Det norske folk har all grunn til å være stolte av forutseende statsmenn på Eidsvoll i 1814 som beskyttet kristendommen med alle midler. Kanskje gir dagens utvikling mer forståelse for deres prioriteringer, enn de fleste aner, når vi ser hvem som driver samfunnets diskurs til sin fordel, og kristendommens død, hver eneste dag i mainstream…

Det norske folk har ikke på 150 år fått opplysning om hvorfor Grunnlovsfedrene prioriterte som de gjorde til forsvar for kristendommen. Det norske folk i et land som var tuftet på kristne verdier har fått ensidig innprentet via media og makteliten hvor forferdelige våre forfedre var, mens de kanskje tvertimot var veldig forutseende.

«Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».- Grunnlovens §2

For første gang i Norge i løpet av all denne tiden siden Jødeparagrafen ble avviklet i 1851, helt uten debatt og opplysning over at de etter 2 verdenskriger tok full kontroll over vårt land etter andre Verdenskrig via Arbeiderpartiet, som Håkon Lie sa det om etterkrigspolitikken til vår tid; «Vi skulle skape det nye Jerusalem» (i vårt land, for jøder, gjennom den jødiske arbeiderrørsla i USA som Lie fikk kontakt med under 2. Verdenskrig og senere gifta seg inn i via jødiske Minnie, proletariats ‘frihet’, bolsjevikrevolusjon light = «sosialdemokratiet’), gir Hans Olav Brendberg oss her den utfyllende bakgrunnen for ‘Jødeparagrafen’.

Siden har det bare gått nedover med kristendommen som landets grunnvoll, mens jødedommens verslige ateistiske liberalisme kalt ‘humanisme’ har det blitt ‘blasfemilover’ for å krenke, og ‘jøder’ har overtatt å være tilbedelsesobjekt, istedenfor Kristus, slik som jødene avskaffet det kristne Frankrike under liberalismens fane etter Dreyfuss-saka.

«Grunnlova frå Eidsvoll slær fast at jesuittar, munkeordenar og jødar ikkje har adgang til riket.Er det nokon som har sett patosfyllte oppgjer mot jesuittparagrafen eller munkeparagrafen? Ikkje det, nei. Poenget med denne kampanjen var å slå fast at den norske grunnlova frå 1814 var prega av antisemittisme – og at ein i samband med feiringa av jubileet tok eit oppgjer med denne antisemittismen. Slik skal norske borgarar og den oppveksande slekt tilpassa seg den ideologiske horisonten til imperiet – ein slag mild, liberal austkystsionisme av amerikansk type.»

«§100 gjev: Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte».

«Vi lever i eit fritt land, og forsøket på å pådytta oss ein ”politics of guilt” av amerikansk type er ugrunna og forfeila. Jødiske borgarar i Noreg skal ha dei same rettane som alle andre, men ingen privilegie. Vi skal slå ned på all hets av naboar og medborgarar uansett religion, men samstundes bruka den fridomen», sier Brendberg i sin anmeldelse av Håkon Harkets bok ‘Paragrafen’.

Brendberg peikar på tre punkter hvor Harket si forståing sviktar.

«For det første: Harket har ikkje noko forståing for dei historiske motsetningane som har gjort tilhøvet mellom kristne og jødiske samfunn så vanskeleg. Difor forstår han ikkje kvifor den jødiske religionen blir møtt med så sterke motreaksjonar opp gjennom historia. Hans jakt på ”antisemittisme” blir langt på veg ei demonutdriving, med ”jødehat” som uforklart, idehistorisk konstant.

For det andre: Harket forstår heller ikkje korleis desse to religiøse idesystema har møttest i det som langt på veg er eit kastesystem, og at det han oppfattar som ”fordomar” er ein logisk del av eit gjensidig system for å vedlikehalda parallellsamfunn. Difor forstår han heller ikkje kva røynlege krefter det var opplysningsmennene freista overvinna.

For det tredje: Harket syner lite teikn på at han forstår kor lagnadstungt det er å skipa ein stat, og kor avgjerande det er å ikkje overlasta eit slik prosjekt med tanke på komande påkjenningar. Der Eidsvollsmennene måtte avvega røynlege omsyn, gjer Harket det heile til eit slags europameisterskap i liberalitet. Eg trur vi skal vera glad for at eidsvollsmennene hadde ei meir praktisk forankring i politikk enn det Harket har.

For det fjerde: Harket syner ingen teikn til at han forstår kor avgjerande overgangen frå standssamfunn til borgarsamfunn er – og går såleis glipp av den opplagte samanhengen lovgjevinga om jødar står i: Som ein paragraf som vart til saman med lovgjevinga om jesuittar, munkeordenar og adel. Denne overgangen er ikkje minst viktig for jødane sjølve, avdi overgangen frå lukka stand til open borgarskap samstundes er steget ut av ghettoen og halacha – den heilage lova. Dette er den mest dramatiske hendinga i jødisk historie i perioden – ei hending som Harket ikkje forstår rekkevidden av.

Brendberg analyserer Harkets 12 teser for hvorfor jødeparagrafen ble som den ble i Grunnlovens av 1814 § 2, og legger til tre for egen regning:

a) Dei sentrale forfattarane av §2 hadde meir kunnskap om jødisk religion i si samtid enn det vi har om jødisk religion i vår eiga tid. Moderne nordmenn sin trong til å gjera seg til ”moralske domarar” over eidsvollsmennene er anakronistisk og moralistisk overmot. Ut frå situasjonen eidsvollsmennene stod i var §2 eit stykke godt fundert realpolitikk.

b) Eidsvollsgrunnlova byggjer på den beste kunnskapen som var å oppdriva på det tidspunktet han vart skrive. Det gjeld spesielt §2. Grunnlaget for dagens kritikk er såleis ikkje-eksisterande – kva anna skulle eidsvollsmennene gjort enn å byggja på kunnskap?

c) Grunnen til at dette blir gjort til ei hovudsak i samband med grunnlovsjubileet er at det moderne Noreg er ein satellittstat i eit imperium. Kjerna i dette imperiet er ein uformell allianse mellom staten Israel, den amerikanske israellobbyen og eit liberalt establishment i USA som gjer kritisk diskusjon om desse spørsmåla umogleg. Kampen mot ”antisemittisme” er heilt sentralt i ideologien i imperiet, og er parallelt til ”antisovjetisk” i det tidlegare Sovjet-imperiet. Arbeidet for ideologisk einsretting har sidan Global Antisemitism Review Act (2004) vorte ført globalt under amerikansk leiarskap. Poenget med opphaussinga av jødeparagrafen no i jubileumsåret er at vi skal ”bøyga hovudet” for eitt av imperiet sine sentrale symbol – heilt parallellt med grunngjevinga for at jødar den gongen skulle ”bøyga hovudet” gjennom å la seg døypa.

«Vi har all grunn til å sjå opp til den norske eliten som gav oss grunnlova den gongen – inkludert §2. Vi har ingen grunn til å sjå opp til den eliten som i dag tillet at landet vårt blir ein rein satellittstat. Eidsvollsgrunnlova sin §2 var eit klokt vedtak. Det var også klokt å oppheva paragrafen då tida var mogen for dette ein generasjon etterpå.», avsluttar Brendberg med.

Og vi kan ikke anna enn i historiens lys si oss enig i det, spesielt siden den tidens kunnskap og primitive jødedom som utledet av Johann Eisenmengers i sin bok ‘Entdecktes Judentum’ (1700) som er en bok som blant annet beskriver jøders religion for å bedrive ritualmord på kristne barn. Da var det selvfølgelig viktig for Grunnlovsfedrene å motsette seg å få slikt folk inn i landet.

Etter ‘liberaliseringen’ aka avskaffelsen av kristendommen som landets åndelige forfatning, etter modell av den franske revolusjon, og slutten på den kristne nasjonen Norge, som den kristne franske nasjonen ble avkristnet og judaifisert, ritualmessig drepes som vi vet 14.000 babyer per år i Norge i ‘helsevesenet’, på Moloch (Mammom) og Baal’s alter.

Det går mot dårlige tider for alle som ikke er enig med de med Dyrets Merke, de fra Satans Synagoge som Grunnlovsfedrene søkte å beskytte det norske folk mot.

Det skal ikke lenger bli arbeid å få for dem som ikke passer inn, og ikke kan de selge noe, så de har ingen penger og kan ikke lenger kjøpe mat, medisin, vann, drivstoff, klær eller noe som helst. De vil bli avskåret fra Statlige velferdsordninger og mest sannsynlig vil de bli drept som under den jødiske bolsjevismen der fra 1916 og utover (som i USSR, 66 million myrdet):

http://www.vepsen.no/monitorarkiv/artikler/shamir110204.htm

“Og det gjør at der blir gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og træler, et merke i deres høire hånd eller på deres panne, 17 og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn.” Revelation 13:16,17

Noen få kloke mennesker vil nekte å tilbe dyret og å motta dyrets merke. De vil velge å tilbe himmelens Gud i stedet, fremfor idoltary, tilbe mennesker og mennesket (humanisme, sosialisme, tilbe jøder som om var de guder).
————

Les hele artikkelen og debatten som fulgte her:

Eit forsvar for jødeparagrafen
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11547501/

Anbefales også:

Sionismen i vargtida
http://www.verdidebatt.no/debatt/post11555608.zrm

 Dele artikkel (Share article by Email)