Et protestantisk opprop mot alterreligion, prestemakt og brøddyrkelse. Nei. Den romerske messen er ikke den oppstandne Jesus Kristus. Den konsekrerte hostien (nattverdsbrødet) er ikke Herren som døde én gang for alle, oppstod legemlig, fór opp til himmelen og nå sitter ved Faderens høyre hånd. Roma sier at brødets substans opphører, at Kristus blir gjort nærværende på alteret, at messen er det samme offer som på Golgata gjort nærværende, og at Kirken selv deltar i dette offeret.

Vi har sett et veldig sterkt press fra masse influencere med millioner av følgere for å presse Kirk-ungdommen over i de «kjærlige» hendene til den romersk-katolske kirke (RCC). Mens Protestatiske stemmer blir kansellert og sensurert. Hva foregår?

Etter min mening som den med lengst fartstid som konspirasjonsforsker i Norge, 1200 artikler produsert (om konspirasjoner mot Gud og mennesker, Jeremiah 11:9, Ezekiel 22:25, Psalm 37:12) er dette en psy-op som pågår. Det er kriger på vei, og spesielt de unge kristne guttene må gjetes inn i et system de kan kontrolleres ovenfra og ned, ettersom all verdens elendighet er forårsaket av babylonernes (Jøder og Jesuitter, de som var forbudt i Norge ved Grunnloven i 1814) press for å massemyrde den hvite kristne rasen av Jacob-Israels sæd, kalt Jakobs Trøbbel i Bibelen, det er den antikristlige ånden i bevegelse som Åpenbaringen snakker om.

Dette er en protestantisk anklage om transsubstansiering, nattverdsofferet og den falske Kristus i Roma, som bygger anti-Krists verdensorden.

Denne laget jeg veldig mange år siden, holde oss unna dem alle, ALLE som kan true vår sjels helbred. Det er eneste måten å bevare sin sjel fra onde menneskers innflytelse, som ikke har kjærlighet til annet enn seg selv og sin institusjon, og Satan – de vil falle, ultimately, har Gud lovt.

Mitt påske evangelium 2026. 17 år siden jeg laget den ser jeg. Den står seg kanskje bedre i dag enn da. Menneskene plotter, men Gud rår. Til slutt skal de falle, alltid. Er løftet. Vi kan følge kirkelige ritualer og liturgier hele livet, men uten å bli født på ny ved Den Hellige Ånd, få en ny ånd, kjærlighetens ånd, inkarnert og manifestert for første gang i verden i Jesus Kristus, så vi blir frelst fra Adams fall, kommer vi aldri inn i Guds rike; “dere må fødes på ny” (Joh 3:3–8), for “det som er født av kjødet, er kjød” og “i Adam dør alle” (Joh 3:6; 1 Cor 15:22).

Mirror of the Soul

Kjærigheten i sjelen fåes KUN ved Guds transformasjon av det syndige mennesket under Adams forbannelse. Blir ikke mennesker «født påny» vil det alltid forbli en falsk kjærlighet.

Skriften sier noe annet om at daglige offer skulle være nødvendig. Skriften sier at Kristus “én gang for alle” ofret seg selv (Hebr 7:27), at han ikke stadig ofrer seg selv igjen (Hebr 9:25–26), og at han “ved ett offer for alltid har fullendt dem som blir helliget” (Hebr 10:10–14). Det er ingenting mer vi må gjøre enn å søke Kristus i våre indre. Derfor må enhver protestant som vil være tro mot Bibelen si det uten stamming: messen er ikke evangeliets sentrum, men et angrep på evangeliets enkelhet og fullendelse. ([Bible Gateway][2])

Jesus Kristus ga ikke sin menighet et nytt tempeloffer. Han ga dem et minnemåltid. Han sa ikke: “Ofre meg igjen.” Han sa: “Gjør dette til minne om meg” (Luk 22:19; 1 Cor. 11:24–25). Og Paulus forklarer hva det betyr: “For så ofte som dere eter dette brødet og drikker begeret, forkynner dere Herrens død inntil han kommer” (1 Cor 11:26). Legg merke til ordene: **minne**, **forkynnelse**, **inntil han kommer**. Dette er ikke et alter hvor Kristus spises (kannibalisme). Dette er ikke et nytt prestelig offer. Dette er menighetens hellige erindring og bekjennelse av det fullbrakte kors. Paulus kaller det dessuten fremdeles “brød” (1 Cor. 11:26–28). Roma sier substansen er borte; apostelen sier brød. Jeg velger apostelen. ([Bible Gateway][3])

Roma griper Johannes 6 som om Herren underviste om fysisk tygging av hans legeme. Men hele kapitlet avviser den kjødelige lesningen. Før de skarpeste ordene kommer, gir Jesus selv nøkkelen: “Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste” (John 6:35). Å komme er å ete. Å tro er å drikke. Så når de forarges og blir værende på kjødet, gir Kristus selv dommen over deres misforståelse: “Det er Ånden som gjør levende; kjødet gagner ingenting. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv” (Joh 6:63). Derfor er nattverden ikke kjødelig kannibalisme forkledd som fromhet. Den er en åndelig delaktighet i Kristus ved tro. Den som gjør Johannes 6 om til en mekanisk teori om fysisk nærvær, har lest som Kapernaums murrende flokk leste: med jordisk sinn og lukket åndelig øye. ([USCCB][4])

Og her står også kristologien på spill. Den oppstandne Kristus er herliggjort, ja, men han er fortsatt sant menneske. Den samme Jesus ble tatt opp til himmelen og skal komme igjen på samme måte (Apg / Acts 1:11). Himmelen må ta imot ham inntil gjenopprettelsens tid (Apg / Acts 3:21). Derfor er hans sanne menneskelige legeme ikke spredt i tusenvis av oblater på jorden. Den guddommelige natur er allestedsnærværende; den menneskelige er det ikke. Når Roma i praksis gjør Kristi menneskelige legeme kroppslig tilgjengelig overalt hvor en prest taler de rette ordene, da er det ikke bare en feil om nattverden; det er en forvirring av Kristi to naturer. Den oppstandne Kristus er i himmelen som den opphøyde Menneskesønn. Han blir ikke bakt inn i en hostie (nattverdsbrødet). ([Bible Gateway][3])

Hebreerbrevet knuser hele messeapparatet. Der står det ikke at Kristus skal gjøres nærværende som offer på nytt i ublodig form. Der står det at de gamle prestene stod daglig og bar frem de samme ofrene, men at Kristus, etter å ha båret frem “ett offer for synder”, satte seg ned ved Guds høyre hånd (Hebr 10:11–12). Det er nettopp forskjellen mellom gammel pakt og ny pakt. De mange ofrene er borte. Det ene offeret står fast. De mange prestene er borte. Den ene ypperstepresten står fast. Derfor er messen, som system, en tilbakevending til skygger når virkeligheten har kommet. Golgata roper: fullbrakt. Roma svarer: ikke nok, vi må ha et alter til. Skriften sier: én gang for alle. Roma svarer: gjort nærværende igjen. Her må protestanten velge side. Jeg velger Hebreerbrevet. ([Bible Gateway][2])

Det er derfor Martin Luther fremdeles er nyttig som hammer mot Roma, selv om han ikke går hele veien med en reformert minnemåltidsforståelse. I ‘Kirkens babylonske fangenskap‘ angriper han nettopp de tre fangenskapene i nattverden: kalken nektet lekfolket, transsubstansiasjonen og messeofferet. Han omtaler transsubstansiasjonen som “a monstrous word and a monstrous idea” og sier rett ut at tanken om at messen er et offer, er den “mest farlige” snublesteinen. Han skriver også at dersom vi ikke holder fast ved at messen er Kristi løfte eller testamente, mister vi hele evangeliet og all dets trøst. Samtidig må det sies ærlig: Luther holdt fast ved realpresens, men akkurat i oppgjøret med **transsubstansiasjonen** og **messeofferet** er hans slag mot Roma fremdeles dødelig presist. ([onthewing.org][1])

Fra et protestantisk synspunkt er ikke nattverden knyttet til et spesielt alter, en prestelig offerhandling eller en bestemt kirkebygning, for Den Høyeste bor ikke i templer laget med hender (Apg / Acts 7:48), og hvor to eller tre er samlet i Kristi navn, der er han midt iblant dem (Matteus 18:20). Derfor er fellesskap med Gud ikke knyttet til en romersk «messe», men til tro på Kristus, til Ordet, til bønn og til enkel lydighet mot hans befaling: «Gjør dette til minne om meg» (Luk 22:19; 1 Cor. 11:23–26).

Når kristne samles ved matbordet i familien, takker Gud for maten sin og husker Faderen og hans enbårne Sønn, gjør de det i takknemlighet og til minne om ham som ga seg selv for oss. De første kristne viet seg også til brødsbrytelsen og til bønner, og de brøt brødet i sine hjem med glede og et enfold i hjertet (Apg / Acts 2:42, 46). Kristus blir dermed ikke nærværende ved en magisk forvandling av mat og drikke, men mottas ved tro, for Guds rike er ikke mat og drikke, men rettferdighet og fred og glede i Den hellige ånd (Romerne 14:17). Kristus er den siste Adam, den nye Adam, som ble en livgivende ånd (1. Cor. 15:45), den som perfekt bar og åpenbarte Guds vilje i fullstendig lydighet (Johannes / John 4:34; Hebreerne 10:5–10), og i ham har vi liv, for likesom alle dør i Adam, skal også alle bli gjort levende i Kristus (1. Cor. 15:22).

Og hva så med Norge? Norge ble protestantisk ved reformasjonen i 1536–1537 under Christian III. Det var et statlig brudd med Roma, ikke bare et liturgisk justeringsarbeid. Det var et oppgjør med pavens og presteskapets sakramentale herredømme over samvittigheten. Senere fikk Hans Nielsen Hauge enorm betydning for norsk kristenliv. Han ble den største enkeltinnflytelsen på norsk kirkeliv etter reformasjonen, forkynte en mer aktiv og personlig kristendom, og ble selv rammet fordi kristne samlinger utenfor den offisielle kirkekontrollen var forbudt. Med Hauge kom lekmannsbevegelsen, husmøtene, troen som levd liv og kristendom uten prestelig monopol. Hauge er ikke nattverdteoretiker i snever forstand, men han er en mektig norsk vitnefigur mot død institusjonalisme og for levende tro blant vanlige mennesker. ([Store norske leksikon][5])

En norsk historisk skikkelse som enda tydeligere støtter linjen om nattverd utenfor kirkebygget, er Ludvig Hope.. Han kjempet uttrykkelig for “fri nattverd” utenom den offentlige gudstjenesten, og i 1913 fikk hans syn gjennomslag ved kongelig resolusjon om nattverdforvaltning utenfor kirkene. Det betyr ikke at Hope delte enhver reformert detalj i et oppgjør med Roma, men det betyr at den norske lekmannslinjen faktisk brøt med forestillingen om at nattverden er bundet til kirkebygget og et stivnet embetsmonopol. Der ligger det et klart norsk historisk ekko av poenget: Kristi bord og brød er ikke Romas eiendom. ([Store norske leksikon][6])

Derfor sier jeg det slik: Vi trenger ikke Peterskirken for å minnes Kristus. Vi trenger ikke marmor, gull, røkelse og prosesjoner for å forkynne korset. Gud bor ikke i templer gjort med hender (Apg / Act 7:48). Der to eller tre er samlet i Jesu navn, der er han midt iblant dem (Matt 18:20). De første kristne holdt fast ved brødsbrytelsen og bønnene, og de brøt brødet i hjemmene (Apg / Acts 2:42, 46) og mintes. Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd (Rom 14:17). Derfor er det fullt bibelsk å si at nattverden ikke eies av en bygning, ikke eies av en institusjon, og ikke eies av en prestekaste. Den eies av Kristus. Og Kristus ga den til sitt folk. ([Bible Gateway][3])

Men la ingen misforstå dette til slapp likegyldighet. Dette er ikke en invitasjon til å gjøre alt tilfeldig. Det er en frigjøring fra Roma, ikke en frigjøring fra Herren. Nattverden er hellig fordi Kristus innstiftet den. Den skal mottas med tro, alvor, bønn og selvprøvelse (1 Cor 11:27–29). Men dens hellighet ligger i Kristi ord og løfte, ikke i transsubstansiasjon, ikke i pavens jurisdiksjon, ikke i et romersk alter, og ikke i et prestelig offerapparat. Det som gjør nattverden sann, er ikke prestens makt over elementene, men Herrens befaling og menighetens tro. ([Bible Gateway][3])

Så la dette bli sagt som et protestantisk kamprop:

• Hostien er ikke den oppstandne Herre.
• Messen er ikke Golgata.
• Alteret er ikke korset.
• Presten ofrer ikke Kristus.
• Brødet blir ikke Gud.
• Ånden gis ikke gjennom oblatens stoff.
• Gjenfødelsen kommer ikke gjennom romersk ritualmakt, men ved Den Hellige Ånd gjennom evangeliet (Joh 3:5–8; Gal 3:2).
• Kristus er oppstanden. Kristus er oppfaren. Kristus er innsatt på tronen. Kristus mottas ved tro. ([Bible Gateway][2])

Og derfor må Norge aldri krype tilbake til Roma. Norge har hatt sin reformasjon. Norge har hatt Hauge. Norge har hatt Hope. Norge har hatt en lekmannstradisjon som sprengte prestemonopolets lenker. Vi trenger ikke gå bakover til messeoffer, hostietilbedelse og sakramental kontroll. Vi trenger ikke en kirke som gjør folket avhengig av prestens hånd for å få tak i Kristus. Vi trenger en kirke og et folk som bøyer kne for Skriften, som tror at Kristi offer er fullført, og som våger å samles om Ordet, bønnen, brødet og begeret i enkelhet, hellighet og trofasthet. For Kristus sa ikke: Bygg meg et apparat. Han sa: Følg meg. Han sa ikke: Ofre meg igjen. Han sa: Gjør dette til minne om meg. ([Store norske leksikon][7])

Det protestantiske oppgjøret med den romerske messen er derfor ikke først og fremst et oppgjør med skjønnhet, seremonier eller gamle kirkerom. Romersk-katolske kirker kan være arkitektonisk storartede. Men storslått arkitektur er ikke det samme som evangelisk sannhet. Kirkebyggene hedrer menneskene mer enn Gud, «Byggerne» mer enn Gud, for om grunnsteinen er feil , blir det hele feil. Det avgjørende spørsmålet er alltid dette: Blir Kristi fullbrakte verk stående alene, eller legges det et nytt system oppå det?

Når kirkebygg og religiøs prakt begynner å ære menneskets storverk til Frimurerne aka «Byggerne» som Bibelsk betegnelse mer enn Gud selv, er noe grunnleggende galt. Da ærer vi oss selv. Pent utenpå, råttent inni. Skriften lærer at “ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus” (1 Cor 3:11). Hvis grunnsteinen er feil, blir hele byggverket feil. Kristus er den sanne hjørnesteinen som byggmestrene forkastet (Sal / Psalm 118:22; Matt 21:42; Eph 2:20, Acts 4:11), og uten ham blir selv de mest imponerende bygg bare menneskeverk. Herren bor ikke i templer gjort med hender (Apg / Acts7:48), og han ser ikke først på prakt og stein, men på sann tilbedelse i ånd og sannhet (John 4:23–24). Derfor kan bygninger hedre byggmestrene, men bare Kristus kan hellige sitt hus.

For den som vil være tro mot Skriften, må svaret være klart. Den romerske messen er ikke den oppstandne Kristus. Kristus finnes ikke i en hostie som skal tilbes. Han lever, regjerer og kommer igjen. Og inntil han kommer, er menigheten kalt til å forkynne hans død og oppstandelse, leve av hans ord og motta ham ved tro alene. Muhammed er død, Buddha er død, Moses er død, men Jesus Kristus lever idag, i ånd, er der klar til å ta imot alle som banker på døren hos han i hans Rike, de vil være klar til å motta den Hellige Ånd, den som frigjør, frelser, tolker Bibelen – det er den eneste «nattverd» (communion) som trenges.

Det oppnås like godt i hjemmets trygge favn «kall på han og han er nær», som i noen Babylonsk kirke eller institusjon. Forkast dem. Den katolske som den protestantiske, er like mye ødelagt idag. Satan slipper utro Hyrder som politiske Paver som krever full vaksinasjon aka jødisk «sorcery» (Rev. 18:23) og kvinnelige biskoper og homoer inn i institusjonene for å ødelegge dem, ikke for å gjøre godt, kun ondt i sinne.

Ha vårt åndelige blikk på evigheten, ikke på Roma.

I det fjerne jeg skuer – Sveinung Hølmebakk

Kilder – referanser

[1]: https://www.onthewing.org/user/Luther%20-%20Babylonian%20Captivity.pdf «THE BABYLONIAN CAPTIVITY OF THE CHURCH»
[2]: https://www.biblegateway.com/passage/?search=Hebrews+7%3A27%2CHebrews+9%3A24-28%2CHebrews+10%3A10%2CHebrews+10%3A12%2CHebrews+10%3A14%2C1+Peter+3%3A18&version=NIV&utm_source=chatgpt.com «Hebrews 7:27 New International Version»
[3]: https://www.biblegateway.com/passage/?search=Acts+6%3A1-6%2CActs+11%3A26%2CActs+14%3A23%2CActs+20%3A28%2C1+Corinthians+5%3A4-5%2C1+Corinthians+12-13%2C2+Corinthians+2%3A6-8%2C1+Timothy+3%3A1-13%2CTitus+1%3A5-9%2CHebrews+13%3A7%2CHebrews+13%3A17%2C1+Peter+5%3A1-5%2CMatthew+5%3A16%2CMatthew+18%3A15-20%2CJohn+13%3A34-35%2CJohn+17%3A20-24%2CEphesians+3%3A10%2CEphesians+4%3A1-2%2CEphesians+4%3A11-12%2CHebrews+10%3A19-25&version=ESV&utm_source=chatgpt.com «Acts 6:1-6,Acts 11:26,Acts 14:23,Acts 20:28,1 Corinthians 5 …»
[4]: https://bible.usccb.org/bible/john/6?utm_source=chatgpt.com «John, CHAPTER 6 | USCCB – Daily Readings»
[5]: https://snl.no/reformasjonen?utm_source=chatgpt.com «reformasjonen»
[6]: https://snl.no/Ludvig_Hope?utm_source=chatgpt.com «Ludvig Hope – legpredikant»
[7]: https://snl.no/Hans_Nielsen_Hauge «Hans Nielsen Hauge – predikant – Store norske leksikon»