Hadde en fantastisk fantasireise idag 17.09.2007.

Begynte fint med at jeg skulle gå inn i energien i nakken (stiv nakke), og harking i strupen (bundet energi).

Blod. Stor, skitten vagina. Urenslig. Ekkelt. Motbydelig. Hore / madonna. Problem? Følte strupen ble renset, klarere.

Nei, vi må dypere ned sier jeg: Jeg går ned en trapp uthogd i fjellet, inni en grotte. Mørkt. Møter en sky av en mørk skikkelse, ser bare lysende øyne og spisse utstikkende ører, men føler den stenger veien videre inn i grotten for meg («Møkkadyret»). Den forbanner meg nord og ned for å komme inn på hans territorium. Eder og galle. Vil ikke slippe meg forbi.

Skaper frykt, men jeg går rett gjennom ham og bryr meg døyten om han. Innenfor er det lyst.

Ser et kors, stort metall kors med ornamenter, på et alter innerst i hulen. Foran alteret sitter jeg i lotusstilling, som en lysskikkelse, litt tykkere konsistens enn lys, glødende lys som fra «lysmetall» (om det finnes noe slikt).

Jeg er inni den lyskroppen. Bare en VÆREN. Kun være, ingenting annet. Fantastisk! Litt rart.

Rune spør meg om jeg vil skrive noe, det ligger en stor åpen bok med blanke sider på alteret.

«Nei, jeg vil ikke skrive noe som helst jeg», flirer jeg, «skal bare sitte og se på boken jeg». He,he.

En utrolig væren, jeg storflirer, og ler av det rare bare å sitte der, og alt sees ut til være løst, alt er gjort, ingenting uferdig. Bare å være der. Ler og storkoser meg, skal ikke gjøre noe som helst.

Når jeg skal ut igjen er det helt mørkt borti gangen, og jeg spekulerer lenge på hvordan jeg skal komme forbi «Møkkadyret». Finner at mitt lys, mitt personlige lys, i meg, er sterkt nok til å opplyse hele hulen. Spekulerer på om jeg skal la være igjen eller ta med lysskikkelsen (i Lotusskikkelse) i meg når jeg går ut. Jeg tar den i meg, og tar den med meg. Det er meg inni der.

Der er ingen bevegelse i værenen, er nok derfor en inkarnerer, for å få bevegelse. Litt kjedelig i lengden (eskapisme). Det var nok Nirvana. Slik som Buddha opplevde under treet. Jfr. Møkkadyret, i forhold til Lotusblomstens gang gjennom gjørmen for å slå ut i blomst. En må virkelig gjennom mye «møkk», for å komme dit, for å kunne «blomstre».