Det første som slår meg etter at det verste sjokket har lagt seg, er hvor til de grader ufri jeg er, og så utrolig naiv! Det verste er at jeg overhodet ikke er naiv i forhold til de fleste jeg kjenner! Til det har jeg sett for mye snusk høyt opp i systemene. Først og fremst gjennom mitt virke som leder for en stiftelse som arbeidet i de politiske korridorene i fem år for å få på plass et mer effektivt system som kunne hindre og forebygge seksualisert vold mot barn. Det er en lang historie, som etter å ha lest denne boken, må revideres på nytt. Men etter fem år ga vi opp, og konstaterte at det ikke eksisterte politisk vilje til å stoppe seksualisert vold mot barn.

Det andre som slår meg er hvor synlig korrupsjonen er på alle nivåer i samfunnet. Alt fra tilsynelatende uforklarlige budsjettsprekker i samtlige, statlige utbyggingsprosjekter, til kontrollen av hele det totale mediebildet i Norge. Måten det rammer «den lille mann» på, er katastrofal.

Fristelsen til å falle ned i likegyldigheten, holde kjeft og tjene til livets opphold som før, er stor. Det kjennes så maktesløst å ta fatt enda en gang. Tanken på å stange hodet i nye Berlinmurer, frister ikke. Allikevel syns jeg at vi skylder forfatteren av denne boken, og gjøre et forsøk. Ikke minst fordi hun her demonstrerer med all tydelighet at det finnes redelige folk som gir grunn til å holde håpet levende.