Fordekningspillet.
Etter vedtak i Stortinget 13. juni 2000 oppnevner regjeringen den 2.mars 2001 en uavhengig granskningskommisjon for undersøkelser av alle forhold i tilknytning til dykkingen i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen i pionertiden.
En enstemmig granskningskommisjon med lagdommer Petter A. Lossius i spissen konkluderte med at staten har et rettslig erstatningsansvar.
Dokumentasjon som påviser staten ansvar blir underslått i AAD. Regjeringen overprøver og omgjør konklusjonen til sin egen uavhengige granskningskommisjon. Stortingsmelding nr.47 blir et prosedyreinnlegg til fordel for staten. Det kan ikke konstateres et ansvar fordi staten ikke har hatt sterk nok tilknytning til virksomheten. Hvordan er dette mulig?
Kommunalkomiteen har også i sin innstilling i dykkesaken sagt om staten at den ikke har «nær nok tilknytning til dykkevirksomheten» til at staten kan holdes ansvarlig. Det er usaklig ansvarsfraskrivelse, fordi: Staten er grunneier, er byggherre, er lovgiver, er forskriftsansvarlig, har tilsynsansvar, er utbygger, først selv, så gjennom sine egne selskaper. «Statoil er prinsipielt forskjellig fra de andre oljeselskapene på norsk sokkel, Ulikheten er gitt i selve oppgaven: Statoil skal ivareta grunneierens forretningsmessige interesser. Grunneieren det er staten.» Dette understreker tidligere Industriminister og daværende styreformann i Statoil Finn Lied i Statoil magasinet i 1983.
Men staten var i tillegg også deleier i Norsk Undervannsinstitutt (NUI) Staten som medeier i NUI plasserte staten på absolutt alle sider av bordet.
Forsøksdykkingen ved NUI / NMUTEC. Staten; deleier av Norsk Undervannsinstitutt (NUI) fra 1976 – 1985, en institusjon som brøt Helsinkideklarasjonen og drev med uetiske menneskeforsøk. Etter Skånevik-ulykken måtte NUI demonstrere og verifisere at dykkere hadde evnen til å gjennomføre arbeidsoperasjoner ned til 400 meter. Det norske Veritas var den andre medeier av NUI. – NUI ble for alle formål regnet som et NTNF – institutt selv om DnV eide 50 %.
Alle forsøkdykk og mellom 300 og 504 m skadet dykkere (kilde, Haukeland sykehus). I et av Oljedirektoratets forsøk (Deep EX I) i 1980 ble dykkerne med forsett og uten forhånds-avtale påført potensielt dødelig trykkfallsyke, for å teste de fysiologiske reaksjoner på plutselig trykkall. Alle dykkerne ble syke da man på to minutter gjennomførte et trykkfall som ordinært skulle ta ti timer, og det ble målt en meget stor gassboblestrøm til hjernen.
NUIs forskning skulle løse dykkernes dybdebegrensninger. Det medførte at det forsknings-messige innholdet i eksperimentene ble tonet ned og resultatene ble unntatt offentlighet. I forskning er det en forutsetning at resultatene stilles til disposisjon slik at andre som kan forske videre, kan etterprøve og lære av resultatene. Ved NUI skulle det vise seg å bli annerledes. Enkelte av forsøkene kan kun omtales som «Dr. Mengele eksperiment» Selv om dykkerne besvimte, ble de presset til å fortsette. NSDA har dokumentasjon på at mange av forsøkene var uetiske eksperimenter med mennesker.
1981 / 1985: NUI omgjøres til stiftelse med navnet Norsk Undervannsteknologisk Senter (NUTEC) og med Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum som stiftere i tillegg til staten (NTNF )og Det norske Veritas (DnV). Etter 28 år med forsøk og forskning og feiling bør historien om NUI / NUTEC få avslutte med etterordet i NUIs egen bok «Best på bunnen – NUI gjennom 25 år». Utgitt i 2001.
– NUI har vært med på føre oljeeventyret i Nordsjøen frem mot det vi ser i dag; Et dynamisk og vellykket oljemiljø med en høyest mulig grad av sikkerhet. NUIs snart 25 års gamle målsetting er nådd: Gjøre bemannet dykking ned til 400 meter vanndyp sikkert og kostnadseffektivt.
Det står ikke beskrevet at forsøkdykkerne ble overlatt til å greie seg selv, og en tok sitt liv. Det står heller ikke beskrevet at avdelingsleder og nestlederer april 1985 sa opp i protest, for; «- Dette er å drive forøk med mennesker – med ukyndig personell, med profitt som mål. Oljeselskapene tror at de kan kjøpe hva som helst med penger – også dykkernes liv og helse»
10.09.2003 måtte til slutt staten, ved Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i AAD, ta sitt konstitusjonelle ansvar og innrømme nederlaget: Det er ikke grunnlag for å si at dykk til dybder utover 180 meter kan sies å være forsvarlige. Det viser at dykkerberedskapen 1968 til 2003 på norsk sokkel har vært urealistisk og lovstridig. Hvordan startet galskapen?
1) Arbeidsmiljøkriminalitet – dykking ned til 400 meter på norsk sokkel. Øst / vest spillets fundament var at norske myndigheter tillot en sterkt forsert TROLL – utbyggingen. Det hele sto på en umulig forutsetning, dykking til 400 meter på norsk sokkel. · Staten visste at dykkingen ikke var under kontroll allerede under planleggingen Ekofisk-utbyggingen i 1968, men fortsatte utbyggingen vitende om at dykkere ville bli skadet eller dø. · Staten hadde etablert viten at man ikke kunne dykke forsvarlig til store dyp, likevel delte man ut oljeblokker på dyp dypere enn 300 meter. Dette er dyp der Staten visste dykkerne ville bli alvorlig skadet om oljeselskapene benyttet seg av utbyggings-rettigheten sin. · Det eksisterte ikke offentlige godkjente dykkertabeller til 400 meter. Like fullt ble dybdegrensa satt i 1986 til farlige 400 m, godkjent av det statlige tilsynsorganet Oljedirektoratet (OD) OD gikk da mot Statens Arbeidstilsyns advarsler. · Først etter at man i 2002 gjennom et nytt mislykket forsøksdykk til 250 meter som påførte seks av åtte dykkere nevrologiske forandringer i hjernen, ble det satt en ny grense til maksimalt 180 meter som forsvarlig dykkedybde.
Ap. politikere overstyrte staten og la premissene for dypdykkingen for å hjelpe USA i Øst / vest spillet. Prisen for dypdykking ned til 400 meters dyp, ble betalt av dykkerne. USA og den amerikanske presidenten Ronald Reagan presset tidlig på syttitallet Norge for å få TROLL-feltet bygd ut så tidlig som mulig. TROLL – sakens betydning avsløres ved at den ble tatt opp på hele tre møter i Det Nasjonale Sikkerhetsrådet i USA. Bortsett fra NATO – problematikken som er knyttet til de strategiske nordområdene, har ingen annen sak fått større oppmerksomhet i Washington, enn nettopp TROLL. President Reagan skrev et nasjonalt sikkerhetsdirektiv som gikk ut på at landets vestlige allierte skulle begrense gassimporten fra Sovjet mest mulig, og isteden satse på norsk gass.
DET HVITE HUS. WASHINGTON.
NOVEMBER 16/ 1982
FORFATTER: PRESIDENT RONALD REAGAN. (HEMMELIG DOKUMENT)
Statssikkerhet Beslutning Nr. 66. (utdrag)
– Enighet om at landene som deltar i samarbeidet ikke forplikter seg til økning av leveranse av sovjetisk olje og gass over de mengdene som det allerede er inngått kontrakter om i forbindelse med den sibirske rørledningen; ikke forplikter seg til økning av leveranse fra eksisterende rørledninger: og forplikter seg til å delta i og akselerere utvikling av alternative vestlige energiressurser, hovedsaklig norske gassreserver. For å kunne oppnå dette mål, bør USA påta seg intensivt samarbeide med våre allierte internasjonalt og innenfor IAE/OECD for å kunne oppmuntre utviklingen av disse vestlige alternativer og å forsikre adekvate sikkerhetsmarginer i tilfelle en stengning av sovjetisk gass.
Ronald Reagan
Mottok Norge topphemmelig militærstrategisk og teknologisk utstyr, eller ble Norge også forsvarstrategisk oppgradert som gjenytelser fra USA?
Sluttresultatet av det storpolitiske spillet står å lese i den tidligeres sikkerhetspolitiske rådgiver William F. Martin brev 9. juni 1995 til tidligere President Ronald Reagan:
«Din innsats for å finne alternativer til russisk gass var en av de viktigste årsaker til det raske økonomiske sammenbruddet i det tidligere Sovjetunionen. Dette viser også at USA har nære venner i Norge, en nasjon som i dag er verdens nest største eksportør av olje (etter Saudi- Arabia), en nasjon som har den økonomiske styrke og teknologiske evne til å utvikle Europas største gassfelt, Troll, og en nasjon som sto sammen med deg tidlig på 1980-tallet da utplasseringsprogrammet for kjernefysiske raketter ble gjennomført i Europa».
Var Norge med å godkjenne et utplasseringsprogram av kjernefysiske raketter i Europa?
For å kunne føre olje- og gass over Norskerenna i Nordsjøen, måtte Norsk Hydro med partnere først bevise at det var mulig å sveise sammen to tyve meter lange rør på 42 tommer i diameter på 320 meters dyp.
Etter kun to mislykkede simulerte testdykk i USA godkjenner Norsk Hydro og partnere dykkene som grunnlaget for å gjennomføre en videre operasjonelle dypdykkingen ned til 320 meter i Skåneviksfjorden. Dette strider mot alle forskningsetiske prinsipper, og viser den ekstreme risiko Norsk Hydro og partnere var villige til å ta.
Verdens dypeste dødsulykke. På tross av feil i kommunikasjon, varmtvanns-/gasstilførsel og utstyr, ble forsøket ikke stoppet. Arbeidstilsynet som var tilstede, var forpliktet til å forby dykking dersom utstyret og dykkerprosedyrene ikke tilfredsstilte norske forskrifter. Det ble ikke gjort, og den amerikanske dykkeren David Hoover døde den 07.02.1978 på 320 meters dyp. Dypdykking til 320 meter var umulig i 1978, og i 2003 er grensen satt til 180 meter.
Når President Ronald Reagan fortalte på en pressekonferanse i NY at han kunne hjelpe allierte i Vest Europa med gass fra Norge, forteller det at Norge allerede tidlig på 70- tallet hadde avgitt politiske forpliktelser overfor USA. Dypdykking til 400 meter var bestemt, og måtte gjennomføres. Staten hadde siden 1967 etablerte viten at dypdykkingen var lovstridig.
Dykkerutvalget ble nedsatt 21.august 1975 av Sjøfartsdirektoratet, og besto av tungvektere fra Industridepartementet, OD, Direktoratet for Arbeidstilsynet, Helsedirektoratet, Sjøforsvaret, Sjøfartsdirektoratet og Det norske Veritas. Mandatet var; rydd opp på norsk sokkel.
Den 15. mars1978 la utvalget fram innstillingen om Nordsjødykkernes arbeidsforhold. · Utvalget konstaterer at vi i dag har ingen dekompresjonstabeller eller – prosedyrer for dypdykking ved blandingsgass som er offentlig godkjente eller approberte for bruk i Norge eller på norsk kontinentalsokkel. · Staten var på nytt i 1975 gjort merksam på at dykkervirksomheten på var lovstridig.
Hovedspørsmål:
Er inntektene fra Norges oljevirksomheten blitt fundamentert på lovløshet, et lukket Ap. politisk olje-nettverk, korrupsjon og arbeidsmiljøkriminalitet uten at noen har et ansvar? Belønningen. USA vant, og Sovjetunionen tapte, og den norske TROLL gassen ble en av de viktigste årsaker til det raske økonomiske sammenbruddet i det tidligere Sovjetunionen. I år feirer Statoil ti-årsdagen for verdens største gasskontrakt – Troll-avtalen.
Trollfeltet leverer gass for rundt 50 milliarder kroner i året. (ca. 136 millioner pr . døgn)
Statoil og statens andel av dette er 76,8 prosent. Det hele hadde stått på dykking til 400 meter. Både TROLL – utbyggingen og avtalen er et resultat av langvarig arbeidsmiljøkriminalitet.
Fotnote:
Da regjeringen ved Jørgen Kosmo oppnevnte en ikke uavhengig granskningskommisjon leverte NSDA og dens advokat formelle innsigelser da en representant Det norske Veritas var oppnevnt som medlem. På tross av Stortingets krav om uavhengighet ble umulig å få fjernet eller få gransket DnVs eierrolle i NUI. Det ble likeledes umulig å få gransket USA og Ap roller, og det storpolitiske spillet.
© Nordsjødykkerne [1].
(Artikkelen kan fritt sprees forutsatt at forfatter og kilde er oppgitt, og innholdet ikke forandres.)
[2] Dele artikkel (Share article by Email) [2] [8]