Skriv ut Skriv ut

Komplottet – Rik manns krig og fattig manns kamp

Dette er kapitell 11 av boken «Verdens Herskere» av J.R. Church. Kap. 10 her.

Siden den andre verdenskrigens dager har blodsutgydelsen fortsatt. Det var Korea, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Pakistan. Det var Iran, Irak, Syria, Libanon, Libya, og Nicaragua. Afrikas kontinent er herjet av krig, og landene omkring det karibiske hav lider kontinuerlig under Castros mange sprett. Hva er denne svepen som vi kaller krig? Hvor kommer den fra? Hvorfor oppstår den?

For noen år siden gav senator Clarence Long i en nasjonal fjernsynssending en noe dypsindig evaluering. Han sa, «Det er en rik manns krig og en fattig manns kamp.» Uansett hvor høye og edle målsetningene virker, har de virkelige årsakene sine røtter i de rikes rikdom. Den første krigen Bibelen forteller om var faktisk utkjempet på grunn av skatter.

Ifølge 1. Mosebok, kapittel 14, gjorde byene Sodomma og Gomorra, som hadde tjent elamittenes konger i tolv år, opprør i det trettende året. De hadde betalt skatter av sitt arbeids frukt i alle år. Det var opprør over skatten. I det fjortende året invaderte Østens konger Sodomma og Gomorra og de andre byene som lå ved Dødehavets sørlige bredder.

I de dagene var denne regionen full av vegetasjon. Det ble skrevet om Sodomma og Gomorra at byene lå der Edens hage lå, altså at de lå på fruktbar jord – like ved vann. Men de hadde dessverre ingen nasjonal sikkerhet, og den første krigen i menneskenes historie noen gang ble utkjempet i den regionen. Kedor-Laomer og elamittkongene overmannet sodomittene og tok dem til fange.

Da Abraham fikk høre det, samlet han 318 av sine beste soldater og la etter hæren nesten hele veien til Damaskus. Han fikk satt fienden på flukt og reddet sin nevø, sammen med Sodommas andre borgere. Det er forunderlig at bråket skulle vise seg å være en rikmanns krig og en fattig manns kamp! Dette kan nok sies om enhver kamp gjennom hele historien. Dette århundrets kriger er ikke annerledes i så måte. Også de ble kjempet over økonomien. Det virker også uunngåelig at menneskene vil reise seg til motverge, i og med dollarens fall og korrupsjon av valutaer over hele verden.

Det virker som om dersom vi blir lei av krig, vil vi bli mer villige til å akseptere et slaveri som alternativ. Det er min oppfatning at det er et komplott på gang gjennom hele verden. Og jeg snakker ikke om et kommunistisk komplott. Det virker som om kommunistene bare er brikker i dette spillet, og sammensvergerne er ikke nødvendigvis kommunister. Kanskje vi burde kalle dem superkapitalister, for vår tids forsøk på å gjøre mennesket til slave styres av ett overordnet mål – en verdensregjering og gjennomføringen av den gjennom en ny verdensøkonomi. Bibelen kaller systemet «dyrets merke.»

Rik manns krig, fattig manns kamp. Er årsaken til krig sammensvergelse, eller er kriger bare historiske uhell? Er mennesket så fordervet at han ikke klarer å leve i fred, eller er kjærligheten til penger roten til det ondet som kalles krig?

Det finnes de som fornekter enhver forbindelse mellom blodsutgydelsen i en krig og blodsutgydelsen i en annen. De påstår at det ikke finnes snev av sannhet i historiens teori om sammensvergelse, at teorien ikke er mer enn det – bare en teori. De føler at de gir næring til en slik teori er ført bak lyset. Men hva er tilfelle? Har det noensinne vært noen krig uten sammensvergelse? Det finnes gode mennesker – gudfryktige mennesker – som har vært uenige om historiens teori om sammensvergelse. Kanskje noen ville som strutsen foretrekke å begrave hodet sitt i sanden og nekte å erkjenne det konkrete potensielle ondet hos mennesket.

Sammensvergelse er en av de mørkeste ordene i menneskehetens historie. Det er knapt en eneste side i historiebøkene som ikke delvis viser sammensvergelsens dødelige øye i aktivitet. Det var sammensvergelse som førte til at Brutus gikk imot Caesar i det romerske senatet den 15. mars. Det var en sammensvergelse som planla Benedict Arnolds forræderi av West Point under den amerikanske revolusjon. Det var en sammensvergelse som gjorde at John Wilkes Booth drepte president Lincoln langfredag 1865. Menneskets fortid er tynget med beretninger om attentat, Hemmelige syndikater, konspirasjoner mot fyrster og forræderier i krig. Sammensvergelsen som grunnprinsipp har vært dominerende maktfaktor gjennom hele historien.

Men til tross for de klare bevisene er det et forunderlig stort antall mennesker som gjør narr av den mulighet at det kan være en sammensvergerlse på gang i dag. De utgjør en usett regjering – menn bak kulissene som trekker i trådene, og det kan beskrives på beste måte som en kapitalistisk sammensvergelse.

I 1963 ble nasjonen holdt trollbundet av vitneforklaringen til en gangster, Joe Valachi, da han avslørte de interne virksomhetene av det Internasjonale kriminelle syndikatet kjent som Cosa Nostra, eller mafiaen. Uansett hvor nøye kriminelle sammensvergelser blir organisert, blir de til slutt avslørt fordi noen på innsiden går til myndighetene og snakker ut. Det samme er tilfelle med politiske sammensvergelser. Det har for eksempelgjennom årene vært en stadig strøm av avhoppere fra kommunistlandene. Gjennom det de forteller har vi nå et klart bilde av hvordan den sammensvergelsen organiseres og drives.

Men en stor bit i puslespillet har alltid manglet. Det er dokumentert at noen av verdenskommunismens største hjelp er ofte kommet fra fremstående og respektable ledere i Europa og U.S.A. Disse mennene er tydeligvis ikke kommunister. De fleste fleste av dem er faktisk meget rike og betraktes for å være kapitalister, som etter alt å dømme skulle være de som hadde mest å tape under sosialismen og kommunismen. Og likevel er dokumentasjonen urovekkende konsekvent.

Amerikanere har gjentatte ganger stilt spørsmålet om hvorfor noen av de rikeste menneskene i U.S.A., både i og utenfor regjeringen, stilte seg på linje med venstreorientert politikk som ville synes å være veien til deres egen ødeleggelse? Og hvis det er en sammensvergelse på gang blant disse mennene, hvorfor har så ingen avslørt de?

Svaret er at det er en som har gjort det. Dr. Carroll Quigley, en professor i historie ved universitetet i Georgetown, som også foreleste ved Princeton og Harvard universiteter, er forfatteren av den mye brukte læreboka, «Evolution of Civilzation» (=»Sivilisasjonens evolusjon»).

(1) Han er videre medlem av redaksjonskomiteen for det månedlige tidsskriftet, «Current History» (= «Historie i vår tid»). Han har vært mye brukt som foreleser og konsulent for grupper som Industrial College of the Armed Forces, the Brookings Institute, the U.S. Naval Weapons Laboratory, the Naval College, the Smithsonian Institute. Og det amerikanske utenriksdepartementet. Dr. Quigley har også vært nært assosiert med mange av de super-rikes familiedynastier. Han er, etter eget skryt, en «insider» med utsikt fra første rad utover verdens pengemakt-struktur.

Da Dr. Quigley skrev sin tørre historiebok på 1300 sider kalt «Tragedy and Hope,» (2) ble det tydelig at det aldri ville bli lest av massene. Det var ment for den intellektuelle elite. Og for en slik utvalgt leserkrets avslørte Dr. Quigley diskret en av tidenes best bevarte hemmeligheter. Men han gjorde det også helt klart at han var ekstremt vennlig apologet for denne gruppen og at han støtter fullt ut deres mål og hensikter.

I sin bok sa han at de internasjonale bankierene er annerledes enn vanlige bankierer på markante måter:

1. For det første var de kosmopolitiske og internasjonale.

2. For det andre stod de i nær relasjon til regjeringer og var i særdeleshet opptatt med spørsmålet om gjeld i regjeringer.

3. For det tredje sa han at deres interesser omfattet nesten utelukkende obligasjoner.

4. For det fjerde var de følgelig fanatiske tilhengere av nødvendigheten av å skape inflasjon.

5. Og for det femte sa han at de i like stor grad var hengitt til hemmeligholdelse og den hemmelige anvendelse av økonomisk innflytelse i det politiske liv.

Det kan virke merkelig at Dr. Quigley ville komme med slike uttalelser når det er tydelig at han varmt støtter det internasjonale banknettverks mål og hensikter. Men hvis det er tilfelle, hvorfor ville han ønske å avsløre denne verdensvide sammensvergelsen og avsløre de fleste av dens hemmelige operasjoner? Selvfølgelig ville avsløringen av et eksisterende gigant maktnettverk som forsøker å overta verden ikke gjøre annet enn å vekke motstand hos millioner av mennesker som er de påtenkte offer. Så hvorfor skrev Quigley boken sin? Dr. Quigley føler at det er for sent nå for den lille mannen i gata å snu utviklingen. I en ånd av vennlighet tilskyndet han oss til å la være å kjempe mot en makt som allerede er etablert og er større enn oss.

Gjennom hele sin bok forsikrer Dr. Quigley oss om at vi kan stole på disse veldedige, velmenende menn som i hemmelighet opererer fra bak kulissene. Han påstår at de er verdens håp, og at alle som motstår dem representerer «tragedie» – følgelig også tittelen av boka hans, «Tragedie og håp.»

Dr. Quigley skrev, «Jeg kjenner til dette nettverkets operasjoner fordi jeg har studert det i tjue år. I to år, tidlig i 1960-årene, fikk jeg tillatelse til å studere dets papirer og hemmelige dokumenter. Jeg har ingen aversjon for det eller for de fleste av dets målsetninger, og har i mesteparten av mitt liv hatt et nært forhold til det og mange av dets redskap… Generelt sagt er den største meningsforskjellen mellom oss at organisasjonene ønsker å forbli ukjent..» (4)

Dr Quigley poengterer at i løpet av de siste to hundre år, mens vår verdens folkemasser gradvis har vunnet sin politiske frihet fra monarkiene, annullerte verdens største bankierende familier trenden mot representasjonsprinsippet i regjeringer ved å sette opp nye politiske maktdynastier (bak kulissene) i form av internasjonale økonomiske syndikater.

Disse bankierende dynastier hadde lært at alle regjeringer – enten de er totalitære eller demokratiske – må låne penger i nødstider. Og at ved å gi slike midler fra sine egne private ressurser (med visse betingelser) kunne de få kontroll over konger såvel som demokratiske ledere.

Det bør legges merke til at selv om det var noen jødiske bankierer som samarbeidet med disse foretagender, var det på ingen måte noe jødisk monopol slik enkelte har hevdet. Finansmenn av mange nasjonaliteter og mange religiøse og ikke religiøse bakgrunner samarbeidet for å skape denne super- struktur av skjult makt. Essensen i den var ikke rase, religion eller nasjonalitet. Det var ganske enkelt en lidenskap for kontroll over andre mennesker. Dr. Quigley identifiserte denne gruppen ganske enkelt som «De Internasjonale Bankierene.»

Disse er ikke de samme som lokale kommersielle bankierer som vi har med å gjøre i hverdagslivet. Internasjonale bankierer har ikke med det vanlige publikum å gjøre, men med verdens industrielle kjemper, med andre økonomiske institusjoner, og spesielt med regjeringer. Nøkkelen til deres fremgang har vært å få kontroll over og manipulere en nasjons pengesystem, og la det virke som om det ble styrt av regjeringen. Netto-effekten blir å skape penger av ingenting, låne det til regjeringen, og så samle inn renter på det – en ganske innbringende transaksjon for å si det mildt.

I 1694 fikk for eksempel internasjonal bankier William Paterson tak i konsesjonsbrevet til Englands bank,,og makten over Englands pengesystem kom over i private hender. En gang han befant seg i ett brammende humør sa Paterson, «Banken har renteutbytte på alle pengene som den skaper av ingenting.» (5) To hundre og tretti år senere sa Reginald McKenna, britisk finansminister, «Bankene har evnen til å skape penger, og det gjør de også.. Og de som styrer nasjonens kreditt dirigerer regjeringers politikk og holder folkets skjebne i sin hule hånd.» (6)

Jo, det finnes en sammensvergelse på gang. De internasjonale bankierene har satt igang med å etablere en verdensregjering og et nytt pengesystem. Vi er sannelig i disse dager vitne til oppfyllelsen av den gamle profetien – om «Dyrets merke».»

I 1946 tilbakebetalte Englands arbeiderregjering konsesjons-brevet og nasjonaliserte Englands bank.

Spread the love