«Min Gud, Min Gud – hvorfor har du forlatt meg?»

Sa den største mann som noensinne har levd. Da han trodde slutten var kommet, og at hans valg og vei hadde ført ham galt av sted.. Men det var begynnelsen. Frelseren og befrieren. Hadde frelst seg selv mest, og ved sitt eksempel vist hvordan det kan gjøres av hans efterfølgere. Med mål å befri mennesker fra det mentale slaveriets åk og stengsler. At mennesker brukte hans lære for å slavebinde på en mye mer finurlig måte, mentalt og følelsesmessig, får bli en annen sak.

Han var ikke forlatt. Han var bare blitt stor nok til å klare seg selv i verden. Oppstandelsen til sitt eget liv, og ikke slave av det miljøbetingede og programmerte, var oppnådd. For eksempel fra hans foreldres ambisjoner på hans vegne, hans kulturs villfarelser, etc. Han var blitt åndelig voksen, og funnet sitt guddommelige potensiale.

Hans åndelige «Far» hadde sluppet taket i ham, i tillit og respekt for hans egne valg og vei i verden. Dette er en sann Far, ikke den som slavebinder, manipulerer og forleder sine barn til å gjøre SIN vilje. En god far tillater sine barn å prøve og feile, – for å lære. Selv om han ser at det må skje på den harde måten slik.

På denne veien kommer en til et punkt hvor en innser at en er helt alene i sine valg. Der er ingen Gud eller ubevisste krefter lenger som velger for en. En må velge sin vei selv. Bevisstheten har nådd sin kulminasjon. Bønner blir et middel for å programmere sitt eget Selv, mer enn for å bli hørt av noen ekstern guddom. Dette er den ypperste av Guds gaver til mennesket. Som en del av Gud, kan en velge hvilken vei en vil gå for å utforske og bidra til å utvikle den kollektive bevisstheten. Når en har sett mange nok ganger at onde mennesker kan lyve, bedra, gjøre andre onde handlinger uten synderlige virkninger og konsekvenser, mer enn det er for den som gjør eller i det minste prøver å gjøre gode handlinger, så forstår en at enhver er Gud for seg selv. Virkningen blir det en tror, er opplært til å tro, er rimelig for en handling. Tror en på at ondskapens belønning blir god, så blir den nok det. «Din tro har frelst deg«.

Gud er død. Leve Gud! Jfr. Nietzse. Mennesket til et punkt hvor det er Gud for seg selv. Gud gav den største gave til mennesket, – friheten. Friheten til å tenke, til å ta sine egne valg, å stå for dem. Et bevisst vesen. Om det vil, og vil betale det som det koster. For det koster å ikke ha noen, verken Gud, Djevel eller mennesker å skylde på når ting går galt. Finner mennesket denne sin vei, så vil de universelle krefter, kall det summen av GUDENE, om en vil, måtte støtte ethvert engasjement og bidra til å fullbyrde en vilje og et sterkt ønske/behov. Det er Gud i en som taler, og som hevder sin vilje. Det er konflikten mellom stemmene, Gud og oppdragelsen i en som skaper problemene. Ved å forkaste absolutt alt og alle de programmerte stemmene, oppnår en den mentale friheten. Tanken blir klar, fri for interferens, og handlingen følger tanken.

Dette er å måtte ta det ytterste ansvar for eget liv og lagnad. Har en gjennom prøvelse og lutring kjempet for, lært på den harde måten om årsak og virkning, studert sine tanker og bevissthet i prosessen, prøvd å forstå hvorfor en handler som en gjør, og oppnådd denne friheten, må en også stå for virkningene av sine valg (årsak). Det eneste en behøver eller trenger å gjøre for å styre sin skjebne heretter er å forandre sine tanker; programmerte holdninger og tankebaner. Michael Jackson; «If you want to change the world, take a look in the Mirror, and start that change». Denne friheten var ethvert menneskes fødselsrett, men mennesker tok den bort fra dem ved hjelp av en lære som binder, mer enn skjenker frihet og frelse fra det mentale slaveriets åk.

Å overlate sine valg til en Gud, eller aller helst hans stedfortredere på Jorden (prester og paver) er den enkleste vei, hvor en slipper å tenke selv, men bare kan overlate sin skjebne til tilfeldighetene og andre mennesker, men det er ikke nødvendigvis den lykkeligste og mest utviklende veien. Og en får aldri kontrollen på sitt eget liv. En blir et skip uten ror. Utsatt for vær og vind drifter det dit vind og vær vil, og ikke dit en selv vil. Å være kaptein på egen skute, blir dermed det høyeste mål.

Standpunkt etter Jacobskamp (Odd Grythe):

Det finnes ingen Gud eller Djevel. Noe sted utenom deg. Ingen som besvarer bønner eller leder den rette vei. Bare ditt eget bankende hjerte kan si om du farer vill. I deg er himmel og helvete evig guddommelig til……..

På dette stadiet blir mennesket samvittighet ovenfor seg selv. En kan ikke og trenger ikke henvende seg til noen eksterne autoriteter for hjelp eller veiledning. For det finnes ingen. En er sin egen autoritet.

Lenge leve Gud! Lenge leve det opplyste mennesket!

Faller nødig i god jord i enhetssamfunnet hvor alle tilstrebes å skulle være lik; like blinde og døve for å trygge makten til autoritetene. I Jantes Norge.

Facebook Comments

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.