Mange Liv Mange Mestre

Jeg tok frem igjen boken «Mange Liv Mange Mestre», av Dr. Brian L. Weiss (psykiater), og las den en gang til (holder på). Anbefales.

Jeg har den største tillit til Dr. Weiss, som satte sitt gode navn og rykte på spill, for å få frem dette. Det er ikke god «vitenskap» etter manges oppfatning i hans bransje. Hadde der bare vært flere som ham, sier jeg. Idag er eneste behandlingen Cathrine hadde fått neddoping med piller, men der er ikke noe evig liv med dette. Det kan kurere, men ikke frelse for evigheten.

Weiss, s. 35: «Bildene hun hadde sett, visjonene, lydene og luktene var så krystallklare og virkelighetsnære at hun ikke et øyeblikk var i tvil. Hun hadde vært der! Problemet var at dette ikke lot seg forene med hennes barnetro og religiøse livssyn – trodde hun» [katolikk].

«I løpet av uken hadde jeg pløyet meg igjennom en lærebok i religionshistorie. Den inneholdt mange spennende opplysninger; blant annet at den romerske keiser Konstantin og hans mor Helena i år 325 fjernet alle henvisningene til reinkarnasjon fra Det Nye Testamente» [Kirkemøtet i Nikea]. «Og på kirkemøtet i Konstantinopel i år 553 ble denne avgjørelsen stadfestet. Reinkarnasjons-doktrinen – læren om gjenfødelse – ble bannlyst og erklært for å være kjettersk. Kirkens ledere fryktet at troen på gjenfødsel var en trussel mot deres egen voksende makt. Vanlige menneskene ville få så altfor lang tid i sin søken etter frelse, mente de høye herrer. Allikevel var det ikke så helt enkelt å underkjenne historiske fakta. De tidlige kirkefedrene var tilhengere av reikarnasjonslæren. De første gnostikerne – St. Clement av Alexandria, Origines, St. Jerome og mange flere – trodde at de hadde levd før og at de ville leve igjen. Selv hadde jeg aldri trodd på reikarnasjon. Når sant skal sies, hadde jeg ikke viet spørsmålet hverken tid eller krefter».

s 54: «Hvem, spurte jeg, hvem er det som snakker? Hvem forteller deg alt dette? Mestrene, hvisket hun, De åndelige mestrene. De sier jeg har levet 86 ganger her på jorden».

s. 65: «Jeg spurte om hun gjorde seg noen tanker om det livet som nettopp var avsluttet, hennes liv som Christian; Jeg skulle vært mer tilgivende, men var det ikke. Jeg tilga ikke andre mennesker det gale de forvoldte meg, og det skulle jeg ha gjort. Jeg tilga ikke. Jeg beholdt det inni meg og bar på det i mange år — Jeg ser øyne…. øyne.. Øyne, spurte jeg håpefullt, hva slags øyne? Øynene til Mestrene, hvisket Carthrine».

s. 66: «Hvordan vet du når de er rede?» spurte jeg spent.
«Da kaller de på meg,» svarte hun. Flere minutter gikk. Så begynte hun plutselig å rugge hodet fra side til side, og den hese, dype stemmen varslet at hun var i mellom-liv-stadiet.
«Det er mange sjeler i denne dimensjonen. Jeg er ikke den eneste. Vi må være tålmodige. Det har jeg heller aldri lært … Det er mange dimensjoner …» Jeg spurte henne om hun hadde vært her før, om hun hadde vært inkarnert mange ganger.

«Jeg har vært på forskjellige plan til forskjellige tider. Hvert plan tilsvarer et bevissthetsnivå. Hvilket plan vi forflytter oss til, er avhengig av hvor langt vi er kommet i vår egen utvikling …» Hun ble stille igjen. Jeg spurte henne hva hun måtte lære for å utvikle seg. «At vi må dele vår viten med andre mennesker,» svarte hun øyeblikkelig. «At vi alle har evner som rekker mye lenger enn vi tror. Noen av oss oppdager dette tidligere enn andre. Du må kvitte deg med lastene dine før livet ebber ut. Hvis ikke tar du dem med deg over i neste liv. Det er bare vi selv som kan … befri oss selv fra de dårlige vanene vi tilegner oss i løpet av livet. Mestrene kan ikke gjøre det for oss. Hvis du velger å kjempe imot fremfor å kvitte deg med de dårlige vanene, vil du ta dem med deg over i et annet liv. Først når du bestemmer deg for at du er sterk nok til å mestre dine ytre problemer, vil du være kvitt dem i neste liv.

Vi må også lære oss ikke bare å omgås de menneskene som er på samme vibrasjonsnivå som oss selv. Det er normalt å bli tiltrukket av dem som er på samme nivå som en selv. Men dette er galt. Du må også oppsøke de menneskene som har gale vibrasjoner … i forhold til dine egne. Det er av vesentlig betydning … å hjelpe … slike mennesker.

Vi har fatt intuitive evner som vi burde nyttiggjøre oss og ikke stikke kjepper i hjulene for. De som motarbeider disse evnene, er i fare. De som blir sendt tilbake til et jordisk liv fra de samme planene, har ikke nødvendigvis de samme kreftene. Noen mennesker har sterkere krefter enn andre fordi de har samlet seg styrke i tidligere liv og i tilværelsen mellom livene. derfor er ikke alle mennesker skapt like. men til slutt vil vi nå et punkt hvor vi vil være like alle sammen».

Weiss s. 67: «Jeg tenkte på den unge Mozart og de utrolige evnene han la for dagen allerede som barn. Er våre evner en «arv» fra tidligere liv? Ja, i tillegg til karmisk gjeld bringer vi åpenbart også med oss våre evner fra ett liv til det neste.

Jeg tenkte på hvordan vi mennesker ofte søker likesinnedes selskap, og hvordan vi stenger fremmede og annerledes tenkende ute. Det er roten til fordommer og hat mellom ulike grupper. «Vi må også lære oss ikke bare å omgås mennesker som er på samme vibrasjonsnivå eller plan som oss selv. Vi må hjelpe dem som er på et lavere plan enn oss selv.» Slik lød budskapet fra mellom-liv-stadiet.

«Jeg må tilbake,» gjentok Cathrine flere ganger. «Jeg må tilbake.» Men jeg ville høre mer. Jeg spurte henne hvem Robert Jarrod var. Under forrige regresjon hadde hun nevnt navnet hans og sagt at han trengte min hjelp…..».

Hva som synest innlysende for meg utifra hva Catherine sier Mestrene forteller henne fra mellomlivstadiet, og Dr. Weiss sier utifra sin ekspertise, er at vi hjelper ingen ved å ville frelse andre til samme tro som oss, enten på ateisme eller religion, om det er til det ene aller det andre, som å slå overbevisninger som murstein i hodet på noen og kalle dem idioter, el.l. [jeg anser ateisme som en religion, og en like stor åndelig villfarelse som villfarne andre religioner].

Er Catherines opplevelser i regresjonene bra nok til at Dr. Weiss ble overbevist, så er det godt nok for meg også. En fantastisk fin bok (Hilt & Hansteen, 1988). Enden på den var at Catherine ble helt frisk fra sine fobier, angster og plager, og lever sikkert frisk og lykkelig ennå.

Hva den kan gi oss av praktiske impulser er at mange kan slippe frykten for «terrorister», autoriteter; makter og myndigheter, og annet, og starte gjøre det som er riktig for en selv, karmisk sett, istedenfor det en blir fortalt av våre korrupte ledere. Frykten er hva som har brakt oss inn i all faenskapen som råder. Kjærligheten er den som skal ta oss utav det. Døden er bare et ord, et begrep. Det finnes ingen død, i den betydning mesteparten legger i begrepet! Bare liv.

Mvh. J.Johansen

Facebook Comments