Skriv ut Skriv ut

Interessekonflikter i Utenriksdepartementet

Påstand: UD kjører kommersielle interessers agenda, og interessenes eieres. Og flere andre departementer like så. Våre menige nordmenns agenda er ikke så nøye med. Jfr. Nordsjødykkersaken som går for retten i disse dager, hvor myndighetene som tilsynsmyndighet sitter innstevnet, for sin mangel på «tilsyn». Eller bedre; For sin mangel på å ivareta vanlige sjø-/arbeidsfolks interesser, siden de da som nå tjener næringsinteressene, og ikke vanlige folk/arbeidere. Er vi uhemmet på vei inn i fascismen igjen (selv om den aldri har vært død), spør artikkel forfatteren.

Sjøfartsdirektoratet inntar samme holding, og ansvarsfraskrivelse nå, for ikke å tråkke sine herrer på tærne, som Oljedirektoratet (daværende Petroleumstilsynet) gjorda da. Som SD sier i et brev til undertegnede angående Nigeriakidnappingen; «er et privatrettslig forhold mellom sjømann og reder«. De har meldt seg utav sin tilsynsrolle for lenge siden, og fatter faktisk ikke at de har en slik rolle. Den er blitt perifer i årenes løp, – av naturlige årsaker; samrøre og samhandling med de herrer de tjener. Vi får se gjennom Nordsjødykkersaken som går for Oslo Tingrett i disse dager hvordan dette objektive ansvar skal være.

Jfr. hvordan UD flytter ambassader for å tekkes industrien. «Utenriksdepartementet legger ned den norske ambassaden i Tunisia og flytter til Algerie etter ønske fra Statoil«, melder NTB den 19.01.07 07:18. Utenriksråd Sven Svedman sier at UD har arbeidet med en flytting i noen år.

– Etter en helhetsvurdering har vi bestemt å flytte vår ambassade fra Tunisia til Algerie. Vi har økonomiske interesser gjennom olje og gass som er særlig knyttet til Algerie og Libya. Statoil er en viktig del av dette. Bistand til næringslivet er viktig i vårt arbeid, sier utenriksråd Sven Svedman. Han burde kanskje sagt DET viktigste.

Her som i alle andre saker er det samme agenda. Øyensynlig ikke like viktig er hensynet til oss vanlige folk som skal sette liv og lemmer på spill, uten å få delta i den ytterligere profitten. Når det skjer oss noe så er det bort og vekk, klare oss selv så godt vi kan. Bruk og kast. Alltid noen andre som står i kø for å tjene noen kroner, så vi er erstattelige. Dette gjenspeiles også i statsadministrasjonen.

Når sjøfolk har ringt UD for å finne ut av situasjonen i Nigeria før de reiser ned, og om hvorfor ikke vi får krigstillegg, har de fått til svar at «det eneste du trenger å være redd for er kvinnfolkene«. UD må erklære landet som krigsrisiko sone, for at sjømennene får sine 200 prosent krigstillegg, en merkostnad for næringen om ikke forsikringene er i orden.

Jfr. at Filipinene ved Presidenten nå har nektet sine sjøfolk å reise til Nigeria, et prakteksempel på å ta mer ansvar for menneskene enn profitten/næringen (de har vel ikke så sterk pengemakt i næringen å ta hensyn til).
MANILA, Jan 22 (Reuters) – Philippine President Gloria Macapagal Arroyo on Monday ordered the labour department to block workers from travelling to Nigeria after the kidnapping of six Filipino sailors from a cargo ship in the West African country.»

Dagens Næringsliv sier i en reportasje onsdag den 14. februar, 2007 om Utenriksråd Sven E. Svedman (60):

«Utenfor UD har han ved siden av statsekretærjobben hatt permisjon og vært leder av i Intsok, oljenæringens interesseorganisasjon.»

Så vet vi hvorfor sjømenn får det svaret de gjør ved henvendelse, samt hvorfor det er interessene til næringen (les; bedriftenes eiere) som skjøttes mer enn å ivareta den menige nordmanns interesser. Hvordan er det mulig at noen med slike interessekonflikter er satt til å ivareta oss? Hvis vi ikke klarer å reagere på denne åpenbare interessekonflikten, hvordan skal vi klare å avdekke og se de langt mindre åpenbare?

Vi har grunn til å tro at flere andre departementer er smittet av den samme næringsvennlige basillen, av en eller annen grunn. Tette bånd, samråd og samrøre med pengemakten i næringen(e) er vel ikke verdt å nevne som utslagsgivende. Samt gode jobber, med god betaling, etter at byråkrat/politiker jobben er slutt (de mindre åpenbare). Jfr. Sjøfartsdirektoratets Reidar Norheim exit til det mektige Rederiforbundet. Sjøfartsdirektøren kom inn fra RCCL. Et lite miljø, som tildeler seg posisjoner og roller som passer for å ivareta seg selv mest, og næringen, og mindre sjøfolkene.

Vi vil påpeke dette fordi vi har observert at politikere bruker 95% av sin tid til «næringslivets interesser», og de resterende 5 % til å pålegge vanlige folk større byrder (skatter) og påbud. Dette synes vi ikke er rett siden de er valgt som våre tillitsmenn- og kvinner, og ikke næringens. Bedrifter har ikke stemmerett.

Vi sier som vi alltid sier; Politikerne skal skjøtte den menige nordmanns interesser, som har valgt dem. Når den vanlige nordmann har det bra, så vil han selv initiere, skape og ivareta det næringslivet vi skal leve av. Motsatt som nå, er det kun en liten snever elite som profitter på vanlige folk, med god hjelp av de tillitsmenn- og kvinner vi har valgt og ansatt til å ivareta våre interesser.

Manglende ledererfaring og mangel på innsikt gjør den menige politiker lett å manipulere, bare toppene vil se sammenhengene, årsaken til at partisystemet har utspilt sin rolle i «demokratiet». For hvorfor har det ellers blitt så vanlig at byråkrater og politikere jobber med «næringslivets interesser», at ingen lenger engang ser at dette gir interessekonflikter?

Om ikke vi gjør noe med dette, kommer vi til å ende opp i et samfunn vi ikke liker, i h.h.t. en annen statsleders definisjon av fascismen; «Makt sikres best gjennom samhandling mellom statsmakten og de store bedrifter». Det var Italias fascistiske diktator Benito Mousolini som sa dette. Andre definer fascisme som kapitalistenes klassediktatur. Makteliten blir rikere, mens vanlige folk blir fattigere.

Bertram Gross, forfatter av boken «Friendly Fascism» var ingen hvem som helst på området. Gjennom årene hadde Gross bidratt til å få igjennom lovverk som «Full-employment bills of 1944 and 1945», og «Employment Act of 1946». Han var ledende arkitekt av den liberale sosiale politikk under presidentene Roosevelt, Truman og Carter. Som sådan, hjalp Gross uvitende å bygge partnerskapet mellom «Big Government og Big Business» som han senere angret. Han innså og innrømte sin brøde først langt senere i livet; «Jeg søkte løsninger for Amerikas sykdommer … gjennom mer makt i hendene til den sentrale regjering,» innrømmer Gross. «I dette var jeg ikke alene. Nesten alle mine planleggingskolleger, reformatorer, sosiale vitenskapsmenn og urbanister forutsatte at det var best med mer konsentrert sentralisert statsmakt.» Men de tok feil.

Gross innså senere at sentralisert makt var, i virkeligheten, lunten til tyranni. «Big Business-Big Government partnerships …«, skrev han, «were the central facts behind the power structures of old fascism in the days of Mussolini, Hitler and the Japanese empire builders. … I see Big Business and Big Government as a joint danger.»

Amerikansk politikk er der, gjennom Bush, Cheney, Rumsfeldt’s kommersielle aspirasjoner i utenrikspolitikken – War for Oil (Haliburton etc. med kontrakter for Pentagon – grunnen til at USA’s forsvarsbudsjett økes stadig). Vi undres av og til om det ikke er omtrent der vi er her i Norge også. Ikke folket i noen av landene, men de relativt få lederne som har tatt seg til rette, og misleder vanlige folk, – og våre tillitsvalgte. Våre ledere tar etter USA, som i mangt annet. Amerikaniseringen.

Se opp for de grå eminenser i departementene som er i stand til å mislede og manipulere selv naive og blåøyde folkevalgte politikere som skulle utgjøre departementets ”ledelse”, og som skulle være ombud for at vanlige folks interesser ble ivaretatt i forvaltningen. Den gang ei. Byråkrater er ikke der for å tjene folket; de er der for å tjene ”loven”. Og loven er det som makteliten = den økonomiske eliten, til enhver tid sier den er.

Artikkelen ” Makt til salgs ? Korrupsjon på norsk” av Ingjald Ørbeck Sørheim anbefales:

”Mange politikere forstår ikke den fundamentale forskjellen mellom å ha et tillitsverv for fellesskapet og være en leiesoldat for særinteresser”, sier advokat Ingjald Ørbeck Sørheim.

«De uformelle politiske nettverkene nyttegjør seg de samme mekanismer og atferd i befolkningen, som de økonomiske pyramidene«, skriver stud.jur Ingebjørg Vamråk.

Samrøre Big Business & Big Government = Fascisme

J.Johansen, sjømann

Spread the love
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Facebook Comments

One Comment

  1. Pingback: Banesår. Søknad om støtte.

Kommenter. Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.