”Dersom det foreligger motstrid mellom helselovene og menneskerettighetene, går menneskerettsloven foran.”

Menneskerettigheter og psykiatri

”Dersom det foreligger motstrid mellom helselovene og menneskerettighetene, går menneskerettsloven foran.”
”Dersom det foreligger motstrid mellom helselovene og menneskerettighetene, går menneskerettsloven foran.”

Den europeiske menneskerettighets konvensjonen, er den absolutt viktigste del av det norske lovverket,

av jurist Marius Reikerås

I menneskerettslovens paragraf 3 heter det:

«Bestemmelsene i konvensjoner (som er presisert i loven) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning».

I et brev av 10. mai 2010 og som jeg har fått kopi av, erkjenner helsestatsråd Strøm- Erichsen (Høyreklikk. Last ned):

”Dersom det foreligger motstrid mellom helselovene og menneskerettighetene, går menneskerettsloven foran.”

På tross av dette, er virkeligheten slik at staten ikke har tatt innover seg de forpliktelser som følger av denne. Dette gjelder blant annet innenfor psykiatrien.

Det er på høy tid med debatt rundt tvang i psykiatrien og det er fint å se at den er i gang.

Jeg er inspirert til å bidra til å fortsette denne debatten etter at det nå er blitt satt fokus på Synnøve Fjellbakk sin situasjon. I kjølvannet av denne saken, har også saken til Arne Juklørd dukket opp igjen.

Sakene til Juklerød og Fjellbakk, viser at det kan være svært farlig og opponere mot systemet.

Det er lite dokumentasjon om krenkelser av menneskerettigheter i Norge. Noe av forklaringen, er nok at brudd på menneskerettighetene i vårt eget land ikke betraktes eller behandles som et problem. Vår rolle som såkalt foregangsland, innebærer viktige oppgaver rundt i verden og de hjemlige utfordringer kan lett vurderes som tilsvarende små. Eller for å si det på en annen måte; med den profilen Norge liker å ha i utlandet, passer det ikke å ha fokus på de mange krenkelser som skjer her hjemme.

Blant de mange som utsettes for overgrep, er mennesker med psykiske vansker og deres pårørende. Noen tør å stå frem. Men mange tør IKKE stå frem av frykt for represalier og sosial belastning. Samlet gir dette et svært bekymringsfullt bilde og det er på høy tid å rette søkelyset mot hvordan Norges internasjonale forpliktelser følges opp innen det psykiske helsevern i Norge.

En av Norges fremste menneskerettighetseksperter, Gro Hillestad Thune, har levert et viktig bidrag til debatten i boken «Overgrep i psykiatrien». Boken tar for seg 70 pasienthistorier som Thune mener illustrerer brudd på grunnleggende rettigheter

Hillestad Thunes bok forteller om overgrep mot pasienter på en måte som mange av oss vil føle ubehag ved å lese. Boken konkluderer med at det er stor sannsynlighet for at Norges praksis ville ha blitt pådømt i Strasbourg.

Men samtidig vet vi at det neppe kommer til å skje. Årsaken er like åpenbar som den er skremmende. De som rammes er vanligvis så nedkjørt at de verken har mentale eller økonomiske ressurser til å føre en rettslig kamp mot myndighetene.

Legger vi til at Norge er blant de land i Europa som har det høyeste antallet tvangsinnlagte, synes vi å stå overfor et problem som er betydelig underfokusert.

Jeg vil stille følgende spørsmål:

  • Er tilsynsmyndighetene reelle beskyttere av pasientenes interesser og grunnleggende menneskerettigheter?
  • Finnes det nok kunnskap om menneskerettighetene hos myndighetene og i de psykiatriske institusjonene?
  • Får den enkelte ansatte opplæring og støtte i å fastholde grunnleggende etiske og menneskerettslige prinsipper i tvangssituasjoner?

Svarene er nei.

Den europeiske menneskerettsdomstol har en rekke ganger presisert at retten til personlig frihet vurderes høyt og at reglene derfor må tolkes tilsvarende strengt. Det betyr at nasjonale myndigheter forventes å kunne vise til svært gode grunner for at mennesker fratas sin frihet eller på annen måte utsettes for tvang og makt. Domstolen har også understreket at pasienter innen det psykiske helsevernet er en spesielt sårbar gruppe, som innebærer strenge krav til mange sider ved deres møte med behandlingsapparatet.

Allerede i 1987, sa European Commission of Human Rights, følgende i saken mellom Jon Nielsen og Danmark:


“129. It follows that the applicant was detained in a psychiatric
ward against his will and that this placement amounted to a
deprivation of liberty within the meaning of Article 5 (Art. 5) of the Convention.”

Det er således helt åpenbart at Den europeiske menneskerettsdomstolen stiller svært strenge krav til rettssikkerheten ved bruk av tvang.

I internasjonal sammenheng er mange svært bekymret for at psykiatriens tvangsbruk i for liten grad er pålagt de strenge begrensninger som gjelder på strafferettens område. Lovbrytere synes å nyte et atskillig sterkere rettsvern enn andre grupper som også risikerer å bli gjenstand for samfunnets maktbruk. Noe av forklaringen kan være at det fra samfunnets side synes naturlig med et mindre kritisk blikk på overdreven bruk av makt når dette skjer i det godes navn.

Den europeiske torturkomitéen (CPT) har i sine rapporter etter besøk i Norge, identifisert flere eksempler på grove brudd på menneskerettighetene i psykiatriske institusjoner. Jeg skal i det følgende presentere seks punkter knyttet til dagens praksis når det gjelder tvang og makt overfor norske pasienter i psykisk helsevern. Jeg vil i tilknytning til hvert punkt anføre de artikler jeg mener er krenket i tillegg til EMK artikkel 5.

1. Politiet brukes i stor grad overfor pasienter som tvangsinnlegges, og i flere politidistrikter er bruk av håndjern standardprosedyre. Dette er selvsagt svært krenkende og virker overdrevent da kun en svært liten andel av de personene som tvangsinnlegges kan regnes som farlige.
Etter min menig representerer denne praksisen potensielle krenkelser av EMK artiklene 3 og 8.
Den europeiske torturkomitéen har bemerket at bruk av håndjern og fotlenker på personer som fraktes fra egne hjem til psykiatriske institusjoner må opphøre, da dette stigmatiserer og kriminaliserer pasientene.

2. Pasienter som blir tvangsinnlagt klager på at de pga. tvangsmedisinering, er neddopet og ute av stand til å argumentere for seg når klagen behandles i kontrollkommisjonen. Dette er et rettssikkerhetsproblem som
henger sammen med at to ulike klageinstanser (Fylkesmann og kontrollkommisjon) er inne i bildet. Det er nødvendig med bedre samordning bl.a. av tidsfristene Få pasienter klager og få pasienter får medhold i klager til Fylkesmannen på vedtak om tvangsbehandling Mange opplever dette som en illusorisk mulighet og lar være å klage av den grunn. I noen tilfeller blir medikamentell tvangsbehandling iverksatt før klagen er behandlet.
Etter min menig representerer denne praksisen potensielle krenkelser av EMK artiklene 3, 6 og 8.

3. Den europeiske menneskerettskonvensjon tillater ikke elektrosjokkbehandling uten informert samtykke. Eksempler på at det allikevel skjer, er avdekket og også erkjent av helsemyndighetene.
Det er derfor helt uakseptabelt at slik behandling mot pasienters vilje foregår utenfor myndighetenes kontroll og regulering.
Etter min menig representerer denne praksisen potensielle krenkelser av EMK artiklene 3, 6 og 8.

4. Siden 1997 har Den europeiske torturkomitéen oppfordret de europeiske stater til å redusere bruken av skjerming. Norsk forskning viser at det er store likheter mellom skjerming og isolering. Det er bekymringsfullt at norske myndigheter ikke i større grad har tatt hensyn til vurderinger og anbefalinger fra Den europeiske torturkomitéen.

5. Til tross for sterke oppfordringer fra Den europeiske torturkomitéen er det fortsatt eksempler på mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om deres rettigheter og også om mulighetene til å klage.
Mange institusjoner og behandlingssteder foretar ingen systematisk innhenting av pasienters og pårørendes erfaring som grunnlag for sin kvalitetssikring av tjenestene.
Etter min menig vil dette kunne representere krenkelser av EMK artiklene 6 og 8.

6. Mange institusjoner utarbeider egne «husregler» som bl.a. kan inneholde sterke restriksjoner på telefonbruk, kontakt med familie, personer utenfor sykehuset og mulighet for å ha et seksualliv og familieliv.

Flere av disse reglene vil kunne brukes i strid med pasienters rett til privatliv, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen, artikkel 8.

Kanskje er tiden inne til å sparke ballen over til de overordnede myndigheter. Det er her hovedansvaret ligger for at våre internasjonale forpliktelser ikke bare forblir papirbestemmelser, men betyr noe i dagliglivet for de som trenger dem.

Bergen den 21.5 2010

Marius Reikerås

Facebook Comments

2 Comments

  1. Psykiatrien som del av regjeringers maktmiddel.

    Psykiatrien som behandler og vokter

    I boken “Psykiatri”, 1972, 6.utgv 1997, “Kap 1, Innledning”, s. 8 skriver Einar Kringlen under avsnittet “Psykiatrien som behandler og vokter”:

    “Psykiatriens primære mål er selvsagt å behandle pasienter med psykiske lidelser, men samtidig har psykiatrien også som funksjon å utøve sosial kontroll”.

    Kringlen skriver videre:

    “Disse to funksjoner, terapi og kontroll, setter psykiatrien i en vanskelig situasjon. Et betydelig antall personer blir undergitt frihetsberøvelse hvert år. Men ettersom de psykiatriske sykehus i økende grad er blitt behandlings-institusjoner, er også antall pasienter som er tilbakeholdt ufrivillig redusert. En rekke slike såkalte _latente_ funksjoner har forøvrig hele legestanden. Alle leger ivaretar visse samfunnsmessige kontrollfunksjoner, for at ikke sykdomsrollen skal misbrukes. Det kan dreie seg om enerett til å skrive sykemelding og helseattest eller erklæring i forbindelse med pensjon og forsikring. Legene er således plassert i en motsetningsfylt situasjon hvor de på den ene side av befolkningen oppfattes som hjelpere og på den annen side ivaretar en nødvendig samfunnsmessig sosial kontroll.”

    Ifølge Einar Kringlen er det grunnlovstridige samrøre mellom politi-advokater-domstoler-psykiatri-barnevern-politikere-avisredaktører en “NØDVENDIG samfunnsmessig sosial kontroll”.
    http://www.riksavisen.no/?p=39

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.