Historierevisjon; Som i det gamle Rom

Utdrag fra boken «Quisling. Profet uten ære» av den britiske journalisten og forfatteren Ralph Hewins (1966), følger under. Kapitel 8; Som i det gamle Rom». Del 1. av denne serie, kap. 1-5 i boken; «Quisling. Mannen og Myten» her: http://www.riksavisen.no/?p=457

Jeg kan ikke få sagt det, på bakgrunn av nedenfor beskrivelser, hvor stor forakt jeg har ovenfor de slimåler som tilranet seg makten over kongeriket etter krigen, i deres behandling av medmennesker. Her fikk virkelig vår rettsstat sitt banesår, og har beholdt det i all tid siden. Den som ikke blir kvalm av slike rettsløse tilstander, og slik inhumanitet, er ikke 100% menneske. Underslag av frikjennende bevis, urettferdige dommer, korrupte og inhabile dommere, alt dette vi kjenner fra idag. 1/6 del av landets befolkning innvolvert i noe de kalte «landssvikoppgjøret», mens de virkelige svikerne stakk av med pengekisten til Storbritania, eller stakk til skogs eller til Sverige, og kom tilbake 5 år senere når alt var over, – som helter (?). Vi høster som vi sår, og folks blodrus i disse maidager 1945 straffer seg nå. Her ligger den ene store årsak til vår nåværende degenererte nasjon.

Jeg mener at en kan holde engelskmennene ansvarlig for at de ikke opprettholdt lov og orden. Tyskerne overgav seg til engelskmennene ved midnatt 8-9 mai, 1945, til general Sir Andrew Thorne som representerte de alliertes øverstkommanderende Dwight D. Eisenhower, ikke til nordmennene, og engelskmennene hadde dermed ansvaret for at krigens lover ble overholdt. Sanksjonene, terroren og torturen mot medmennesker etter 9. mai, er av et format som savner sidestykke, og MÅ rettsforfølges i internasjonale fora.

Fra teksten nedenfor:

«Den offisielle kapitulasjon fant sted midnatt den 8.—9. mai 1945. Slik general Boehme så det, Norge og Tyskland hadde ikke vært i krig siden 10. juni 1940, kapitulerte han ikke til noen nordmann, men ventet på general Sir Andrew Thorne fra den britiske First Airborne Division. Denne ankom 8. mai, da våpenhvilen trådte i kraft, og representerte de alliertes øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower. Sytten offiserer ledet av brigadier R. Hilton, derav to nordmenn, ble beordret av Thorne til å ta over makten.

Tre dager senere (11. mai) da Hjemmefronten til sin ergrelse oppdaget at Norge og Tyskland etter kapitulasjonen 10. juni 1940 hadde hatt våpenstillstand de siste fem år, ble en symbolsk overgivelse arrangert av propagandahensyn på Akershus Festning: En formidabel tysk kommandant og en barhodet norsk ungdom i knikkers og sportsstrømper ble fotografert i honnør for hverandre. Ni av ti nordmenn tror den dag i dag at dette bildet som henger overalt i norske hjem, representerer Wehrmachts overgivelse til Hjemmefronten, og at dette var den offisielle kapitulasjon.«

«Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror – selv om verdenskrigen nu var slutt – og den varte ulykkeligvis opp til dobbelt så lenge som den tyske okkupasjon. Den siste politiske fange kom ut av fengslet 1957, etter en soningstid som gjennemsnittlig for mordere«, sier Hewins, og videre;

«Men det verden skulle bli vitne til var ikke en rettssak basert på de romerske lovbøker. Det ble en gladiatorfremvisning for massene i ånden fra det Colosseum som kastet en kristen for løvene

Idet vi minnes en annen mann, som ble korsfestet av lignende mobb, også drevet frem av lederne, fordi han stod imot sin samtids makthavere, for ca. 1984 år siden.

De må jo ha vært helt i blodtåka den MILORG-gjengen, og ser ut som de er det ennå. Selv Kongen; «vi skal henge ham tre ganger, Sir«. Etter å ha lest dette er jeg plutselig gått fra å være en svoren monarkist, til å bli republikaner. Har ikke noe forhold til elitestyre likevel, og elite ser det ut til at kongehuset har blitt, eller alltid har vært uten min viten eller bevissthet om det.

Tilbakevirkende lover, provisoriske anordninger, løgn mot sin neste, myndighetenes underslag av bevis for å ta sine opponenter. Det tilhører en virkelighet vi trodde var over, men virkeligheten lever i beste velgående, her og nå i vårt land idag, jfr, min artikkel: ”Rettstatens Historie” (vedlagt, og her: http://www.riksavisen.no/?p=402)

Japanerne hedrer sine motstandere i krig, de folder hendene foran ansiktet og bukker for sin «fiende». I gentlemannssporten kårde det samme. Opponentene bukker for hverandre, og hedrer hverandre, for den verdige motstander de er. Slik er det ei i den grumsete norske folkesjel, som blir som de blir forledet til.

Undertegnede er av den oppfatning at slik uverdig praksis som vi opplever i rettsapparatet og annet, skriver seg fra et sted. Og jeg fant dens sæd i landssvikoppgjøret, når det norske folk ble ledet av sine ledere inni en blodrus verden ikke har sett på maken til.

Noe må gjøres skal vi ha håp om å kunne berge nasjonens sjel, i motsatt fall ser det mye mørkere ut, enn det har vært til nå, fordi om ikke vil urett legges til urett, bevisst, med de konsekvenser for land og folk det har i fortsettelsen.

————–

Kap. 21; Som i det gamle Rom

I
«I MØRKE TIDER», skrev «Fritt Folk» 16. desember 1944, «må Hirden være folkets fakkelbærer.»

Den Røde Armé hamret løs på Østprøyssen og de allierte rykket mot Ruhr. Håpet om separatfred for Tyskland svant hen da gestapister summarisk ble hengt i Karkov.

Det var for sent å snu krigslykken ved hjelp av hemmelige våpen. I Tyskland og enda mer på vestmakthold ble det talt om en siste bastion i Bayern, i Bøhmen — eller kanskje i Norge. Das Reich gjorde seg klar til den siste kamp, geriljakrig ved hjelp av Volkssturm — helt unge eller gamle menn med armbind og overfladisk krigserfaring. Slutten var nær.
Gisler, blant dem general Ruge og «belgiernes konge» Leopold — kronprins Olavs svoger — ble samlet i Syd-Tyskland for å være klar til utveksling.

Det nye år kom med triste varsler, og Quisling sa til sine nærmeste: «Tysklands nederlag vil bli et nederlag for Vest-Europa — og det nærmer seg hurtig.» Om Norges fremtid sa han at den avhang av mange faktorer. Han hadde imidlertid under overveielse å legge frem en del forslag for Hitler, før det ble for sent.

Så møttes Hitler og Quisling 28. januar 1945, for siste gang.
352

Det kommunike som ble sendt ut etter at Quisling og Hitler hadde dette møte, to dager etter at der Fiihrer var vendt tilbake til Berlin hvor han forble til slutten, var en klar stadfestelse av Hitlers tilsagn fra september 1943: «Tyskland vil etter den seier-rike avslutning av den europeiske skjebnekamp gjenopprette Norges fulle frihet og selvstendighet.» Men dette hadde ingen praktisk betydning nu som Østprøyssen var omringet og den Røde Armé sto bare 200 km fra Berlin.

Quisling hadde allikevel, sta som han var, en plan. Da han ble spurt i retten hva den gikk ut på, svarte han: «Dette er hemmeligheter jeg akter å ta med meg i graven

Man har senere antydet at de gikk ut på at de tyske styrkene i Norge skulle bli forent med sine familier og forloveder. Det skulle bygges brakker for dem, inntil de kunne få varige bosteder etter krigen. Da soldatene for det meste besto av bønder, arbeidere og håndverkere ville de finne seg til rette under de mer trygge forhold her, og siden de hadde brent sine skip ville de ikke ha noe ønske om å kapitulere eller bli sendt hjem til sitt ødelagte fedreland.

Etter å ha knust Tyskland ville vestmaktene så stå overfor to muligheter — enten å ofre en masse blod og penger på å erobre de sterkt befestete stillinger, samtidig som de ødela Norge — eller å gå med på en norsk fred som tillot tyskerne å forbli i landet og danne ryggraden i et nordisk forsvar i en mulig fremtidig krig mellem vest og øst. Skandinavia ville da kunne stille 2 millioner mann, og den nordre flanke mot Russland ville være definitivt sikret. Det ville på denne måte også være nok arbeidskraft til gjenoppbyggingen av den del av Nordnorge som var avsvidd av de retirerende tyske tropper.

Quisling mente vel at det skulle være mulig å få nordmennene til å godta tyskerne ved hjelp av en opplysningskampanje, siden den unaturlige alliansen mellem vestmaktene og bolsjevismen snart ville gå istykker og selv de hardeste jøssinger ville da være glad for å ha tyskerne til å verge fronten i nord. Tyskerne har levet her i 5 år, mente han, og har kommet så godt ut av det med det norske folk at vi har adskillig bry med å finne en ordning for tysk-norske barn. Det hele ville bli meget enklere om de fikk sine koner sendt opp.

På samme måte som de allierte i Jalta hadde Quisling sterkt overvurdert russernes militære styrke og undervurdert deres politiske offensiv. Hvem kunne ha trodd at Eisenhower skulle komme til å trekke general Patton ut av Pilsen i Tsjekkoslovakia eller Montgomery tilbake over Elben? Takket være vestmaktenes opptreden i Jalta og deres veikhet under sluttspillet ble Sovjetsamveldet overdynget med bytte, og den Røde Armé trakk seg pyntelig ut fra sin nordnorske utpost og nøyde seg med å sitte på grensen mens Stalin tvang Finnland til å bøye seg. Slik kom det ikke noe ut av den bolsjevikiske trussel i Nord-Norge som Quisling hadde fryktet så sterkt.

Kanskje Quislings tanker om en «Festning Norge» ikke var så fantastisk som de kan synes i dag. Den enorme tyske styrke her — over 400.000 mann — sto i sterke stillinger, med veldige forsyninger (deriblant 3 1/2 millioner flasker vin og spiritus i Lillehammer og 1/2 million i Bodø), og troppenes moral var ubrutt til det siste. Det er interessant å tenke på hva som ville ha hendt hvis Hitler hadde godkjent denne Quislings angivelige tanke om å utkjempe en siste runde mot bolsjevismen i Norges fjell.

Om dette virkelig var Quislings plan, slik det er antydet, vil vi vel aldri få vite helt sikkert.

I retten fortalte Quisling at da han talte med Hitler siste gang, i slutten av januar 1945, spurte han ham om hvordan stillingen egentlig var. Hitler svarte at Tyskland nok ville greie seg. Quisling fikk det inntrykk at tyskerne bygget sine forventninger på en overvurdering av den tyske offensiv på Vestfronten — i Ardennene — i julen, og delvis på hemmelige våpen som ennu ikke var ferdige. Hitler sa også noe om at han håpet at Gud ville unne ham de siste åtte dagene av krigen (hans horoskop skal ha fortalt det). Han hadde også hørt at tyskerne virkelig hadde et hemmelig våpen av epokeskapende karakter, men det var få personer i Tyskland som hadde hørt om det.

Quisling var litt av en selvlært fysiker og klar over hvilke muligheter en atombombe innebar. En av hans bekjente var Sam Eyde, Norsk Hydros grunnlegger og foregangsmann på områder som grenset inn på atomfysikken, og Quisling kjente også professor Klaus Hansen som hadde arbeidet med tungtvanns-problemer (ifølge radiorykter fra London — etter at Dysthe hadde glemt en mappe med viktige papirer i Størens slottskontor — var Klaus Hansen for øvrig fra tyskvennlig hold foreslått som leder av en alternativ norsk regjering). Norsk Hydro var det eneste anlegg i Europa som produserte tungtvann, teoretisk brukbart til atomspalting. Quisling hadde formentlig hørt at tyskerne hadde beordret årsproduksjonen økt, og dette ble også gjort, i 2 nye anlegg, på Notodden og Såheim, basert på et nytt patent uttatt desember 1942 av Norsk Hydro. Det er for øvrig ting som tyder på at de allierte og sabotørene ikke var helt på det rene med disse nye produksjonsanlegg.

En slik produksjon kunne bare ha en militær bakgrunn, mente man, og Quisling har vel hatt kjennskap til at Tyskland hadde to av verdens ledende eksperter på dette felt — professor Werner Heisenberg ved Kaiser-Wilhelm-Instituttet i Berlin, og dr. Otto Hahn, oppdageren av atomspaltningen.

Krigstidens historie om Rjukan, stedet inne mellem fjellene hvor Norsk Hydro laget tungt vann, viste at også de allierte var oppmerksomme på motpartens muligheter for å lage en slik super-bombe. Et engelsk glideflyangrep på Rjukan mislyktes i november 1942. I februar 1943 ble tungtvannskonsentratorene skadet ved sabotajse, noe som bevirket et par måneders stans på Vemork. Vaktstyrkene kom for retten.

Så fikk vi den såkalte tungtvannssabotasjen på Hydrofergen 20, februar 1944, kjent fra romaner og filmversjoner, den kostet 18 menneskeliv, men var uten krigsviktig betydning.*)

*) Det var overhodet ikke noe tungtvann ombord i fergen «Hydro» da den ble senket ved sabotasjen. Lasten besto av noen jernbanetank-vogner med ammoniakk og et par vogner kalilut av forskjellig konsentrasjon på jernfat, merket «Kalilut». Dette iflg. Norsk Hydros jubileums-festskrift 1955.

Tyskerne arbeidet i virkeligheten ikke med fremstilling av noen atombombe under krigen — de prøvde overhodet ikke å igangsette noe projekt til utnyttelse av atomenergien på basis av uran militært, forteller den allierte ALSOS-rapport (1946) av US-professor Samuel A. Goud-smith, og US-general Leslie R. Groves — lederen for de alliertes atom-bombeprojekt «Manhattan» under krigen — i «Now it can be told», New York 1962/63, tysk utgave 1964: «Jetzt darf ich reden». O. anm.

Quisling hadde gode muligheter til å vite at Tyskland ikke ville få noen atombombe — iallfall ikke tidlig nok. Han må ha forstått at det var for sent å redde Hitler med noen hemmelige våpen. Men det var klart at Hitler hadde bestemt at Ragnarok skulle foregå i Tyskland og ikke i Norge. Quisling måtte derfor overveie saken på nytt.

Han forsøkte nu å bremse, men Terboven og den nye øverstkommanderende i Norge, general Franz Boehme — ved nyttårs-skiftet hadde Rendulic en kort tid fungert etter von Falkenhorst — var innstillet på å kjempe til siste mann. Gjennem hele februar var Quisling under press fra Terboven om å la Hirden samarbeide med de tyske styrker. Etter Marthinsens død ble påtrykket for å få istand et slikt samarbeid stadig sterkere — Marthinsen var sjef ikke bare for Statspolitiet og overvåkingen, men på slutten også for Hirden, som Quisling nu ville se å få øket innflytelse over. Han ble derfor nu hirdsjef selv, men han måtte gå med på at en ny mindre erfaren sjef ble utnevnt for statspolitiet, og det ble ingen annen enn Henrik Rogstad, som hadde kompromittert NS under unntagelsestilstanden i Trondheim.

Hirden ble nu for første gang bevæpnet — hittil hadde dens militærøvelser vært mer teoretiske — og ble satt til vakttjeneste på viktige steder foruten til almindelig polititjeneste. Det var allerede opprettet en våpenavdeling (herunder «Hirdens Alarmenheter») — under ledelse av Lislegaard, senere Halle — og denne hadde en forholdsvis selvstendig stilling.

Det Quisling hele tiden hadde hevdet, at Hirden var norsk, under hans overkommando, helt adskilt fra de tyske styrker, ble respektert i prinsippet. Det var gjort ganske klart både offentlig og under alle drøftelser at Hirden ikke skulle brukes til krigføring. I praksis overtok Hirden endel av de militære og halvmilitære oppgaver som tyskerne før hadde måttet løse. For å unngå enhver mulighet for borgerkrig, trakk Quisling i det siste krigs-halvår tilbake alle nordmenn han maktet, som allerede befant seg under tysk kommando.

Frontkjemperne var et annet ømtålelig spørsmål. Omkring 7000 mann hadde til nu vendt tilbake fra Finnland og Østfronten. En del av dem — riktignok ikke særlig mange — befant seg i det tyskvennlige norske Statspoliti. Quisling kunne ikke offentlig be dem slutte der, nu når de var hjemme igjen og ikke lenger var i direkte kamp mot bosljevismen, men han gikk hardt inn for å få dem fri — og flest mulig inn i Hirden.

I retten betonte Quisling: «Jeg kunne ha fått tyskerne til å kjempe . .. men jeg var fast bestemt, på å unngå et blodbad … vi sørget for at Hirden ble avvæpnet i løpet av de siste dagene.»
356

Det som foregikk disse siste dagene bekrefter hans ord, han ydet ikke motstand mot Hjemmefronten, selv om representanter for denne har forsøkt å få det til at Hjemmefronten vant en slags militær seier over NS. Det ble ingen kamp i det hele tatt.
Begivenhetene beveget seg ikke ubønnhørlig mot et forutbestemt mål i Norge, her rotet man seg frem til frigjøring på samme måte som man rotet seg inn i krigen. Norske flyktninger i Sverige rapporterte at tyskerne ville ødelegge dammene så dalene ble oversvømmet hvis det ble nødvendig, for å få de allierte til å forhandle. Så kom den mystiske «Atlantic Radio «-meldingen søndag 28. april — den utga seg for å sende fra tysk territorium, det var i virkeligheten fra England — som fortalte at grev Folke Bernadotte forhandlet om fred med Himmler.

Søndag ettermiddag sammenkalte Quisling ekstraordinært regjeringsmøte, hvor samtlige ministre stillet sine plasser til disposisjon hvis han skulle ønske å besette dem fra annet hold — det ville vel bety med ikke-NS folk. En overgangsregjering skulle proklameres over kringkastingen om kvelden, for «opprettholdelse av lov og orden». Hirden skulle få ordre om at dens virke var begrenset til politiarbeid, den skulle ikke under noen omstendigheter ta del i krigshandlinger.

«Ordren gikk ikke ut dessverre», sa Quisling i retten, «den kom ut ved at en av ministrene underhånden underrettet illegale organisasjoner om den, uten mitt vidende».

Terboven understøttet planen da Quisling kontaktet ham etter regjeringsmøtet for å få hans tilsagn om at han ikke skulle «gjøre vanskeligheter». Terboven lot som om også han hadde tenkt å lage en proklamasjon av liknende art. Quisling var naiv nok til å innby ham til Gimle, for å utarbeide en felles plan. Det ble mulig for Terboven å dra ut tiden, så det ble for sent å sende ut noe den kvelden.

Overfor Quisling hevdet han så at hvis han trakk seg tilbake for en overgangsregjering, så dolket han Tyskland i ryggen, og hvis han godtok ministrenes tilbaketreden, så ville det se ut som en desertering.

Slik ble en livsviktig natt bortkastet. Quisling mistet initiativet. Nu kunne han ikke sende ut noe over kringkastingen før den 29., selv om han hadde visst hva han skulle si.

30. april tok Hitler sitt liv. Nu ville man få se hva Quisling sto for.
357

Kl. 10.20 1. mai, meddelte Storadmiral Karl Dønitz gjennom radio at han var Hitlers etterfølger. «Min første oppgave er å redde Tyskland fra den bolsjevikiske fiende som nærmer seg,» sa han. «Så lenge også britene og amerikanerne står bak denne trusel, er vi nødt til å fortsette forsvarskampen også mot dem

Han så dette rent militært. Ville han forhandle seg frem til en separatfred med Vestmaktene, trengte han de væpnete styrker som forhandlingsbasis. Dette betød at tyskerne i Norge måtte holde ut til det siste. Dette ødela Quislings mulighet for å danne en ny regjering.

«Vi må ta hensyn til den nye situasjon i Europa,» sa Quisling til Terboven i telefonen. «Motstand vil føre til full ødeleggelse av vårt land.» Som han i retten la til tenkte han ikke bare på de tyske styrker, men på intervensjon fra Sverige. «Situasjonen er uforandret,» svarte Terboven. «Vi har ingen opplysning om godkjennelse av noen ny tysk regjering

2. mai henvendte Quisling seg til general Boehme i hans hovedkvarter i Lillehammer, minnet ham om at han hadde forutsett denne situasjon for flere måneder siden, og beklaget at Terboven blindt holdt seg til Hitler. Også Boehme forkastet Quislings forslag til en fredelig løsning, han gikk bare med på at nordmenn i tysk militærtjeneste skulle kunne avmønstres for å minske faren for borgerkrig.

Imens var Dønitz reist fra Pløn til Flensburg på den dansk-tyske grense hvor Terboven og Boehme oppsøkte ham 3. mai. De kom tilbake 36 timer senere og meddelte Quisling at situasjonen ennu var uforandret. De var like kamplystne som før, besluttet på å forsvare området syd for Trondheim i fjellstrøkene fra Telemark i syd til svenskegrensen i øst. Deres besluttsomhet vaklet ikke engang da Nord-Tyskland, Holland og Danmark overga seg 4. mai og ikke engang da Dønitz sendte admiral Hans von Friedburg for å kapitulere overfor Eisenhower i Rheims 5. mai.

4. mai fikk Bernadotte i Sverige vite fra legasjonen i Kjøben-havn at en av Himmlers nærmeste, Walter Schellenberg, hadde fått fullmakt av Dønitz til å forhandle om kapitulasjon i Norge. Neste morgen kl. 10 ledsaget Schellenberg Hans Thomsen — den tyske minister i Stockholm — og en militæratasjé til den svensk-norske grense, men Boehme avslo å motta dem. Han ville bare overgi seg etter direkte instruks fra regjeringen Dønitz.

Samme dag, 5. mai, telefonerte Quisling til Terboven i anledning meldingen om kapitulasjonen i Danmark og at Grev Lutz Schwerin von Krosigh var utnevnt til Tysklands nye utenriksminister. Reichskommissaren ville ikke godta disse meldinger som offisielle før han fikk dem bekreftet fra Flensburg.

Norge var nu det eneste Tyskland hadde å forhandle om. En eventuell alliert landgang eller en svensk intervensjon kunne ennu ha ført til en eksplosjon i Norge. Med 420.000 mann i Norge — dobbelt så mange som det britiske krigskabinett anslo dem til — Gestapo, 9000 tysk-vennlige nordmenn i politi, Hird med videre — kunne tyskerne formentlig ha organisert en fryktelig forsvarskamp. Dette fylte nordmennene, de britiske tjenestemenn i Stockholm og de svenske myndigheter med frykt, skjønt London synes å ha vært svært dårlig informert.

Nu foretok Quisling sin siste pilgrimsgang til Skaugum, for å forsøke å redde landet fra ny krig, borgerkrig og total ødeleggelse.

Terboven og Boehme var fremdeles uten instruksjoner og nektet å foreta seg noe, enda det var klart at de forsto at spillet var ute, enten de fikk ordrer eller ikke.

«Jeg hadde full anledning til å komme vekk fra landet, det er en kjensgjerning,» sa Quisling i retten. «Da jeg siste gang var ute på Skaugum hos Reichskommissar Terboven, sa han at både fly og undervannsbåt — en Schnorkel-ubåt kunne nå Sydamerika — sto til min disposisjon og jeg var sikret opphold hvor jeg ville treffe gode venner som ville ta seg av meg og under enhver omstendighet sørge for meg.

Jeg takket ham for hans tilbud og sa at det var utelukket at jeg ville ta imot det. Jeg hadde alltid vært av den oppfatning at man ikke skulle rømme fra sitt folk. Jeg hadde selv kritisert dem som hadde flyktet fra sine forpliktelser — Kongen og Nygårdsvold-regjeringen — det kunne aldri falle meg inn å gjøre noe liknende.

Han sa han respekterte mitt standpunkt. Dermed ble det. Han la forøvrig til i samme forbindelse, at han selv prinsipielt ville forbeholde seg sin handlefrihet.

Degrelle* var også på Skaugum, men ikke tilstede under samtalen. «Dette er det virkelige forhold. Jeg synes jeg har krav på at mine ord skal stå til troende.» Slik besluttet Quisling å ta alle konsekvenser av sine handlinger.

*) Leon Degrelle hadde under mystiske omstendigheter crashlandet på Fornebu og brukket en fot. Han var den unge Rexist-leder fra Belgia som Quisling hadde møtt i Schweiz i 1935. Like etter dette tok Degrelle det bombefly som Terboven hadde stillet til Quislings disposisjon og fløy til San Sebastian i Spania. Tyskeren Leib hadde på vegne av Terboven ringt til Quisling etterpå om å reise, men fikk avslag. Før Degrelle dro ringte også han til Quisling fra flyplassen for å forsøke å overtale ham til å flykte, men Quisling avslo igjen, enda maktovertagelsen i Oslo alt var igang.
359

II
Boehmes avvisning av Schellenberg og Thomsen økte alarmen i Stockholm. Den første virkning var at den bragte Harry Søder-man til Oslo. Kjent som «Revolver Harry» var denne personlighet en av verdens ledende kriminologer og grunnleggeren av Interpol. Han var også den svenske sjef for de norske politistyrkene (lett infanteri) som var blitt trenet og utrustet av den svenske hær, men betalt av Londonregjeringen.

Han avla en tidlig visitt til Møllergaten 19, «nummer 19». Innenfor hadde de politiske fangene som hadde hørt rykter om fred, knust de små vinduene, stukket lommetørkler gjennom jernstengene og vinket opphisset til mengden utenfor. Søderman henvendte seg til en del politimenn og sa: «Jeg representerer den norske regjering og er kommet for å gi deres fanger fri».

Overkonstabelen steg frem, hilste med opprakt hånd og svarte: «Dette har vært vår hilsen til idag, men nå er jeg glad for å kunne vende tilbake til tidligere former».

Så hendte noe merkelig. Heinrich Fehlis, sjefen for Sikkerhetspolitiet i Norge, ble hilst av Søderman som en gammel venn.*) Fehlis hjalp til med frigjøringen av fangene, og senere samme aften kom han igjen til unnsetning da det rykte gikk om at desperate nazister — det ble sagt frontkjempere eller hirdfolk, men mer sannsynlig var det vel den hardere kjerne fra Terbovens krets — var i begrep med å forsøke å gjenvinne kontrollen over fengslet.

*) Søderman hadde ordnet det slik at Fehlis’ venninde og deres sønn unnslapp til Sverige og oppnådde til gjengjeld av Fehlis å få forholdsvis frie hender i Norge de siste dager.

Det er ikke rart at overlevende medlemmer av NS tror at Søderman var dobbeltagent. Knudsen forteller at Søderman «hadde gitt Quisling detaljert månedlig rapport om kriminell aktivitet blant nordmenn i Sverige». Den britiske legasjon Stockholm behandlet ham som en av sine. Antageligvis var han ganske enkelt en lojal svensk politimann som prøvde å gjøre sitt beste for Norge under vanskelige omstendigheter. I alle fall må Quisling ha kjent til at han var i kontakt med Hjemmefronten og at denne ville kunne få støtte fra politistyrkene i Sverige.

Hjemmefronten hadde vært virkelig organisert (under Paal Berg) bare siden høsten 1944, da det ble klart at tyskerne åpenbart hadde tapt krigen, om ikke et mirakel skulle skje. Det er antydet at det var 140.000 medlemmer, men tallet var antageligvis nærmere 100.000, hvorav omtrent 35.000 var lettere bevæpnet, med våpen sluppet ned fra England.
Nordmennene er idrettsfolk og gode skyttere og disse guttene, de fleste av dem var i tenårene, hadde en fin tid med å leke soldater i utmarken. Tyskerne anstrengte seg lite for å få tak i smuglede våpen, og umaket seg ikke engang med å etterspore medlemmer av Hjemmefronten i skogene nord for Oslo, enda Nordmarka var merket på kartet deres som «fiendtlig område».

Hjemmefronten oppnådde i praksis meget lite. Omtrent 20.000 tonn tysk tonnasje ble senket og ytterligere 20.000 tonn ødelagt, og et par ikke særlig virkningsfulle angrep på våpen-depoter og fabrikker ble foretatt. Noen oljetankskip gikk i luften, og endel soldater ble beskutt fra bakhold. Mye av hjemmefrontaktiviteten tok sikte på å myrde NS-folk eller å sabotere, noe som strengt tatt ikke var egentlig krigsinnsats, men derimot forårsaket tyske represalier.

NS og frontkjemperne brydde seg ikke særlig med Hjemmefronten.

Quisling nektet til og med å ha vakt på Gimle inntil de siste 6 månedene, da hans venner advarte mot at han kunne bli kidnappet på samme vis som Codreanu i den rumenske Jerngarden eller som Mussolini.

Noen av medlemmene i Hjemmefronten sto faktisk i tysk sold, og også NS hadde sine folk i denne bevegelsen. Like før han ble myrdet sa Marthinsen: «Jeg kunne legge min hånd på tusen jøssinger, men hvor er det fengselsplass for dem». Tyskerne kunne lettvint ha likvidert opposisjonen i løpet av de siste dagene av okkupasjonen, og en av Quislings store tjenester mot Hjemmefronten var å få overtalt general Boehme på Lillehammer til 2. mai å oppløse de væpnede nordmennene som sto under hans. kommando.
361

Underlegen i antall, bevæpning og plasering visste Hjemmefronten (Milorg) at den ikke hadde noensomhelst chanse til å vinne ved egen innsats, og i begynnelsen av mai informerte man NS om at den ville få en fair behandling. Det ble reagert også på Quislings initiativ 28.—29. april, da hans forslag om en ny interimsregjering lekket ut, og det har vært på tale å slå sammen styrkene for å unngå borgerkrig.

Imidlertid utviklet begivenhetene seg med forvirrende hurtighet, og det fulgte en del episoder som er omstridt og lite kjent, heri innbefattet forsøkene på forhandling om en minnelig ordning. Man kan diskutere fakta i denne forbindelse, hvor det gjelder enkeltheter, men ingen som har undersøkt forholdene kan være i tvil om at følere ble lagt ut fra begge sider. En versjon — som øyensynlig er inspirert — er gitt i en bok «Konsentrasjonsleiren Ilebu» av pseudonymet E. Werner Svendsen.

Ifølge denne kilde skal sosialrådmann Selmer Alm i Eidskog på slutten av okkupasjonen tatt kontakt med riksfullmektig Chr. Astrup fra Våler, de var underrettet gjennem Hjemmefronten om et påtenkt «britisk» reaksjonært kupp i Norge, og en arbeider-partijournalist Reidar Hedemann*) fra nordmennene i Stockholm — en medarbeider av Tranmæl — ville gjerne ta kontakt med NS for å forebygge dette og en mulig borgerkrig i Norge. Alm — visstnok arbeiderpartimann — tok kontakt med Alfred Ljøner fra Arbeiderpartiet, og med kansellisjef Lundesgård, svoger av Astrup. Alm, Hedemann og Axel Kielland**) møttes ved grensen 6. mai, Hedemann mente da at faren for et reaksjonært kupp hadde opphørt, at han ikke representerte Tranmæl, men talte for hele den norske front i Sverige unntatt kommunistene. Man ba om at Alm ville formidle et møte med Quislings regjering om en rimelig løsning på spørsmålet tysk kapitulasjon, neste dag 7. mai. Quisling var ikke særlig interessert i kontakt med Tranmæl-hold, og henviste til Vig i Kulturdepartementet.

*) Hedemann har hatt et dementi i Arbeiderbladet og Dagbladet 31.1-46. Jeg anfører dette likevel, selv om «Svendsen» er ukorrekt vedrørende Hedemann, så er forløpet av episoden likefullt riktig i det vesentlige.
**) Forf. traff Kielland ber 7. mai, han fortalte at «han var der i en slags offisiell misjon (in a sort of official capacity)».

Imidlertid ble det neste dag til at man likevel skulle ta imot kontaktanmodningen, muligens særlig foranlediget av Lundesgård. Ministrene Fuglesang, Lippestad og Vasbotten reiste så med fullmakt til grensen — en del forsinket på grunn av Fuglesang. De ankom kl. 19 den 7. mai, 5 timer etter anmodet møte-termin, men Alm og lensmannen, Dahl, fortalte at de norske forhandlere fra Stockholm da var returnert.

Begivenhetene hadde vel utviklet seg med slik fart, at de hadde funnet at det var for sent. De svenske avisene hadde bragt nyhetene om at den betingelsesløse kapitulasjon var undertegnet i Reims kl. 14.41, og Bernadotte hadde telefonert til Dønitz og von Krosigh og fått deres formelle ordre om at general Boehme også skulle kapitulere.

I mellomtiden klynget tyskerne i Norge seg til makten på samme tid som den gled ut av hendene deres. Tidlig om morgenen 7. mai, for eksempel, mens lysene ble tent for første gang på 5 år, telefonerte de tyske myndigheter for å forby trykkingen av Aftenpostens morgenutgave før den var blitt sensurert av dem, og truet med å sende SS menn ned for å påse at deres instrukser ble fulgt. På samme tid ventet den tyske presse-sjef på å hente den siste utgaven av Deutsche Zeitung in Norwegen som var forlangt trykket på Aftenpostens maskiner.*)
* Forf. var øyenvitne til dette.

General Boehme erklærte i Deutsche Zeitung: «Etter seks års tapper innsats er vi blitt slått av sterkere makter. Det står til oss å sørge for at den tyske soldats ære forblir uten plett til det siste. Vi står ubeseiret i Norge og i full besittelse av vår makt. Ingen fiende har våget å angripe oss … I hele det tyske folks interesse må vi gå med på det vår fiende dikterer. Vi får håpe at vi nå har å gjøre med menn på den andre siden som respekterer soldater-æren. Vi venter av det norske folk at det vil bevare den samme disiplin overfor den tyske soldat, som den tyske soldat alltid har vist i Norge. Kamerater, bit tennene sammen, oppretthold orden og lyd deres overordnede

De tyske troppene, som i det hele hadde vist god disiplin og oppførsel under okkupasjonen, fulgte hans instrukser. Den samme disiplin ble ikke vist av nordmennene, og i særdeleshet ikke av endel av de 8.000 polititroppene som tok til å strømme hjemover 8. mai. En av Quislings siste oppgaver var å stagge tyskerne som var fristet til å ta represalier mot de fornærmelser de til dels rå norske «smørgåser» (politi fra Sverige) og milorgfolk som knapt hadde avfyrt et skudd under krigen, nu kom med.

Boehmes midlertidige kapitulasjon ved midnatt den 6.—7. mai, var ikke foranlediget av noen norsk instans eller myndighet, men av den svenske grev Folke Bernadottes telefonsamtale til Dønitz og utenriksminister von Krosigh i Flensburg.

Den offisielle kapitulasjon fant sted midnatt den 8.—9. mai 1945. Slik general Boehme så det, Norge og Tyskland hadde ikke vært i krig siden 10. juni 1940, kapitulerte han ikke til noen nordmann, men ventet på general Sir Andrew Thorne fra den britiske First Airborne Division. Denne ankom 8. mai, da våpenhvilen trådte i kraft, og representerte de alliertes øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower. Sytten offiserer ledet av brigadier R. Hilton, derav to nordmenn, ble beordret av Thorne til å ta over makten.

Tre dager senere (11. mai) da Hjemmefronten til sin ergrelse oppdaget at Norge og Tyskland etter kapitulasjonen 10. juni 1940 hadde hatt våpenstillstand de siste fem år, ble en symbolsk overgivelse arrangert av propagandahensyn på Akershus Festning: En formidabel tysk kommandant og en barhodet norsk ungdom i knikkers og sportsstrømper ble fotografert i honnør for hverandre. Ni av ti nordmenn tror den dag i dag at dette bildet som henger overalt i norske hjem, representerer Wehrmachts overgivelse til Hjemmefronten, og at dette var den offisielle kapitulasjon.

Litt over 24 timer gikk mellom bruddet på grenseforhandlingene 7. mai og tidlig den 9. mai, da Quisling ble tatt i varetekt. Han var i full beskjeftigelse denne tid, i fortsatt arbeid for en fredelig overgang med unngåelsen av represalier fra begge sider. I sin siste radiotale fremhevet han at hans nasjonale regjering var «Norges eneste lovlige og faktiske regjering …» at «der ikke ville bli noen annen regjering til den ble erstattet på lovlig måte av en annen lovlig regjering innen landet». Han tilføyet: «Vi er villige til å gi alt for å redde vårt folks fremtid, men vi er ikke villige til innrømmelser som kan sette folkets fremtid i fare. Vi skal ikke svike og overgi vårt land, vårt folk og våre kamerater til lovløshet og bolsjevisme».

Dette syn som halvoffisielt ble akseptert av motparten omkring 5. mai og var forutsetning for de uformelle grenseforhandlingene 6.—7. mai, var fastlagt i ekstraordinært regjeringsmøte 29.april og igjen 5. mai, den dagen den danske kapitulasjon trådte i kraft.

Ministrene var innstillet på å overgi sine departementer i korrekt stand. Intet forsøk ble gjort for å brenne farlige papirer. Det ble ikke lagt noen planer om flukt eller å stikke noen under stolen.

Hjemmefront og Milorg viste seg ikke i formasjon før 8. mai da Boehme undertegnet sin provisoriske kapitulasjon. De var fremdeles i håpløst mindretall i forhold til tyske styrker, skjønt de etterhvert fikk forsterkning fra de i Sverige opplærte politistyrker. Men vakten på Gimle ble forsterket med tropper — 150 sterkt væpnede frontkjempere — for tilfelle Hjemmefronten skulle gå til angrep likevel.

Kl. 7 om morgenen 8. mai ble dr. med. Bjørn Foss, en 40 år gammel øyenlege, oppringt i sitt hjem av advokat Lorentz Brinch, sjef for Milorgavdeling D13, og anmodet om å komme til nr. 19 for å få instruks om å kontakte Quisling. Det var åpenbart at Hjemmefronten gjerne ville ha en fjær i hatten, nu det lakket mot slutten. Et møte mellom Foss og Quisling ble så arrangert, etter telefonoppringning fra nr. 19 til Gimle. Quisling ønsket å ha sine ministre hos seg, og kl. 11 var de forsamlet — på Gimle, noen med pakkede kofferter, Skancke, Fuglesang, Lippestad, Stang, v. Hirsch og Vasbotten — alle unntatt Riisnæs, Jonas Lie, Skarphagen og Whist.

Da dr. Foss ankom, mottok Quisling ham med to av sine ministre. Etter noen taushet sa Foss: «De vet hvorfor jeg er her. Jeg har fullmakt til å tilby Dem og Deres hustru opphold i en villa i Holmenkollen, under vaktbeskyttelse fra Hjemmefronten, til Deres sak kommer opp. De og Deres hustru kan selvsagt ta med private eiendeler». Hjemmefronten tilbød altså Quisling custodia honesta.

Quisling talte så noen tid om hvordan han var blitt narret av tyskerne og om sin kamp for Norge. «Det norske folk har skuffet meg. Om ti år vil det forstå at jeg hadde rett

På det tidspunkt var den Røde Armé for lengst marsjert inn i Nord-Norge, hvor den samlet opp en rekke kommunistiske krigsfanger på veien*) i kontakt med kommunistiske elementer fra motstandsbevegelsen. Noen uker etter innmarsjen hadde russerne gjennom Molotov krevd å bli overdradd Bjørnøya og få kontroll av Svalbard som de ville styre i felles med Norge.

*) 12.000 russiske fanger og deporterte jugoslaviske og andre motstandsfolk ble begravet i Norge under okkupasjonen.
365

Som det hele utviklet seg, viste det seg at Quisling overdrev faren fra Øst og mulighetene for et kommunistkup i Norge. Men mulighetene var der, noe kommunistenes opptagelse i den nye regjering gir antydning om og som det etterfølgende valg av 12 kommunister til Stortinget viste.

«Jeg vet», fortsatte Quisling, «at jeg er dømt til døden av det norske folk og at det enkleste ville være å ta mitt liv. Etter moden overveielse har jeg besluttet å avvente historiens dom. Tro meg, når år er gått vil jeg kanskje stå som en ny Hellig Olav for dette folk!».

Så sier han tilslutt: «Jeg har 30.000 mann i Oslo-området Milorg bare 4.000. Jeg vet således at jeg kan vinne kampen idag. Men det er også klart at jeg ville tape annen runde. For dere vil få hjelp av de allierte. Jeg vil ikke at Norge skal bli en slagmark en gang til.»

Foss var forståelsesfull, takket ham og sa: «Det er godt. Hva De sier er riktig — kamp ville bety unødig blodsutgytelse. Jeg er glad avgjørelsen er tatt, og at det vil bli en fredelig overgang.»

Quisling erklærte seg så innforstått med å dra til Holmenkollen, på betingelse av at hans ministre også kom med i dette arrangement. «Jeg vil ikke forlate mine venner som har stått ved min side gjennem de vanskeligste år av mitt liv».

Dr. Foss motsatte seg ikke dette. Han opptrådte meget korrekt, efter senere utsagn av flere av de tilstedeværende, og lovet straks å bringe saken videre. Han skulle gi endelig beskjed neste dag, 9. mai innen kl. 11. Da han forlot rommet, la Quisling hånden på Foss’ skuldre og sa: «Jeg gir Dem mitt ord på at det ikke skal komme til kamp». Dr. Foss takket og anførte at man kunne nå ham på nr. 19.

Senere på ettermiddagen ble det telefonert fra Gimle til ham der, men uten dr. Foss’ vitende ble det svart at han ikke var å finne. Hjemmefronten var gått tilbake på sitt ord. Den aktet nu å bryte sitt tilsagn gjennom advokat Brinch og dr. Foss. Den dystre Sven Arntzen — fremfor alle — ville slå spillet overende, og utnytte motpartens godvilje.

Fra Gimle dro dr. Foss til nr. 19 — og efterpa til Hotel Bristol hvor milorglederen Jens Chr. Hauge bodde under et dekknavn, og hvor Sven Arntzen kort efter sluttet seg til.

Det ble så — visstnok uten dr. Foss’ vitende — besluttet at man ikke skulle stå ved dr. Foss’ tilbud til Quisling på vegne av Hjemmefronten, men nu gå inn for betingelsesløs kapitulasjon, uten hensyn til faren for borgerkrig. På bakgrunn av Quislings ord stolte man allikevel på at han ikke ønsket noen borgerkrig. Som begrunnelse for at man fragikk tilbudet er anført Quislings forutsetning om samme ærefulle betingelse for sine ministre.

Forhandleren har som en redelig mann senere stemplet som «sjofelt» Hjemmefrontens fortielse eller benektelse under Quislingsaken ikke ville omtale disse underhandlinger.

Quisling ville nu sette den smidige Alf Whist til å fortsette forhandlingene, men Whist forble hjemme hos seg selv, og sosialminister J. L. Lippestad ble sendt til nr. 19 istedet. Han ble gitt frie hender. Lippestad møtte her fungerende politimester Heinrich Meyer, en fornuftig mann. Den virkelige hjemmefrontledelse hadde ennu ikke våget seg frem i offentligheten.

Forhandlingene om en rimelig ordning var ikke kommet langt før Sven Arntzen brøt inn fra et tilstøtende rom der han hadde lyttet til det hele. «Nei», skrek han rasende, «saken skal prøves efter norsk lov!»

Dette ble vendepunktet i norsk historie — og rettshistorie. Hjemmefronten trådte på denne måte for første gang åpenlyst frem i dagen. Arntzen var en av de juristene som sammen med Paal Berg, Ferdinand Schelderup, Emil Stang (senere høyesterettsjustitiarius og motstander av Quisling) og Anneus Schjødt (Quislings tidligere kortkamerat i Moskva og hans senere aktor) var gått sterkt inn for å bekjempe Quisling og hans tilhengere.

Lippestad-Meyer forhandlingene endte med dette ganske brått, og ministeren dro tomhendt tilbake til Gimle. Det var nå kveld, og Hirden var blitt supplert med en formasjon av frontkjempere, rikelig utstyrt med våpen. Quisling kunne ennu ha tatt kampen opp. Men han satte seg fortsatt imot å la «nordmenn slåss mot nordmenn». Han godtok så Arntzens ord om at saken skulle bli «prøvet etter norsk lov» — lite anende at man i London hadde laget ny norsk «lov» — med tilbakevirkende kraft!

Quisling kjente da ikke til at Orvar Sæther, som tidligere efter anmodning var reist til nr. 19 for å forhandle om en fredelig overgangsordning med Hjemmefronten, der uten videre var blitt arrestert. Heller ikke kjente han til Milorgs sanne status. Inntil 20. november 1940 hadde general Olaf Heiset og hans få medarbeidere handlet efter ordre fra general Ruge, gitt før den hemmeligholdte kapitulasjonsavtale av 10. juni 1940. Da plaserte London-regjeringen Milorg direkte under den såkalte norske «Hær» i England, under navn av «fjerde forsvarslinje».

Milorgs offisielle historie sier at Quisling natten til 8. mai ble stillet ultimatum om å melde seg på nr. 19 neste morgen.

Han var på den tid uten kjennskap til tre ting: Han visste ikke at man i London hadde fabrikert norsk lov i form av hemmelige, provisoriske anordninger. Han kjente ikke til at NS-folk allerede var blitt arrestert. Og han visste ikke at Milorg av Hjemmefronten var gitt falsk militær status … Det faktiske forhold var at han fra Hjemmefronten hadde fått forsikring om at han trygt kunne reise til en villa i Holmenkollåsen, med sin hustru. Han mente dette også skulle gjelde hans ministre, og han hadde forstått det slik at Røde Kors skulle stå som garanti for ordningen.

Quisling hadde derfor ingen grunn til å tro at Hjemmefrontens tilbud om custodia honesta, om redelig behandling, var blitt tatt tilbake. Han hadde handlet i god tro, avvæpnet Hirden, fått frontkjemperne fri fra tysk kommando, frarådet tyskerne å slåss til det siste, avslått å flykte fra landet, og forhandlet om en fredelig overgangsordning. Til gjengjeld ventet han selvsagt god tro og redelighet.

I denne forventning ble han grusomt narret. Han ble lurt inn i en felle og grepet under falsk foregivende.

Norsk Biografisk Leksikon sier at Quisling overga seg kl. 07.00 9. mai noen få timer efter at kapitulasjonen var trådt i kraft. I virkeligheten reiste han til Oslo med overnattingsbagasje for villaen på Holmenkollen slik som det var tilsagt ham, samtidig som han ville overgi makten til Hjemmefronten i ro og orden, slik det var arrangert.

Men han fant snart ut at hans motstandere var av en helt annen mening. «… det var en tarvelig behandling man fikk», sa han senere i sin rettssak, «efter i fem år å ha stått i spissen for dette lands styre, at man som en gemen forbryter skulle melde seg på politistasjonen.» Hans bagasje ble beslaglagt, han ble kroppsvisitert som en ordinær fange og krysseksaminert, og fikk ikke engang lov til å anføre sin stilling som «forhenværende ministerpresident».

Derefter ble det meddelt ham at han var siktet for forræderi i april 1940 i forbindelse med «mobiliseringsordren», for å ha forsøkt å bringe Norge inn under en fremmed makt og båret våpen og oppfordret andre til å gjøre det mot Norge, forsøkt å forandre grunnloven med ulovlige midler, og for mord på Eilifsen. Så ble han underkastet utmattende og grundig fysisk eksaminasjon av dr. Jon Leikvam og dr. Johan Lofthus, som fant at han var tilregnelig, hvorpå han ble plassert i en celle, og halvt utsultet.

Kriminalsjef Lars L’Abéé-Lund ga en underlig versjon av historien i et intervju i Dagbladet 14. februar 1964: «Politiet tilbakeviste alle (Quislings) forslag. Det ble sagt ham at det ikke var noe grunnlag for forhandlinger. I det øyeblikk tyskerne overga makten ville han bli arrestert og tatt vare på, på vanlig måte. Vi gjorde det klart at han om nødvendig ville bli hentet med makt. Da hørte vi fra Quisling at han ville komme frivillig. For sikkerhets skyld omringet vi Gimle og alle veier inn til byen… Vi kunne ikke gjøre noe før tyskerne hadde undertegnet kapitulasjonen. Det ble gjort av general Boehme, og i det øyeblikk overførte han makten til de Allierte.*) Så kunne den hemmelige politiorganisasjonen utføre ordre fra rikspolitisjef Aulie i London. Det var da vi først mottok formell myndighet til å gripe inn». Således ser vi at den første handling foretatt av den hittil maktesløse Londonregjering var hevn, upåvirket av selv-kritikk eller beskjedenhet, edelmot eller overbærenhet.

*) NB. Norge var ikke en av de allierte. Ved kapitulasjonen gikk makten over til de britiske frigjøringsstyrker og dette ble markert ved tilstedeværelsen av en britisk sikkerhetsoffiser (MacRoberts), som hadde oppsyn med det norske politi. «De norske hær og sjøstridskrefter stod under britisk kontroll og kunne ikke forlate Storbritannia uten samtykke fra de britiske myndigheter. Den norske brigade var en del av den britiske divisjon…» (Trygve Lie o.a.o. s. 185.)

Quisling hadde tatt forholdsregler til at hele hans arkiv kunne overleveres for historisk oppbevaring. Tidlig om morgenen 9. mai meddelte han vaktsjefen på Gimle, Bjørn Østring, at han ikke ville ha sine papirer gjemt eller ødelagt. Han beordret sin sekretær, Per Jahr, å meddele Sverre Aastorp, den 27-år gamle lederen av hirdens personalavdeling og som også var medlem av vaktavdelingen, til å fjerne papirene i trygghet før de kunne bli ødelagt eller rapset av Hjemmefronten.

Planen var å overføre arkivene, pakket i 3 porteføljer, til Ole Stangs hjem, far av Quislings idrettsminister, i Prinsesse-alléen i Oslo. Siden faren ikke var medlem av NS og moren hadde vært dronning Mauds hoffdame, trodde man at papirene der ville ligge trygt.
369

Aastorp og hans to ledsagere, som gikk avsted med papirene, var så uheldige å støte på en patrulje utenfor Bygdø politistasjon, politiet hadde nettopp blitt beordret av Rikspolitiets hovedkvarter i Oslo å bevokte alle veier fra Gimle. Trioen bløffet seg gjennem, men den overraskende stopp fikk dem til å gi avkall på turen til Prinsessealléen ved Skøyen og istedenfor å skynde seg mens det ennu var tid, med å overlevere dokumentene i sikkerhet hos sjefen for politiets hovedkvarter i Oslo.

Ved ankomsten til nr. 19 ble de tre menn mottatt av Heinrich Meyer som noterte deres anmodning om at de 3 porteføljer skulle bli overlevert Quislings advokat. Det ble ikke gitt noen kvittering av Meyer, men hans mottagelser ble notert i hans notisbok. Meyer sa da: «Har dere noe imot at jeg arresterer dere», og ba om unnskyldning da han fikk «nei» til svar.

Aastorp fortalte forfatteren at han senere ble krysseksaminert av den kjente idrettsmann Erik Stai, som gjorde tjeneste ved kriminalpolitiet i Åkerbergsveien fengsel i Oslo. Stai påsto at Aastorp hadde gjemt eller ødelagt deler av Quislings arkiver, men Aastorp benektet dette kategorisk.

Det ekstraordinære er, at det som bevismateriale under Quislings rettssak bare ble lagt frem en tynn mappe. Den følgende eksaminasjon under rettssaken er her av interesse:
Forsvareren: «Det falt Dem ikke inn å tilintetgjøre noen ting av det som fantes der ute?» (på Gimle).
Quisling: «Nei, absolutt ikke. Jeg kunne ha tilintetgjort det meget lett, for jeg hadde spesielle papirer som man har anvendt mot meg i en egen mappe. Jeg kunne bare ha kastet den i sentralvarmen. Jeg gjorde det med vilje ikke. Det sa jeg til politiet.»
Aktor: «Men det er ikke tiltaltes mening å hevde at De ikke hadde andre papirer enn den lille mappen vi har her i retten fra Deres arkiv?»
Quisling: «De har tatt alt hva jeg hadde der ute
Aktor: «Alt hva der var den gang. Men Deres arkiv har neppe vært så lite tidligere.»
Quisling: «Jeg har ikke ødelagt noen ting, ikke ett papir, med sikte på en slik situasjon.»
Forsvareren: «Jeg prøvde i Deres egen interesse å få undersøkt og få rede på papirer som skulle finnes i Deres kontorer på Slottet. Der var det brent opp en del ting. Er det skjedd etter anvisning av Dem?
»
Quisling: «Nei, jeg hadde mitt eget arkiv på Slottet, hvor det også kunne være gamle saker. Jeg har heller ikke der tatt et eneste papir.»

Mistanken var mer enn sterk om at omkring 2/3 av alle Quislings private papirer ble holdt tilbake av hans fiender, selv om den norske presse fastslo at alle hans papirer var blitt «reddet».
370

Den gule svinelærsvesken som ble fremlagt, inneholdt papirer som var til skade for Quisling, men ikke de 2 større vesker beskrevet av Aastorp, og rettssaken var pepret med referanser til vitalt manglende dokumenter. Enkeltpapirer fra de forsvunne porteføljene dukket senere leilighetsvis opp i andre saker hvor de ble benyttet som bevis — så helt forsvunnet var porteføljene ikke.

Regjeringsadvokat Sven Arntzen, sa i et presseintervju: «Vi hadde 8. mai ingen grunn til å dømme Quisling til døden, men så fikk vi hans papirer». Men blant de mange manglende papirer, var blant annet Quislings brev til general Laake der han sier at han ikke vil tjene som offiser under det revolusjonære arbeider-partistyre, og generalens imøtekommende svar, der var Quislings «Europapakt», som definerte Norges frie og uavhengige stilling under en fremtidig kontinental ordning, der var notater til hans skriftlige søknad om å bli utnevnt prest i Fyresdal, adressen fra Sovjetsamveldet som takket ham for hans store tjenester i Russland under hungersnøden. Det var listen over fremstående nordmenn som sto klare til å tjene Terboven som et alternativ til Quislings nasjonale regjering, Quislings ordre i 1945 til Hirden som unndro den fra tysk kontroll, Orvar Sæthers protest til Terboven mot tyske inngrep overfor Hirden, og hans ordre til Hirden i hele Norge til å slutte opp om Quisling. Og der var også Quislings store livsverk om «Universismen» eller «Sosial-individualismen».

Det hersket slik forbitrelse*) mot Quisling, at tilbakeholdelsen av disse og en hel rekke andre dokumenter som kunne ha hjulpet ham, eller brakt hans motstandere i forlegenhet, ikke kan bortforklares. På hvilket plan underslaget av papirene fant sted, og om ryktene er sanne som sier at dokumentene er gjemt bort hos rettsinstansene, får inntil videre være gjenstand for gjetning. Uten å bestride noen bestemt medvirkendes ærlighet — dommere og aktorat kunne bare bygge på de dokumenter som var i deres besiddelse — kan det ikke være tvil om at en rekke dokumenter som gikk i Quislings favør (og som han selvsagt ikke hadde noen grunn til å ødelegge) ikke ble lagt frem.

*) Som et eksempel på bitterheten kan jeg nevne følgende: Mot slutten av min audiens hos kong Haakon i London et år tidligere dristet jeg meg til å spørre: «Og hva vil dere gjøre med Quisling. Sir?» Hans Majestet svarte uten å nøle: «Vi skal henge ham, ja, vi skal henge ham tre ganger».
Jeg antar jeg så forbauset ut, for Kongen forklarte: «De forstår, første gang vil fallemmen ikke åpne seg. Da skal vi si: «Vi beklager så meget, major Quisling, vi blir nødt til å forsøke igjen senere.» Så vil han bli ført tilbake til sin celle. Neste gang, forstår De, vil tauet ryke. Enda en gang vil vi be om unnskyldning og si: «Vi er meget lei for at dette hendte igjen, major Quisling. Vi skal se om vi kan gjøre det bedre neste gang.» Så vil han bli ført tilbake til sin celle. Den tredje gang vil vi være heldigere. Forstår De?»

Quisling ble et offer for mobben. Utenfor nr. 19 om morgenen 9. mai, et par timer efter han kom dit, skrek tusener av nordmenn som gale, mens de viftet med kniver og spyttet på «quislinger». De nye makthavere ga efter for denne ville oppførsel.

Uten noe som helst håp barrikaderte tre ledende «quislinger» seg på Skallum gård i Bærum. Her skjøt Henrik Rogstad fra Trondheim seg, fire dager efter sitt bryllup. Han hadde efterfulgt Marthinsen som sjef for Statspolitiet. Jonas Lie tok til seg så meget alkohol at han fikk hjerteslag — han visste at det ville hende som følge av hans malaria. Sverre Riisnæs var tredjemann — han overlevet, og kom senere til et sinnsykehus.

På Skaugum sprengte Terboven — tro mot sin Fører til døden — og Obergruppenfiihrer Rediess seg i luften med håndgranater. Weiner, den fryktede Gestaposjef med de antatte hypnotiske øyne, ble tatt til fange og satt i dødscellen i det gamle kruttårnet på Akershus. Der grep han senere et gevær fra sin norske vakt og vendte det mot seg selv. Heinrich Fehlis skjøt seg i nærheten av Porsgrunn.

Weiners nestkommanderende, Wolfgang Fehmer, unnslapp til Syd-Norge, men ble til slutt tatt til fange da han kontaktet sin norske venninne for å spørre efter sin foxterrier. Han ble anbragt på Akershus — den første tid innesperret i et bur. Der skrev han en lang beretning, som er i behold, om sin tjenestetid i Norge. Så ble han efter noen års forløp stilt for retten, og — tross angivelig alliert tilsagn om at han ikke ville bli skutt — dømt til døden og formentlig skutt. Men det er en utbredt oppfatning at han ble smuglet vekk og nu arbeider for amerikanernes CIA.

Så tok en enorm heksejakt til, den 9. mai på kryss og tvers over hele Norge. Noe endog tilnærmelsesvis lignende har aldri noen gang hendt i Nord-Europa. Ikke engang i Finnland efter den fryktelige borgerkrigen, eller frihetskrigen som finnlenderne foretrekker å kalle den. Det ville kreve en egen bok skulle man beskrive de skamløse redsler som fulgte. I motsetning til rettsprinsippene i den vestlige verden og til praksis i andre befridde land var «kollektiv skyld» blitt straffegrunnlag ved «lov» laget i London, og således ble tusenvis av medlemmer av NS automatisk kriminelle og fengslet. «Angiveri» ble en nasjonal hovedbeskjeftigelse. En nordmann hadde samlet 80.000 annonseutklipp fra NS- og tyske aviser hvor nordmenn hadde avertert, og presenterte annonsene på riksadvokatens kontor. På denne måte ble mangt et gammelt regnskap gjort opp av politiske så vel som av personlige og forretningsmessige grunner — dette ble en mani. Endog idag, over 20 år efter, finner vi diskriminering i statlige og kommunale etater, i rettsvesenet og skolevesenet, på universitet og sogar i private slektskapsforhold. En kjent skikkelse i industrien for eksempel, en humanist, hadde ikke snakket med sin søster, hustru til en høy offiser, de siste 25 år fordi hun hadde vært medlem av NS. Det er fremdeles ti-tusenvis av slike feider som gjør livet bittert i Norge i dag.

Eldre intellektuelle nordmenn med internasjonalt renommé, menn som professor Adolf Hoel og dr.juris Gustav Smedal, som hadde tjent Norges interesser i Arktis gjennom en levealder, ble tatt hånd om. Hoel ble fornærmet, utsultet og satt til tvangs-arbeide.

Knut Hamsun, størst av alle norske forfattere, ble, 81 år gammel, tatt vekk fra hjem og familie, økonomisk plyndret og satt under arrest i et gamlehjem og senere plassert til mental-undersøkelse i psykiatrisk klinikk. Da Terje Wold, (justisminister i London og nu høyesterettsjustitiarius) i 1944 var på besøk i Moskva bemerket Molotov at man behandlet den store forfatter temmelig hardt, hvorpå Wold hadde den freidighet å si til Molotov, av alle mennesker: «Ikke vær bløt»! «Don’t be soft, Molotov.» Disse historiske ord er ikke nevnt av Trygve Lie i hans referat fra møtet («Hjemover», Oslo 1958, s. 154), men han forteller at «Wold gjorde oppmerksom på at det ikke var sikkert det ble påstand om dødsstraff» for Hamsun.

Ragnar Skancke, professor på Trondheims tekniske Høgskole og radarpioner, kirke- og undervisningsminister og et nobelt menneske, ble henrettet etter henimot tre års fengsel, tross en petisjon fra 7—800 prester og professorer. En eksekusjonspeletong nektet å utføre oppdraget. En annen var så forferdet, at den mislyktes i å drepe ham øyeblikkelig. Han lå og vred seg på jorden og ble tilslutt drept med nakkeskudd.

50.000 samarbeidsfolk eller «nazister» som de kollektivt ble kalt, ble arrestert og kastet i fengsel, og mange satt i årevis uten tiltale eller rettssak. Vaktene hadde for en stor del tatt opp såkalte tyske metoder, med opp til 8 timers avhør uten avbrytelse anstrengende straffeeksersis under trusel om vold — «åling» og sulteforing (ned til 800 kalorier daglig). Fanger døde eller tok sitt liv som følge av dårlig ernæring, dysenteri eller tuberkulose. Hovne ben på grunn av dårlig kost var alminnelig, og hundrevis hadde arr etter vaktenes sparking, slag og vold. Fangesuppen fra Sverige ble tatt av vaktene (Akershus).

Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror — selv om verdenskrigen nu var slutt — og den varte ulykkeligvis opp til dobbelt så lenge som den tyske okkupasjon. Den siste politiske fange kom ut av fengslet 1957, etter en soningstid som gjennemsnittlig for mordere.

Anmeldelser og angiverier er anslått til omkring 1 million, i et land som har litt over 3 millioner innbyggere, og hvor alle kjente alle, derfor var det hele så utrolig. Riksadvokaten — Arntzen etterfulgt av Aulie, den første fra Hjemmefronten, den annen fra London — brukte 8 år på å sortere og behandle «skylds-spørsmålet», det var jo heller ikke så enkelt, når man tenker på at før krigen var tallet på straffelte i Norge 4000 årlig. I 1946 var det henimot 30.000. Landssvikkartoteket omfattet omkring 130.000 nordmenn (med pårørende 1/5 eller 1/6 av befolkningen).

Den offisielle stortingsmelding «Om Landssvikoppgjøret» 1962 angir følgende tall:

17.000 dømt til frihetsstraff
3.120 vedtatt forelegg om frihetsstraff
3.450 dømt til annen straff
25.118 vedtatt forelegg om annen straff
5.500 påtaleunnlatelse
37.150 henlagt etter bevisets stilling
1.375 frifunnet ialt
ialt 92.805.

30 nordmenn ble dømt til døden, det samme ble 15 tyskere for «krigsforbrytelser». 25 av førstnevnte ble henrettet, 1 døde som fange og 4 ble benådet. De 15 «krigsforbrytere» ble alle henrettet. Til dette kommer over 200 som ble likvidert, foruten alle selvmord.

Forbundet for social Oppreisning skrev til Den internasjonale Juristkommisjon 15. juni 1964 «Hatet mot NS-medlemmene var så intenst at det nesten ikke var noen risiko med å drepe dem. Til og med plyndring og efterfølgende mord på et jødisk ektepar ble frikjent i retten efter 1945 — fordi morderne hadde vært medlemmer av Hjemmefronten. Ingen NS-medlem hadde noen sinde skadet jøder.»

De økonomiske represalier fikk en helt utrolig utstrekning. «Foræderkatalogen» fastslår at NS-medlemmer ble direkte bøtelagt med 280 millioner kroner (Jahn har 270). Som grunnlag for den såkalte kollektive erstatning («guilt by association») forelå en ukontrollert oppstilling fra finansminister Gunnar Jahn, sjef for Det kgl. norske Finansdepartement, på omkring 280 millioner kroner*) — hvor f. eks. alle utgifter til Arbeidstjenesten var tatt med (det var hovedposten), men ikke noen motposter. At 800.000 tonns skipstonnasje ikke ble tatt som lovlige priser etter folkeretten representerte en verdi på 800 millioner kroner, noe NS (Quisling og Irgens) gjennomførte etter energiske forstillinger.

*) Høyesterett har aldri våget å ta stilling til denne del av ulovligheten, som dr. Smedal arbeidet med å ta opp, før han avgikk ved døden. Da h.r.advokat Albert Wiesener tok saken opp for Høyesterett i Gjølbergsaken, ble han avvist — justitarius var da Emil Stang — «med at det ikke var nedlagt påstand.» I det på denne og øverst på neste side anførte er et par data tilføyet av oversetteren. O.anm.

Endog folke- og strafferettsspesialister knyttet til Hjemmefronten og London-regjeringen som professorene Castberg og Andenæs, har etterpå måttet innrømme at i hvert fall denne kollektive erstatning var uten norsk lovhjemmel. Den stod i strid med alminnelig rettsprinsipper i siviliserte stater.

En eksemplarisk mann som dr. juris Gustav Smedal fikk en økonomisk reaksjon på 150.000 kroner — ved siden av at han ulovlig ble forbudt å forelese ved universitetet. En byrettsdommer ble straffet med 442.500 kroner. En rekke kjente menn gikk bankerott. Deres forretninger tatt fra dem og drevet av tildels ukyndige folk — som f. eks. Fuhrs landskjente bedrift i Grimstad — ja til og med av konkurrenter, utpekt av Erstatningsdirektoratet — eller Plyndringsdirektoratet som ofrene kalte det.
375

Direktoratets første sjefer var Sjur Lindebrække og Jen Chr. Hauge. Martha Steinsvik har i sin oppsiktsvekkende bok «Frimodige Ytringer», Oslo 1946, dedisert formannen i Stortingets Justiskomité — den handler for øvrig i det vesentlige om mishandlinger av NS-fanger — anslått rettssakene og aksjonen mot NS-folkene til å ha kostet stat og samfunn mellom 3 og 4 milliarder kroner. Hadde det ikke vært for en rekke former for amerikansk hjelp og lån bl. a. til finansiering av ekspansjonen i skipsfart, industri og kraftutbygging, ville vel disse aksjoner mot og «gjengjeldelser» overfor NS-folk ha gjort Norge bankerott.

Man kunne fortsette i det uendelige og fortelle om galskapen. Men alt må ha syns deilig på overflaten under de lystige dager i mai 1945. Millioner av ikke minst tyske flasker hvirvlet nasjonen inn i en atten-måneders rus, og det hendte at praktisk talt alt spiselig ble borte fra restaurantene under de endeløse festligheter. General Thorne, sjef for First Airborne frigjøringsstyrker, flyttet inn på Gimle, og før en uke var gått hadde britene fått et nytt uttrykk, «going Norwegian» for alt som gikk galt. Norske offiserer og menn ga opp og overlot ganske enkelt demobiliseringen til den tyske øverstkommanderende general Boehme, som greide hele denne enorme operasjonen uten vanskelighet, ja til og med sendte tysk militærpoliti for å hjelpe Hjemmefronten med et bråkende tysk undervannsbåtmannskap i Oslofjorden. Det ble et kappløp efter de store tyske lagrene og utrustninger — inklusive skroget av det største krigsskip i verden — «Tirpitz» i en fjord nær Tromsø.

Kronprins Olav gikk flott og tilsynelatende sorgløs i land den 13. mai som landets øverstkommanderende i engelsk uniform, en stilling som var delegert ham av hans far. Han fikk en stormende mottagelse, delvis fordi han på en ekte måte var «en av folket», og det var viden kjent at han alltid hadde villet dele dets skjebne under okkupasjonen. Han ble tildelt en liten symbolsk styrke norske frivillige i britisk tjeneste, som bidrag til illusjonen om Norges frigjøring ved nordmenn.

Straks kronprins Olav hadde vendt tilbake, var veien klar for regjeringen Nygaardsvold. Det var først meningen at den skulle ledsage Kronprinsen, men bitter og langvarig strid var allerede brutt ut — mellem Hambro, eksilregjeringens arkitekt, og Paal Berg, den offisielle leder av Hjemmefronten som nå tilsynelatende hadde makten i landet og kunne sole seg i forloren glorie. *)

*) Ganske oppsiktsvekkende data om Hjemmefrontens (særlig Paal Bergs og andres) forsøk på regjeringsdannelse og på at motarbeide Stortinget, vil man finne i Hambros «Dagboksblader» … offentliggjort kort tid før han døde. De inneholder en rekke spydige bemerkninger bl.a. om Paal Berg, Berggrav og Jens Chr. Hauge. Scharffenberg konstaterte etterpå at Hambro ikke likte Kongen.

Hambro ville gå tilbake til førkrigssystemet med partier, og innkalte det gamle Storting fra 1936 igjen. Berg søkte å holde i live Hjemmefronten som en enhet, enten som regjering eller i det minste med noen av sine i den nye regjering. Berg og flertallet i Høyesterett hadde dertil under krigen gjort flertallsvedtak i hemmelig møte mot innkallelsen av det gamle Storting efter krigen.

Det er ikke på sin plass her å dekke efterkrigstidens politiske utvikling i detalj, i særdeleshet siden en rekke fakta først nu tar til å komme frem i lyset. Det får være tilstrekkelig å nevne at kong Haakon, London-regjeringen og Hjemmefronten snart gjorde felles sak. På den måten kom nesten alle — riktignok på forskjellige bakgrunn — til å følge den politikk og taktikk å gi Quisling all skyld for den tyske okkupasjon. Quisling og NS skulle være syndebukk.

Hambro, Nygaardsvold og de andre landflyktige kom endelig tilbake 31. mai. Kongen kom 7. juni på femårsdagen for sin flukt, om bord på «Devonshire», den samme britiske krysser som hadde bragt ham Skotland.

En vikingseremoni sto det ennu igjen å foranstalte — ydmykelse av fienden og den avsluttende menneskeofring.

Den velprøvde autoritære teknikk å angripe en mann gjennom hans hustru ble ikke uprøvet. Maria Quisling ble fjernet fra sin leilighet og 31. mai 1946 — efter Quisling død — tatt i forvaring og holdt isolert. Men man fant ikke noe å anklage henne for.

Tilslutt kom noen få samvittighetsplagete medlemmer av Hjemmefronten henne til hjelp — deriblant Odd Nansen, som hadde vært i tysk konsentrasjonsleir og som hadde tatt det ille opp at Quisling brukte Fridtjof Nansens navn. Hun ble løslatt til et liv i trange kår. Hennes eiendeler inklusive malerier av gamle mestre ble stjålet (deriblant en Van Dyck og en Watteau som hun aldri har fått tilbake eller fått erstatning for). Men hun fikk tillatelse til å få 200 kroner, en seng, et bord og en, stol.

Noen år senere lyktes det Odd Nansen og andre førkrigsvenner å skaffe tilbake hennes leilighet, det meste av bildene hennes og pensjon som kapteinsenke. Noe av leiligheten leier hun ut. Hun er en tapper kvinne, men er ikke helt frisk og lever under sterkt sjelelig press. Av den grunn har hun ikke utgitt sin manns livsverk «Universismen» eller noen av hans andre etterlatte papirer. Hun er en lovlydig, respektabel «god nordmann» — like god som noe medlem av Hjemmefronten.

Quisling kjempet i fengslet mot forfølgelsen av hans hustru med stoisk styrke. Han forlangte å få spare henne den prøvelse som et muntlig vitneprov i retten for hans skyld måtte bli, med verdens øyne rettet på seg. Han rådet henne innstendig fra å ta sitt eget liv for å «følge ham».

Hans motstandere prøvde også å bryte ham ned fysisk. Hans diett ble holdt på 700—800 kalorier pr. dag, mens 3000 hadde vært passende. Da han kom for retten, nær fire måneder etter at han ble satt fast, hadde han tatt av 20—25 kg. 2. august da saken åpnet skrev «Aftenposten». «Han er blitt tynnere. Hans mørke dress henger løst om ham».

I dødssellen på Akershus var det et lite vindu med jernstenger, skitne grå stenvegger, en plankeseng med halmmadrass, et vaskefat, en toilettbøtte, et lite bord og en pinnestol. Slik var de trange forhold hvorunder Quisling måtte forberede sin rettsak, et forsvar som skulle dekke 15 års komplisert historie og detaljer fra hans vekslende liv helt ifra barndommen. Takket være en fabelaktig hukommelse og stor fysisk styrke var han i stand til å klare den største belastning.

Over hele verden ble en stor kampanje satt igang for å nedsette ham i det alminnelige omdømme — og for å forberede folket på hans dom, til tross for at saken var sub judice. To flasker cognac og en eske sigarer ble funnet i bagasjen han hadde pakket for å ta med seg til det lovete fristed på Holmenkollen. Dette ble utlagt som bevis på at han var en drukkenbolt og en ødeland, skjønt hans asketiske livsførsel var vel kjent. Det ble sagt at han levde et liv i luksus under krigen, med varer og mat fra svartebørsen — sterkt i strid med hans enkle vaner, gode hjerte og rettskafne karakter. Det ble til og med hevdet at han levet i skjørlevnet, ennskjønt hans skyhet overfor kvinner og hans hengivenhet til Maria var blitt et ordtak.

Aftenposten refererte etter rettsakens annen dag: «Studerer man det bildet som danner seg av anklagete — forræderi, svindel, bedrageri og et enormt privat forbruk — synes de dekadente romerske keisere å fremtre som en naturlig historisk parallell. Fysisk er det noe som får en til å tenke på en byste av de siste romerske keisere

Slik endte Quislingdramaet i en atmosfære av det gamle Rom — slik det hadde tatt den 9. april 1940, med Kongen og hans offiserer benket rundt bordene til et lucullisk måltid.

Men det verden skulle bli vitne til var ikke en rettssak basert på de romerske lovbøker. Det ble en gladiatorfremvisning for massene i ånden fra det Colosseum som kastet en kristen for løvene.

Få realistisk innstilte mennesker ville ha klaget om Hjemmefronten hadde skutt Quisling i raseri da frigjøringen fant sted, slik det hendte med Mussolini. De var imidlertid innstillet på å drepe ham, og å gjøre dette med loven i hånd, selv om det var lov spesielt laget for å dømme ham og hans tilhengere. Alle myndigheter i Norge fra Kongen, Nygaardsvold og nedover, innbefattet Quisling, hadde satt seg ut over Grunnloven — ganske enkelt fordi lovene av 1814 ikke kunne kommet til anvendelse på de ekstraordinære forhold man hadde 1940—45. Landsvikanordningen av 15.12 1944 (og 1942), som de fleste NS-folk ble dømt efter, var ulov og hadde ingen validitet. Den var en formal godkjennelse av brutal makt.

Quisling ble dømt efter den militære og borgerlige straffelov, samt hemmeligholdte provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942.

Aktoratet innrømmet at det ikke var noe håp om å få dødsdom på grunnlag av de anklager som var rettet mot ham i mai 1945, særlig efter en telefonsamtale med det britiske Home Office (Innenriksdepartement) i London om hva som var tenkt gjort i anledning samarbeidet på de befridde britiske Kanaløyene. Det lite oppmuntrende svar gikk ut på at siden tallrike øyboere utvilsomt hadde samarbeidet med tyskerne, foretrakk britene «official glorification.»

Aktoratet går så til angrep på et bredere grunnlag. 21. juni ble anklagene mot Quisling utvidet til å omfatte at han hadde forvoldt andres død: Viggo Hansteen i 1941, de norske jødene og de 14 nordmenn som ble skutt som represalie for Marthinsen. Han ble dertil anklaget for tyveri og for å ha mottatt stjålne saker.

Quisling forberedte sitt forsvar med omhu, og hans optimisme med hensyn til frikjennelse eller i hvert fall til å unnslippe dødsdom var ikke helt og holdent uberettiget før fem dager før saken tok til, da de skriftlige vitneprov fra Rosenberg, Ribbentrop, Gøring, Keitel og Jodl plutselig ble lagt fram. Han måtte nå gå til en fullstendig revisjon av sitt forsvar den korte tid som var igjen, og uten noen som helst sjanse til å innkalle motbevisende tyske vitner. Bare et par avsnitt av hans opprinnelige åpningstale kunne nå brukes i denne nye sammenheng.

Vi har sett hvordan de fleste av de store nazistene arbeidet for sine egne saker. De var ved de pågående forhørene i 1945 under urettmessig tvang og forsøkte forståelignok ofte å skyve skyld over på andres skuldre. Ytterst liten vekt må derfor tillegges deres utsagn, noe senere historiske avsløringer har vist.

Overraskende nok ble disse vitneutsagn godtatt som den absolutte sannhet av retten, uten at Quisling fikk anledning til å eksaminere vitnene. Like forbausende var det at de tyskere som kunne ha hjulpet ham aldrig ble tilkalt som vitner, dette til tross for at menn som Scheidt, Schreiber, v. Falkenhorst, Raeder og admiral Boehme var lett å få tak i.

Ennvidere ble ingen vitner tilkalt fra britisk hold for å vise at en alliert invasjon forestod 9. april 1940, noe som ville ha stillet regjeringen Nygaardsvold i et tvilsomt lys og som forklarte Quislings initiativ den skjebnesvangre dag da han stilte seg i bresjen.

Hva angår Paul Reynauds krigsmemoirer, var Quisling nødt til å holde seg til noen utdrag i den norske presse. Den komplette utgave forelå ennå ikke.

Rettssaken med dens mange kompliserte problemer ble hurtig avviklet og presset ned til 8 dagers effektiv avhøring, mindre tid enn den man bruker på forholdsvis enkle saker i Norge og annensteds. Midt under avhøringene, 27. august, ble Quisling underkastet en smertelig hjerneundersøkelse, noe som normalt ville ha betinget avbrytelse av saken i flere uker.
380

Det påhviler det norske rettsvesen et alvorlig ansvar for behandlingen av Quislings sak. Det ble ikke engang forsøkt på forhånd å klarlegge holdbarheten av Londonanordningene, som ganske enkelt ble tatt for god fisk. Den ganske fanatiske formann i Dommerforeningen hadde antydet at man skulle komme sammen til et fellesmøte og godkjenne Riksadvokatens syn på landssvikoppgjøret. Den norske Sakførerforenings formann — som også var regjeringsadvokat — forholdt seg taus. Han satt selv hardt i det. Men han «forstod ikke bedre.»

Rettsvesenet og juristene var vel det mest kompromitterte av alt i Norge. Høyesterett hadde først gått utenom sin oppgave ved å blande seg i politikken og så stukket fra sitt ansvar ved å gå av. De andre dommerne hadde forblitt i sine stillinger under okkupasjonen — sammen med sakførerne hadde de håndhevet NS-lover og forordninger uten å fornekte deres gyldighet. Bare en håndfull hadde opponert og risikert tyske ubehageligheter og internering.

Den eneste måte å sørge for at rett ble øvet, lov håndhevet og grunnlov respektert ville ha vært å be utenlandske ikke forutinntatte rettsinstanser, jurister og professorer å gi en utredning om lovligheten — eller endog å dømme i saken. Som det lå an, var rettens hovedaktører i saken ikke alene inhabile qua politiske motstandere av Quisling, i noen tilfeller var de endog hans aktive fiender. Hvor meget høyesterettsjustitiarius Paal Berg enn kan ha vært i stand til å forhindre sitt personlige syn fra å influere på hans rettslige dømmekraft — han kan neppe godtas som habil dommer i denne sak. Likevel presiderte han den instans som avslo Quislings siste appell og som avsa den endelige dødsdomm. En annen var Emil Stang, den fremstående tidligere kommunist og en av Quislings bitreste motstandere — skjønt av bedre støpning.

Den ledende i Quislingsaken var lagmann Erik Solem. Det halvoffisielle anglonorske tidsskrift The Norseman sier i sitt hefte for november/desember 1945: «Det var en fair rettergang, ennskjønt den langt fra var upartisk ledet. Den presiderende, Erik Solem, illustrerte dette forhold… Hvis han hadde valgt scenen som profesjon, ville han utvilsomt ha funnet seg selv presiderende kveld etter kveld over rettsforhandlinger. Han hadde et bitende tynt ansikt, gjennomtrengende øyne under buskete øyebryn, en høy panne og tynt grånende hår. Stemmen hans er som oftest lav ogr klar, men den kan være skjærende i sarkasme, hard og kommanderende. Nu og da kunne han heve den og fare opp mot Quisling når dennes veltalenhet, som han som oftest fikk fritt løp for, gikk for langt.
Da Quisling beklaget seg over den behandling han fikk etterat han overga seg og sa at han hadde gått ned over 20 kg siden fengslingen, svarte Solem: «Det er ingenting imot hva noen av våre folk tapte når De puttet dem i Deres konsentrasjonsleirer — menn på 70 kg veide knapt 35 da de kom ut». Og samtlige i rettssalen visste at Solem hadde vært en undergrunnsleder som kjente konsentrasjonsleirene. Han var ikke upartisk, men han var fair».

Å være fair uten å være upartisk kan ikke ha vært en lett oppgave — og rettssaken styrket ikke Solems anseelse. Han hadde under okkupasjonen hatt adskillig kontakt med tyskerne, og gitt dem stemningsrapporter — men at han var motstander av dem vil vel ikke mange betvile. Det syns som om han senere ble formildet, og han skal ha uttalt at frontkjemperne var blitt straffet nok med det de hadde gjennomgått på østfronten, men da han søkte kontakt med fangene på Akershus, snudde de ryggen til ham. Blant de dømte gikk han under navn av Erik Blodøks.

Øyensynlig tynget Quisling-saken sterkt på ham, like til hans død. Det sies at han så Quislings flammende øyne for seg så lenge han levet.

Henrik Bergh, forsvarsadvokaten som ble Quisling tildelt — hans egne tilhengere var jo alle i fengsel — meddelte Quisling at han «alltid hadde vært jøssing», ifølge et UP-intervju i den svenske Expressen 6. august 1945. Men Bergh var en tiltalende sindig og fair forsvarer — så langt han våget å gå.

Når vi ser tilbake på rettssaken — bortsett fra Petain vel den første av de store krigsrettssaker — er det lett å se at alle fremdeles var gjennomsyret av fem års propaganda. Det å vinne krigen hadde vært det store mål, og det var ingen grunn til at nordmennene som satt til doms mens massen utenfor rettslokalet ropte på hevn, ikke skulle ha trodd det verste. Dengang tok alle Rosenbergs dagbok og de tyske vitneprov for sannheten, og kjente ikke til de faktiske forhold. Quislings egne protester og påstander som at han var «Norges redningsmann» eller at han ikke var «skyldig i en eneste anklage» hørtes utrolige ut. Når kinnene hans ble røde av forbitrelse, når han slo i bordet eller vendte seg indignert mot publikum, kunne det syntes som om han forsøkte seg med midler som en tidligere diktator ville ha brukt. Nesten ingen trodde han var oppriktig.*)

*) Jeg selv var likeså forutinntatt mot ham som noen annen. Jeg dekket rettssaken og den andre dagen skrev jeg følgende: Det hav av dokumentære beviser som er blitt fremlagt idag synes å være nok til å dømme ham — å trekke avhøringen ut ytterligere en uke synes å være overflødig.

Imidlertid bevarte han sin verdighet, og han tok til å møte sympati, fair sympati for den tapende som måtte finne seg i avbrytelser og sarkasmer fra lagmannens side. Han var ikke den svulstige galningen han var blitt fremstillet som, men en kultivert mann, som hadde tatt feil kan hende, men dog ingen Hitler. Ofte måtte han skynde seg fra tiltalebenken til toilettet på grunn av en fornyet nyresvikt, som stammet fra lidelser han hadde gjennomgått i Russland. Detaljer om hvordan nåler var blitt stukket inn i hodet hans midt under rettssaken for å teste hans tilstand, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på en og opparbeidet ytterligere sympati.

Til tross for den overveldende mengde av bevismateriale mot ham forsvarte han seg med sjelden overbevisning. Men 10. september 1945 ble han dømt til døden.

Det er imidlertid slik når man nå ser tilbake på hendelsene at man begynner å tvile på det som syntes så klart den gangen. «Norge ville ha stått mye høyere», sier Odd Nansen, «hvis ingen var blitt henrettet. Når det gjelder frontkjemperne ble disse forsmedelig behandlet og skulle vært frikjent. De var tapre menn som fulgte sin samvittighet. Og Quislings fem år som minister-president var et helvete for ham.»

J. B. Hjort, nu en av de ledende forsvarsadvokater i Norge, sier: «Quisling var en tragedie. Han var inspirert av de patriotiske følelser fra 1905. I verste fall skulle han ha blitt stilt for krigsrett og skutt for desertering.»

Den fremragende svenske advokat Hemming Sjøberg, som fulgte rettssaken profesjonelt, skrev: «Om Quislings patriotisme kan intet tvivel råda … han blev icke forrådare for vinning eller ara, hans forråderi bottnade i karlek till hans land».

To interessante kommentarer til skal anføres. Elly James sier i det svenske tidsskrift «Vi»: «Quislings forsvar hadde mange sider men det gjorde virkning på oss utlendinger. Nordmennene tok hele affæren mye mer kaldt… han var et fenomen .. . Da han fikk tillatelse til å snakke fritt på sin egen måte, var han imponerende, men når han ble avbrudt og konfrontert med detaljer, ble han bragt ut av balanse.»

The Norseman kommenterer: «Det var de mindre anklager som krenket ham. Hva aktor prøvde å gjøre var å forsøke å frata ham et hvert spor av verdighet. Derav anklagene om tyveri, fyll og utsvevelse.»

Quislings sluttord før dødsdommen falt var imidlertid en fremragende prestasjon. Han talte i 8 timer uten et notat, uten å nøle og uten en feil, mens han gjennomgikk sitt livsverk og alle de kompliserte politiske enkelthetene i sin utvikling. Han førte med dette rettsforhandlingene opp på et høyere plan, og han bevarte sin verdighet til det siste. Han fikk sine plageånder til i sannhet å føle seg små.

Og hans siste ord hadde den tilsiktede virkning: «Hvis mitt arbeid har vært forræderi, da ber jeg Gud, for Norges skyld, at mange av Norges sønner må bli forrædere som jeg, så lenge de ikke blir kastet i fengsel.»

Elly James beskriver hvordan han tok imot dødsdommen: «Han tok det som en soldat, med leppene hardt sammenpresset, med en hånd på rekkverket i tiltaleboksen, den andre tørket kaldsvetten av pannen. To ganger drakk han vann og skiftet stilling og gjemte hodet i hendene. Hans bitreste fiende kunne ikke fraskrive ham mot.»

En måned senere, den 13. oktober, forkastet høyesterettsjustitiarius Paal Berg og hans meddommere Quislingsappell, og han overga seg til historiens dom med disse ord:

«Jeg er den samme mann som jeg alltid har vært, jeg har ikke forandret meg på noen som helst måte. Kan man påvise et eneste tilfelle av at jeg har tatt hevn i disse 6 år? Det er mange av dem som gikk omkring her i Oslo og andre steder, som har gjort meg stygge spik i politisk henseende. Jeg har ikke rørt en eneste en av dem på noen som helst måte, aldri. For hevn er ikke noe politisk motiv, og hevn overlater jeg for min del til andre.

Denne sak er ikke bare av juridisk art, den er først og fremst en politisk sak. Men den er mer enn en politisk sak, den er en historisk begivenhet og som historisk begivenhet har den også en religiøs kjerne.

 

Jeg har vært ledet i all min gjerning, i all min tanke av to motiver, det er min kjærlighet til Norge og det norske folk, og det er å gjøre hva jeg kaller Guds vilje.

Jeg mente å kunne se verdensproblemene i sammenheng. Det hadde jeg lært ikke minst av bosljevikene som etter min mening var de som forsto verdenssituasjonen best og analyserte den best. Jeg mente å kunne gjøre en innsats for mitt land på den måten som jeg har gjort det, under alle de vanskeligheter som jeg møtte, men jeg mente at politikken er et middel i noe høyeres tjeneste. Den er et middel i den historiske utviklings arbeid, i det guddom-meliges arbeid. Akkurat som vi i det militære sier at strategien må være et middel for politikken, mener jeg at her det samme er tilfellet. Jeg har sett det under den synsvinkel.

Jeg er for mange år siden, allerede 20 år tilbake, kommet til klarhet over disse forhold. Dette kan jeg si nå når jeg har fått attest for at jeg ikke er gal. Jeg er kommet til klarhet over at det i universet eksisterer en guddommelig makt, og den er knyttet til utviklingen på de av klodene som er bebodd, og at det som nå skjer i denne store tid her på jorden, er et stort tidsskifte hvor Guds rike begynner å ta form på denne jord i virkelig forstand.

Man har tidligere ment at det hinsidige var det virkelige Guds rike. Jeg mener at man mer og mer kommer til det at Guds rike skal skapes her på jorden. Marxistene sier at det tusenårige rike skal skapes her på jorden, men de vil lage det materielt på den dialektiske marxismens grunnlag. Men det som er redningen for verden, det er å få det åndelige grunnlag for dette praktiske Guds rike. Det er den praktiske nestekjærlighet.

Nasjonal Samlings program, som ikke er koen kopi av tyskernes — jeg har tenkt meg det allerede i 1918 i Russland — var et forsøk på å lage praktisk nestekjærlighet — som falt ut på den måte som det er. Men programmet i seg selv er et skritt i den retning. Det er det jeg har arbeidet for. Det er det jeg har søkt å bryte veien for, og jeg vet at erkjennelsen kommer til å vokse og vokse av dette som nå skjer i verden.

Jeg tenkte jeg skulle i sin tid i Russland ha fått tatt det opp, og jeg talte med bolsjevikenes leder i Ukraine om det, om det materialistiske grunnlag for kommunismen, hvis økonomiske prinsipper jo absolutt ikke i og for seg er helt forkastelige med hensyn til industri osv., å stille den opp på et åndelig grunlag. Jeg har diskutert det med tyskere. Jeg har sagt til Hitler at nasjonalsosialismen i Tyskland er materialistisk, og de klarer det ikke, de går til grunne på det. Blut und Boden, det er bare en utskjøvet materialisme, og materialismen fører bare til den totale egoisme i sin ytterste konsekvens.

Jeg mener at jeg har erkjent og arbeidet for dette nye Guds rike, og det er det som har drevet meg, sammen med min fedrelandskjærlighet og min pliktfølelse. Jeg mener at her settes man overfor noe mer enn Harald Hårfagre og Hellig Olav. Man kan dømme meg om man det vil, men man tar dermed en blodskyld over det norske folk. Jeg har ikke gjort noe som fortjener hverken død eller fengsel. Jeg frykter ikke døden for meg selv. Jeg beklager den for mine nærmeste, og jeg frykter den for det norske folk.

Man må forstå — man ser jo det, og jeg kan vel si det nå etterpå, jeg taler nå med døden ansikt til ansikt — man kan forstå, at i min person står man i og for seg like overfor et problem som man ikke så lett kommer forbi.

Jeg har kjempet som en ærlig nordmann. Jeg har ikke søkt makt. Jeg har ikke vært opportunist. Jeg har søkt å finne ut: hva er det som skal skje i verden? Hva er det som skal gjøres? Hva skal du gjøre i verden? Hvilken innsats skal du gjøre i verden?
Jeg har gjort min innsats. Den er kanskje falt negativt ut på enkelte hold, men man vet av veien banes, det jevnes vei for det nye, og jeg ser det nye som kommer. Jeg ser hvor den rette veien er her hjemme.

Hohenzollern er falt i Tyskland. Habsburg falt i Østerrike. Tyskland måtte tape denne krig også, slik som det var blitt, skjønt jeg måtte regne med til siste stund at de ville vinne, fordi de hadde visse hemmelige våpen, som man måtte kunne tro skulle gjøre utslaget. Og de hadde kunnet vinne tidligere, hvis de ikke hadde gjort etter min mening grove militære og politiske feil, hvorav den i Norge også er en, og ikke en av de minste — jeg mener i politisk henseende.

Hitler sa til meg i slutten av januar i år at Tyskland ville gjenvinne overlegenheten i luften, og de ville seire etter hans sikre overbevisning. Det kan man jo ta som man vil, men jeg måtte jo arbeide ut fra den forutsetning at vi måtte holde det oppe for å kunne redde Norges stilling like overfor de tyske muligheter som forelå.

Jeg har altså i politikken arbeidet i praktisk henseende for mitt land, som et utslag av den religiøse overbevisning og tro som jeg har. Det går utenom jussen, utenfor paragrafene, men det er iallfall den drivfjær som har drevet meg, og jeg tror ikke, om man har makten i samtiden, at man derved kan slette ut minnene hos de kommende slekter.

Jeg vet at jeg blir objektivt bedømt etter jussen, men jeg vil også be om at man tar hensyn til de kjensgjerninger som jeg har pekt på ellers. Jeg mener, at i denne sak er kjensgjerningene ikke blitt tilstrekkelig belyst, mitt arbeid, vår innsats —.Det er ikke kommet fram, bakgrunnen for vårt arbeid: de gamle makthaveres forsømmelser, som jo er de som har den virkelige skyld i denne sak, og ikke jeg. Mine innerste beveggrunner og motiver har jeg antydet, og jeg fant det å være min plikt å antyde det for Norges Høyesterett og derved også for det norske folk.»

Talen tok hardt på ham, men han beholdt den fulle kontroll over seg selv og vendte tilbake til tiltaleboksen med faste skritt, mens svetten rant nedover hans kinn.

Før retten ble hevet hadde han bedt om å få ta stenografene i hånden. Under rettssaken var han blitt flyttet opp i det gamle kruttårnet på Akershus Festning, opp en smal vindeltrapp i stein og inn i et lite rom under takskjegget, hvor det var akkurat plass til å snu seg.

Den 13. oktober, da hans appell ble forkastet, ble han så flyttet til dødscellen, nummer 34 på Møllergaten 19. Det var fremdeles tillatt for ham å bruke sivile klær, som nu hang rundt hans tynne kropp som sekker, men hårlokken hans ble klippet vekk. Dietten forble på sultenivå, og den enslige salte sild som han fikk som middagsmat ble fotografert av pressen med skadefryd. Hans hustru brakte ham matpakker hver dag, men det foreligger intet som tyder på at de noensinne kom frem til ham. Deres par møter var forferdelige. Hun truet stadig med selvmord, men hans ro og selvbeherskelse stoppet henne. På alle måter var han en mønster-fange.

Hans siste fremtreden for offentligheten var 18. oktober, da han ga sitt vitnemål for Hagelin, som fengselsoppholdet på denne tid hadde satt sitt sterke preg på. Under kryss-eksaminasjonen henviste Hagelin til sitt hukommelsestap. Loyalt fortalte Quisling om hvordan Hagelin hadde samlet en mappe full av data om Terbovens misgjerninger for å vise den til Hitler og andre tyske ledere for dermed å bidra til Reichskommissarens avskjedigelse. Dette hjalp ikke, og også Hagelin, den som i første rekke stod bak kupet 9. april, ble så dømt til døden.
387

Quislings siste brev var stilet til Kongen. Han ba ikke om å få eksekveringen av dommen utsatt. Han bare fastslo at rettergangen stred mot norsk lov og at den ikke var gjennomført på en forsvarlig måte. Han skrev så at han døde som martyr. Noe svar ba han ikke om, og intet svar kom. Deres bekjentskap som hadde begynt med en gjensidig beundring og ble gjenstand for mange misforståelser, endte i overhåndtagende aversjon.

Den 23. oktober ble Quisling underrettet om at han ikke ville bli benådet.

Ikke engang dette rystet ham i hans monumentale ro. Gjennem alle dissse siste 44 dager før han ble henrettet, helt til det siste øyeblikk, virket han fullstendig normal — overbevist om sin manglende skyld, sitt martyrium og den plass han ville komme til å få i norsk historie.

Han skrev et 20 siders kortfattet resymé over Universismen, bestemt for ettertiden, og som han satt der i cellen alene, i en mørkeblå morgenkåpe, syntes han ganske å fortape seg i bibelen og i en bok som var skrevet av hans far om «Jesu lidelse og død».

Med prester som kom på besøk, bl. a. tønsbergbispen Dagfinn Hauge, diskuterte han gjerne høyere matematikk, relativitetsteori, teologi, historie og filosofi.

«Jeg kan se tilbake på å ha regjert Norge like lenge som Olav Trygvasson, ikke noe verre, alt tatt i betraktning», gjentok han, «og jeg overleverte Norge til Kongen i god orden. Hva skulle Norge ha gjort uten meg?», var også noe av det han kom inn på. Det siste budskap han sendte til sine venner, gjennem et brev til Maria, var om hevnen.

«All skyld her på jorden hevner seg. Og det er underbart å iaktta hvordan det individuelle og det kollektive her flettes inn i hverandre. Det er ingen kjensgjerning som trer så klart frem i historiens lys som dette.

Derfor kan vi trygt overlate hevnen og gjengjeldelsen til Herren. Han gjør grundig arbeid, og vet å ramme de riktige på den rette måten.

Folkene unngår aldri den gudsdom de har nedkalt over seg. Heller ikke den enkelte, selv om det kan se anderledes ut i det ytre.

Det kan ta tid, men det skjer uvegerlig. De uskyldige gir Gud på en vidunderlig måte oppreisning.

Således vil Gud også oppreise oss.»

Dr. Jon Leikvam som tilsa Quisling i fengslet sa at «han er fullt klar over at han må dø, men han er overbevist om at han dør som en martyr». Til og med i politibilen fra Møllergaten til Akershus, da han skulle henrettes, sa han rolig til sjåføren: «Jeg er uskyldig, og ulovliv dømt, min sak ble ikke forsvarlig prøvet og behandlingen var ulovlig. Jeg lider en martyrs død.»

Da han ble hentet fra sin celle kl. 02.00 den 24. oktober 1945, var det siste han sa til vakten: «Jeg håper den nye barbermaskinen Deres nu er i orden

Han etterlot sin bibel oppslått og med følgende tekst understreket: «Han skal forløse Eders sjel fra nederlag og vold og kostelig skal Eders blod være i Hans syn.»

Under de mørke murene på Akershus hadde det blitt drevet en staur ned i grunnen og rundt den var det plasert en mannshøy kasse, med utsyn til den grav hvor de 14 nordmenn hvilte som var blitt skutt som represalier for mordet på Marthinsen. Der måtte Quisling vente i mer enn en time i den kalde høstluften, mens en flokk tilskuere, blant dem lagmann Erik Solem, samlet seg oppe på festningsvollen mot fjorden. Idet han kastet et blikk opp på mengden bemerket Quisling: «Det er akkurat som i det gamle Rom, hvor det var folkeforlystelse å se mennesker dø». Han ba så om å få trykke de 10 mann i eksekusjonspeletongen i hånden. Dette ble innvilget. «Ikke få samvittighetskrupler siden i livet,» sa han til guttene. «Ikke for min skyld. Dere handler etter ordre, og gjør bare deres plikt som soldater, slik som også jeg har gjort.»

Hans anmodning om å stå foran peletongen uten bind for øynene, ble avslått.

Idet de bandt ham til stauren, beregnet han sin siste handling. Mens han ble bundet til platen bak seg på staken, brukte han sin matematiske hjerne til å finne balansepunktet som hos en statue slik at kroppen ville bli stående etter at døden var inntrådt.

Dette skjedde faktisk også etter at seks eller syv kuler hadde gjennomboret hans hjerte. Han syntes fremdeles å være i live da repene ble fjernet og bindet tatt bort fra hans lysende øyne. Tilskuerne var forferdet.

Derpå ble hans legeme brakt til garagen i Møllergaten 19 og lagt til skue for alle og enhver. Mange «gode nodmenn» kom for å se at prototypen «quisling» virkelig var død. For deres skyld ble teppet tatt av. Folk stakk i kroppen og kom med rå bemerkninger. Mange år senere ble Vidkun Quislings aske utlevert til hans enke og gravlagt ved siden av hans kjære mor i Gjerpen på hans hjemsted i Telemark.

* * *

Utdrag fra boken «Quisling. Profet uten ære» av Ralph Hewins (1966), publisert for ikke kommersielt utdanningsformål.

Relevant lesning

Med Ulov Landet Øydast
http://www.riksavisen.no/med-ulov-landet-oydast/

Rettsstatens Banesår
http://www.riksavisen.no/rikets-reelle-tilstand-rettsvesenets-banesar/

Dele artikkel (Share article by Email) Dele artikkel (Share article by Email)
Spread the love - Sharing is caring