Grunnloven og statsråden

Av advokat Kr. Almås

Også publisert i Nationen Torsdag 31. mai 1990

Før de hemmelige tjenester fikk full kontroll over norsk politikk, vedtok Stortinget følgende grunnlovsbestemmelse, som Grunnlovens prgf. 110:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»

Når man valgte ordlyden «lægge Forholdene til Rette», var det for å markere at staten selv ikke skulle ansette så mange mennesker at alle kunne få arbeid. Statens oppgave skulle være å gi det private næringslivet slike rammevilkår at dette var i stand til å tilby arbeid til alle som kunne og ville arbeide.

De som i dag er arbeidsledige, kan derfor heller ikke saksøke staten, med krav om å få ansettelse i vårt overoppsvulmede byråkrati. Paragrafen har derfor mer preg av å være en ordensforskrift for Stortinget, enn en juridisk forpliktende bestemmelse, som binder Stortinget til bestemte løsninger.

Har så Grunnlovens prgf. 110 ingen praktisk betydning? Spørsmålet kan ikke besvares med et enkelt ja eller nei. Hadde vi hatt en normal sammensetning av Stortinget, med representanter som respekterte Grunnloven og demokratiet, ville paragrafen ha hatt en meget stor betydning. Da ville vi ha unngått den massearbeids-ledigheten som vi har i dag. Det er ikke manglende kunnskap om årsaksammen-hengen, men manglende vilje til å respektere prgf. 110 som er årsaken til den abnorme ledigheten vi har fått.

Bak arbeidsledigheten står nazistiske pressgaipper, styrt av psykopater som alltid foretrekker destruktive framfor konstruktive løsninger. De har bevisst skapt denne arbeidsledigheten, for å tvinge oss inn i EF og det Stor-Tyske Riket. De viktigste virkemidlene deres har vært over-byråkratisering, med et abnormt skatte-og avgiftstrykk, kredittrestriksjoner, ågerrenter og deres psykopatiske naturvern-og reguleringshysteri.
De hemmelige tjenesters korporaler og sersjanter har gjort en effektiv jobb. Vi har fått den arbeidsledigheten som flere økonomer sa klart fra om med det samme A-partiet la fram sitt forslag til statsbudsjett høsten 1988. Med god støtte fra daværende stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik fikk A-partiet likevel forslaget vedtatt. Til tross for dette ble Bondevik likevel gjenvalgt til Stortinget. Det tjener KrF til liten ære.
I mellomtida har vi fått en amatørstatsråd for utenrikssaker. Hans navn er Kjell Magne Bondevik. Nå er statsråden meget bekymret.

Bondeviks bekymring gjelder bemerkelsesverdig nok ikke at Ap og FrP har tråkket på Grunnlovens bestemmelse om at velgerne har krav på å få beskjed i god tid før valget, dersom noen ønsker å gjøre forandringer i Grunnloven. Ap og FrP sa en ting før valget, og noe ganske annet etterpå. Det bekymrer ikke Bondevik. Bondevik bekymrer seg heller ikke over at lederne av Ap, H og FrP har fortalt EF-forhandlerne at vi straks vil oppfylle Kohls ønske om å gå inn i Det Stor-Tyske Riket, bare EF sørger for at forhandlingene om en EØS-avtale bryter sammen. At Ap, H og FrP alt har kastet kortene, bekymrer ikke Bondevik.

Bondeviks bekymring gjelder utelukkende det problemet som vil oppstå for ham, og andre autoritære politikere, dersom noen skulle finne på å danne en Nei-organisasjon som vil stikke kjepper i hjulene for de hemmelige tjenesters korporaler og sersjanter, i deres bestrebelser på å få oss inn i EF. Det Bondevik synes å frykte mest av alt, er at noen skulle finne på å gjennomføre demokratiet i Norge -med krav om at Norge på nytt skal bli et fritt, selvstendig og pulserende land, uten EF-medlemskap, uten hemmelige tjenester, og uten Bondeviks arbeidsledighet.

Jeg deler ikke Bondeviks bekymringer. Hvis vi bare kan fjerne de brune infiltrø-rerne, og de hemmelige tjenesters korporaler og sersjanter, kan Norge på nytt bli et rikt land, en ekte velferdsstat, hvor det er godt å bo, arbeide, og å etablere ny virksomhet.

Facebook Comments

Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.