Skriv ut Skriv ut

Det brutale oljeeventyret

«Man griper seg i å undres over hvor utbredt kynismen og arrogansen i den offentlige forvaltning egentlig er, og over hvor mange vikarierende motiver som måtte ligge bak deres handlinger»

Elvin Ludvigsen
Nøtterøy

«Dykkerne. Oljeindustriens forsøkskaniner» er tittelen på et kapittel i Bjørn Nilsens/Bernt Eggens bok «Det brutale oljeeventyret» fra 1979. Nå kommer den endelige dokumentasjonen av denne brutaliteten i journalist og cand. polit Knut Ørjasæters «Dykkerne. Ofret i rikets interesse». Bortsett fra noen TV-dokumentarer og en granskingskommisjon har det ikke vært noen større offentlig debatt om dette. Nå bør den komme.
Ørjasæters arbeid fremstår nesten som en kriminalroman, der både arbeidsgiverne og norske myndigheter etterforskes. Oljen var funnet, og den skulle opp. Det ble et pionerprosjekt av dimensjoner, med dykkerne i en av hovedrollene. De var selve flaskehalsen i Nordsjøen, også økonomisk. Uten dem stoppet alt opp, og en effektiv dykkertime kostet en halv million. Men de menneskelige omkostningene på grunn av manglende erfaring og kompetanse ble aldri bokført, og de var store. Majoriteten av dem ble tidlig uføre, og ingen har hittil nådd pensjonsalder i yrket. 20 av en arbeidsstokk på omkring 350 har begått selvmord. Og dette gjelder personer som både psykisk og fysisk var bedre rustet enn gjennomsnittet. Med bakgrunn i slike tall klassifiserer forfatteren det som har skjedd som norgeshistoriens største arbeidslivsskandale.

Han dokumenterer overbevisende at norske myndigheter visste om høyrisikoen ved dykkerarbeidene uten på noe tidspunkt å gripe inn. Tvert imot gjorde de seg skyldig i brudd på egne lover og regelverk, og de kunne til og med benekte at rapporterte ulykker hadde funnet sted. Rapporteringsjuks, underrapportering og dokumentforfalskning var vanlig. Det forekom politianmeldelser, som oftest ble henlagt. Dykkere som ville snakke, ble brakt til taushet av dykkerselskapene med grove trusler. Underrapporteringen i offentlige organer skyldes vel helst deres pyramidale struktur, der informasjon bare skjer nedover. En fersk undersøkelse Det Norske Veritas har gjennomført viser at alt ennå er ved det gamle. Mange av olje- og gasselskapene mener det er urovekkende «at operasjonell risiko ikke i tilstrekkelig grad bringes oppover i organisasjonen.» (Aftenposten 4. sept.).
De mest perspektivrike kapitlene er nok likevel de som søker forklaringen på vågespillet med menneskeliv i samfunnsøkonomiske og geopolitiske forhold. På midten av 70-tallet var Norge på randen av konkurs. Vi hadde bevilget oss velferdsgoder vi ikke hadde råd til. Totaltrygd fra 1967, arbeidstidsreform, en sjenerøs sykelønnsordning og nedsatt pensjonsalder. Til dette kom den internasjonale konjunkturnedgang og krisen i norsk skipsfart og verftsindustri. Resultatet var renteøkning, devaluering og inflasjon, streiker og lønns- og prisstopp. I 1977 var underskuddet i driftsbalansen 14 prosent av BNP. Oljen måtte opp, koste hva det koste ville.

Reagan ville knekke Det Ondes Imperium økonomisk og ønsket derfor en forsert utbygging av det gigantiske Trollfeltet for å forstyrre planene om oljerørledning fra Sibir. Mellom gassterminalen på Kollsnes og Troll ligger Norskerenna, 400 m dyp. Igjen måtte dykkerne i ilden. Forsøkene med dypdykk ned til 200 m ble stort sett mislykte. Likevel erklærte Oljedirektoratet (1984) at det aksepterte dykkeroperasjoner ned til 300 meter! Belønningen var en god karakterbok fra Det hvite hus: Ferdigstillelsen av Troll-systemet viser at USA continues to hage close friends in Norway skriver en sentral sikkerhetsrådgiver til Reagan privat i 1995.
Men Ørjasæters bok åpner også for refleksjoner ut over seg selv og sitt eget tema. Man griper seg i å undres over hvor utbredt kynismen og arrogansen i den offentlige forvaltning egentlig er, og over hvor mange vikarierende motiver som måtte ligge bak deres handlinger. En kø av halvveis glemte skandaler melder seg. Der står Rasehygienen fra mellomkrigstiden, barnehjemstragediene, Bastø-fengslet for rampete guttunger og overvåkingspolitiets mange overtramp. Vi ser Arne Skouen i kamp mot den institusjonelle mishandlingen av psykisk funksjonshemmede, og vi ser Liland, Fritz Moen og Fasting Torgersen. Og bak står de profesjonelle dresskledde autoriteter, alltid like urokkelig skråsikre i sin egen fortreffelighet. Ferskt i minnet har vi stormløpet mot Gilde, der Nasjonalt Folkehelseinstitutt, opprettet og finansiert av Rockefeller Foundation, nær ødela et firma som trolig intet galt hadde gjort. Miljøpartiet De Grønne har prøvd å finne ut av dette maktspillet, men blir nektet innsyn i forskningsdataene. («Ugler i Gildemosen», Tønsbergs Blad 21. juli).

Nektet innsyn ble også Nordsjødykkeralliansen da den bad om å få se saksdokumentene hos Lossiuskommisjonen, som var nedsatt for å granske mislighetene i Nordsjøen. Der var for øvrig alle medlemmene inhabile, med unntak av formannen, og enkelte dokumenter var klausulert for 80 år!
Bak Ørjasæters bok ligger et formidabelt forskningsarbeid. Den fortjener å bli lest.

Tid Publisert: 18.09.06 07:00

http://www.tb.no

Spread the love
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Facebook Comments

Kommenter. Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.