Over to sider serverte Dagbladet 7/2 et oppsop av etterpåklokskap under tittelen «Knut Hamsuns mørke smug.» Siden krigen har sosialistene uimotsagt geberdet seg over vår største forfatter og personlighet i nyere tid, Knut Hamsun. På grunn av hans aversjon mot sosialisme/kommunisme, hans nasjonalistiske bevissthet og beundring for Adolf Hitler. Som fritt vilt blir Hamsun i dag hånet og spottet av journalister og akademikere som i sin økonomiske velbergethet ikke skjønner noe av dagens virkelighet, langt mindre den uhyggelige situasjon norges og europas folk stod overfor i mellomkrigstiden. Ellers er man jo stort sett enige om at Hamsun var en stor begavelse, hans evne til å skildre menneskets natur og sånn. Men den bagavede mannens meninger ville man helst ha seg frabedt. Og han ble stemplet som landssviker. Nettopp av åndseliten og det kommunistvennlige Arbeiderpartiet. Disse som i mellomkrigstiden svermet for Stalin og lengtet etter å bli befridd av Sovjet og innlatt i Marxsistbolsjevismens arbeiderparadis.
Dette svermeri var et forræderi mot det norske folk. Og det holdt på å gå galt. Sovjettilhengernes drømmer ville gått i oppfyllelse om ikke Tyskland med sin protektive okkupasjon hadde berget Norge unna den skjebne. Og med sitt preventive angrep i tolvte time stoppet kommunismens Goliat, den veldige Røde Arme. Da den våren 41 stod klar til å overfalle og avskaffe det kristne Europa og på dets ruiner proklamere den Sovjetiske verdensrepublikk. Det var de kalde fakta. Det kostet blod for Europas frihet, tysk blod.
Så snart den jødiske krigsforbryteren Winston Churchill kom til makten begynte han å bombe sivile tyske byer. Og da verdensherskerne også fikk involvert USAs krigsmaskin ble alle tyske byer med over 50.000 innbyggere bombemål. At USAs atombomber ble utviklet under ledelse av jøden Oppenheimer for å slippes over Tyskland hører vi lite om. Det skal vi ikke vite.
Det burde nå være på tide at vi kommer oss til sans og samling, og blir i stand til å fatte hva som var i ferd med å skje i mellomkrigstiden og hva som skjer i dag, rett foran øynene våre. I stedet for å la oss besnære av den røde ideologis kampanjer mot vår hvite sivilisasjon, fra kommunismens globale propagandamaskin i Hollywood. Så kunne vi få øynene opp for at 1. og 2. v.krig slett ikke var noen tysk «aggresjon,» men tvertimot en arrangert borgerkrig mellom Europas brødre. En sammensvergelse mot Tyskland, det kristne Europas forsvarer. Ledet av bolsjvismens røde krefter bak ryggen på folkene, i en djevelsk plan, av jøden Morgenthau, skulle det tyske folk utslettes, sultes til døde.
Etter 1. v.krig, etter at Hitler kom til makten gjennom demokratiske valg, begynte han gjenoppbyggingen av Tyskland. Dette ble en demonstrason i samfunnsbygging som verden ikke har sett maken til. En forsmak på tusenårsriket for det udmykede, utpinte tyske folk. Ikke bare avskaffet Hitler arbeidsløsheten og gav arbeidsfolk inntekt, frihet og selvrespekt. Han fornyet landbruket og oppgraderte bøndenes stilling i samfunnet, han bygde eneboliger for familier, i motsetning til Stalins gigantblokker, han bygget biler og de fineste motorveier, bedriftseierne samarbeidet om velferdsordninger og rekreasjonssteder, og vanlige folk kunne reise hvor de ville over hele Tyskland, og se og oppleve sitt land. Det ble slutt på opprør og streiker ettersom 6-7 mill. kommunister vendte kommunismen ryggen og sluttet seg til Hitler og nasjonalsosialismen. Hitler vant valgene fordi den store masse av arbeidere og deres familier opplevde fordelen med klassesamarbeide og støttet ham, i stedet for den kommunistiske klassekampen. Ved Hitlers siste valg fikk han 99% av stemmene og valgdeltakelsen var på 99%. Det er verdensrekord. Det skal vi heller ikke vite noe om. Og Hitler tok tyske selskaper ut av de internasjonale børshaienes hender, noe som vakte raseri hos pengevekslernes internasjonale kapitalmakt. En slik utvikling måtte stanses før den fikk bre seg. Skulle Europa overvinnes måtte derfor dets beskytter først uskadeliggjøres. Den 2. v.krig var kommunismens, Sovjets krig, Den store patriotiske krig som skulle gi dem Europa. Og Tyskland var krigens offer. Men for å komme unna med dette, måtte offertet gjøres til agressor. En agressor som «alle» måtte bekjempe. Og akkurat det skjedde. Gjennom en nøye planlagt hatkampanje mot Tyskland, lansert gjennom sosialdemokratiske partier og kommunisteide aviser verden over, ble virkeligheten snudd på hodet. Og dagen etter at Hitler ble valgt til Rikskansler erklærte verdensjødedommen Tyskland krig og oppfordret til boykott av tyske varer. Da begynte den 2. v.krig. Kampanjen var så effektiv at til og med Brasil erklærte Tyskland krig.
Når forfatteren av stykket i Dagbladet i trygg forvissning om å være på sikker side, tillater seg at: «Jeg tror ikke Hamsun forsto seg på politikk i det hele,» klamper han uti til knes. Politikk? Tror forfatteren at Hamsun ikke forsto hva han sa og gjorde? Hamsun var ingen lur, taktisk, politiker. Han var en klok mann, mer klarsynt enn noen politiker. En klok mann med et overlegent intellekt. Hvis klarsyn og urædde tale vakte harme og hevn hos antinasjonalistene, altså internasjonalistene. Hos forræderne. En klok nordmann som ønsket et fredelig, fritt, hvitt, sivilisert Europa. Et trygt hjem for Europas Semittiske folkestammer, den germanske familie, Jacob-Israels ætlinger.
Da Tyskland var lagt i aske trodde folk at faren var over. Men det eneste som hadde skjedd var at motstanden i krigen mot Europas hvite folkestammer nå var overvunnet, med vår egen hjelp. Og vi hadde gitt verdensherskerne frie tøyler i utryddelsen av den hvite, kristne sivilisasjon. Stadig gjennom sosialdemokratenes overtall i regjeringer og parlament. Nå med etniske, multikulturelle våpen. Ved å lenke sammen Europas frie land i en «Union» og så velte inn over dem bølger av fremmede folkeraser, med kultur og religion som er uforenlig, ja, i direkte motstrid med vårt. Men vi er så fordummet at vi ikke fatter at vi blir holdt for narr. Utviklingen viser at Hamsun hadde rett.
For kort tid siden hadde Norge besøk av den jødiske skuespilleren Dustin Hoffmann, som trollbandt sine tilhørere med at han kunne si pikk og fitte på norsk. Kulturen i Dagbladet falt i staver og brukte to sider på denne kulturbegivenheten. Under Oscarutdelingen forrige helg hilste den jødiske skuespilleren Sean Penn sitt hjemmepublikum i Verdensherskernes hule med disse ord:»Dere kommunistiske homoelskende kjeltringer.»
Plassen foran Slottet ville være høvelig som Knut Hamsuns plass. Det er på tide å fjerne statuen av «svensken» og sette opp en vakker byste og minnetavle over en av våre største nordmenn. En nordmann å være stolt av.
[email_link]
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.