Ellers er jeg enig med deg i at lidelse former oss og at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Selv om man kan lære noe av lidelse er ikke det for meg noen løsning på det ondes problem: det er helt essensielle kvalitative forskjeller på lidelse.

Det finnes lidelse man lærer noe av, og det finnes lidelse som knekker deg fullstendig. Et eksempel på det første er egne opplevelser i begynnelsen av 20-åra som var svært ubehagelige da det stod på, men som jeg er glad for at jeg har med meg fordi jeg lærte mye om meg selv. Et eksempel på det siste er selvmord i nær familie som fullstendig har knekt den avdødes foreldre og søsken. Enkelte ting er så gale at det egentlig ikke er godt for noe.