren mot tre illsinte ambassadører og reddet ham fra en skriftlig reprimande for hans umettelige reiselyst. Men budskapet var oppfattet. I min nåværende stilling var jeg hans overordnede og kunne gjøre de administrative forandringer jeg ville forutsatt at jeg fikk mine kolleger i Deputies med meg. Kanskje ville det være tryggere å ha meg som hans underordnede? Jeg kunne formelig se hva han tenkte: «Hvor hadde denne norske deputyen som åpenlyst gjorde narr av udugelighet og korrupsjon både i EFTA- sekretariatet og i norsk UD egentlig sin lojalitet?»

Lojalitet. Atter et religiøst begrep som jeg ikke har noe forhold til. Men jeg er ekspert på metoder for å demoralisere offentlig ansatte. Jeg har studert ansettelsesforholdene i norsk statstjeneste fra avskjedsdommen mot Dolstadpresten Ole Broch i 1731 via Knutstadsaken og Børre Knudsensaken til de senere års summariske Moskvaprosesser om meninger og holdninger. Jeg har i tre år fått avgjørelsene i FNs Administrative Tribunal dumpende inn på skrivebordet, med all den skitt som ble avdekket da arkivene til Lies (Trygves, ikke Håkons) kommunistjegere ble åpnet for innsyn. Si ordet lojalitetsplikt, og jeg ler deg rett oppi ansiktet. Jeg er et Homo Ludens, en fremmed i Jante, og rasler du med Jantelenken, tror jeg du har lyst til å leke. Min lojalitet er rettet mot meg selv og mine nærmeste. Skal jeg gjøre noe jeg selv holder for å være umoralsk, må det være for å forsvare eller hjelpe noen jeg virkelig er glad i. Jeg er over femti år og klarer fortsatt å holde rede på de gangene jeg har løyet, stjålet eller latt meg bruke til formål som ikke var mine. Sånt har jeg aldri gjort for penger eller stillingsmessige fordeler. Prostitusjon har aldri fristet meg, men nettopp derfor fordømmer jeg ikke andre som føler seg nødsaget til å selge kropp eller sjel for betaling. Til diplomater og internasjonale tjenestemenn stiller jeg derimot moralske krav. Jeg vet ikke hvorfor, slik er det bare.

EØS-prosessen rullet videre. Hvor hadde våre EØSforhandlere sin lojalitet? Definitivt verken hos folket eller hos sannheten. Hvor hadde EU-kommisærene sin lojalitet? Sannsynligvis i sin egen pengepung Jeg følte en dyp forakt. Mest for det skuespillet jeg var vitne til, men også for den strøm av «folkets representanter» som villig lot seg bedra for et måltid på en luksusrestaurant og litt oppmerksomhet av en ambassadør. Nåvel, hva visste vel jeg om hvilke belønninger som fantes i dette spillet? Hadde jeg noen anelse om hvilke motiver hver enkelt kunne ha? Kanskje lekte de sin egen lek, slik jeg drømte om å leke min. Satte de også selv sine egne etiske regler for leken? Greit nok det for meg, men hva med de stakkars småsparerne som hadde satt sine sparepenger i bankaksjer fordi det var så trygt? Hva med fiskerne og småstedene nordpå som var avhengige av fiskemottak og fiskebruk? Var det ikke litt for jævlig at noen glatte superbyråkater holdt på å rive grunnen unna dem uten at de hadde anelse om hva som kom til å skje? I avisspaltene handlet diskusjonen om Vinmonopolet mens de grunnleggende rettsprinsippene i næringslovgivningen ble rasert og forholdet mellom statsmakt og individ ble snudd på hodet.

Men næringslovgivningen gjaldt jo hovedsakelig hva som skulle være «lønnsomt». Om noen småsparere tapte papirverdier som de likevel aldri kom til å gjøre seg nytte av, hva så? Om fiskebruk ble nedlagt og småsteder avfolket, javel, var det ikke folk selv som lot seg overkjøre i en såkalt «dialog» med politikere og byråkrater? De hadde seg selv å takke for at de hadde gitt fra seg styringen over sitt eget liv. Langt verre syntes jeg det var at prinsipper som vi gjennom årtusener har regnet som grunnleggende menneskerettigheter, nå sto for fall. Da Hitlers tropper kom til Norge 9. april 1940, hadde de med seg direktiver som formante til respekt for befolkningens boliger og personlige integritet. Nordmenn var ikke som sentraleuropeere. De tillot ikke myndighetskontroll i privatsfæren. Nå hadde noen satt seg fore å lære nordmenn en annen dans. Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde beredt grunnen. Hvilke muldvarper satt nå i Justisdepartementet, Høyesterett og på Juridisk Fakultet og fullførte deres verk?

Nordmenn flest later til å tro at det trengs en stor organisasjon til å skape politiske forandringer. De har øyensynlig intet lært av historien. All forandring skapes av enkeltmennesker ut fra den tankevirksomhet som finner sted i vedkommendes eget hode,, og det er forbausende hvor mye man kan utrette helt alene. I dette gjennomkontrollerte samfunnet vårt er det kanskje tilmed den eneste mulige måte å skape forandring på, at en enkeltperson handler uten å rådføre seg med noen. På nåværende tidspunkt er det usikkert hva avdekkingen av overvåkningsskandalene vil føre til. Men det er liten tvil om at Andreas Andersen, Oddmund Hammerstad og Ronald Bye hver for seg har hatt større politisk betydning for folks viten om det samfunnet vi lever i enn Lundkommisjonen og Stortinget tilsammen.

Jeg kan ikke huske akkurat når lysten til å stikke kjepper i Maktapparatets EU-hjul dukket opp i mitt hode. Kanskje var den der, på grensen til underbevisstheten, helt fra jeg i 1986 delte forværelse med EU-bulldoseren Bjørn Barth. Jeg syntes det var en råtten strategi EU-tilhengerne hadde lagt opp. Prosessen kom i gang allerede på syttitallet. All den «tunge» EU-tilpasningen ble gjort i det stille, lenge før EU-medlemsskapet kom på den politiske dagsorden. Jeg antok at den hemmelige EU-tilpasningen var årsaken til at taushetspliktbestemmelsene i straffeloven ble endret i 1977, ikke den såkalte Loran C-saken, og de mange iniativene for å få «foreldede lover» ut av lovsamlingen rant meg i hu. Oppdaget Astrid Gjertsen at hennes troskyldighet ble utnyttet i et kynisk spill? Var det derfor revisorene begynte å telle tikroner? Består ikke det meste av verdenspolitikken av frispillere som Bjørn Barth og Co? I serien «Javel, statsråd» fikk seerne et lite glimt av noe de tror er en forfatters fantasier. Virkelighetens verden er langt mer utrolig. Jeg hadde ikke snev av dårlig samvittighet da jeg etter overveielse bestemte meg til å se hva jeg kunne gjøre for å skape humper på Gro og Thorvalds EUvei. Har politikere lov til å jukse og bedra, så må byråkrater ha lov til å fortelle sannheten, avgjorde jeg for meg selv.

Men for å kunne gjøre noe, måtte jeg til Norge. Jeg søkte et par byråsjefstillinger i UD. Dels var det for å få bekreftet det jeg allerede visste, nemlig at jeg systematisk ville bli forbigått, men jeg tenkte at mine motstandere kanskje ville gjøre meg til en ny Knutstad for å få nedlagt Værnøs stasjonssjefsledede gruppe, som jeg brukte til mine egne formål. Jeg søkte også et forskerstipendium ved universitetet i Tromsø. Da jeg heller ikke fikk det, ble jeg skremt. Jeg hadde jo ikke gjort noe som kunne skade Maktapparatet, bare ytret meg i helt privat sammenheng om tanker jeg gjorde meg. Var mitt navn virkelig overkrysset av Maktapparatets personutvelgere? I så fall var arbeidsmulighetene stengt, ikke bare i UD og statstjenesten for øvrig, men også i det private næringslivet.

Nåvel, jeg hadde jo min juridiske utdannelse. Kanskje kunne jeg være advokat med hjemmekontor på gården. Men jeg hadde for lite praksis til å kunne søke bevilling. Jeg vurderte ulike alternativer som lot seg kombinere med gårdsdrift i Fjellbakken. Hvordan skulle jeg få råd og tid til å gjøre det jeg hadde lyst til? Det optimale måtte være å ta sikte på å bli UD-ansatt «til rådighet» med full lønn, men uten arbeidsplikt. Jeg visste at en sånn ordning var mulig. En annen nordlending, Annemarie Lorentzen, hadde nytt godt av ordningen i flere år.

Jeg ransaket min hjerne. Kunne jeg bringe mine motstandere i det tyskerne kaller Zugzvang? Jeg utviklet og gjennomførte noen ideer, men uten resultat. Her fikk jeg visst bruke storslegga.

Råutkastet til mitt arbeid om gifte kvinners statsborgerrett var ferdig. Det hadde vært hos professor Eckhoff for kommentarer. Han mente jeg ikke burde skrive at det var Jens Chr. Hauge som la frem det lovforslaget som fratok norskfødte, tyskgifte kvinner både statsborgerskap og eiendom. Hauge hadde jo bare vikariert for justisministeren, som professoren sa. Jeg visste noe annet, nemlig at justisminister 0.C. Gundersen ikke hadde peiling på hva lovforslaget handlet om. Det kunne jeg lese ut av referatet fra Odelstingsbehandlingen. Gundersen var under Odelstingsdebatten om lovforslaget på nippet til å godta et endringsforslag som ville ødelagt Hauges planer og rette søkelyset mot den ulovlige konfiskeringen av tyskgifte kvinners formue. Nå skrev jeg et brev der jeg utdypet Hauges rolle i det folkerettsstridige overgrepet mot tyskgifte kvinner og sendte det sammen med avhandlingen til min samarbeidspartner på likestillingsspørsmål i FAD. For meg var denne saksbehandleren bare en budbringer. Den virkelige adressaten var hennes sjef, Karin Stoltenberg, som jeg visste ville få ekspedisjonen på sitt skrivebord temmelig umiddelbart. Jeg hadde lest i en avis at Thorvald og Karin Stoltenberg var blant Jens Chr. Hauges nærmeste venner og undret meg i mitt stille sinn om sønnen Jens kanskje var oppkalt etter ham.

Nå behøvde jeg ikke vente lenge på reaksjonen. Fire dager senere innløp det telefax til delegasjonen. Synnøve Fjellbakk Taftø skulle hjemkalles av tjenestlige grunner.

Jeg så straks at telefaxen var basert på en rasende telefon fra Thorvald Stoltenberg til ekspedisjonssjefen i Administrativ avdeling og at det ville være ikke så lite dokumentfalskarbeide som gjensto i Det Kgl. Utenriksdepartement for å skape en juridisk holdbar beordring. Kunne jeg klare å hindre det, om ikke annet så for sportens skyld?

Stoltenberg hadde også ringt Selmer. Ambassadøren var like overivrig etter å gjøre Stoltenberg til lags som alltid. Derfor hadde han øyeblikkelig kastet seg på telefonen og meddelt både EFTA-kolleger og EFTA-sekretariatet at jeg var suspendert med øyeblikkelig virkning og ikke lenger hadde adgang til EFTA-huset. Selmer var ikke jurist, men det var jeg. Kunne jeg skaffe bevis for det Selmer hadde gjort, ville han sitte tynt i det. Iallfall kunne jeg hindre at Innstillingsrådet laget forflytningsvedtak og tilbakedaterte det. Jeg anmeldte Selmer til politiet for ærekrenkelse og sendte kopi av anmeldelsen til min fagforening NTL. Resultatet var at det aldri ble truffet noe rettsgyldig beordringsvedtak og jeg fikk intet beordringsbrev. Ett stikk til meg!

Men hjem ville jeg jo egentlig, og i min uklare rettslige stilling ville jeg ha rett til full lønn og stå fritt til å oppholde meg i Rana. Etter at Thorvald Stoltenberg og hans rådgivere hadde viklet seg inn i en forferdelig smørje av falske meldinger til sveitsiske myndigheter om at jeg hadde forlatt Genève, svikaktig adferd overfor huseieren vi leide hus hos og brudd på anbudsreglementet for flytting, reiste jeg hjem for å ta fatt på en ny tilværelse og tenke ut mitt neste trekk.

Vi stoppet noen dager i Oslo. Jeg ville se hvilke dokumenter mine motstandere nå hadde produsert på mitt personlige dossier. Det var nesten ikke morsomt. De hadde gått i alle de fellene jeg hadde lagt.

Før jeg forlot Genève hadde jeg skrevet et brev. Det var datert 23. november 1991 og adressert til Klassekampens redaksjon. Det lød som følger:

Kampanje mot snusk og korrupsjon

Jeg leser ikke Klassekampen regelmessig, men jeg forstår at dere kjører en kampanje mot snusk og korrupsjon i forvaltningen av offentlige midler. Det blir etter min oppfatning mer og mer utbredt at offentlig ansatte beriker – ikke seg selv, men hverandre på gjensidighetsbasis – etterhvert som ansatte opplært i «de gode gamle dager» går av med pensjon og erstattes med folk som mener at det er «fritt fram» fordi de har forstått at endringen (i 1977) av den da 75 år gamle taushetspliktbestemmelsen i straffelovens paragraf 121 ble foretatt nettopp for å hindre at skattebetalerne får kjennskap til hva som foregår i forvaltningen av offentlige midler. Istedenfor å «ta» småfolk som opptrer tåpelig i sine transaksjoner med næringslivet synes jeg derfor dere burde se på hvordan gjentjenestesystemet florerer mellom offentlig ansatte – på skattebetalernes bekostning. Hvorfor ikke starte helt på toppen?

Da Gro Harlem Brundtland hjemkalte Thorvald Stoltenberg for å ta over utenriksministerposten, skrev avisene at Norge tapte anseelse. Men ingen skrev hvor mange skattekroner det kostet å få Stoltenberg plassert i Genève, å holde ham der og å få ham hjem. De ekstra bidragene til UNHCR og reisene for å få ham valgt lar jeg ligge, Norges bistandsbevilgninger og nødhjelpsbevilgninger og UDs reisebudsjetter er det så likevel ingen som bryr seg om. Men kanskje det bør stilles spørsmålstegn ved noen av de kronene som har kommet vår nåværende utenriksministers private økonomi til gode. Dessverre kan jeg ikke gi dere noen dokumenter, på grunn av taushetspliktreglene jeg nevnte innledningsvis, men nedenfor skal dere få et sett av spørsmål som dere kan stille til statsministeren, utenriksministeren, ekspedisjonssjef Norby eller hvorfor ikke til UDs pressetalsmann.

1. Fins det noen regler for i hvilke tilfeller den norske stat kan «toppe opp» lønna til norske borgere som har lederstillinger i FN, eksempelvis ved å dekke husleie for vedkommende under tjenestegjøring for FN.
2. Hvem bestemte at den norske stat skulle dekke husleia for Thorvald Stoltenberg mens han var høykommisær?
3. Dersom nasjonale myndigheter dekker en FNtjenestepersons husleie, skal FN i henhold til regelverket beregne en husleie som tjenestepersonen plikter å betale til sitt lands myndigheter. Ble en slik beregning foretatt i tilfellet Stoltenberg og hvor stor del av husleia skulle i henhold til beregningene betales av Stoltenberg selv? Når ble innbetalingen(e) foretatt?
4. Etter Stoltenbergs hjemreise til Norge fortsatte hans hustru å bebo den leide leiligheten. Betalte hun noen husleie?
5. Hvor stor var nettoutgiften for den norske stat på Thorvald og Karin Stoltenbergs husleieforhold i Genève?
6. Hvordan ble Karin Stoltenbergs oppdrag for Røde Kors finansiert, og hvem bestemte at akkurat hun skulle få oppdraget?

Dersom dere ikke får noe svar på disse spørsmålene, så er jo det også godt stoff. Dere kan også spørre UDs arkiv om å få se telefax datert 21. februar 1990 (nr. 238) fra delegasjonen i Genève, den er ikke fortroligstemplet, men korrespondanse fra utenriksstasjonene kan likevel unntas fra offentlighet i henhold til regelverket.

Hvis dere lurer på hvorfor jeg gir dere dette tipset, så kan jeg fortelle dere at etter 14 år i utenrikstjenesten er nå gapet mellom UDs og mine verdier blitt så stort at det ikke er til å leve med for noen av partene. UD ønsker å straffe meg fordi jeg ikke vil delta i det jeg kaller «Keiserens nye klær-kulturen» og jeg har satt meg fore å reformere denne arbeidsplassen før jeg forlater den for godt. Jeg regner likevel med vanlig kildevern.

Med vennlig hilsen Synnøve Fjellbakk Taftø

Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at både ekteparet Stoltenberg og deres samarbeidspartnere i den hemmelige maktstrukturen ville få tilgang til dette brevet temmelig umiddelbart, i verste fall før adressaten. Men spørsmålet var om de hadde infiltratører mektige nok til å hindre at det ble skrevet om saken. Hvor stor var Maktapparatets innflytelse i Norges antatt radikaleste avis? Jeg ventet i spenning. Ville redaktør Allern la seg kneble? En ukes tid senere kunne jeg konstatere at Allern hadde holdt mål, såvidt det var. Et minimum av tipset var blitt brukt. Men reaksjonen var sterk. Thorvald Stoltenbergs popularitet var klart svekket.

Jeg var fornøyd med resultatet av min lille brevbombe. Det var første gang jeg tipset en avis om forhold som etter min mening ikke tålte dagens lys. Men saken i seg selv var en fillesak sammenlignet med hva jeg ellers visste. Kunne jeg klare å få avisene til å skrive om noen av de virkelig store sakene? Arbeiderpartiregjeringens svik mot de nordnorske kystsamfunnene sommeren 1991 hadde gjort meg dypt og inderlig forbannet. Jeg hadde stilt meg lagelig til for hogg, bare for å kunne ta revansj -med god samvittighet. Nå ville jeg sette alle krefter inn og prøve å gjøre mine motstandere et skikkelig pek. Til det trengte jeg en avis med større nedslagsfelt enn Klassekampen.

På nyåret 1992 satt jeg i mitt lille rike og la planer for et renkespill som til slutt fikk større virkning enn jeg hadde våget å håpe på. Jeg ville komme i kontakt med Råfisklaget, men det måtte skje tilfeldig. Det gikk i lås. Dessuten måtte jeg ha en trygg base. Jeg kjente mine motspilleres tankegang og visste at de allerede hadde satt ut rykter om at jeg hadde psykiske problemer. Jeg søkte kontakt med den mest AP-orienterte advokaten på Mo. Vi kom overens. Han trengte en advokatfullmektig. Til overmål fikk jeg omtrent samtidig forespørsel om å holde 8. marstale. Jeg sa straks ja. Det frydet meg at 8.-marsarrangementet gikk i kommunal regi. Arbeiderpartikoryfeene skulle få en tale de neppe hadde ventet seg av en hjemvendt norsk diplomat.

På advokatkontoret gjorde jeg en hederlig innsats mens jeg ventet på at brikkene skulle falle på plass. Dersom min plan ikke virket, kunne jeg selvsagt klare å holde ut i den praksisperioden jeg trengte for å bli advokat med hjemmekontor på gården. Det var min «fallback-position». Men jeg håpet at skjebnens hjul skulle gi meg en ørliten sjanse til å være med i det politiske spillet på høyeste plan. Den muligheten skulle jeg ta vel vare på. Vinnersjansene anså jeg som små. På den andre siden hadde jeg lite eller ingenting å tape. Å skyfle papir i UD frem til pensjonsalderen anså jeg for å være en verre skjebne enn døden. Kunne jeg klare å få til en skikkelig konfrontasjon, ville jeg være fornøyd. Min taktikk var uhyre enkel. Jeg hadde sendt et par notater om fiskeridelen av EØS-avtalen til Råfisklaget og bedt dem behandle dem ytterst fortrolig av hensyn til min stilling. Ville notatene bli oppkopiert og gitt til pressen og ville en av de to store løssalgsavisene sluke agnet?

Jeg ventet en uke i spenning. Endelig ringte Erik Racozsky. Dagbladet hadde mitt notat om fiskeridelen av EØS-avtalen. Men underskriften var lakket over før oppkopiering og Dagbladet ville ikke skrive noe uten å kjenne forfatterens identitet. Jeg måtte selv bestemme om jeg ville ringe journalist Teigene. Det var fredag, en maksimalt heldig dag. Med litt flaks ville det bli et oppslag i lørdagsavisen. I helgen ville det bli vanskelig for mine motstandere å kontre. Jeg slo straks Dagbladets nummer. Ingolf Håkon Teigene var profesjonell. Han stilte en rekke spørsmål for å kontrollere at jeg virkelig hadde den kunnskap jeg forega. Så lovet han meg at ingen noensinne skulle få kjennskap til min identitet. Jeg smilte for meg selv.

Oppslaget oversteg mine villeste håp. Hele midtsiden var viet norsk UDs svar på Deep Throat. Dette var sensasjon. Lokalpressen i hele Nord- Norge fulgte opp i mandagsavisene. Likeså radioens P2. Men Helge Lund sendte melding over NRKs interne kommunikasjonsnett om at jeg led av kverulantparanoia og Terje Svabø ringte ikke opp for direkteintervju i radioens P1 som avtalt. Giften som mine motstandere spredte med rakettfart, begynte å virke. Allerede tirsdag avtok mediestormen. Reidar Johansen fra Stortingets fiskerikomite fortalte meg årsaken: Utenriksdepartementet hadde underhånden latt Stortingets presidentskap få vite at jeg var psykisk syk og kom med sinnsforvirret tøv, og dette budskapet gikk videre til norske media på ryktebørsen.

Men mine opplysninger hadde vakt oppmerksomhet og stor interesse. Nå begynte folk å undersøke selv, og regjeringens desinformasjon ble avdekket, bit for bit. Kampanjen for å få flest mulig til å si ja til EØS uten å ane hva de sa ja til, slo kontra. Maktapparatet hadde ikke giddet anstrenge seg for å finne argumenter for EØS fordi det hadde tatt for gitt at informasjonssystemet var under full kontroll. Så var det likevel en liten førstekonsulent som hadde drevet «etterretning» mot velinformerte islandske forhandlere på egen hånd og kunne fortelle det fiskeriministeren i Norge ikke hadde det minste snev av peiling på. Da jeg vel en måned senere kom til Vesterålen for å holde 1.mai-tale, kom en av Senterpartiets fylkespolitikere bort til meg. Han sa: «I går sa Nordland Fylkesting Nei til EØS med en stemmes overvekt. Og det er din fortjeneste». Jeg følte meg mektig stolt. Min elleville plan hadde lyktes over all forventning.

Nå ser hele det norske folk konturene av Blekksprutens heslige labyrint. Det er ikke bare i Arbeiderpartiet og LO det må ryddes opp. Makt-apparatet gjennomsyrer hele det norske organisasjonslivet, fra Fiskarlag og Bondelag til lokale skytterlag og musikkforeninger. Bare i sin egen tankeverden har den enkelte full frihet. Jeg fulgte ganske godt med i EU-kampen og er ikke et øyeblikk i tvil om at Nei-siden var infiltrert av effektive muldvarper som opparbeidet tillit og bare ventet på et signal for å ødelegge Nei-bevegelsen fra innsiden. Signalet ble aldri gitt, for ulikt det Maktapparatets media har narret folk til å tro, hadde Nei-bevegelsen – i likhet med Ja-bevegelsen – liten innflytelse på hva folk mente om EU-spørsmålet. Samlingene fungerte som et sosialt forum for et fåtall «frelste», men hva den enkelte skulle stemme, avgjorde enhver i sitt eget hode, for det meste uten å diskutere spørsmålet med andre. Instinktivt forsto Ola og Kari Nordmann at de hadde bare seg selv å stole på. Da Gro kunngjorde sitt EU-standpunkt med brask og bram i april 1992, var Ja-sidens strategi allerede undergravd. Det hadde ikke lyktes å få et massivt og ureflektert «Ja til EØS» før folk begynte å spørre etter forskjellen på EØS og fullt medlemsskap. Folk følte seg lurt av politikere og byråkrater. De føler seg lurt fremdeles, og med god grunn.

Et demokrati kan ikke leve med politikere som bare interesserer seg for sin egen renominasjon og byråkrater som gir vanlige folks interesser på båten for å mele sin egen kake. Vi mangler en omforent etikk i Norge, og denne mangelen gir seg nå groteske utslag. Men hva du eller jeg vil gjøre med situasjonen, er opp til hver enkelt av oss. I vårt eget hode treffer vi hver for oss de valg som skaper vår personlighet og tilsammen utgjør samfunnets fremtid.

———————————–

Synnøve Fjellbakk Taftø’s bøker her (Høyreklikk. Lagre Som):

Nornens Beretning
http://www.nyhetsspeilet.no/wp-content/uploads/2010/05/Nornens-beretning.pdf

Skjoldmøysagaen
http://www.nyhetsspeilet.no/wp-content/uploads/2010/05/Skjoldmoysagaen.pdf

Facebok kommentarer

kommentarer

Leave a Comment