Om formyndermennesker

Dette er utdrag fra et essay den skarpe samfunnskritiske observatør Jens Bjørneboe skrev på femtitallet i ‘Vi som elsket Amerika’: . Er det noen som kan finne noen slike mennesker idag? Skal vi kunne si at forholdene er blitt bedre av Bjørneboes engasjement, – eller verre? Bjørneboe skrev i han-formen. I vår tid, og dessvere altfor ofte, er det hun-formen.

Formyndermennesket er en menneskeart som – uten hensyn til eller variasjon i forhold til rase, farve, religion eller livsanskuelse – ser sin høyeste glede i å bestemme over andre meneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse. Som det fremgår av betegnelsen, ser formyndermennesket sin høyeste lykke, og dessuten sin aller største dyd, sin moralske overlegenhet i dette: å formynde andre. Formyndermennesket vet bedre enn vi selv, hva som er til vårt eget beste, derfor vil han bestemme over oss, – for å hjelpe oss. Formyndermennesket har selv den eneste rette, sanne tro og innsikt: de som mener noe annet, er anarkister, nihilister, eller rett og slett uvitende, tåpelige og umoralske barn, – som formyndermennesket må formynde.

Formyndermennesket drives aldri av maktsyke eller andre slette motiver, når det vil ha makt over oss. Formyndermennesket har bare gode motiver. Det er vi som har slette motiver. Formyndermennesket vet det rette. Alt hva vi vet, er galt. Derfor er det en plikt for formyndermennesket å formynde oss, – ellers ville vi i vår formørkelse, umoral og uvitenhet daglig skade oss selv. Formyndermennesket frelser oss hver time på dagen. Og fordi formyndermennesket alltid har rett, alltid vet alle ting bedre enn oss som er små, tåpelige og umoralske, – er formyndermennesket forpliktet til å prøve å skaffe seg makten over oss.

Formyndermennesket er på alle områder, fra slemme bøker til alkoholrestriksjoner, fra korte skjørter og langt hår, til politiske og filosofiske ideer, – alltid en autoritet. Den verden som formyndermennesket elsker, er den autoritære verden.

Vi møter den autoritære holdning, lysten til å ha makt overandre, hos foreldre, lærere, prester, offiserer, politifolk og dommere: det er en selvfølge at autoritære mennesker gjerne søker seg inn i autoritære etater, autoritære yrker. Man finner dem derfor helt selvfølgelig i fengselsvesenet, rettsvesenet, militærvesenet (og politikken og byråkratiet). Deres høyeste ønske er å finne et sted hvor de kan ha makt over vergeløse mennesker, hvor deres ord er lov. Den aller viktigste forutsetning er at man aldri behøver begrunne sine ord ved logikk eller erfaring, – men bare kan meddele sine ordre, slik som en dommer kan hevde sin mening, uten å måtte imøtegå motargument, eller en lærer av en viss type aldri liker å få oppriktige spørsmål. (Det finnes lærere som aldri kan si: «Det vet jeg ikke» – eller «Det skjønner jeg meg ikke på».)

Best trives autoritære mennesker i mijøet hvor det innføres taleforbud og kontroll av lesning. Idealet er fengsler, konsentrasjonsleire, skoler, militærbarakker, kirker og rettsaler.

Det autoritære menneske trives bare, det føler seg bare trygt og lykkelig, når det selv innordner seg i et system hvor det har folk over seg, og folk under seg, – og selv kan sparke nedover.

Formyndermennesket er aldri et sterkt menneske, men alltid svakt og usikkert, full av angst og uten en virkelig selvtillit. Et sterkt og åndelig uavhengig menneske vil se jevnbyrdige, frie venner rundt seg, – ikke devote slaver og servile underordnede. Den autoritære holdning skyldes alltid angsten for å miste makt over andre, – og makt over andre er noe man bare vil ha, når man ikke har makt over seg selv. Når man selv er ufri, feig og redd, – vil man se ufrie, feige og redde mennesker omkring seg. Alle som tenker selv, er fiender.

For autoritære mennesker er all selvstendig tenkning en forbrytelse: kritikk, som i seg selv ikke bare er en demokratisk rettighet, men en demokratisk borgerplikt, – blir av dem oppfattet som ondskap og uvilje. Alt som består er riktig, – å kritisere det er umoralsk.

Den autoritære åndstype – formyndermennesket – er uten sted og tid. Den finnes i alle politiske partier og avskygninger, men det kan tilføyes at typen trives best innen konservativ kommunisme eller innen de ytterligående, konservative grupper, så som oberstene i Hellas og – rent generelt – blant prester, lærere, fengselsfolk, militære og blant rettferdighetens tjenere, kort sagt: blant dem som vil beskytte de bestående, varige verdier.

For dem er enhver ny tanke en vederstyggelighet.

Dele artikkel (Share article by Email) Dele artikkel (Share article by Email)
Spread the love - Sharing is caring