CFR – The Council on Foreign Affairs

Våren 1918 ble det dannet en organisasjon i USA som skulle få avgjørende innflytelse på USA`s utenrikspolitikk: «The Council on Foreign Affairs»(CFR) med tidsskriftet «Foreign Affairs» som sitt viktigste talerør.

Denne organisasjonen ville arbeide etter to «linjer»:

  1. . Øve innflytelse på folkeopinionen først og fremst i USA, men også utenfor USA`s grenser.
  2. . Øve innflytelse direkte på de offisielle organer i USA å fra presidenten, kongressen, de riktige departementer osv. osv.

Man innrettet seg mot enkeltmennesker med tyngde i det offisielle liv, i forretningsverden, blant intellektuelle og i det «sivile» samfunn generelt.

Hensikten var å trekke opp omfattende mål for den amerikanske utenrikspolitikken etter krigens slutt (1918).

De ønsket å legge grunnlaget for amerikansk dominans i etterkrigstida. Men USA var ikke modent for noe slikt på dette tidspunkt.USA valgte isolasjon i stedet.Det skulle gå om lag 20 år før et slikt program kunne presenteres for den politiske elite i USA.

I 1939 var tiden kommet. Den annen verdenskrig var et faktum og dermed ble det høyst aktuelt å drøfte USA`s krigsmål. Riktignok var ikke USA direkte engasjert i krigen, men innen denne gruppa og i Roosevelts administrasjon – som for en stor del besto av folk fra CFR eller hadde nær forbindelse med denne «tenkeboksen»,»var ingen i tvil hva som måtte komme.

Det første spørsmål som ble drøftet i den «Studiegruppe for krig og fred» som ble etablert av og i CFR var om USA kunne være selvhjulpen med alle nødvendige varer og tjenester etter krigen å dvs. om USA kunne nok en gang trekke seg tilbake i en ny isolasjon.

Svaret var «nei».

Hva betydde dette? Jo, det ble nødvendig for USA`s egen sikkerhet etter krigen å beherske de viktigste geografiske områder for å sikre tilgang på råvarer og som markeder for amerikansk næringsliv. Denne dominansen måtte være så fullstendig som mulig.

Det var følgelig fire nøkkelområder som ble avgjørende: Det militære, det økonomiske, det kulturelle og det politiske. For å sikre seg dette hegemoni var det nødvendig å knytte til seg mennesker fra de ulike allierte og etter krigen også fra «fienden», som kunne tjene som brohoder inn i de enkelte samfunn.Ikke minst måtte man sikte på å underminere og bekjempe kapitalismens motstandere.En oppfatning som bl.a. førte til «oppdemningspolitikken» fra 1947.

Det ble nødvendig å forsøke å etablere en ny verdensorden dvs. en verdensorden som kunne sikre kapitalismens fullstendige hegemoni på alle fronter både politisk, militært, økonomisk og kulturelt. Og den nye tids kapitalismen måtte bli en kapitalisme under USA`s ledelse.

Den nye verdensorden måtte sikre den amerikanske kapitalismen et hegemoni så omfattende at den ville være forsynt med råvarer og markeder i en uoverskuelig framtid (altså langt inn i neste årtusen). Det ble lagt opp et langtidsprosjekt for et samarbeid mellom CFR og det amerikanske utenriksdepartement med det formål å utvikle en plan for den nye verdensorden som etter krigen skulle sikre den amerikanske kapitalen det nødvendige herredømme.

Det ble nedsatt en rekke studiegrupper som skulle behandle ulike områder i en slik omfattende planlegging. I tillegg hadde prosjektet en styringsgruppe som ble ledet av en nær medarbeider til president Roosevelt(Norman H. Davis). Ingen ting av hva som kom ut av samtalene skulle offentliggjøres. Store deler av finansieringen kom fra storkapitalen bl.a. Rockefeller Foundation.

Det sentrale spørsmål ble: hvor stor del av verdens resurser og territorium trengte USA for å sikre sin makt og rikdom?

Svaret ble at som et minimum krevde USA `s «nasjonale interesser» (dvs US-kapitalen) fri adgang til markeder og råvarer innenfor hele det område som den gang omfattet de britiske kolonier, Det Fjerne Østen(altså både Kina, Japan, Filippinene og Indonesia) og hele Vest-Europa (altså som et minimum).

I midten av oktober 1939 leverte en av studiegruppene (ansvarlig for økonomi og finansielle spørsmål) et omfattende memorandum til president Roosevelt og Utenriksdepartementet (nr. E-B19). Det område man snakket om, ble kalt «the Grand Area»(det store område). Det er av betydelig interesse å legge merke til at dette område (the Grand Area) ble oppfattet som et kjerneområde som når som helst kunne utvides til å inkludere nye land.

Kanskje vi bør se på Balkan-krigen også ut fra dette perspektiv!

Odd Andreassen

Spread the love - Sharing is caring
    
  
  
    
Skriv ut (Print) Skriv ut (Print) Dele artikkel (Share article by Email) Dele artikkel (Share article by Email)