- Riksavisen - https://www.riksavisen.no -

Læren om menneskerettigheter i praksis

Artikkel 13 i Menneskrettighetskonvensjonen gir en selvstendig rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel for den som mener seg krenket.
Artikkel 13 i Menneskrettighetskonvensjonen gir en selvstendig rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel for den som mener seg krenket.

Jeg ser at det er et stort behov for å bidra til å øke kunnskapen om menneskerettigheter her i landet og er inspirert over at det ser ut som det er et økende fokus på å ta til motmæle mot norske myndigheters mangelfulle respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil på denne måten forsøke å bidra, med å skrive artikler som tar for seg ulike temaer innenfor menneskerettighetene. Formålet med disse artiklene, er at de kan nå så bredt som mulig. På den måten kan flest mulig kan ha nytte av de temaer som tas opp.

Jeg takker for interessante tilbakemeldinger om min artikkel om menneskerettigheter i Norge [1].

Retten til et effektivt nasjonalt rettsmiddel. En bestemmelse som til nå har blitt tilsidesatt med uopprettelige konsekvenser. Mitt tema her, er rettet mot det faktum at staten på en rekke områder krenker nordmenns menneskerettigheter, ved å iverksette irreversible inngrep som kan være vise seg å være i strid med menneskerettighetene. Og det uten at den som rammes, har fått muligheten til å få en sikker rettslig behandling av sin sak.

Dette kan gjelde på flere områder. Tenk deg at et barn blir tatt ut av sin biologiske familie. Dette er selvsagt et svært alvorlig inngrep, hvor staten fort kan bryte menneskerettighetene. I slike saker, vil konsekvensen nesten alltid være at inngrepet er irreversibelt. Med andre ord, vil det være umulig å reparere den skaden som er gjort.

En absolutt rettighet

For å hindre irreversible krenkelser, sikrer Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 13, ALLE som med grunn kan hevde at deres konvensjonsrettigheter er krenket, rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel.

Bestemmelsen lyder:

«Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by a person acting in an official capacity.»

I den offisielle, ikke autoritative, norske oversettelsen, heter det:

«Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjonen blir krenket, skal ha en effektiv prøvingsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handlet i offisiell egenskap».

FN- konvensjonen om Sosiale og Politiske rettigheter (SP), inneholder en liknende bestemmelse i artikkel 2(3). Den offisielle, ikke autoritative, norske oversettelsen lyder:

«Hver konvensjonspart forplikter seg til:

a. Å sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjonen blir krenket, skal ha adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet i offisiell tjeneste,
b. Å sikre at enhver som gjør krav på slike rettsmidler skal få sin rett til dette prøvd av kompetente judisielle, administrative eller lovgivende myndigheter, eller av annen myndighet som er kompetent i henholdt til statens rettsordning, samt å utvikle mulighetene for overprøving for domstolene,
c. Å sikre at de kompetente myndigheter tar en klage til følge dersom den er funnet å være berettiget.»

Retten til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 og SP artikkel 2(3) knytter an til mekanismene for gjennomføring av konvensjonene på nasjonalt nivå. Retten til et effektivt, nasjonal rettsmiddel er derfor også saklig begrenset til spørsmålet om krenkelse av rettigheter eller friheter fastsatt i de respektive konvensjonene. Saken må dessuten gjelde påstand om konkrete krenkelser av vedkommendes konvensjonsrettigheter.

Etter gjeldende praksis, inntrer retten til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel for den som med rimelig grunn kan påstå at han eller hennes rettigheter eller friheter er krenket; den som har «an arguable claim», jf. Klass, Series A No. 28 og Silver, Series A No. 61.

Uttrykket «arguable claim» lar seg vanskelig definere på det abstrakte plan, men må avgjøres på grunnlag av omstendighetene i den enkelte sak, knyttet til det bevismessige og rettslige grunnlaget for vedkommendes påstand om krenkelse.

I så henseende har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen lagt til grunn at det skal være samsvar mellom terskelen «arguable claim» i EMK artikkel 13, og terskelen for realitetsbehandling ved Den europeiske menneskerettsdomstolen etter artikkel 35(3) jf. Powel og Rayne.

I sistnevnte heter det i premiss. 33:

« The coherence of this dual system of enforcement is at risk of being undermined if Article 13 is interpreted as requiring national law to make available an «effective remedy» for a grievance classified under Article 27 § 2 as being so weak as not to warrant examination on its merits at international level. Whatever threshold the Commission has set in its case-law for declaring claims «manifestly ill-founded» under Article 27 § 2, in principle it should set the same threshold in regard to the parallel notion of «arguability» under Article 13.»

Både EMK artikkel 13 og SP artikkel 2(3) krever at rettsmiddelet er effektivt. Effektivitetskriteriet har sin parallell i kravet om uttømming av nasjonale rettsmidler som vilkår for internasjonal klage, jf. EMK artikkel 35(1) og SP tilleggsprotokoll artikkel 2.

Forutsetningen om at rettsmidlet skal være effektivt innebærer kort sagt at dette i praksis er tilgjengelig, gir grunnlag for en prøving nettopp av det forhold som påstås konvensjonsstridig i relasjon til konvensjonenes egne regler, eller regler som i substans for det vesentlige svarer til konvensjonenes, og gir mulighet for adekvat reparasjon dersom det viser seg å foreligge krenkelse. I Vilvarajah og andre heter det således i premiss. 122:

«Article 13 guarantees the availability of a remedy at national level to enforce the substance of the Convention rights and freedoms in whatever form they may happen to be secured in the domestic legal order … Its effect is thus to require the provision of a domestic remedy allowing the competent «national authority» both to deal with the substance of the relevant Convention complaint and to grant appropriate relief (see, inter alia, the above-mentioned Soering judgment, Series A no. 161, p. 47, para. 120) . ………. Nor does the effectiveness of a remedy for the purposes of Article 13 depend on the certainty of a favourable outcome for the applicant …»

Som det også fremgår av det siterte, er retten til et effektivt rettsmiddel ikke avhengig av om vedkommende vinner frem i realiteten. Det avgjørende er om han eller hun har hatt den påkrevde muligheten for å få spørsmålet prøvd, og eventuelt kunne ha fått reparasjon dersom han eller henne hadde vunnet frem.

Rettsmidlet skal etter ordlyden i EMK artikkel 13 og SP artikkel 2(3)(a) tilbys ved en nasjonal myndighet.

Hvis det ikke foreligger noe administrativt rettsmiddel, vil EMK artikkel 13 og SP artikkel 2(3) bare kunne oppfylles dersom påstanden om krenkelse kan prøves for domstolene.

I tidligere praksis har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen basert seg på at hvor det konstateres krenkelse av retten til en rettferdig rettergang etter artikkel 6(1), oppstår det ingen ytterligere spørsmål knyttet til artikkel 13. I Kudla (26. oktober 2000) la imidlertid Domstolen til grunn en annen og ny tilnærming. Foranledningen var ikke minst det massive antallet klagesaker som etter hvert har kommet knyttet til kravet om avgjørelse innen «rimelig tid» i artikkel 6(1), og et derav følgende behov for en innskjerping overfor konvensjonsstatene mht. å overholde dette kravet. Etter en inngående drøftelse, uttalte EMD i premiss 156:

«In view of the foregoing considerations, the Court considers that the correct interpretation of Article 13 is that that provision guarantees an effective remedy before a national authority for an alleged breach of the requirement under Article 6 § 1 to hear a case within a reasonable time … »

Det samme er fulgt opp i Horvat (26. juli 2001), hvor det heter i premiss 63:

«The Court recalls firstly that the correct interpretation of Article 13 of the Convention is that this provision guarantees an effective remedy before a national authority for an alleged violation of the requirement under Article 6 § 1 to hear a case within a reasonable time (see Kudla v. Poland, no. 30210/96, §156, ECHR 2000-XI).»

Avsluttende kommentarer

Artikkel 13 gir altså en selvstendig rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel for den som mener seg krenket. Men, igjen er det langt mellom liv og lære.

Grunnen til at jeg tar opp dette i denne artikkelen, er fordi jeg ved flere anledninger har vært vitne til at staten synder mot bestemmelsen. På lavere byråkratisk nivå, er min påstand at det er særdeles liten kunnskap om bestemmelsen.

Ett av tilfellene jeg viser til, handler om en liten familie i Stavanger som har blitt offer for en serie med krenkelser gjennom det siste tiår.

Selv om familien med rette føler seg utsatt for menneskerettighetsbrudd, tar ikke staten hensyn til dette og kastet familien regelrett på gata FØR spørsmålet om konvensjonskrenkelser er avgjort.

De som ofte tar disse fatale beslutninger, er byråkrater på levere nivå. Disse har også svært begrenset kunnskap om hvilke rettigheter som gjelder.

På den måten la norske myndigheter alle forhold til rette for å knuse håpet om rettferd til en sterkt rammet familie allerede før familien fikk prøvet sin sak for rettsapparatet.

Hvor er da rettssikkerheten?

Mitt råd til de som kjenner seg i denne situasjonsbeskrivelsen, er dermed: Dersom norske myndigheter iverksetter eller truer med å iversksette tiltak som du mener er et overgrep, og det uten at du har fått muligheten til en effektiv prøvelse av de påståtte krenkelser, skriv da til øverste ansvarlige og varsle om at myndigheten er i ferd med å foreta inngrep som er irreversible.

Bergen den 11.2.10
Marius Reikerås

Dele artikkel (Share article by Email) [2] Dele artikkel (Share article by Email) [2] [8]
[8]  Tweet [8]  [8]