Jul i et nytt milennuim

Av J.Johansen, 1999

Så endelig er det over. Galskapen i det ytre. Men juletiden kan også være fin, og skapt til gode indre opplevelser, om en finner roen. Jeg deler gjerne noen tanker og erfaringer med leserne, i håp om at det kan bidra til å gi noen en alternativ forståelse og kanskje annen opplevelse av julens budskap. Flere av mine venner og nærmeste har ymtet ønske om en «alternativ» jul, og det kan kanskje være noe å tenke på til neste år? Vi trenger ingen prangende kirkebygg. I en låve kanskje?

Første gang jeg opplevde sterke åndelige opplevelser i slik egnet setting, var julen 1992, etter en heller vanskelig tid rent personlig. Det var svært personlige åndelige opplevelser, og ikke egnet her, men at ånden kan bli virkelighet er helt klart. Hvor en roper i skogen, får en som regel svar. Jeg var i opposisjon til det meste, inntil jeg fant ut at det ikke var meg det var noe galt med, men verden. Jeg bestemte meg for at nok var nok. Det var for store forskjeller på mine indre forestillinger om mangt og meget, og det ytre miljø. Jeg startet endringene med julen. En kan leve I verden, men trenger ikke være AV den og FOR den. En salatbolle, og god musikk på stereoen. Alene juleaften. Kontemplasjon. Ingen julegaver, uansett hvor vanskelig det er å bryte ut av rammene og konvensjonene en er født inn i. Familie som lurer på om en blitt skrullete, og så vanskelig det er å måtte skuffe dem, og kunne si; «Nei, jeg vil være alene, for jeg klarer ikke finne stemningen i alt stresset». Etter hvert hører jeg at mange andre også har begynt å få slike tanker, og vil gjerne støtte dem med dette.

En må velge den ytre eller den indre virkelighet. En kan selvfølgelig oppleve den åndelige virkelighet sammen med noen, men da må alle være innstilt og enige om formen og settingen en gir det. Slik dannes menigheter. Det trenger ikke være noen slags tradisjonell «kristen» setting i det. Et barn som ser med strålende øyne på et juletre, er forført. Det ser bare symbolet på materialismen. Jesus ble født i en stall. Finn stemningen i stallen! Gjenskap den samme stemningen. Hva tenkte de i stallen, når de så de rikes julefeiring? Hvorfor brukte han hele sitt liv til å bekjempe urettferdighet, og tale om en bedre virkelighet? Hvorfor sa han først jøde, så greker? Søker en svarene, så finner en dem inni seg. Spesielt i julen, for i julen er betingelsene perfekte for å finne svarene. I ånd. Vibrasjonene i musikk kan sette en i rette stemningen om det er pop eller gospel. Bønn, i betydning at en tenker bevisst på noe (kontemplasjon), en trenger ikke jamre, sutre og klage, og meditasjon det samme. Det er snakk om å «tune» inn på en bestemt følelse, en indre opplevelse. For meg har det blitt så vanskelig dette valget mellom å følge mine «egoistiske» interesser, å finne stemningen, og ta hensyn til min familie og være sammen med dem, at jeg har valgt å reise på sjøen i julen i mange år. Så slipper jeg valget, og får min fred og ro, til å finne stemningen jeg søker, og den ånden som gjennom generasjoner og millennium er bygget opp rundt juletider. Den er ekstra sterk da, og er vel verdt å jakte på.

Jeg er ikke så sikker på om alle de som kaller seg «kristne» i virkeligheten er det. Det tror det nok selv, og vil sikkert gjerne, men har en kjent og får kontakt med rette ånden, så kjenner en også den ekte kristendommen. Skjelneevnen blir forsterket. La oss si det slik at det er ikke den isolasjonistiske og «seg selv nok»-Jesus, men hans ånd og hans vesen, som kan åpenbares. Ikke den døde bokstavtroen. Hvor kan det vesenet finnes? I ånd, og ikke nødvendigvis i kirken. DU er kirken. Inni deg.

En kan like godt finne samfunnsrefseren, som tar ansvaret for den verden han var skapt inn i, i opposisjon mot og full krig mot fariseerne og de skriftlærde, ja de finnes også i dag, hvor individet blir krenket i møte med systemets diverse maktfaktorer med sine egne agendaer, som kan ha andre motiver som ikke tjener dem som de er satt til å tjene. Ganske kort vei fra den statsansatte tjeneren til herskeren. Mange «kristne» sier først greker, så jøde i dag. Skal en ta seg av alle andre, før en klarer å ta vare på sine egne, så er det bare hykleri og posering. Fei for egen dør! En må lære å ta seg av sine egne, før en blir verdensmester. Derav ble prinsippet om først jøde, så greker, innført. Først nordmann, så utlending, sier jeg. I rette ånden.

I vårt samfunnssystem blir svært mange mennesker krenket hver eneste dag. «Du tror det ikke før du får se det». Det er ikke allmenn kunnskap. En må sette seg inn i forholdene for å forstå hvor forferdelig det er. Spesielt i justisvesenet. Maktmisbruk og triksing, urettferdige og gale dommer utstedes daglig. En kan fort finne seg gråtende i sitt eget personlige Getsemane. Sviktet og bedratt av noen en trodde var venn, andre sov, føle seg forlatt av andre, når en trenger noen som mest, da er de vanligvis opptatt med andre prioriterte ting. Som å skaffe seg makt og/eller penger, åndelig makt og/eller materiell makt.

Mennesket er viktig. Ikke systemet. At veien er vanskelig, og at en ved enhver korsvei risikerer å bli korsfestet, får så være. Ingen liker å bli tatt med buksen nede og bli stilt spørsmål ved, om det er en autoritær lærer eller en pompøs dommer. «Hvem i helvete tror han jyplingen der at han er, – mot meg? Som har makt og myndighet?»; tenker de i sitt indre. Har vi hørt det før? En vanskelig og smal vei er det, men verdifull for ånden, for den utvikles motsatt proporsjonalt med motgangen og motstanden. Men der er en opplevelse av julen som er berikende og som gjør at verdens besværligheter blir levelige. I denne opplevelsen av julen er der mye liv i ånden. I denne stemningen kan ånden materialisere seg, bli virkelighet. Tro det eller ei. Men stemningen hvor opplevelsen kan oppstå er vanskelig å finne i alt stresset og hysteriet.

En finner den heller ikke så lett i kirker og bedehus som er mer sirkus enn åndelige tempel. I en sen nattetime, i gode venners lag, over en tår «vin» og god musikk og intellektuell dypere samtale, er der mye større muligheter. Herav er nattverden innstiftet. Det er ikke mengden, store menigheter det kommer an på, de er bare markedsmessig fundert for å frelse flest mulig sjeler for å bygge seg opp store og rike menigheter. Mer kollekt til flere sjeler som blir «frelst». Frelst til hva? «Hvor to eller flere er samlet i mitt navn, der er jeg midt blant dem». Hvordan kan en finne det som læren sier, rette ånden, i et materielt univers? Symbolet, for eksempel juletreet, blir viktigere enn det som det skal symbolisere. En blir fokusert på det ytre.

Julegavehysteriet og materialismen er med på å dra en bort fra det indre univers. Det er snakk om å velge å være i sin indre virkelighet, eller i den ytre. Julen er for meg en indre opplevelse. Ikke en ytre. Valget står mellom å tilbe og verdsette roen og enkeltheten, eller den ytre viraken . Svaret er for meg helt enkelt. Også i hva som er veien å gå. Om enn tornefull. For når det gjelder enkelte maktsystemer, så har de ikke forandret seg en døyt på et par milleniummer. Det har de vist meg alle de ofre som med sitt sår i sine never, på kropp og psyke, påført av mennesker, institusjoner og systemer, i Norge, av et undertrykkende, fordomsfullt, krenkende og skadelig system. Jeg kan ikke gå for deg, men jeg skal gå med deg.

Spread the love
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Facebook Comments

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.