«Lykkeland»

av Philip Jones. Oversatt av A.Abrahamsen

Oversetters kommentar: «Denne artikkelen er skrevet av en brite som bor i Danmark. Men jeg oversatte den til norsk fordi jeg mener den er minst like aktuell for Norge, selv om han ikke har nevnt Norge i artikkelen sin. Det er bare å bytte ut ordene ‘Danmark’ og ‘dansker’ med ‘Norge’ og ‘nordmenn’.. Håper dere finner den like interessant som jeg gjorde.«

* * *

»De farligste revolusjonene er ikke de som river ned samfunnet, og fyller gatene med blod, men dem som lar alt stå, mens de på utspekulert vis tømmer det for all betydning.» Den Danske filosofen Søren Kierkegaard

London’s Evening Standard Edition for 1ste juli 2008 rapporterte i en artikkel som heter `Happyland` om en spørreundersøkelse som viste at av alle folkeslagene i verden, var dansker de lykkeligste. Ifølge undersøkelsen var dette et resultat av Danmarks fredelige atmosfære, demokrati og sosiale likhet.

Jeg har bodd i Danmark størsteparten av de siste tretten årene, og ja, sammenlignet med større mer industrialiserte nasjoner, så er Danmark faktisk fredelig. Og i fremtiden, om dagens trender fortsetter, vil det bli enda fredeligere ettersom fødselsraten stuper og nasjonen generelt er motvillig til innvandring. Det danske demokratiske ideal er slik det er andre steder i verden i dag, et mantra for å få massene til å tro at de faktisk har en stemme, mens virkeligheten er en ganske annen. Når mennesker ser på seg selv som ‘frie’, gjør de ikke opprør, og derfor fremtoner samfunnet seg som fredelig. Angående ‘sosial likhet’, noen dansker er mer like enn andre. Og som andre steder i verden i dag, så mottar ikke en vanlig arbeider den samme heder, respekt eller likeverdige behandling som for eksempel en kirurg.

I nylige tider har det vært flere slike undersøkelser utført, hvorav alle har konkludert med at Danmark er det lykkeligste sted på jord. Spørsmålet blir da selvfølgelig; hvorfor trenger vi hele tiden å bli fortalt dette? Hva er hensikten, og finnes det en agenda bak? Om jeg skal uttale meg personlig om emnet, kan jeg ikke se at dansker er lykkelige i det hele tatt.

Det er min teori etter mye research og etterforskning på dette fenomenet, at Danmark er, og har vært i lang tid, en slags ‘test sone’ for den Europeiske Union spesielt og den kommende Nye Verdensorden generelt. Og at den konstante flommen av propaganda om ‘det danske eventyret’ i internasjonal media er rettet mot å overbevise resten av verden om at det subtile mentale fengselet som Danmark er, er høyst ønskelig og en modell vi alle burde streve etter.

Å hevde at danskene er de lykkeligste menneskene på kloden er regelrett nonsens, og jeg vil forsøke i denne artikkelen å avkrefte denne Illuminati-manipulerte versjonen av sannheten en gang for alle.

Det danske konseptet av lykke er ganske så annerledes enn for eksempel i USA, eller i noen av de andre engelsk-språklige landene. Dansk lykke kan oppsumeres med ett ord; «Tryghed», eller sikkerhet. Disse elementene er nok ganske nødvendige for å kunne ha et lykkelig liv, men de impliserer ikke lykke i seg selv. En langtidsfange kan godt føle seg ‘trygg og sikker’, men ikke mange vil hevde å være lykkelige.

Den vanligste engelske ordbok-definisjonen på lykke er; «Tilfredshet, oppstemthet, fornøydhet, fremgang, hell, en vedvarende følelse av glede og velvære»

Av de ovenforstående, kan jeg bare si at jeg hos dansken har vært vitne til en form for tilbaketrukken tilfredshet og fornøydhet med hans eller hennes sjebne. De andre definisjonene er høyst merkverdig fraværende. Det skal også sies at danskene er generelt uforlangende og medgjørlige av natur, og så lenge Status Quo er opprettholdt, så fortsetter dem å leve livene deres harmløst videre.

Så hva er det egentlig alt dette handler om da? Det handler om å konstruere et miljø der folket blir underdanige og medgjørlige. Takknemlige for ‘smulene’ som deres godhjertede mester ‘staten’ gir dem. Som Aldous Huxley skrev i Brave New World, «Den perfekte totalitære stat er en hvor de politiske overordnede, og deres hær av byråkrater, kontrollerer en populasjon av slaver, som ikke trenger å bli vill-ledet, fordi de elsker sin trelldom». Dette beskriver Danmark og danskene perfekt.

Som jeg har nevnt tidligere, min påstand er at Danmark og danskene sammen med Sverige (vennligst les ‘The New Totalitarians’ av Roland Huntford) er blitt brukt som en forsøksmodell for den europeiske superstat. Et laboratorie eksperiment om du vil, for å teste og prøve ut de systemene som vil bli introdusert på et globalt plan en gang i vår nære fremtid. Om man ønsket å utføre et slikt eksperiment, så finnes det noen ønskelige betingelser. På samme måte som et hvilket som helst vellykket forsknings-område, så er et visst nivå av isolasjon helt essensielt. Antallet test-eksemplarer som er underlagt må være stort og variert nok til at det gir prosjektet gyldighet, men ikke så stort at muligheten for å miste kontrollen blir en faktor. Eksemplarene må ha karaktertrekk som er vanlige både innenfor og utenfor den aktuelle test-sonen, men likevel være bøyelige nok til å godta plutselige og uventede forandringer i programmet, og som en nødvendig attributt, være helt uten tendens til oppvigleri og ikke-konformitet.

Både Danmark og Sverige oppfyller kriteriene ovenfor og kan sies å havne innenfor scenarioet beskrevet. Begge er lokalisert i nordre utkant av europa. Begge har en tradisjon med nøytralitet og isolasjonisme. Begge har en liten og tradisjonelt medgjørlig populasjon som følge av mange tiår med påtvunget sosialistisk dogma, og en historie med byråkratisk styre. Begge har i århundrer vært ansett for å være i ytterkant hva gjelder europeisk kultur, og derfor av generelt liten interesse for hovedstrømmen av europeisk levesett. Men best av alt, begge har vært, og er stort sett fremdeles, høyst homogene.

Å innføre i et folk den sterke troen på nasjonal og kulturell overlegenhet som er vist av dansker er helt elementært for å sikre medgjørlighet og for å hindre kritikk av staten. Når dansk media generelt, og spesielt TV mediene, dekker nyheter fra utlandet, er det som om deres intensjon ligger i å fremheve danskenes overlegenhet fremfor å gi et balansert og nøyaktig bilde av hendelsene i andre land. De negative sidene ved andre land blir løftet frem, mens de positive vanligvis blir oversett fullstendig. Sammenligninger blir trukket til det å leve i Danmark. Danskene blir ikke bare gjentatte ganger fortalt at de kan nyte å bo i et av de landene i verden med høyest levestandard, og det beste velferds-systemet, men også at de selv og alt som er danskt er overlegent.

For den utenforstående, kan kompleksiteten i dette systemet av selv-forherligelse, og rollen media, staten og undervisnings-systemet spiller i det hele være vanskelig å forholde seg til. For å innføre denne forståelsen av overlegenhet og sikkerhet, må den danske stat’s propaganda-maskineri kontinuerlig formidle dette budskapet om seg selv;

1. At den på alle områder fungerer suksessfullt

2. At den er overlegen i alle aspekter

3. At folket og staten er uatskillelige

4. At stats-apparatet er den demokratisk valgte vokteren av det danske levesett

Leonard Schapiro skrev; «Den reelle hensikten til propaganda er verken å overbevise eller overtale, men å produsere et enhetlig mønster i publikums ytringer hvor det første tegnet til uortodoks tankegang avslører seg selv som en skurrende mislyd».

I Danmark er rollen til ‘folkevalgte’ politikere veldig viktig, selv om de ikke er i nærheten av å presentere et reellt demokrati. Som i de andre EU landene er deres funksjon å fungere som ‘front-menn’, og å presentere systemet som uforandret til det danske folk. De fremfører beskjeden om at det er dem, de folkevalgte, som fremdeles lager reglene og sitter på makten som er blitt gitt dem demokratisk av velgerene. De viderebringer illusjonen om at Danmark av en eller annen grunn er immune mot turbulensen i verden utenfor og at den danske stat vil forsørge og beskytte.

Den konstante bruken av ‘flagg-veiving’ spiller en stor rolle i dette, og bidrar til illusjonen om nasjonal uavhengighet og suverenitet. Sannheten er selvfølgelig at det danske Folketinget, som andre nasjonale parlamenter i europa, i stadig økende grad er underlagt Brussel.

Dansker har blitt såpass kondisjonert til å tro på det blir fortalt av det offisielle etablerte, at de har blitt ukritiske og uinteresserte narrer i den europeiske plan om en føderal superstat med fascistiske akkreditiver.

Det finnes mange eksempler på hvordan mitt eget land, Storbritannia, har implementert lover fra Brussel som skaper store sosiale omveltninger, etter modellen som vært til stede og blitt testet ut i Danmark i årevis. Jeg tør gjette på at det samme gjelder for mange av de andre medlemslandene.

Nylig stemte det Irske folk nei til å adoptere den nye EU traktaten, ‘Lisbon Treaty’, under forståelsen av at en eventuell ratifisering ville innebære et tap av suverenitet over en myriade av forskjellige viktige saker. I Danmark hevdet statsminister Fogh-Rasmussen (uten antydning til å flire) at Danmark ville ratifisere ‘traktaten’ parlamentarisk ettersom den ikke involverte noen som helst form for tap av suverenitet. Dette er helt klart ren løgn, men likevel var, og er fortsatt, kritikk og offentlig diskusjon nesten helt fraværende.

Når jeg først kom hit for alle disse årene siden, ble jeg gjentatte ganger fortalt at Danmark eksporterte kunnskap, ikke produkter. Nå forstår jeg hva ‘kunnskap’ er. Danmark har vist veien for resten av europa, og kanskje hele verden, for hvordan konstruere en subtil diktatorisk stat, hvilket uten å ty til åpenlys undertrykkelse eller maktbruk, lett kan kontrollere nesten ethvert aspekt av en persons liv fra krybben til graven, programmere i folket en nasjonal tilstand av avhengighet av staten, få borgere til å spionere på sine naboer, regulere og vokte hverandre, og identifisere seg med staten, fremfor med familie og fellesskapet. Jeg vil si eksperimentet har vært en strålende suksess. Beklageligvis for hele europa, blir nå resultatene implementert over hele kontinentet, mye til misnøye for dem som ikke er vant til at livene deres, og deres barns liv, blir diktert av et sjebnesvangert byråkratisk monstrum.

Hvis Danmark er fullt av lykkelige mennesker, hvorfor er det da slik at dette sosialistiske utopia har en av de høyeste selvmordsratene i verden, spesielt blant ungdom, at et raskt økende antall unge i skolealder får utskrevet anti-depressiva, at de har massive problemer med alkoholisme, en voksende misnøye kjønnene seg imellom – noe som resulterer i et lavt antall giftemål, en synkende fødselsrate og polarisering mellom generasjonene. Er dette virkelig en beskrivelse av Lykkelandet, ‘Happyland’ ?

Så, er dansker lykkelige? Vel, de har unektelig blitt kondisjonert til å tro at de er lykkelige. Er de trygge? Illusjonen om at de er trygge er fortsatt til stede, men det begynner å slå sprekker i dette. For øyeblikket, frem til ‘eksperimentet’ er fullført, og så lenge de fortsetter å føye seg etter harde krav om en enda større del av deres personlige formue, vil dansker fortsette å dyrke deres helligste hellige ‘Tryghed’ og tro at de blir passet på av deres velgjører og beskytter, den danske stat.

Så for å konkludere, den danske varianten av lykke er ganske enkelt ikke den samme som man finner i for eksempel Australia eller USA. Som en kanarifugl i bur, så fremt alt det essensielle for overlevelse er fremskaffet, og med illusjonen om kreditt-skapt velstand intakt, vil dansken hevde sin ‘lykke’. Tragisk nok, han/hun er ikke kvalifisert til å svare på et slikt spørsmål ettersom han/hun rett og slett ikke vet hva lykke er.

Philip Jones

Autorisert oversettelse av A.Abrahamsen

Facebook Comments

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.