DOMSTOLEN – SLANGE MED TO HODER

Utgangspunktet – Rettferd skal administreres av en uavhengig domstol

Domstolen, eller mer presist; dommerne skal – med den makt/det mandat folket har gitt dem – administrere rettferdighet. For å kunne lykkes i dette arbeidet, må folket gis en garanti for at det som produseres i domstolene er holdbart, og på linje med loven. Svikter domstolen, forsvinner også tilliten og dermed fundamentet for dens virksomhet og eksistens. I dagens artikkel vil dere få se at domstolen i Norge er grunnlovsstridig og at det ikke finnes noe grunn for tillit. I landets domstoler opererer nemlig to typer dommere, to klasser.

 

Av Herman J Berge i eksil

 

En domstol som kan instrueres eller som er underlagt andres kontroll, er per definisjon ikke uavhengig. Under slike forhold vil domstolen aldri kunne ha tillit i samfunnet, og skal etter alle kjente fysiske prinsipper bryte sammen når tillitssvikten når et visst punkt. Tillit i samfunnet, altså; tillit fra folket, må følgelig bli å regne som et helt sentralt element i domstolens eksistensgrunnlag, og tillit blir dermed et nøkkelord i diskusjonen omkring domstolens og dommerens rolle som administrator av lov og rett. Uten tillit, ingen domstol.

Hva er det så borgerne ser etter når tillit til domstolene skal etableres og vedlikeholdes? Jo, dommernes kompetanse og i særdeleshet; domstolens og dommernes uavhengighet.

 

For å opprettholde folkets tillit til domstolen, blir det dermed viktig å verne om dens rolle som folkets uavhengige vokter av loven. Denne uavhengighet er sikret bl.a. i Grunnloven. Dette prinsipp har også kommet til uttrykk i EMK art. 6 hvor det er slått fast at domstolen skal være uavhengig og upartisk, opprettet ved lov.

 

Ingen kan instruere en dommer i noen retning eller på noen måte, ei heller frata eller på noe vis begrense dommerens oppgaver. Enhver krenkelse av dette prinsipp, denne tilnærmet absolutte uavhengighet, vil gi sterke indikasjoner på at utfallet av en avgjørelse er eller kan være bestemt av andre, og dermed har man fratatt domstolen dens selvstendighet, samt ethvert grunnlag for tillit til dens arbeid.

 

Her er det verdt å minne om at dommerens uavhengighet er en absolutt forutsetning for at dommerens arbeid, eksempelvis en rettsavgjørelse, skal kunne anerkjennes, og er derved også en forutsetning for allmennhetens tillit til domstolene. Dersom folket ”anmodes” om å akseptere rettsavgjørelser fattet av dommere som staten ikke kan garantere at er uavhengige, så er vi over i diktaturets verden.

 

Administrert barnetro – Indoktrineringen

Vi er alle lært å tro at domstolen er uavhengig og upartisk (jf fru Justitia hvor hun med bind for øynene og ost i ørene administrerer rettferd med en vekt i den ene hånden og en sabel i den annen), at dommerne i landets domstoler er de med det ”lyseste” hode og derfor er særdeles kompetente, at de er ærlige og redelige, at de er borgernes vakthund og høye beskytter hva gjelder lov og rett, at de må ytes respekt, at de aldri kan gjøre feil, at de er upåvirkelige, og at de i alle fall ikke vil handle i strid med lov og egen samvittighet.

 

Et mindretall av dere – stort sett de av dere som har vært igjennom en rettsfarse, og har tapt, i teorien; 50 % av brukerne av landets domstoler – vet eller har en sterk følelse av at denne holdning til dommerne hviler på sviktende grunnlag. Min oppgave i denne artikkel blir å gi leseren et grunnlag for å kunne diskutere om barnetroen er korrekt, eller om den tjener som et dekke over en mørkere rettslig virkelighet.

 

Dersom man ikke vet hva man leter etter, har det ingen hensikt å lete. Jeg skal derfor sette dere på sporet.

 

Bare de aller færreste, om noen, vet (eller har tenkt over) hvordan det norske rettssystemet faktisk er bygget opp. Oppbygningen er viktig å være kjent med for å kunne ta stilling til spørsmålet om vi har et uavhengig og upartisk rettsvesen i Norge, om det overhodet er grunnlag for tillit til landets dommere, og – følgelig – om oppfatningen og holdningen til rettsvesenet hviler på fast grunnlag.

 

To domstoler i én forkledning

De aller fleste tror at domstolen er bygget opp på en kjent plattform, med i hovedsak tre rettsinstanser hvor lov og rett administreres av dommere som på lik linje er gitt et dommerembete, inneholdende den samme rolle. Oppfatningen er uriktig.

 

Som jeg har skrevet om tidligere, og som jeg kommer tilbake til like nedenfor, er rettssystemet – i det skjulte og i strid med Grunnloven – bygget opp langs to linjer, med to atskilte dommerklasser:

 

1. ”Vanlige” dommere, som jeg omtaler som klasse I-dommere

 

2. Sikkerhetsklarerte dommerne, som jeg omtaler som klasse II-dommere

 

Førstnevnte dommerklasse er oppnevnt i tråd med Grunnloven § 21,[1] men er like fullt gitt store begrensninger i sitt virke. Klasse I-dommere er nemlig bare gitt å behandle tvister begrenset til hva man kan kalle ”alminnelige saker”. Disse dommerne er følgelig fratatt sin grunnlovbestemte rett og plikt til å, uten instruks eller annen hindring, behandle alle rettstvister som blir behandlet i den domstol den gitte dommer har blitt tildelt et embete i. Man kan dermed slå fast at disse dommerne ikke er selvstendige / uavhengige i sitt virke.

 

Sistnevnte dommerklasse kan deles i to grupper; 1) de som er oppnevnt i medhold av Grunnloven § 21;[2] og 2) de som er oppnevnt i strid med Grunnloven § 21. De fleste dommere, bortsett fra førstelagmennene og sorenskriverne, tilhører gruppe 1. Domstolslederne, altså førstelagmennene og sorenskriverne, er med nødvendighet ikke oppnevnt i medhold av Grunnloven § 21, dette da det i realiteten er Høyesterettsjustitiarius og ikke Kongen i statsråd som bestemmer hvem som skal oppnevnes som førstelagmann, jf klareringsforskriften § 41, første ledd. Likeledes er det i realiteten førstelagmannen og ikke Kongen i statsråd som bestemmer hvem som skal oppnevnes som sorenskriver, se bestemmelsens annet ledd, bokstav b.

 

Oppnevningen av gruppe 2-dommerne er altså konstitusjonelt rettsstridig. Se mer om dette nedenfor. Husk for øvrig at når man sier domstolleder, så betyr ikke dette annet enn at han/hun er administrativ leder av domstolen. En domstolleder har altså ingen som helst rettslig myndighet over andre dommere i den gitte domstol, og kan ikke bestemme noe som helst som vedrører den enkelte dommers dømmende virksomhet.

 

Det som kjennetegner klasse II-dommerne er at de er spesialutplukket av en domstolsleder i samarbeid med Forsvarsdepartementet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), og er instruert til å behandle tvister som berører gradert informasjon eller forhold som i øvrig anses å være relatert til totalforsvaret/rikets sikkerhet, jf eksempelvis saken mot Anders Behring Breivik og de vurderinger jeg har gjort i forbindelse med utplukking av dommere til denne saken, se min artikkel: Hovedforhandlingen i Breivik-saken er ugyldig (020712). Problemet med det tosporede rettsvesen er også beskrevet i artikkelen Hyggen og de skjulte tjenester (140617).

 

Oppbygningen av en todelt domstol har ført til et skjult klasseskille blant dommerne, hvor klasse I-dommerne konkurrerer om et begrenset antall posisjoner som klasse II-dommer.

 

Overfor den uinnvidde leser er det viktig å understreke at en dommer verken kan spesialutplukkes eller instrueres. Nye saker som kommer inn i en domstol skal deles ut til den gitte dommer etter tilfeldighetsprinsippet.[3] Dommeren kan altså ikke velge om han vil behandle saken eller ikke. Likeledes kan ikke domstolens leder – eller noen andre – kontakte én eller flere av domstolens dommere og tilby dem å dømme i en gitt sak. Det sier seg da selv at ingen utenfor domstolen, det være seg hvilken som helst offentlig institusjon eller andre, har anledning til å fortelle en dommer eller en domstol at den eller den saken dreier seg om rikets sikkerhet, og at saken derfor ikke kan behandles av andre dommere enn de dommere som sorenskriveren i samarbeid med Forsvarsdepartementet og NSM mener er til å stole på. Men, som dere etter hvert vil se har det likevel blitt slik, og årsaken til denne fundamentale svikt ved domstolen og rettsvesenet finner vi ved oppkomsten av kommunismen; dagens sosialister.

 

Tilbakeblikk – årsaken til delingen av domstolen

Sosialistenes ødeleggelse av lov og rett kan spores tilbake til sosialistenes/kommunistenes fødsel på midten av 1800-tallet. Ødeleggelsen av lov og rett har ikke bare vært et mål for å få makt, det har også vært en absolutt nødvendighet for å kunne fremme den revolusjonære sosialistiske idé, nemlig å frarøve folket deres penger, ressurser og eiendom, til fordel for hva kommunistene proklamerer er noe langt mer rettferdig, nemlig felleseiet. Ett stort problem i så måte var selve loven, for en lov med utgangspunkt i det frie mennesket, vil aldri tillate at man skal kunne ta fra den som arbeider for å gi til den som ikke gidder å gjøre noe, eller i det hele tatt; å ta fra én for å gi til en annen, dette for å tjene en idé.

 

Etter krigen fortsatte Einar Gerhardsen og hans kommunistregjering arbeidet med å tilrøve seg all makt. En Stalinistisk makttilrøvelse – like etter en langvarig krig – ville nok ikke ha vært så enkelt å få gjennomført i Norge, til det var nordmennene for lite villige til å ofre sitt eget blod for et politisk mål som langt fra gagnet alle. Folket måtte villedes. Det måtte brukes list, og da er demokratiet et egnet verktøy.

 

For å få kontroll over land og folk (uten at det skulle se ut som et diktatorisk kupp), måtte Arbeiderpartiet / kommunistene først få kontroll over loven og dens forvalter, og dermed ble domstolen og dommerne et mål i seg selv for mennene bak stråmannen Gerhardsen. Dette ble gjort ved justisminister O. C. Gundersens innføringen av sikkerhets- og beredskapslovene i 1950, og med denne snikinnføring av et diktatorisk styresett var (de reelle) kommunistene sikret full kontroll over politi, påtalemyndighet og landets domstoler.

 

Det ble ved disse lover etablerte anordninger som skulle aktiveres ved ”uro” i landet, så som regler om fengsling uten dom, standrett, dødsstraff for streik, dødsstraff for propaganda, dødsstraff for stiftelse av/innmelding i politisk parti som har feil synspunkt, struping av ytringsfrihet, struping av utenlandske skrifter, militær kontroll over sivile, opprettelse av konsentrasjonsleirer og internering på mistanke, overvåking, eliminering av Stortinget m.v. Med andre ord; fullstendig avskaffelse av rettsstaten.

 

For de av dere som forbinder Arnulf Øverland med noe godt, kan det være greit å vite at motdagisten Øverland sto fremst blant landets kunstneriske elite i kampen for å få innført disse lovene, se eksempelvis Dagbladet, 28. oktober 1950. Øverland mente at det var nødvendig med konsentrasjonsleirer, men at det var uheldig å benytte dette begrepet. Det var bedre å kalle dem for interneringsleire, mente han, for da slapp man å forbinde de nye konsentrasjonsleirene med hva som fant sted i de tyske leire under krigen.

 

Propagandisten Øverland visste å spille på de riktige strengene. Stortingspolitikere og aviser proklamerte at lovene var laget som et bolverk mot kommunistene, intet annet, og at Gerhardsen nok ikke ville ha foreslått disse lovene dersom kommunistene hadde anerkjent det frie ord og rettsstatens forutsetninger. Dette er retorikk som landets befolkning – og i alle fall deres representanter på Stortinget – kjøpte og spiste rått.

 

Selv om deler av befolkningen reagerte mot lovforslagene, enten som en del av spillet, eller fordi de virkelig var forledet til å tro at lovene var spesielt laget for å slå ned på kommunistene, møtte Gerhardsen og Gundersen altså ingen problemer i Stortinget.

 

Det norske folk var blitt forledet til å tro at lovene var myntet mot kommunistene, og dermed ble lovene vedtatt uten problem. 101 stortingsrepresentanter stemte for, 11 imot, altså et overveldende flertall for å gi kommunistene diktatorisk makt. Det er verdt å merke seg at bare 20 representanter stemte imot dødsstraff. Gad vite hva flertallet har tenkt på da de ga fullmakt til regjeringen om å la henrette mennesker som den gitte arresterende politimann var rimelig sikker å at var blitt tatt på fersk gjerning (dvs sivil standrett).

 

Uansett. På regjeringens befaling kunne Norge nå gjøres om til et kommunistisk diktatur, med bare et enkelt fingerknips fra en gæern inkompetent og ryggmargsløs marionett, så som Gerhardsen eller Gundersen. Ved ikrafttredelsen av disse lover hadde Stortinget gitt nøkkelen som regjeringen Gerhardsen trengte for å bryte ned demokratiet og demoralisere det norske samfunnet.

 

Sikkerhets- og beredskapslovene er grunnlovsstridige. Årsaken til at lovene like fullt ble vedtatt, skyldes Gerhardsens og Gundersens retorikk hvor man viste til all uro i verden, at landet måtte unngå ny okkupasjon og nye landssvik ala Quisling, og at regjeringen uansett kunne benytte konstitusjonell nødrett ved behov, slik det ble gjort i årene 1940-45. Slik sett var det ikke behov for å måtte spasere bort til Stortinget for å be om nødvendige lover. Men, disse to fant at de lettere ville få gjennomslag for dette sviket mot folket og Grunnloven, dersom de argumenterte med at det stemte best med demokratiets grunnsetninger å be den ordinære lovgivningsmakt om å fastlegge grensene for regjeringens nødsfullmakter (se Elverumsfullmakten). En meningsløs argumentasjon for den våkne leser, jf at regjeringen ved krigstilstander, og hvor Stortinget ikke er tilgjengelig, kan tillate seg nær sagt hva som helst.

 

At det åpenbart ligger helt andre motiver bak regjeringen Gerhardsens, og Gundersens, ønsker om å få fastlagt grensene for nødsfullmaktene, bekreftes i seg selv av regjeringens argument om at det nettopp var snakk om nødsfullmakter, som skulle benyttes ved krig eller krigslignende tilstander. Som nevnt kan regjeringen, i krisetilfeller, gjøre hva den vil, med eller uten en nødsfullmakt. Det var altså ikke reelt behov for denne lovgivning.

 

Det reelle motivet bak sikkerhets- og beredskapslovene ligger nok i at de som kontrollerte og instruerte Gerhardsen og hans etterfølgere, hadde behov for et lovverk som ville gi sosialistene full kontroll over domstolene, og derved også enklere tilgang til ønskede rettsavgjørelser, eksempelvis for å fremme politiske vedtak og mål. Det var altså neppe en mulig krig Gerhardsen & Gundersen tenkte på, men snarere en langsom, kontinuerlig, langsiktig og ikke minst motstandsdyktig maktovertakelse.

 

Lovgrunnlaget for det tosporede system

Idet jeg ikke lenger har tilgang til alle historiske endringer i lovverket, har jeg foreløpig ikke klart å påvise tidspunktet for når sosialistregjeringen innførte det tosporede system i lovgivningen. Mye tyder likevel på at endringen kom med sikkerhetsinstruksen av 1972, hvor det ble bestemt at de som skulle behandle gradert informasjon, også dommere, måtte være sikkerhetsklarert.

 

La det være helt klart: En dommer kan – og skal – behandle alle saker som den gitte domstol får til behandling, og som vedkommende dommer får på sitt bord etter tilfeldighetsprinsippet. I medhold av prinsippet om dommernes uavhengighet, samt Grunnlovens bestemmelser om den dømmende myndighet, finnes det altså ingen mulighet for å gradere, klassifisere, rangere, degradere, skille eller på noe vis disponere over en dommer.

 

Til tross for dette så er det nettopp hva som har skjedd i Norge. Med inkompetente og i beste fall fullstendig uinteresserte lovgiverers viljeløse bistand, har sosialistregjeringene hatt en enkel jobb med å få kontroll på domstolen og skille den i to. Dagens ”sosialistregjering” har selvsagt passet seg vel for å protestere mot ordningen. Tvert imot ser vi at det innføres nye lover hvor regjeringen i beste kommunistånd pusser og filer på Gerhardsens & Gundersens gamle lovverk. I januar i år fikk vi ny sikkerhetslov og en rekke nye forskrifter knyttet til denne loven, deriblant klareringsforskriften. I avisene kan vi lese at meningen er å sikre Norge mot dataangrep fra utlandet. Ingen snakker om lovens og forskriftens fortsatte pulverisering av dommernes uavhengighet.

 

Slik lovgivningen lyder i dag, er det gitt domstolens leder, i samarbeid med Forsvarsdepartementet og NSM, å klarere egne dommere. Klareringsmyndighetens oppgave er å forhindre at personer (eksempelvis dommere) som vil kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko, plasseres eller er plassert slik at risikoen aktualiseres. Rent faktisk sitter da Forsvarsdepartementet, NSM og sorenskriveren og bestemmer hvilke av hans/hennes dommere som er til å stole på, og hvilke som ikke er til å stole på. Man har med dette så å si erklært at en stor del av landets dommere ikke er til å stole på. At spørsmålet overhodet reises; at noen dommere utgjør en sikkerhetsrisiko mens andre ikke gjør det, forteller oss hvor langt inn i domstolen sosialistene har kommet og hvor godt grep de har over rettsvesenet.

 

Dersom en person som søker på en dommerstilling anses å utgjøre en sikkerhetsrisiko, så har Kongen i statsråd ett valg, og det er å velge en annen dommer. Dersom personen like fullt blir valgt som dommer, så er det intet man kan gjøre med det. Da er han/hun dommer – i alle saker – til oppnådd pensjonsalder, eller til vedkommende går bort eller måtte bli avskjediget ved dom.

 

Med denne ordning har sosialistregjeringen etablert en arena for rivalisering/kamp innad i domstolen, hvor man samtidig har skapt en form for klasseskille, med den åpenbare risiko at klasse I-dommerne – som av domstollederen, Forsvarsdepartementet og NSM anses tvilsomme, og ikke til å stole på – ønsker å bli kvitt dette stigmaet, eller ser på det å bli Klasse II-dommer som et karrieremål i seg selv. Disse ”mål” kan bare nås ved å dømme og for øvrig handle på en slik måte at man blir lagt merke til av sorenskriveren, Forsvarsdepartementet og NSM, og dermed har dommeren mistet sin uavhengighet og upartiskhet.

 

Som en kan se åpner man, ved en slik tosporet ordning, for korrupsjon av de dommere som klareringsmyndigheten har vurdert at man ikke kan stole på. I og med at klareringsmyndigheten til enhver tid overvåker Klasse II-dommerne, dette for å sikre en oppdatert sikkerhetsklareringen og om ”degradering” bør revurderes, fører dette til at man også åpner for korrupsjon blant Klasse II-dommerne. Disse dommerne vil nemlig med all nødvendighet handle og dømme på en slik måte at de beholder sikkerhetsklareringen, og statusen som tillitsfull dommer; en dommer sorenskriveren, NSM og Forsvarsdepartementet kan stole på, jf eksempelvis tingrettsdommer Wence Elisabeth Arntzen som ble spesialplukket for å administrere Breivik-saken, og som deretter ble tildelt stilling som dommer i Høyesterett, dette som takk for sin servilitet og ryggmargsløse dømming i Breiviksaken.

 

I følge dagens lovverk kan en sak som berører rikets sikkerhet eller andre særinteresser ikke behandles av klasse I-dommere, jf eksempelvis Viksveen-saken, Breiviksaken og Treholtsaken. Dette fremgår av domstolloven § 12, fjerde ledd og § 21, tredje ledd. Det er altså kun klasse II-dommere som kan behandle slike saker.

 

Som indikert ovenfor kan en dommer, som er ansatt i medhold av lov, ikke bli gjort til gjenstand for noen påvirkning, herunder innskrenking/begrensning av hans/hennes rolle.

 

Så langt lovgivningen griper inn i dommerens uavhengighet, vil lovgivningen være i strid med dette prinsipp og Grunnloven. En uavhengig dommer kan følgelig ikke gjøres til gjenstand for sikkerhetsklarering. En gjennomføring av en sikkerhetsklarering er i seg selv en korrumpering av dommeren og en direkte krenkelse av vedkommendes uavhengighet. Følgelig er sikkerhetsloven § 1-4, og klareringsforskriften kapittel 5 grunnlovsstridige. Det samme gjelder domstolloven § 12, fjerde ledd, og § 21, tredje ledd. I disse to sistnevnte bestemmelsene er det – som allerede redegjort for – bestemt at bare dommere med nødvendig klarering og som er autorisert for den aktuelle sikkerhetsgrad kan delta. En dommer er en dommer, for å si det enkelt, og kan ikke – etter å ha blitt tildelt et embete – klassifiseres eller graderes på noe som helst vis.

 

Kampen om loven

I lys av ovennevnte kan vi slå fast at Norge ikke har og heller ikke kan tilby en uavhengig og upartisk domstol til folket. Noe slikt har ikke eksistert i Norge siden senest 1972.

 

Norge har altså ikke en grunnlovsmessig/lovlig opprettet domstol. Eller rettere: Landets domstoler forvaltes og opererer i strid med Grunnloven. De dommere som er spesialutplukket til å forvalte ”rikets sikkerhet” og øvrige forhold i rikets interesse, tilhører en ”dommerelite” som opererer blant andre dommerkolleger som i sin tur, og med all nødvendighet, er å betrakte som annenrangs jurister som regjeringen og dens klareringsmyndighet ikke kan stole på.

 

Med et slikt domstolsopplegg – hvor noen dommere blir favorisert fremfor andre – skaper man gnisninger, mistenksomhet, indre strid, karrierekamp og misunnelse blant dommerne. Alle vil være på lag med domstollederen (og NSM/Forsvarsdepartementet), og alle vil gjøre seg til lags med vedkommende, men det er bare den som viser seg ”verdig” som får jobben, jf eksempelvis dommer Arntzen. Og, med dette åpner man også for uønsket praksis, hvor dommerne nær sagt med nødvendighet dømmer og for øvrig handler på en slik måte at de håper å bli lagt merke til av domstollederen, Forsvarsdepartementet og NSM. Lov og rett blir altså underordnet dommerens ønske om å tilhøre ”eliten” blant dommerne.

 

Hvordan klareringen foregår, og hva som vektlegges, er det ingen som vet (for dette er i beste fall gradert materiale), men jeg tipper at vennskap, kjennskap, karaktersvak, servil, autoritetstro og lignende er stikkord som kan bli avgjørende. Hvor servil og skoslikkende en dommer kan bli, har jeg for så vidt redegjort for i min artikkel: Hovedforhandlingene i Breivik-saken er ugyldig (030712).

 

Jeg kan ikke la være å understreke hvor viktig det er å forstå at en dommer ikke kan kontrolleres av noen som helst, og han/hun kan ikke ta instruks fra noen, verken fra kolleger eller andre. Når en dommer er ansatt, så svarer vedkommende kun til loven og rettferdigheten, ikke til noe offentlig organ. En slik rettstilstand har vi som sagt ikke hatt siden senest ved innføringen av sikkerhetsinstruksen i 1972

 

Mot ovennevnte bakgrunn blir det enklere å forstå årsaken til det stadig større antall rettsovergrep som dukker opp, at dommere ikke signerer sine avgjørelser, at usignerte avgjørelser blir forkynt, og at dommere blir utnevnt i strid med Grunnloven.

 

Med mindre folket selv tar tak i problemet, og tar loven tilbake, vil rettsovergrepene bare tilta både i mengde og i styrke. Landet er tapt når loven er tapt, og det er der vi er i dag.

 

I Hans Eirik Olavs brev til Domstoladministrasjonen av 26. april 2019, er det gitt en grundig redegjørelse av problemet, og konsekvensene av dette grunnlovsstridige og demokratifiendtlige tosporede rettssystem. Av brevet fremgår det også at NSM (Forsvarsdepartementet) nekter innsyn i listen med registrerte klasse II-dommere. Brevet er vedlagt her. Gjennomgangen bekrefter at Forsvarsdepartementet (og aktører bak) rent faktisk kontrollerer domstolene, og at dommen mot Olav bare av denne grunn er en nullitet.

 

 

Herman J Berge, 13. mai 2019

I eksil

 

[1] Nå skal det sies at det ikke finnes noen dommere som faktisk er oppnevnt i tråd med Grunnloven § 21. Argumentet er lagt frem slik for å gi dere et innblikk i forskjellen mellom klasse I- og klasse II-dommere, og må altså ikke tas til inntekt for at det finnes dommere som er oppnevnt i medhold av Grunnloven § 21.

[2] Se note 1.

[3] Prinsippet om at saker som kommer inn til retten deles ut i tilfeldig orden til rettens dommere.

Spread the love
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Facebook Comments

Kommenter. Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.