Ordet i sin makt – Den edleste kunst

Hold folket opptatt med røver romaner og annet dilldal, så spør de ikke hva deres Herrer og Mestre gjør på.
Hold folket opptatt med røver romaner og annet dilldal, så spør de ikke hva deres Herrer og Mestre gjør på.

”I begynnelsen var Ordet. Og Ordet ble kjød”. Via mennesket. Kanaliseringen av det som er skjult, menneskets ånd. Denne sakrale arv og gave er i dag i ferd med å bli en utdøende kunstart.

Til alle tider har det å beherske ordet, å uttrykke en følelse, individuelle følelser, som også ofte er fellesmenneskelige, samt den kollektive bevissthet (Akasha krøniken), er alltid blitt regnet for å være den edleste kunst. I dag er det røverhistoriene (krim-sjangeren), som enhver kan dikte, som selges og slåes stort opp. Disse er i dag betraktet som kunst. Folk har blitt for fremmedgjort og manipulert for langt bort fra sitt eget Selv av makthaverne, og vet ikke lenger forskjell på rett og galt. De har ikke lenger kontakt med sin samvittighet og sin sjel, kun sin programmerte mentalitet.

Slik skaper enhver samtid og kultur sin egen ”kunst”, og aldri har verden vært fattigere på skikkelig kunst, enn det er nå. Eller kultur. På grunn av dette. Nærmest i endetiden å regne. Også biografiene kjennetegnes ved en stor grad av kronologiske oppramsinger av levnets løp, uten at en evner å bli kjent med mennesket.

Denne evnen til å si det som alle andre bare tenker, uten at de klarer å sette ord på det som føles og/eller tenkes, som mange kan kjenne seg igjen i dypest sett, er grunnlaget for at Ordet til alle tider har vært regnet for den edleste kunst. Det kjennetegner De Store.

Teknikk og PR (propaganda) er mer verdsatt i dag enn den unike og ekte kunsten. Å uttrykke det dypfølte. I dag er det det overfladiske som råder. Beskrivelser av de ytre omstendigheter (krim, krig, vold etc.). Ikke de indre og årsaksforholdene til samme. Penger og PR kan skape forestillinger og massesuggesjon om at å beskrive de ytre omstendigheter er stor kunst (Keiserens nye klær), men det blir det ikke for det. Bare et substitutt, som ikke evner å gi det som kunsten skal gi publikum. Identifikasjon, muligheten til å kjenne seg igjen i persongalleriet. Det er å gi ord til de ordløse. Fellesskap til de ensomme, som vil kunne se at det er ikke bare de selv som strever med sitt indre. Trøst til de sørgende. Håp til de elendige.

Slik har det blitt fordi mennesker skammer seg for hverandre (palmebladet med det påfølgende syndefallet), og fordi det har blitt så mye uærlighet i verden og samfunnet. Løgnen har blitt lettere å bære og forstå enn det ekte og ærlige, den sanne menneskelige ånd. Substitutten vant! Dette er den aller største synden, men det er lettere å være opptatt av om mennesket tar seg en dram, og/eller om de går til sengs før ekteskapet. Substitutten hindrer en i å se den virkelige og ENE synden. Syndefallet er entall. Det var bare en grunnleggende synd. Alle andre ”synder” dukket opp som en konsekvens av den ene, årsak og virkning, men når de blinde leder de blinde, så går også som regel hele gjengen i grøften. Lammeflokkmentaliteten. Sier flokken at beskrivelser av de ytre omstendigheter er kunst, så er det vel det da? Tenker resten. Men like fattig og utilfreds forblir de i sine indre.

Alle andre kunstarter uttrykker følelser, men disse følelsene er fremdeles ordløse, og i en virkelighet for seg selv. De er ennå ikke realisert og uttrykt til fulle. De har ikke blitt ”kjød”. Musikk, bildende kunst, maling eller fotografi osv., alt er bra og godt, for delaktighet i en følelse er bedre enn tap av både følelsen og ordet. Men på grunn av at mennesket også er utstyrt med et intellekt og ønsker å forstå, så vil for all tid Ordet, formidlingen av Ordet, bli å måtte regne for den edleste kunst.

Den eneste måten ånden kan manifesteres i materien på; ordet som blir «kjød».

J.Johansen (30.08.1998)

Facebook Comments