Et protestantisk og reformert oppgjør med religiøs relativisme, åndelig forførelse og gudløs samfunnsorden. Den moderne verden krever at kristne skal bøye seg for to store løgner. Den første er at alle religioner i bunn og grunn leder til Gud. Den andre er at samfunnet best organiseres når mennesket selv gjøres suverent, og folkets vilje erstatter Guds lov. Begge disse påstandene må en bibelsk og reformert protestant avvise.

Der er en volsom psy-op på gang i verden, å herde folk inn i Jesuitt systemet, den katolske kirke, nå når den «kristne» sionismen faller, må Babylonerne (Jøder og Jesuitter, begge forbudt i Grunnloven av 1814, av naturlige årsaker) sikre et nytt system de kan styre fra toppen, overfra og ned. Protestantismen har tradisjonelt vært hundrevis og tusenvis av selvstendige menigheter, umulig å korrumpere fra toppen, overfra og ned. Husmenigheter. Det var alltid dens styrke. Alle kirke institusjoner er idag korrumpert, katolske som protestatiske, med kvinnelige biskoper, homokirker (kun de som blir igjen der til slutt), alt vi ser hender med kirkene er et satanisk plott for å ødelegge dem.

Det blir stadig færre som står urokkelig fast på Bibelens sannhet, slik apostelen forutsa da han skrev at mennesker i de siste tider ikke vil tåle den sunne lære, men vende seg bort fra sannheten og over til eventyr (2 Tim 4:3–4). Gud har i sitt ord åpenbart at han er Pottemakeren og vi er leiren i hans hånd (Jes / Is. 64:8; Jer 18:1–6). Men den ugudelige tidsånd vil ikke bøye seg for dette. Menneskene vil ikke lenger formes av Guds ord og Ånd, men vil forme Gud etter sin egen falne vilje. Den vil gjøre mennesket til pottemaker og Gud til leire, slik at Skaperen omskrives etter skapningens lyster, meninger og ideologier. Mot dette reiser Skriften sin dom: “Hvem er vel du, menneske, som går i rette med Gud?” (Rom 9:20). Når mennesket vil forme Gud etter sitt eget bilde, er det ikke fromhet, men frafall, ikke lydighet, men opprør mot den levende Gud (Jud 3–4). Menneskene gjør seg selv til pottemaker og forsøker å forme Gud etter egne lyster, følelser og ideologier, at Gud skal bøye seg for alle deres perversiteter de vil være, til og med annet kjønn. Men Herren lar seg ikke omskape av syndige mennesker. Det er vi som skal bøye oss for hans ord, ikke han som skal bøyes for vår tidsånd.

For meg personlig er det av null viktighet hva samtiden mener om meg, Gud har i sin store nåde gjort meg istand til å stå alene – om så er, en er ikke av «Norges Prestelekt» Friis familien, min fars slekt, for ingenting, og få vil forstå idag hva jeg sier at «Helvete er et demokrati. Himmelen er et kongedømme. Babylon faller. Kristus regjerer». Mine forfedres verdier skal ikke dø ut på min vakt, har jeg bestemt. «en skal elske sin far og mor (i overført betydning sine forfedre, deres verdier), så skal det gå en godt og en får leve lenge i landet» står fremdeles ved lag. Som Sodom og Gomorah går nasjonen under om ingen opprettholder det.

I Guds kongedømme er lovene gitt, i Helvete bestemmer menneskene selv dem aka «humanisme» som kom inn i norsk grunnlov i 2012, som denne nasjonens «verdigrunnlag», erstattet den eksklusive kristenretten fra Gulating i år 1024. Mine forfedres religion. Jeg bryr meg kun om hva historien vil si om meg, ikke hva den falne menneskehet mener om meg, påstått eksklusiv «hattale». Det er sannheten. Å unndra folk sjelens forløsning og gjenfødsel er det virkelig hat.

I tusen år var Norges konger under Kvitekrist, så startet endringene komme langsomt til det motsatte etter som Jøder og Jesuitter fikk tilgang å bo blant oss.  https://www.riksavisen.no/2024-1000-arsjubileum-fra-gulatingets-kristenrett-til-babylonsk-joderett-i-norge/

Nå står nasjonen for sin Endetid, men Babylonsk multikultur, nød og død. https://www.riksavisen.no/var-kong-olav-v-jode-sa-er-kong-harald-grunnlovsstridig/

Kristendommen er ikke én åndelig vei blant mange. Jesus Kristus er ikke én lærer ved siden av andre lærere. Han er ikke én profet ved siden av andre profeter. Han er ikke én religiøs grunnlegger ved siden av andre historiske skikkelser. Han er den evige Guds Sønn, korsfestet for syndere, oppstanden legemlig fra de døde, oppfaren til Faderens høyre hånd, og nå den levende verdslige kongenes Konge og herrenes Herre.

Muhammed stod ikke opp fra graven. Buddha stod ikke opp fra graven. Moses stod ikke opp fra graven, var ikke verdens frelser og beseiret ikke døden for menneskeslekten. Moses som Odin var en tjener i Guds hus; Kristus er Sønnen over huset. Loven kom ved Moses, men nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Bare Kristus seiret over døden ved sin egen død og oppstandelse. Derfor er kristendommen eksklusiv: ikke fordi kristne er stolte, men fordi Kristus er unik. “Jeg er veien, sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg” (John 14:6). “Det er heller ikke frelse i noen annen” (Apg / Acts 4:12).

Det er her protestantismen må begynne igjen etter Sionismens mardrøms fall: ikke med modernitetens føleri, ikke med politisk korrekt språkbruk, og ikke med menneskesentrert religion, men med den oppstandne Kristus.

Evangeliets mål er ikke å bekrefte deg, feire deg eller akseptere deg. Evangeliets mål er å redde deg, forvandle deg og omdirigere deg. Fra arvesynd til helliggjørelse.

Selv om vi blir truet med jødisk innfluerte «hatlover» så sier Jesus at «den som holder ut til enden skal bli frelst«. Det betyr at vi må holde fast på Evangeliet selv om Jødene og Jesuittene truer oss med fengsel, nød og død for å gjøre det. Kristne har ikke noe valg, for «hva tjener det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel» ? Den som tier samtykker. Nøytralitet er å ta side med Satan, og fratre det apostoliske. Nesten alle av apostlene ble myrdet av jødene for å stå ved sin tro. DET gjør ikke vatikanet og katolisismen, jfr. Peter fornekteren.

I. Kristus alene: mennesket under Adams forbannelse og den nye fødsel ved Ånden

Bibelen lærer ikke at mennesket fødes åndelig nøytralt. Den lærer heller ikke at mennesket bare trenger litt moralsk forbedring, bedre utdanning eller et vennligere samfunn. Den lærer at mennesket er falt i Adam, de trenger KUN Bibelen «sola scriptura» for å søke forening og frelse ved Kristus i ånd . Ved ett menneskes fall kom synden inn i verden, og ved synden døden, og slik kom døden til alle mennesker (Rom 5:12). “I Adam dør alle” (1 Cor 15:22). Mennesket er ikke bare sykt; det er åndelig dødt. “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder” (Eph 2:1). Den naturlige menneskenatur er formørket, fremmed for Guds liv, fiendtlig innstilt mot Gud, og “av naturen vredens barn” (Eph 2:3; Rom 8:7).

Derfor er evangeliet ikke en bekreftelse av mennesket i dets naturlige tilstand. Evangeliet er Guds frelsesinngrep i en døende og fordømt menneskeslekt. Kristus ble ikke sendt for å applaudere den falne verden, men for å frelse sitt folk fra deres synder (Matt 1:21). Han kom som den andre Adam, den sanne pakthode, for å gjenopprette det den første Adam ødela (Rom 5:15–19; 1 Kor 15:45–49).

Dette er også grunnen til at slagordet “Gud elsker alle” må avklares eller forkastes slik det vanligvis brukes. Gud er god, ja. Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige (Matt 5:45). Han viser tålmodighet og langmodighet. Men Skriften lærer ikke at Gud elsker alle mennesker på samme måte, i samme forstand, med samme frelsende, paktsmessige og faderlige kjærlighet. Tvert imot sier Bibelen at Gud hater all urett, at han hater ugjerningsmenn, og at hans sjel hater den ugudelige og den som elsker vold (Sal 5:6; Sal 11:5). “Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg” (Rom 9:13, jf. Mal 1:2–3). Dette er ikke populære vers i en sentimental tid, men de er like fullt Guds ord.

Det betyr ikke at kristne skal være kjødelige, hatske eller brutale. Men det betyr at kristne ikke har lov til å gjøre Guds hellighet om til tolerant likegyldighet. Gud elsker rettferd og hater lovløshet. Derfor må også kristne elske det Gud elsker og hate det Gud hater: ikke av personlig ondskap, men av hellig lydighet. Kjærlighet uten sannhet er ikke kristen kjærlighet. Nåde uten dom er ikke bibelsk nåde. Å kalle synderen til omvendelse er ikke hat; det er sann kjærlighet til sjelen.

Den avgjørende overgangen skjer ikke ved ytre religion, men ved den nye fødsel. Johannes Døperen sa uttrykkelig at hans dåp var med vann, men at han som kom etter ham, skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild (Matt 3:11; Mark 1:8; Luk 3:16; Joh 1:33). Dette er avgjørende. Kristendommen kan ikke reduseres til vann, rituale, formell kirketilknytning eller ytre identitet. Vann i seg selv føder ikke et nytt menneske. Ingen seremoni kan automatisk oppheve Adams forbannelse. “Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike” (Joh 3:3). “Det som er født av kjødet, er kjød; og det som er født av Ånden, er ånd” (Joh 3:6). Den sanne frelsen er Guds suverene gjerning ved Ånden, som anvender Kristus på synderen og gjør ham levende.

Derfor må protestantismen tale skarpere igjen:

• Ikke alle religioner er sanne.
• Ikke alle veier leder til Gud.
• Ikke alle dåper frelser.
• Ikke alle mennesker er Guds barn i frelsende forstand.

Det finnes én Herre, én frelser, én mellommann, én sann oppstandelse og én Ånd som gir liv.

Andre religioner kan ha moral, disiplin, filosofi eller ytre religiøsitet. Men de har ikke den oppstandne Kristus. De har ikke den tomme graven. De har ikke Åndens dåp fra den levende Herre. De kan vanndøpe til krampen tar dem, men sjelen og dens verdslige mentalitet forblir uforløst, aldri «født påny». De kan bevare systemer, tradisjoner og tankebygninger, men de kan ikke gi nytt liv til en død sjel.

II. Kristi kongedømme og samfunnets bibelske orden

Kristi herredømme er ikke begrenset til det private indre liv. Han sier selv: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord” (Matt 28:18). Om ham sier Skriften: “Herredømmet er lagt på hans skulder” (Jes 9:6), og: “Han har på sin kappe og på sin hofte et navn skrevet: Kongenes Konge og herrenes Herre” (Åp / Rev. 19:16). Konger, folk, nasjoner og myndigheter er ikke fritatt fra Kristi krav. Salme 2 er ikke skrevet bare til enkeltmennesker, men til konger og dommere: “Vær nå forstandige, dere konger! La dere advare, dere dommere på jorden! Tjen Herren med frykt… kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred” (Sal 2:10–12).

Her ligger et frontalangrep på moderne politisk tenkning. Den moderne verden lærer at folket er suverent. Bibelen lærer at Gud er suveren. Den moderne verden lærer at loven springer ut av menneskets vilje. Bibelen lærer at rett og urett er forankret i Guds karakter og åpenbarte vilje. Den moderne verden lærer at majoriteten bestemmer sannheten. Bibelen lærer at sannheten er objektiv, himmelsk og uforanderlig.

Derfor kan en kristen med teologisk kraft si at himmelen ikke er et demokrati, men et kongedømme. Gud blir ikke valgt. Hans trone står ikke til avstemning. Hans lov avgjøres ikke ved flertallsvedtak. Når mennesket gjør folkets vilje til øverste norm, gjentar det Edens fristelse: mennesket vil selv definere godt og ondt.

Samtidig advarer Bibelen mot ugudelig kongemakt. I 1 Samuelsbok 8:11–17 beskrives hva konger gjør når de hersker etter kjødet og ikke under Guds lov: de tar sønner, døtre, åkre, vingårder, tjenere og buskap; de gjør folket til slaver. Dette er ikke et argument mot all kongemakt som sådan, men mot kongemakt løsrevet fra paktsmessig lydighet mot Gud. Når kongen ikke står under Kristus, blir han en rovherre. Når folket ikke står under Kristus, blir det lovløst.

Det bibelske svaret er derfor verken hedensk tyranni eller gudløs massestyre, men myndighet under Gud. Kristne må holde fast ved at all sann myndighet er delegert ovenfra. “Det finnes ingen øvrighet uten av Gud” (Rom 13:1). Fyrsten er “Guds tjener” til det gode (Rom 13:4). En øvrighet som nekter å være Guds tjener, men vil være sin egen gud, har mistet sitt rette grunnlag.

Her kommer også forskjellen mellom hedensk og kristen ledelse tydelig frem. Jesus sier: “Hedningenes fyrster hersker over dem, og stormennene bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere” (Matt 20:25–28; Mark 10:42–45; Luk 22:25–27). Dette betyr ikke at all orden, rang og autoritet oppheves. Tvert imot. Det betyr at autoritet må renses, helliges og underordnes Kristi mønster. Den største skal være som den minste. Lederen skal være som tjeneren. Den som vil være først, skal være alles tjener. Kristelig ledelse er derfor verken egalitær oppløsning eller herodiansk makthunger, men ordnet myndighet under Guds lov og preget av ansvar, tjeneste og rettferd.

Hvordan bør et samfunn organiseres bibelsk?

For det første må det erkjenne at Gud er øverste lovgiver. Verken parlament, massemedia, flertall eller tidsånd kan oppheve Guds bud.

For det andre må øvrigheten forstå seg selv som ansvarlig overfor Kristus. Konger og ledere er ikke suverene i seg selv, men under Kongenes Konge.

For det tredje må samfunnets moral ikke bygges på gudløs humanisme, men på Guds moralske orden. Staten er ikke kalt til å feire det Gud fordømmer, men til å straffe det onde og beskytte det gode (Rom 13:3–4; 1 Pet 2:13–14).

For det fjerde må familie, kirke og øvrighet holdes adskilt, men alle under Gud. Faren skal styre sitt hus i Herrens frykt. Kirken skal forkynne sann lære og føre hellig tukt. Staten skal verne rett og orden. Når alle tre gjør opprør mot Gud, kollapser samfunnet.

For det femte må lederskap være paktstro, ikke verdinøytralt. Et samfunn uten kristen grunnvoll blir før eller siden styrt av en annen religion, selv om den kaller seg sekulær. “Nøytralitet” er i praksis ofte bare et annet navn for opprør.

Derfor må kristne si tydelig: Et folk kan ikke bevares ved å gjøre mennesket til sentrum. Når menneskelig vilje, selvutfoldelse og “humanitet” løsrevet fra Gud blir høyeste norm, bygges det ikke et kristent samfunn, men et Babylon.

III. Babylon: den prostituerte verdensorden og dens dom

I Johannes’ åpenbaring stiger Babylon frem som det store bildet på en verdensorden i opprør mot Gud. Hun fremstilles som praktfull, blendende, rik, forførende og mektig. Hun beruser konger og folk. Hun er kledd i purpur og skarlagen, pyntet med gull og edelstener, men innenfor er hun full av styggedom, åndelig hor og urenhet (Åp 17:1–6). Hun er ikke bare et bilde på personlig synd, men på synd organisert til system: religion, handel, makt, kultur og politisk myndighet samlet i opprør mot Gud.

Babylon er tolerant mot alt unntatt hellighet. Hun tåler hor, løgn, avguderi, forfengelighet, blodskyld og moralsk omveltning, men tåler ikke Guds sannhet. Hun snur opp ned på skaperordningen. Hun gjør synd til dyd og renhet til hat. Hun kaller dom kjærlighetsløshet og kaller lovløshet frihet. Hun gjør sann kjærlighet til sjelene om til “hat”, fordi sann kjærlighet vil redde mennesker fra fortapelsen, ikke bekrefte dem i den. Slik blir alt vendt om. Det onde kalles godt, og det gode kalles ondt.

Dette er Babylons dypeste vesen: ikke bare at hun er ugudelig, men at hun forfører. Hun redder menneskets ansikt, dets status, dets intellektuelle stolthet og dets kjødelige frihet, men hun ødelegger sjelen. Hun kan bevare hjerner, systemer, komfort og ytre sivilisasjon for en stund, men sjelene går fortapt. Derfor er hun så farlig. Hun virker raffinert, men er dødelig. Hun lover frihet, men fører til slaveri. Hun smigrer mennesket, men fører det til dom.

Åpenbaringen lærer imidlertid ikke bare Babylons forførelse; den lærer også Babylons undergang. “Falt, falt er Babylon den store” (Åp. / Rev. 18:2). Hun blir ribbet, lagt øde og brent med ild. Kongene som har drevet hor med henne, skal jamre over hennes fall. Kjøpmennene som ble rike på henne, skal gråte. Men himmelen skal glede seg over Guds rettferdige dom. For Herren tåler ikke at en satanisk mot-orden skal stå evig. Ilden og svovelens dom venter over all den stolte verdensmakt som reiser seg mot Kristus.

Det er i dette lys en kristen kan forstå vår tids åndelige og politiske kriser. Når et samfunn gjør menneskets vilje til høyeste rett, når det gjør gudløs “humanitet” til lov, når det opphøyer toleranse over sannhet, og når det kaller opprør for frigjøring, får det en Babylonsk karakter. Da er det ikke lenger bare feilslått politikk; det er åndelig forførelse.

Derfor kan den polemiske formuleringen få teologisk mening: Helvete er selvviljens republikk; himmelen er Guds kongedømme. Helvete er det endelige riket der skapningen vil herske uten Skaperen. Himmelen er den evige orden under Lammet. Babylon er menneskets storverk uten Gud. Det nye Jerusalem er Guds verk for sitt folk.

En gudløs demokratisk ånd, når den opphøyes til absolutt prinsipp, blir derfor ikke bare et politisk spørsmål, men et åndelig spørsmål. Når flertallet gjøres til gud, og sannheten gjøres flytende, er samfunnet allerede i ferd med å bøye kne for Babylon. Men Kristus lar ikke Babylon bestå. Hun skal falle. Hennes prakt er midlertidig. Hennes kjøpmenn, hennes prester, hennes politiske ledere og hennes åndelige forførere skal ikke stå seg i møte med den hellige Kongen.

Babylon sier: mennesket er suverent.
Kristus sier: all makt tilhører meg.
Babylon sier: sannheten er forhandlingsbar.
Kristus sier: jeg er sannheten.
Babylon sier: synd er frihet.
Kristus sier: syndens lønn er døden.
Babylon sier: mennesket kan redde seg selv.
Kristus sier: uten meg kan dere intet gjøre.

IV. Avslutning

Det reformerte og protestantiske svaret på vår tids forvirring må derfor være klart og uten skam. Jesus Kristus alene er oppstanden. Jesus Kristus alene døper med Den Hellige Ånd. Jesus Kristus alene gir den nye fødsel. Jesus Kristus alene er Kongenes Konge.

Derfor kan ingen religion som forkaster ham frelse. Ingen samfunnsorden som avviser hans herredømme stå trygt. Ingen sivilisasjon som kaller mørke lys og lys mørke, vil bestå. Et folk må organiseres under Gud, ikke over Gud. Ledere må svare for Kristus, ikke for tidsånden. Kirken må forkynne omvendelse, ny fødsel og hellighet, ikke sentimental universalisme. Familien må leve i paktstro lydighet. Retten må bygge på rettferd, ikke på moralsk relativisme.

I Åpenbaringen ser vi slutten på den prostituerte verdensorden: praktfull utenpå, råtten inni, tolerant mot alt ondt, men fiendtlig mot sannheten. Hun forfører nasjonene, gjør synd til moral og gjør kjærlighet til sjelene om til hat. Men hennes dom er fastsatt. Babylon skal falle. Hun skal legges øde og brennes med ild, for Gud lar ikke den sataniske mot-ordenen bestå for evig. Derfor skal kristne ikke bøye kne for moderne Babylon, enten den kommer som åndelig løgn, politisk korrupsjon eller gudløs menneskedyrkelse. Babylon kan smigre menneskets sinn og bevare ytre kultur for en stund, men den kan ikke frelse sjelen. Helvete er selvstyrets endelige rike uten Kristus. Himmelen er det evige kongedømmet under Lammet. Babylon faller. Kristus regjerer.

Gud sendte sin egen sønn, Guds egen ånd manifestert på jord i hans enbårne sønn, for å frelse menneskenes sjeler fra Adams forbannelse, ikke fra deres mentaliter som hatlover ol.l. skal ta sikte på å regulere. Mentalitet blir til som en konsekvens av det første, ikke motsatt.

V. O Store Gud – Bjøro Håland