http://jovotekst.wordpress.com/2011/03/30/advokat-og-styreleder-med-makt-til-a-kjøre-mangearige-kafkaprosesser-mot-tomtefestere

Og toget til maktmisbrukere settes vel i bevegelse på følgende måte Akle?: 1. Man har for dårlig integritet. 2. Man får derfor etterhvert kompromitterende saker på hverandre. 3. Man føler derfor at farten etterhvert har blitt for stor til å hoppe av selv om snøballen stadig baller på seg. 4. Toget dundrer over stadig flere borgerrettigheter til folk flest.

Jeg har også fornyet meg litt siden sist, og har fått bloggen http://jovotekst.no (http://jovotekst.wordpress.com/), og ny presentasjonsside for boken på: http://skogplassaken.wordpress.com/

Å gjøre en slik markedsundersøkelse på Stortinget var et interessant påfunn. Men er du klar over at du da prøver å bryte istykker en floskel? Slikt kan jo framtvinge opptil flere svetteperler i panna på stortingsrepresentanter når du slik bryter istykker en gammel uvane hos dem. Smil. Da kan de jo ikke engang vifte vekk markedsundersøkelsen ved å kalle den en enkeltsak. Smil.

Denne valgkampen hittil har for meg ikke vist synlige tegn på at noen av stortingsrepresentantene er særlig klare til å fronte enkeltsaker som er prinsipielle for folk flest. Men selvfølgelig så regner jeg med at det er endel representanter der som ser potensialet i å stå fram med bein i nesa på den måten, men det er jo ikke lett hvis også deres verktøykasse stadig forsvinner fordi de ikke får maktledende krefter med seg. Så når du punkterer den floskelen, så tror jeg kanskje du istedet i større grad blir møtt med den utflytende amøbemetoden, nemlig unnvikelsesmanøvre og / eller trenering.

Noen kan jo for eksempel unnskylde seg med; «Nå er vi jo veldig opptatt med valgkamp for tiden da!» eller «Den bloggen har jeg ikke hørt om, så den kan vel ikke være meningsbærende?».

Dessuten, å trenere en sak helt fram til høsten, til etter valgkampen, pleier å være en smal sak for de som har trening i slikt. Det er jo for eksempel vanskelig å vite hva sikkerhetspersonalet på Stortinget er instruert til å gjøre. Alle henvendelsene kan jo bli kjørt ut på et sidespor av et spamfilter, og deretter ut på et nytt sidespor ved purring på henvendelsen. Hvis man sender papir, så er det jo dessuten muligheter for at det havner i en skuff som folk nærmest glemmer at de har.

Jeg er ikke av den støpning, og det er nok kun mitt eget problem. Selv om jeg skriver mye om å ‘vende det andre kinnet til’ her i disse spalter (den kristne ånd i meg), så kjenner jeg hvordan ‘øye-for-øye-tann-for-tann’ prinsippet stiger innom meg når jeg leser om slike drittsekker. Det er jøden i meg. Jeg må nok ta en nærmere titt på hvordan jeg kan temme denne side av meg. Ikke lett. Og det er aldri sikkert jeg klarer det.

Beklager min dobbelthet, og mitt hykleri, men av og til blir det bare for mye dritt i verden til at en klarer å henge fast i de gode forsetter, – og en blir aldri så lite, nettopp, akkurat som dem en ikke liker aktivitetene til. Det er faktisk veldig lett for at en av og til får litt konflikt mellom teori og praksis. 🙂

Vel, kroppen er skrøpelig, men ånden er rik, og villig, men det er bare ikke like lett alltid å forbli sivilisert og dannet når slike drittsekker som du har vært utsatt for står og brauter rett foran nesen på en.

Jeg fikk en ide utav hva du skrev til å gjøre en markedsundersøkelse på Stortinget. Resultatene blir publisert på Riksavisen så snart undersøkelsen er ferdig. Kan forresten trenge hjelp av noen til å foreta undersøkelsen. Si ifra de som kan bidra.

Stortinget -2009. Ombudsmannsrolle.
Avdøde hedersmann John Alvheim, tidligere KrF, men senere FrP, og med i FrP’s ledelse gjennom mange år, er kjent for sin faste holdning til at Stortingsrepresentantene må ta alvorlig sin ‘Ombudsmannsrolle’, og ikke glemme den. Tross dette Ombudsmann-institutt, sier ofte Stortingsrepresentanter at de ikke kan gå inn i enkeltsaker, når folk tar kontakt med dem for å få hjelp mot overgrep og maktmisbruk mot dem fra statens side. Stortingsrepresentantene er jo velgernes valgte representanter. Hvis de ikke kan representere dem i saker mot staten spesielt, hvor domstolene ofte kommer i en konflikt mellom sin arbeidsgiver og sin grunnlovsfestede ‘selvstendighet’, så hvem kan gjøre det? Hvem er deres representanter om ikke de folkevalgte ?

Slik at velgerne skal være informert, har vi sendt ut email og tatt kontakt med Stortingsrepresentantene, alle 165 av dem, for å finne ut av hvilken holdning hver enkelt har til saken:

Vi spør dem følgende:

1. Anser du deg som dine velgeres ‘Ombuds-mann/-kvinne’ ?
2. Tar du enkeltsaker hvor dine velgere rapporter overgrep mot seg ?
3. Anser du velgerne som din arbeidsgiver, eller Staten som din arbeidsgiver?

På forhånd takk for din deltagelse.

J.Johansen

Hei Bevisste Borgere av Norge!
Først vil jeg takke J. Johansen stort for at han griper tak i denne boken og anmelder den, og det spesielt fordi jeg mener anmeldelsen hans lyser av et stort og oppriktig menneskelig engasjement for slike saker. Slike saker som så mange andre går en lang omvei rundt for å unngå å bli innblandet i, men som J. Johansen her ikke nøler med å gripe tak i, fordi han tydeligvis ser det som svært viktig å gjøre det.

Maktledende medier og politikere unnskylder seg øyensynlig ofte med at «vi kan ikke ta tak i enkeltsaker», når noen blant folk flest føler seg så kraftig urettferdig behandlet at de forsøker å gå opp til et såkalt høyere demokratisk nivå med saken. Men hvor stor skal så en sak bygge seg opp til før slike øvrighetspersoner ikke lenger kaller den en enkeltsak? Man ser jo nå flere eksempler på at folk som ikke blir hørt av demokratiske instanser mens saken fremdeles er liten, også i stor grad blir ignorert av disse instansene etter at de omtrent har slitt vettet av seg for å skrive en konsentrert og prinsipiell bok om opplevelsen med saken etter at den har bygget seg opp til en svær snøball. Da opplever mange tydeligvis at maktledende krefter også betrakter boken som en «enkeltsak».

Så jeg har nesten inntrykk av at utsagnet fra øvrighetspersoner; «vi kan ikke ta tak i enkeltsaker», omtrent betyr; «vi har ikke anledning til å gripe fatt i folk flest sine saker når de først har gått skikkelig i fella». Så selv om man jo kan si at en demokratisk nettrevolusjonen ennå ikke har fått stort innpass her i landet, så vil jeg si at J. Johansen, og hvordan bloggen Bevisste Borgere av Norge har utviklet seg i den senere tid, nå virkelig er på sporet av noe som kan sette spor i norsk historie, og en demokratisk bedring her i landet kan nok nå skje fortere enn mange aner, godt hjulpet av finanskrisen, når mektige krefter kan bli økonomisk «ruinert», og når middelklassen neppe vil finne seg i å bli underlagt et omfattende klientifiseringsregime hos NAV, slik som underklassen i stor grad har blitt underlagt i de senere årene.

Når det gjelder de involverte motstanderne til min mor og meg i denne saken, så har jeg vanskelig for å forestille meg noen av dem som oppsiktsvekkende kyniske, og det selv om jeg ikke kjenner dem personlig. Jeg vil heller sammenligne dem med de «drittsekkene» man kan finne i omtrent hver eneste skoleklasse. De «drittsekkene» man kan finne ut at kan bli svært trivelige mennesker hvis man har en lærer som leder med kjærlig men myndig hånd. Så denne boken jeg har skrevet føler jeg egentlig for det meste er en systemkritikk, hvor det var systemet, «læreren», som sviktet. Det var en av grunnene til at jeg anonymiserte personene i boken, nemlig for å prøve å lede søkelyset mer på systemet, og mindre på personene.

En annen grunn til den anonymiseringen er en taktisk grunn, for hvis noen ville forsøke å skremme eller true meg til å trekke boka fra markedet, så kunne jeg da true tilbake med at jeg omgående ville legge ut full navneliste på nettet hvis de ikke ga seg. Men det er selvfølgelig mulig for folk å drive litt detektivarbeid ut fra opplysningene i boka, for å finne fram til navn, og spesielt for lokalkjente så bør det jo være ganske lett. Men i første omgang så vil jeg altså prøve å rette folks oppmerksomhet mot systemkritikken i boka, samt å prøve å vise hvilke tegn folk bør se etter, for å prøve å se om de har begynt å kjempe mot en nesten uovervinnelig overmakt eller ikke. Dessuten, navnene vil nok komme sigende fram fra andre kilder enn meg hvis maktledende krefter etterhvert griper tak i boken.

Når det gjelder hvilke motkrefter som har stått imot min mor og meg i denne saken, så har jeg egentlig vist liten interesse i å prøve å finne ut av på hvilken måte de eventuelt er organisert, for jeg bryr meg egentlig lite om hva disse kreftene kaller seg, eller hvordan de er organisert. For det jeg konsentrerer meg om i boken er hvilke mekanismer som jeg mener bygger opp, og gir spillerom for, slike krefter. Derfor har jeg også et lengre innledningsdikt i boken som heter «Slugodseierpolitikk», og jeg mener endel slik analyse også fremkommer utover i boken. Så derfor har jeg egentlig liten interesse av å granske hvilke eventuelle faste grupperinger som har stått i motpartens leir i denne saken.

En gruppering som stort sett framstår som en selskapsklubb under visse samfunnsforhold, kan nok i større grad også forsyne seg av andres fat hvis det dannes en overordnet politisk ukultur som i liten grad holder demokratisk orden i rekkene. Og min overbevisning er at det i de fleste grupperinger finnes både kyniske og trivelige mennesker, fordi det, etter min observasjon, tydeligvis har en tendens til å fylles opp til et visst nivå med begge disse typer mennesker i omtrent hver eneste gruppering som dannes.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/02/27/362624.html

Noen navn må vel oppgis?