Å elske sannhet og kjærlighet

En kompis sa engang til meg, når jeg var forvirret og langt nede: “Uten tvil, kan du ikke vite hva tro er“. En må kjenne det ene, for å vite det andre. En må forstå motsetningenes natur.

Uten å vite hva som er det gode og det onde, eller forskjellen på dem, så vet en heller ikke hva en vil være en del av. Kjenner en bare en av sidene, så er det der en vil forbli, om det så er i mørket. Personlige valg dette. Ethvert valg starter med å ville, å elske sannheten mer enn løgner, å forgude kjærligheten mer enn hatet. “Søk og du skal finne, bank på og det skal lukkes opp for deg“. Enhver handling starter med en tanke om hva vi vil.

Kjærligheten har dårlige kår i slikt miljø, hvor løgn og korrupsjon råder. En må lære seg forskjellen på kjærlighet og hat, på sannhet og løgn, for i denne verden er alt snudd på hodet “Love is Hate, and Hate is Love” (Orwell, 1984). Vi er ikke de personer vi tror vi er, men hva vi opplever som oss selv er bare de omvendte skyggene av oss selv. Vi ser på skyggen, og misforstår den som oss selv. Galt! Vi er det vi ikke ser som skaper skyggen.

Jfr. spesielt “Lysets Lover: Loven om skjelneevne”. Ikke så mange som klarer å skjelne sannheten bak alle løgnene.

Jeg tror at det gode seirer hver dag et enkeltmenneske nekter å innordne seg tyranniet, eller nekter å overgi sin ånd til tyranniet. En kan være I verden, uten en trenger å være AV verden. På lang sikt, kollektivt sett så ser det ut som de ubevisste seirer, for usunne korrupte, dekadente og pompøse sivilisasjoner går til grunne (jfr. Romerriket), men de kommer alltid tilbake med fornyet kraft likevel, i ny form, men med samme innhold.

Kanskje er det igrunn kun dette livet handler om; dette valget hvor en vil tilhøre? Kan det være en slags personlig kvalifisering vi er med på, at det er igrunn bare viktig hvordan vi selv handler, og ikke hva vi oppnår i verden?

Er verden så ondskapsfull ene og alene for at vi skal få testet oss selv?

Så ja, det gode seirer nok til slutt, i hver enkelt av de som vil at det skal gjøre det. Kollektivt er jeg litt mer i tvil, for kanskje denne verdens natur rett og slett er å være et rottereir? Vi kan ikke fighte det naturlige, som er skapt med et formål, bestemt av den Høyeste Skaperkraft.

Slik kan hver enkelt av oss statuere hvilken energifrekvens vi vil tilhøre, for fremtidige liv. De som støtter denne verdens mørke aktiviteter, eller forblir blinde og døve, – dømmer de seg selv til evig liv i dette ondskapens domene?

Vi er i en kvalifisering her, for hvor vi havner heretter. Døden er bare som et slags slør som blir dratt ifra til en større bevissthet, en høyere form for væren og tilværelse. Om verden synes mørk og grå, så må en for sin egen del ikke gi opp. No Surrender! Stay put. Hold ut til enden, dvs. til dødens mystiske slør dras fra (når vi dør), og vi kan virkelig se hva alt dette handlet om, fra et høyere utsiktspunkt. En kommer ikke til cupfinalen, uten å vinne noen innledende runder og eventuell kvalifisering. En må spille kampen(e).

Dannion skriver på forsiden av sin Internett side http://www.dannion.com:

Jeg har vært på andre siden av sløret, og vet døden ikke er virkelig. Det som er mest viktig for oss er derfor hvor lidenskapelig og kraftfullt vi lever
http://www.riksavisen.no/?p=493

«Livet er bare en reise«, med Bill Hicks:

Alex Grey – www.alexgrey.com

Se mer som disse på http://www.northernresistance.info/art.html

Facebook Comments