Jeg må si det blir trukket noen usakelige paralleller mellom religion empati og vilje til og ofre seg. Det finnes ikke noe som støtter de konklusjonene.
Derimot finnes det data som er motstridende. Det finnes fysiske årsaker i hjernen til at noen er mere mottakelig for religion en andre. Tinninglappen er den delen som lager disse følelsene i oss. Mennesker som har epilepsi i tinninglappen er som oftest en mye større opplevelse av spirituelle følelser. Men når det gjelder empati er dette noe som primært kommer av speilsynapser i hjernen. De gjør at vi kan identifisere oss med andre og lett kan sette oss i andres situasjon. Men det skal nå sies at medmenneskelighet og kjærlighet er noe av de mest dominerende følelsene i menneskeheten. Så disse egenskapene kan man neppe bryte ned til en enkelt funksjon i hjernen. Å påstå at en religiøs person har større vilje til å ofre seg er absurd. Derimot kan man trekke klare paralleller mellom fundamentalister som ofrer seg i navn av religion og livskvaliteten de har. Alle mennesker har et sterkt overlevelsesinstinkt enten man tror på livet etter døden eller ikke. Men desperate og ulykkelige mennesker tar lettere steget for å ofre seg for en sak. Så jeg vill påstå at viljen til å ofre seg for noe viktig. Kommer fra hva slags etikk og moral man er vant til i oppveksten.
Jeg vill si at å være spirituell eller filosofisk over hvor vi kommer ifra og hvor vi er på vei. Må være en god egenskap. Men jeg vill påstå at alle organiserte religioner er skadelige og fulle av løgner. Og de er opprinnelig blitt utviklet med politisk makt og grådighet som motiv. Jeg må si jeg stiller med et åpent sinn og en følelse av at det er en plan og en felles energi i Universet. Så jeg vill ikke påstå at jeg vet verken meningen med livet, hva som venter etter døden. Men jeg vet at ingen av religionene vill kunne påvirke utfallet av moralen min, eller hva som venter meg etter døden. For å sitere Jordan Maxwell: Jeg vet ikke hva gud er men jeg vet hva gud ikke er.

Først tok de dei kristne
men det var ikke mitt problem
for jeg var ikke kristen.

Så tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke om det
for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de jødene og sigøynerne,
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke hverken jøde eller sigøyner.

Så tok de fagforeningsfolkene
men det jeg brydde meg ikke om
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de muslimene
men jeg synest det var helt greitt
for jeg liker ikke religion i det hele tatt

De tok etterhvert også de ensomme dissidentene
men jeg kunne ikke bry meg med det
for jeg hadde ikke noe forhold til noen dissidenter uansett.

Til slutt tok de meg.

– Og da var det ingen igjen til å bry seg.

Ateistene er behjelpelig med å ta dem alle. P.g.a. at de har denne urasjonelle antipati mot all religion, er de nyttige idioter for makthaverne (PTB – Powers To Be).

For å skape helhet er vi nødt til finne ut av ateisme religionens opphav, hvem som skapte den. Formålet med den har vi vært inne på her. Følg med.

Har «A Course in Miracle» i mitt bibliotek, og det er virkelig en av det mest usedvanlige bøker jeg har.

For eksempel Marianne Williamson er inspirert av «Mirakel Kurset», jfr. «Tilbake til Kjærligheten» (A Return to Love). Jeg tror ikke det er mange som kan utvise den spiritualitet som Marianne makter i sine bøker, og hennes salgstall beviser jo at hun har noe spesielt.

«Marianne hails from Houston, Texas, and was raised in a Jewish household. As a rebellious child of the ’60s, she has openly admitted to have delved in drugs and alcohol, as well as having a string of broken relationships.[4] She sought spiritual awakening and discovered «A Course in Miracles,» a self-study system written by a Columbia University professor who believed Jesus had dictated the words to her.»

http://en.wikipedia.org/wiki/Marianne_Williamson

Kurset er igrunn enkelt; Det er kjærligheten som er begynnelsen og enden, og som er basisen av for alt det gode i verden. Dens motpol (for dualismen i verden kan ingen oppheve), er kjennetegnet ved intoleranse, hat og skjulte agendaer.

Jeg har ingen religiøse tilknytninger selv, men jeg hedrer de store tenkere i ethvert miljø, og i Bibelen finner jeg et oppkomme av visdom.

Jeg husker en gang jeg var invitert til det «humanistiske» Human Etisk Forbund, avd Ålesund, noen som anser seg så mye bedre utrustet med kjærlighet enn hos sin motpol kristendommen, som jeg selv hadde et «svært» anstrengt forhold til den gangen.

Nå ser jeg at «kristne» er ikke annet enn forførte stakkarer som ateistene eller som humanetikerne er, ondskapen og godheten er likelig godt fordelt i alle leire. En kommer til et punkt hvor en ser at alle nok gjorde sitt beste, og var bare ikke istand til mer utifra sine begrensede forutsetninger, derav kan det gis rom for tilgivelsens kraft. Tilgivelsen lindrer ens eventuelle sår fra barndom og ungdom (for min sin del skrev de seg fra skoleverket).

Jeg hadde laget et foredrag med tittel «Livets Lære», hvor jeg tok opp de store tenkere i litteraturen, mye på basis av før nevnte «Cosmic Consiousness» av M.D. Bucke fra 1920. Alle tenkere, teorier og lærer gikk helt fint helt til jeg kom frem til ca. år 0 etter vår tidsregning. Med en gang jeg nevnte ordet Jesus, så opplevde jeg hvordan stemningen i lokalet endret seg, og det ble etter hvert så galt, hvor jeg formelig merket hvordan hatet strømmet mot meg, at jeg bare oppsummerte og avsluttet foredraget ganske raskt, og kommer aldri til å gjøre noe sånt igjen, ovenfor folk som ikke har åndelige forutsetninger for å forstå. Merkelig dette fenomen at vi kan snakke om Marx, Stalin, Pol Pot og og hva som helst, men så snart vi nevner et annet navn, Jesus (og det eneste han sa var at det er best at du elsker din neste som deg selv), så er det som å skru på en bryter av hat fra enkelte. De klarer rett og slett ikke ikke å høre navnet. Hvorfor? Hva er så galt med å lære å elske sin neste som seg selv? Øyensynlig er de skadet på ett eller annet plan. Vi kommer heller ikke til å klare heale dette. Ikke vits å prøve engang.

«En skal ikke kaste perler for svin», er et godt og klokt bibelsk ordtak. Skribenten fant sikkert ordene utav dyrekjøpt erfaring.

Dette kurset i mirakler, leder frem til å kjenne den kjærligheten som vi alle er av, før vi blir ødelagt av verden. Alle våre tekniske anretninger, medisiner og helsekost og alskens annet, er fårfengt om det ikke overleveres med kjærlighet og omsorg. Det er sistnevnte som kurerer, de førstnevnte er bare en slags fysiske symboler for det hjertelag, kjærlighet og omsorg som ligger bak det som skjenkes av «remedier».

Det er greitt å huske på når en velger sine venner og annet:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. 2 Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet. 4 Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, 5 den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; 6 den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; 7 den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. 9 For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; 10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige. 12 For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. 13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

Der hvor kjærligheten er, er det godt å være. Der hvor den er fraværende, blir det lett et utrivelig miljø.

Mvh. J.Johansen

I dommedagsfilmer som «Menneskenes Barn» gjør slike grupper også noe bra. De er ikke redd autoritetene. De protesterer. Men i filmen ender «Fiskene» opp med å bekjempe et totalitært regime med vold, skape fred og en bedre verden med vold. En tvilsom resept. Mange kaller dem pøbler, og mener at de mangler elementær folkeskikk. I de fleste dommedagsfilmer utgjør de en fare for vanlige folk.
http://www1.vg.no/film/film.php?id=8167

Til forskjell fra et kristent individ som oftest lever og dør alene, etter mønster av sin mester, opptrer disse oftest i store grupper. Istedenfor å kreve av myndighetene at en får sin vilje, og med terror og vold jobber for å få sin vilje, sier de førstnevnte heller «skje din vilje» og jobber utrettelig for seg selv for hva de behager.

Dr. Paul Vitz; Sigmund Freud’s Christian Unconscious:
http://www.paulvitz.com/FreudsXtnUncon/index.html

Dr. Paul Vitz; The Father Almighty, Maker of Male & Female:
http://www.paulvitz.com/fatherhood2.html

Dr. Paul Vitz; Support from Psychology for the Fatherhood of God:
http://www.paulvitz.com/fatherhood.html

Faith of the Fatherless – by Paul C. Vitz
http://blogcritics.org/archives/2005/04/05/000148.php

Dr. Paul Vitz; Psychology As Religion: The Cult of Self-Worship
«Secularism has evolved to become the «state religion» in North America largely due to the work of the five key figures: Carl Jung, Erich Fromm, Carl Rogers, Abraham Maslow, and Rollo May. Judeo-Christian leaders who accepted this teaching must now concentrate on the result and accept the responsibility to alter the wrong direction society has taken because of these teachings.»
http://www.amazon.com/Psychology-As-Religion-Cult-Self-Worship/dp/0802807259