Brothers In Arms

Det kan oppstå personlige motsetninger blant personer i grupper som forsåvidt har samme mål og retning. Spesielt når det dras inn religion kan dette bli fremtredende, hvor livssynene er forskjellig.

Det skal være full religionsfrihet, også friheten til å være foruten religion. En gruppes suksess avhenger av å spille på ressursene til flest mulig av gruppemedlemmene. Så må en kunne se utover egne oppfatninger, og være venner på tross av ulikheter i livvsyn, religiøse eller andre.

Alle forstår jo verden utifra sine egne referansesystemer; religiøse, politiske, økonomiske eller annet. Samme faenskapen allikevel alt ihop uansett hvilket referansesystem en bruker, for bakom lurer vel det felles problem.

Jeg forstår veldig godt de som er forbannet på «kristendommen», slik som den fremstår idag.

Selv prøver jeg så godt jeg kan å være forsiktig i å tre min åndelige forståelse av verdensbegivenhetene nedover hodene på folk, men det må være legitimt å dele hvordan en ser på sakene, – og la det være med det.
Skulle jeg av og til trå feil, og det blir påpekt at jeg har ikke greidd dette, så skulle jeg øyeblikkelig prøvd å rette på dette, – om kritikken kom fra noen som jeg har tillit til, og som har gjort noe for opplysningssaken. De som bare sitter og kritiserer uten å gjøre noe, er ikke noe å bry seg om. Tror ikke de fleste som havner i en opposisjon virkelig er opponenter, – bakom retorikken, mer som «Brothers In Arms»:

Vi må ikke krangle internt, innbyrdes, blant oss som forsåvidt har samme mål, men bare forskjellige måter å se veien på. Religiøs eller ikke så er det uansett en kamp mellom de gode og onde krefter i verden det dreier seg om. Grunnen til at djevlene i de hemmelige organisasjoner (som ikke er så hemmelig lenger) har greidd å komme så langt med sin skjulte agenda, er splitt og hersk, ved å lede mennesker inn i motstridende religiøse og politiske grupper, båser, så det må vi prøve å unngå å gå på.

Og for de kristne, så husk at Jesus aldri fant sin støtte blant sine «medreligiøse», eller blant sine egne («han kom til sine egne, men de tok ikke imot ham»), han fant støtten hos «tollere og syndere», og den barmhjertige samaritan var Palestiner, som hjalp dem som de arrogante religiøse fariseere gikk rett forbi. Ordet religion var knapt nok oppfunnet da. Å støtte kvasireligiøse kristne og jøder er dermed kontraproduktivt.

Et litt ukjent vers fra «Amazing Grace»:

Must Jesus bear the cross alone
And all the world go free
No, there’s a cross for ev’ry one
And there’s a cross for me.

«Ta opp ditt kors og følg meg», sa mannen. Om ethvert menneske hadde gjort det, å bidratt istedenfor å tro at alt var løst med EN korsfesting for 2000 år siden, så hadde vi vært foruten verdens problemer. Derfor har også korsfestelsene av dissidenter og annerledestenkende samfunnskritikere pågått til denne dag, også i navnet til den person som har gjort mest for å avdekke makthavernes onde disposisjoner, og hvorfor de gjør som de gjør (penger og makt).

SLIK har det som har blitt kalt «kristendom», blitt et verktøy for de som hater den Opplyste Mesteren’s lære som pesten (den revolusjonære lære i opposisjon mot elite og makthavere, jfr. «De Gnostiske Evangelier», av Elaine Pagels).

Og DERFOR er det nødvendig at vi tar avstand fra denne av Keiser Kontantin ufarliggjorte «kristendom» (da den ble en statsreligion), samtidig som vi er forsiktig og ikke kaster barnet ut med badevannet.

«Bertram Dybwad Brochmann forfektet tidlig en holistisk tenkemåte. Han tilla intuisjon, empati og et sunt følelsesliv stor betydning. Dette utdypet han i Veien til det nye land og senere Bibelen og Naturvitenskapen. Dagens tilhengere av Brochmanns samfunnssyn ser i ham den første moderne økolog. Det er særlig flerbindsverket Mentalitet og livbsskjæbne og Massesjelens hemmeligheter som introduserer en økologisk tenkning, mener de. – Anarkistene og syndikatistene i Norge, som fra 1916 hadde benyttet Brochmann som foredragsholder, brøt med ham på grunn av hans «tolstojanske kristussyn»; Brochmann vektla Kristus ikke alene som individets frigjører, men også som opprørsk og antiautoritær samfunnsfrigjører. Innen kristne kretser ble bøker som Fandens etterlatte papirer, Kristus i samfunnet og Kunsten å lese Bibelen nærmest karakterisert som kjettersk eller antikristen forkynnelse.» Even Lorch Falch.

En liste over «korsfestede» samfunnskritikere driver jeg og samler her (mange etter hvert):
http://dissident-net.org
Tittelen på denne boken når den kommer ut vil bli «BANESÅR; – Dissidenters vilkår i menneskerettighetslandet».

En antikristen (slik den fremstår for det store flertallet av kristenheten) forkynnelse er jeg helt enig med Brochmann i at nok er den rette lære, siden flertallet av de som kaller seg kristen idag er noen av de største «antikrister» en kan oppdrive, spesielt blant de som kalles neo-konservative kristne (jfr. den «frelste», men akk så hjernedøde morder Mr. Bush; God Bless America). Er ikke mye fredsfyrste tendenser der i gården; mer som en «warmonger».

Slik er det når alt er snudd på hodet, ned er opp, og opp er ned, love is hate, and war is peace, etc, etc.

Mvh. J.
http://www.riksavisen.no

Facebook Comments

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.