Kommentar til en imaginær ateist.

Min venn; Vi lever i forskjellige verdener. Du lever på jorden, og tror det er alt, og hvor du tror at alt makthaverne gjør er helt fint og greit, at alt er en naturlig utvikling i verden slik den er nå, tror du. Du tror på teknologiens evige utvikling, og på naturvitenskapen som verdens håp, samt på intellektuell kunnskap som skal frelse menneskeheten fra fortapelsen, og at det har noe med menneskets utvikling å gjøre, men jeg er her også, selv om jeg har bare en fot her, og ‘hodet inn i himmelen’, et annet univers.

Du har glemt at mennesket er mye mer ånd enn kropp, – jeg er fullt bevisst på det at de er det. Du har glemt ditt eget opphav, jeg vet utmerket godt hvor mitt opphav er. Du identifiserer deg med din kropp. Jeg identifiserer meg med min ånd. Du identifiserer deg med det forgjengelige. Jeg identifiserer meg med det evige; min sjel. Vi er veldig forskjellig du og jeg.

I det andre univers, hvor hodet og hjertet, sjelen min er, ser jeg en fantastisk natur, de mest fantastiske farger, jeg ser barn og voksne som bare sitter eller som leker sammen blant roser og blomster og vakre trær, bygger kunstverk av naturens ‘byggestener’, jeg ser at maten er lett tilgjengelig, ingen trenger å arbeide ‘i sitt ansikts sved for å tjene til sitt daglige brød’, alle gjør det de har lyst til å gjøre og lære, og ingen HAR LYST TIL Å UTFØRE ONDE HANDLINGER, det er så de knapt vet hva ondskap er, de virker uskyldig på en måte. Egentlig trenger ingen å gjøre noe i det hele tatt, annet enn å dyrke disse gode følelser, det virker som det er meningen.

– Et univers for å dyrke de gode følelser.

Jeg vet ikke hvorfor de ikke har lyst til å gjøre onde handlinger, krangle med hverandre, eller slå og voldta, ser ut som det ikke er i deres mentaliteten i det hele tatt. Det er fraværende. Av en uforståelig årsak.

Men hva jeg ser er den ringen av kjærlighet som omslutter dem, som en aura, den ligger over hele stedet, den ‘parken’ som egentlig er en hel ‘planet’ av samme sort som her, for jeg ser en skyfri himmel, og det ser ut som det er den kjærligheten for skaperverket og hverandre, som gjør at der ikke er en gnist av hva vi kaller ‘ondskap’ eller ting som kommer fra det menneskelige ego og små viljer.

Nei, min venn, vi to lever i forskjellig dimensjon. Hva jeg ser er mitt hjem, et annet sted, her er jeg bare for å fortelle om hva jeg ser, før jeg drar hjem igjen. Mitt fokus, min konsentrasjon, min energi, min bevissthet, er konsentrert rundt MIN verden, ikke din. Din vil jeg ikke ha.

Således har vi fritt valg.

Der hvor der er kjærlighet er ondskapen fraværende. Der hvor der er kjærlighet, der er alt helt annerledes enn her. Der hvor basisen for samfunnets arrangement er kjærlighet, der er det ikke slik som her. Det er ikke noe jeg tror, det er noe jeg vet.

Og midt imellom dem ser jeg Jesus vandre mellom dem som alles venn, nærmest som en Far, med de kvaliteter jeg legger i begrepet Far. Dette er hans domene, dette er hans rike, her fikk han det sjelsmessige miljø han ikke fant her den tid han var på jorden. Her er han hjemme. Her kan han hvile. Her er han som alle andre elsket. Han går rundt med et smil, og koser seg over hvor enkelt og fint G-d’s skaperverk er.

Her var miljøet som appelerte til hans sjelskvaliteter, og som han søkte å informere oss om var mulig å oppnå også her, om dere ville det.

En kan kun komme herinn med et rent hjerte, hvor en har hevet sin energi og hjertets renhet til å kvalifisere, hvor kjærligheten er basisen og den overstrømmende eliksir i sjelen.

Her er vi av samme sjels-substans hjemme. Vi ønsker det ikke annerledes. Jeg vet hvor jeg skal, vet du?

Lykke til.

Love Shine A Light