FNs maktbruk ut på anbud

Debatten her hjemme om den rapporten som Gro Harlem Brundtland har vært med på å utarbeide om FNs tiltak for fred og sikkerhet, har knapt tatt opp den vesentligste innvendingen. Det analytiske stoffet i A more secure world: Our shared responsibility, er nok verdifullt. Høynivå-utvalget, som medlemmene pompøst blir kalt, understreker at det ikke nytter å føre kampen mot desperat terrorisme vesentlig med militære midler. De forholdene som danner grobunn for terrorhandlinger må overvinnes, fornedrelse, fattigdom, undertrykkelse og lovløshet. Men når utvalget konkluderer, gjelder nesten alle tilrådingene militær maktbruk. Og utvalget mener at makten tryggest forvaltes av militærmaktene.

Når høynivå-utvalget foreslår virkemidler som strengt tatt bryter mot FN-pakten, foretrekker utvalget å omtolke bestemmelsene i pakten framfor å endre dem. Artikkel 2, som forbyr innblanding i forhold innenfor den enkelte stats jurisdiksjon, lar seg for eksempel ikke forene med kravet om at verdenssamfunnet må kunne gripe inn mot grove brudd på menneskerettighetene i det enkelte land. Men Sikkerhetsrådet har for lengst funnet en omvei. Selv om pakten avgrenser rådets oppgave strengt til å befeste internasjonal fred og sikkerhet, har rådet atskillige ganger autorisert bruk av tvangsmidler i såkalt humanitært øyemed, ved simpelthen å definere misforhold som trusler mot fred og sikkerhet.

Denne praksisen anbefaler utvalget at rådet fortsetter med. Men gir man seg først seg til å overse klare bestemmelser, åpnes det for en utvanning av hele pakten. FN-pakten gir Generalforsamlingen ansvaret for arbeidet med å virkeliggjøre menneskerettighetene. Undergravingen vil styrke Sikkerhetsrådets makt enda mer på bekostning av det mest demokratiske ledd i organisasjonen. Får rådet frie tøyler til å definere indre misforhold som trusler mot fred og sikkerhet, har de ledende medlemmene spillerom til å presse igjennom inngrep hvor som helst de finner at det trengs.

Den korrekte framgangsmåten er at Generalforsamlingen endrer pakten med to tredjedels flertall, inklusive stemmene til vetomaktene i Sikkerhetsrådet. Blir ikke pakten endret, bør et minstekrav være at Generalforsamlingen, etter en åpen og grundig saksbehandling, med to tredjedels flertall vedtar retningslinjer med presise rammer for aksjoner mot grov og vedvarende indre vold, som et tillegg til pakten. Vedtaket bør sikre forsamlingen effektivt tilsyn med rådets bruk av fullmakten og adgang til å stoppe misbruk..

Folkeretten forbyr preventive angrepskriger. Men høynivå-utvalget slår ikke noe slag for folkeretten. Det veier argumenter for og imot egenrådig maktbruk, uten å ta stilling til spørsmålet selv. Derimot går utvalget inn på tiltak mot ikke-statlig terror. I følge rapporten krenker den slags terror FN-paktens sentrale verdier: ”respekt for menneskerettighetene, rettssikkerhet, krigsregler som beskytter sivilbefolkningen, toleranse mellom folk og nasjoner og fredelig løsning av konflikter”. Denne oppramsingen beskriver like godt virkningene av den ulovlige invasjonen i Irak. Utvalget anfører riktignok at ikke-statlige terrorister dreper sivile med overlegg. Statlige drap på ikke-stridende er derimot en utilsiktet bivirkning. Men det er liten trøst for de som rammes av bombene at det ikke var meningen.

Høynivå-utvalget er opptatt av at de som bryter FN-pakten, Haag-konvensjonene og internasjonal humanitær lov må bli dømt for krigsforbrytelsene. Utvalget nevner ikke det å starte en angrepskrig, som i følge Nürnberg-domstolen er ”den egentlige internasjonale hovedforbrytelse”. Gruppen sikter nok fortsatt til ikke-statlige terrorister, pluss ledere for røverregimer som Milosevic og Saddam Hussein. I hvert fall nevner den ikke Bush.

FN-pakten forutsetter at verdensorganisasjonen selv skal bli utstyrt med de stridskreftene som trengs for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet. Hittil har det aldri vist seg mulig å gjennomføre bestemmelsen, bortsett fra de lett utstyrte fredsbevarende troppene som i mange år og områder så til at partene overholdt avtaler om våpenhvile. Senere er oppmerksomheten blitt konsentrert om tyngre militære operasjoner, som er overlatt til ”koalisjoner av villige”. Disse koalisjonene har regelmessig brukt maktmidlene fri fra den kontroll som FN-pakten forutsetter at Sikkerhetsrådet fører med de operasjonene det autoriserer.

Utvalget går inn for at også denne praksisen skal fortsette. Rapporten henviser særlig til FN-paktens bestemmelser om regionale organisasjoner. Den går lett hen over paktens ord om at heller ikke regionale organisasjoner skal treffe noe tvangstiltak uten at Sikkerhetsrådet har godkjent det. Utvalget nevner spesielt hvilke bidrag NATO og EUs utrykningsstyrke kan yte. Men i paktens forstand gjelder regionale ordninger grupper av medlemsstater som ordner opp med konflikter i sin egen midte. NATO er en militærallianse rettet mot antatte trusler fra den øvrige verden. Den samme oppgaven har utrykningsstyrken til EU.

For så vidt gir rapporten en oppmuntring til Kristin Krohn Devold, som vel er den beste norske forsvarsministeren USA har hatt.

Rapporten kroner sitt knefall for maktpolitiske realiteter med å foreslå at FN-paktens artikkel 47 oppheves. Denne paragrafen oppretter en militær stabskomite som skal ha ansvaret for den strategiske ledelsen av de styrkene som blir stilt til rådighet for Sikkerhetsrådet. Siden FN hittil ikke har fått egne styrker, mener utvalget at organisasjonen heller ikke trenger noen stabskomite. Det gjør den nok ikke i dag. Men artikkel 47 kunne bli en plattform for framtidige reformer. Forslaget om å oppheve den bekrefter en av høynivå-utvalgets grunntanker: at militær makt best utøves av militærmaktene.

I sin introduksjon til rapporten skriver utvalget blant annet: ”Mange mennesker tror at det som i dag går for kollektiv sikkerhet, simpelthen er et system som skal beskytte de rike og mektige.”

Det kan se ut som om disse menneskene har rett.

(Klassekampen 22. jan. 2005)

28.7.2004

Facebook Comments

One Comment

  1. The U.N. Deception

    This is the New World Order, the globalists will overthrow the United States Consitition to replace it with a UN Constitution! A one world government, being setup by globalist elites; George Bush Senior, Kofi Annan, Bill Clinton, Hillary Clinton, Pope Benedict, all of these elites and many others call for a one world governance!

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.