I rettsvesenet møter du ikke retten, men makten.

Kampen for rettssikkerhet og menneskerettigheter.

I rettsvesenet møter du ikke retten, men makten. Psykologen og forfatteren Joar Tranøy har skrevet ny bok med tittelen: Kampen for rettssikkerhet og menneskerettigheter. WSO’s historie 1968 – 1988.

We Shall Overcome, er tittelen på en sang som negerslavene i sørstatenes USA brukte for å holde ut slitet på bomullsmarkene. Men det er også navnet på en liten forening som oppsto i 1968 i Oslo, som kjempet (og fortsatt kjemper?) for rettighetene til mennesker som utsettes for urettvise tvangsinnleggelser og overgrep innen psykiatrien i Norge. Foreningen er lite kjent, men har likevel hatt stor betydning mht. å sette psykiatriske pasienters rettigheter på kartet.

JoarLandsforeningen WSO ble dannet av sykepleier Ruth Nykrem og ekteparet Randi og Ragnar Sørensen for (sitat): ”å kjempe de psykiatriske pasienter tilbake til frihet, trygghet og rettssikkerhet til ett sundt og rimelig liv i likhet med andre grupper i folket og i pakt med menneskerettsserklæringen.

Foreningen hadde en trang fødsel må en kunne si, når en leser Tranøys bok. Han klarer å fenge lesernes interesse i et tema undertegnede selv trodde ville bli et nokså kjedelig stykke lesning. For hvordan i all verden kunne det være av verdi å lese om en liten forening – med noen titalls betalende medlemmer – til støtte for en bestemt pasientgruppe, som psykiatriske pasienter? Uten kjennskap til forfatterens arbeid innenfor menneskerettsorganisasjonen Fampo, hadde nok undertegnede avstått fra lesnings av denne boken.

Tranøy klarer å få den lille boken, og det nokså tørre temaet om lille WSOs historikk, til å bli en spennende lesning. Vi aner konflikter og personers kjemi som enten stemmer, eller som slett ikke stemmer i det hele tatt. Interessekonflikter er vanlig innen alle foreninger. Heller ikke WSOs kontroversielle liv og målsetning, går klar slike konflikter

Temaet blir hele tiden hva foreningens mål egentlig skulle være.

WSO ble fort en kamparena for utsatte pasienter innen psykiatrien. Kampen imot selve systemet, og selve psykiatriens galskap, med dens bisarre overgrep i seg selv, var sentralt i starten av foreningen. Ikke alle innen WSO har siden vært enig i dette formålet.

For skulle WSO utelukkende være en forening som kjempet mot myndighetene? Eller skulle det også være en koseklubb med lotteri og hyggeprat, og som var på lag med, og samarbeidet med myndighetene?

Skulle WSO være økonomisk uavhengig og fri for tilskudd fra staten? For dermed ikke å la seg kjøpslå og betale av de samme myndighetene, som de skulle motarbeide? Var tilskudd fra den samme staten, som de motarbeidet, et nødvendig surt eple å svelge, for å overleve som organisasjon?

Det er ingen tvil om at WSO de første årene oppsto som en kamporganisasjon som kjempet for de utsatte og tvangsinnlagte innen psykiatrien – mot det monsteret som en i dag ser at psykiatrien har utviklet seg til å bli. Først og fremst er det tvangsinnleggelsen av helt friske mennesker de ville bekjempe.

WSO hadde også til hensikt å hjelpe og besøke enkeltpasienter som var utskrevet fra psykiatrien, til å komme tilbake til samfunnet, få seg jobb og bolig. Til tross for at medlemsmassen aldri kom opp i mer enn et tosifret tall, klarte de likevel å hjelpe en rekke mennesker.

Det går ikke an å nevne WSO, uten i samme rennet også å nevne Vera Grønlund.

Denne fargeklatten og psykiatrihateren må ha vært et fyrverkeri av en personlighet, som i mange år var den ledende skikkelsen i foreningen. Hun var en geskjeftig dame som tok seg til rette i mange sammenhenger. Hun arbeidet i en urmakerbutikk i Grensen midt i Oslo, og tok aldri et nei for et nei.

Hun var typen som heller så mulighetene enn begrensningene. Hun hatet overgrep og urettferdighet, og hadde sett nok overgrep mot svake individer, til å bli en arg motstander av hele den kulturen som hersket innen psykiatrien. Hun var tilhenger av Dybwad Brochmann og hans Samfunnpartiet, og var derfor i seg selv en kontroversiell person. Hun ledet WSO fra 1974 til 1988.

Hun brukte like godt arbeidsplassen sin, utstillingsvinduet i et lite urmakeri, midt i Oslo, som en propagandaarena for foreningens arbeid mot psykiatrien. Hun laget en avis som hun kalte ”Vindusposten” – hvor hun la ut i – ja nettopp i vindusposten i butikken – sine tanker om norsk psykiatri.

Der blant ur og klokker, lå det altså artikler og brev som Vera selv hadde skrevet. Hun klistret sine arge pampletter også rett opp på vindusruten. Her var det gateavis og gatas parlament som gjaldt. Hun var ikke alltid like nøye med å spørre resten av styret om samtykke – i ett og alt som hun skrev om.

Hun var rak på sak med ordbruk som; ”psykiatriens overgrep og mangel på menneskerettigheter” osv. samt: ”mangel på rettssikkerhet” mot de som var innesperret i de psykiatriske klinikker, som for eks Dikemark. Hun sparte ikke på kruttet, og ga seg også til å skrive om enkelttilfeller, med fullt navns nevnelse. Om mennesker som hun mente var helt friske, og som var og hadde vært fanget i årevis bak lås og slå, i psykiatriske klinikker.

Og dette altså i butikkvinduet rett foran ansiktet på fortauets forbipasserende mennesker, som glante inn gjennom glasset, for å se hvilke klokke de skulle kjøpe. Men som sannelig også fikk hakeslepp og måtte ”følge med i tiden” i dobbel forstand. Her lå det lesestoff som aldri ville funnet veien inn i noen avisredaksjon. U(r)sensurert og rak på sak, om Kongelig Norsk Psykiatri Gulag.

Men dette gikk naturligvis ikke upåaktet hen. Hun fikk fort besøk av mørkkledde menn, som entret butikken, og som uten ett eneste ord, bare stirret henne kaldt inn ansiktet. Psykiatriens verste sjakaler, psykiaterne selv, var utsendt. Naturligvis.

Det hele endte med at Vera måtte møte i retten, anklaget for å bryte leiekontrakten med huseieren, som i følge kontrakten betydde at det kun skulle drives urmakervirksomhet i lokalene, og slett ikke propagandavirksomhet for psykiatriske overgrep.

Det var selvfølgelig direktøren ved Dikemark Sykehus selv som sto bak, og som ønsket slutt på disse avsløringene. Slikt skal man jo ha seg frabedt, midt i Oslo.

Til all overmål og ironi var det kirkens og statens forlengede arm, Norsk Misjonssamband, som eide gården der urmakerforretningen til Vera holdt til. De gikk plutselig inn for å gjøre porten bred og døren høy. Det vil si at porten inn til bakgården måtte utvides.

Stikk i strid med deres øvrige trangsynte politikk, fant de plutselig ut at porten inn til bakgården, var blitt for trang for bilene, som skulle kjøre inn og ut. Dermed klarte de også behendig å rive ned den lille urmakerbutikken i samme rennet. Og som de mente sto i veien for utvidelsen av porten.

Hvor mye frimureri og psykiatri som her forente krefter, vites naturligvis ikke. Men de fikk i alle fall satt effektiv stopper for aktivisten Vera Grønlunds gateavis. Tenke seg til hvilke skandaleprosjekt, som det her ble satt stopper for.

Innen porten ble utvidet, og butikken meiet ned, kom det naturligvis til rettssak.

I en avisartikkel av 1971 heter det: ”at lagmannsretten fastslo at Vera Grønlunds opphenging av plakater i vinduet intet har å gjøre med driften av urmakerforretningen». Og videre: ”Fru Grønlund kan ikke bruke lokalene til sine private engasjementer. Når fru Grønlund tross advarsler stadig fortsetter med denne virksomhet, finner lagmannsretten det utvilsomt at det foreligger så grovt brudd på forutsetningene på leieforholdet, at det må betegnes som en vesentlig misligholdelse av dette.

Tenke seg til hvilken mafiastat vi lever i. Her overkjører altså det norske rettsvesen den lille manns soleklare demokratiske rett til å si sine meninger, gjennom en gateavis. Og så deler den samme staten ut priser og hauger med penger til diktaturstater, over hele verden. Som liksom ikke har den samme frie presse og ytringsfrihet – som vi har her oppe i paradisstaten Norge.

Men Vera Grønlund ga seg ikke. Hun ble bare enda sterkere av all motstanden.

Det var ingen tvil om at WSO, i Vera Grønlunds ånd, var en kamporganisasjon som rettet sine våpen mot selve Staten, og dens behandling av psykisk svake mennesker.

I brev til Stortinget allerede i 1969, kan man i Tranøys bok lese hvor klar og tydelig foreningen er på alle punkter. WSO er i mot overlegenes arroganse og makt, og ikke minst går de i mot den såkalte kontrollkommisjonen, som de mente var et rettsstridig redskap, ukvalifisert og i strid med grunnloven.

De trekker også inn Europarådet og FNs menneskerettserklæring, og sier rett ut at kontrollkommisjonen må vekk. De mener at overlegene opptrer som overordnete dommere i rettssystemet, og uthuler menneskerettighetene.

De kommer i brevet inn på at sakkyndige aldri må sitte i dommerkollegiet. De er klare i sin kritikk av systemet og forlanger åpne dører i retten i tvangsinnleggelsessaker. De hevder at det må være vanlige mennesker som dømmer i tvangsinnleggelsessaker, og at lagmannsretten derfor er den rette arena.

I tilfeller hvor tvangsinnleggelser blir brukt, skal den som begjæres tvangsinnlagt, innse at dette er til hans beste. I motsatt fall skal den som forlanger tvangsinnleggelsen, selv stå til ansvar og imøtegås, for å ha skutt langt over målet.

Foreningen mente at de som forlanger tvangsinnleggelse i mye høyere grad må stå ansvarlig for det gjør. Det er alt for lett for ektefeller eller øvrige familie bare å ringe psykiatrien, for å få innlagt brysomme personer, og krevde bedre rettssikkerhet for tvangsinnlagte.

Tranøy kommer videre inn på de personkonflikter som etter hvert oppsto innen foreningen. Ikke alle var like klare i sin kritikk av systemet, som det Grønlund var. Og hadde heller ikke den forutsetning til å forstå det overgrepsmaskineri som psykiatrien er.

Forfatteren beskriver også den mest kjente tvangsinnleggelsesskandalen som noensinne har ridd landet, og som er blitt kjent langt utover landets grenser: Den såkalte Juklerød-saken. Her beskriver han skytebasen og lokalpolitikeren, som gikk imot nedleggelse av en skole, og som derfor havnet bak de hvitkleddes murer, i hele 25 år. Vera Grønlund hadde et nært forhold til ham.

Han unnlater ikke å nevne psykiateren Nils Rettestøls rette mellomnavn; Adolf. Mannen som påførte Juklerød den absurde diagnosen paranoia kverulantsia. Eller var det kverulantiske personlighetstrekk uten symptomer?

Boken beskriver videre Reitgjerde Sykehus som var en skandale av verste sort, og som til slutt ble nedlagt.

Tranøy beskriver også foreningens langsomme forvandling fra å være en ren kamporganisasjon i Vera Grønlunds ånd, til å bli en servil støtteforening for psykiatriske pasienter, i samarbeid med, og med statsstøtte fra Departementet.

Dette medfører naturligvis en helt annen forening enn det den opprinnelig var ment å være. Forfatteren beskriver hvordan fraksjonsvirksomhet også førte til nydannelsen av foreningen Mental Helse, en tannløs forening fullstendig i lommene på staten og psykiatrien.

Boken er utgitt på Lanser Forlag med en pusekatt på omslaget. Dette er bare ren symbolikk, for katter har som kjent også klør. Den velskrevne, oversiktlige og spennende boken, er som en liten røverroman.

For det er jo alltid dét det handler om i slike sammenhenger; hvordan makteliten alltid klarer å infiltrere og ufarliggjøre mennesker, som står på barrikadene for de svakeste – mot den samme makteliten.

Boken er viktig lesning for den som vil vite hva som skjer innenfor foreningslivet i Norge. Driver du en forening med sosiale aktiviteter, loddsalg og støtte for hvem det måtte være, uten å stille pinlige spørsmål, er du alltid i trygge hender hos myndighetene. Da mottar du også statsstøtte. Men begynner du derimot å kritisere myndighetene – og dens maktutøvere, er du straks ille ute. Det er det denne boken handler om.

Psykiatrien er en av verdens mektigste makteliter.

Joar Tranøy har selv fått smake pisken i så måte. Han har i hele sitt yrkesaktive liv vært en ihuga forkjemper for de svakeste i samfunnet, og vet derfor hva ordet yrkesforbud betyr. Han har skrevet flere bøker og til og med vunnet Den Norske Forfatterforenings prestisjetunge Ytringsprisen i 1996.

Med sine fire embedseksamener (!) skulle han egentlig vært høyt plassert innen universitetsmiljøet i Norge. Istedenfor er han skviset ut over sidelinjen, og presset til en liten ubetydelig vikarjobb på et PPT-kontor i Oslo.

Årsaken er naturligvis at har selv er, og har vært med i en forening, tilsvarende det WSO var på 70 tallet, som aldri har latt seg kjøpe av statsmafiaen. Og som fortsatt står på de utsattes side, mot Systemet. Derfor er det ingen som er bedre kvalifisert til å skrive boken om WSOs historie, enn nettopp Joar Tranøy.

I samarbeid med Dag Hiåsen og Erik Strand har han vært et sentralt medlem av menneskerettsorganisasjonen Fampo, som i sin tid også ble dannet i kjølvannet Juklerød-saken. Se: http://home.no.net/fampo/

Når skal noen ta pennen fatt og få skrevet en bok om Joar Tranøys liv?

Atle Johan Løvaas.

Facebook Comments

4 Comments

  1. Pingback: Mind-Control i Norge | A New World Order

  2. Heisann.. Det er også anmeldelse av denne flotte boka på http://www.barnasrett.no som for øvrig er ei kjempe bra samfunnskritisk nettside.
    Mangen hilsener fra ei som syns WSO er en organisasjon som setter dagsorden for menneskerettigheter mot tvang i psykiatrien..

  3. All heder og ære til Joar Tranøy – har har gjort mer for anti-psykiatrien enn mange tror.

  4. De som har god mage kan gjerne bestille DVD-filmen «Psykiatri – En Dødsindustri» (norsk tekst), her:
    http://www.cchr.no/bestill.html

    Filmen er sett, og rett og slett til å bli kvalm av. Utrolig utvikling fra nazistenes eugenik, til dagens forhold dokumenteres. Filmen inneholder sterke scener, blant annet bruk av elektrosjokk på sauer, katter, – og mennesker.

    «CCHR Norge arbeider med belyse brudd på menneskerettighetene og etterforske overgrep innen psykiatrien. «:
    http://www.cchr.no/om.html

    Hank til kamp mot psykiatrien
    http://www.abcnyheter.no/node/66210
    «- Syv års utdanning gjør deg ikke til Gud!, sa Hank Von Helvete [Turboneger] under åpningen av den kontroversielle utstillingen «PSYKIATRI: Hjelp eller dødsindustri?» i går kveld.»

    Psykiatri på godt og vondt:
    http://www.nypsykoterapi.no/psykiatri.htm

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.