Den protestantiske og katolske splittelsen i et endetidsperspektiv har et klar utfall i Bibelen. De gode med Guds Ånd kommer til Himmelen. De som ikke har den går til evig fortapelse i Helheimen. Noen følger verdslige autoriteter, noen er sin egen autoritet og bestemmer å følge Gud. Jesus kalte alle som ikke klarte å være sine egne autoriteter sine «lam» som trengte en God Hyrde i verden. Oftest blir disse hyrdene avslørt som alt annen enn det.

De som ikke var lam skulle være Apostler. Apostlene rapporterte til ingen andre og stod ikke til ansvar for andre enn sin egen samvittighet og Kristus alene, de fulgte Ånden i seg de fikk pinsedag. Åndskrigen oss Protestantiske kristne vs. ugudelige kjettere i Endetiden går sin gang. De som ikke tror at David kan ta ned og ut Goliat, er de som samme som ikke forstår hva Davids hemmelige våpen er. 😁

Jeg har risikovurdert katolisismen med sin pompøse hubris som «den ene rette kirke» og funnet at sjansen og sannsynligheten er ekstremt mye mindre å få Den Hellige Ånde ved gjenfødsel der enn i Protestantiske tradisjoner uten sionisme (med sionisme er også der en falsk ånd som utgir seg for kristusånd, men som er judaismeånd, Jødisk pompøs hubris at de er de eneste «guds utvalgte folk» aka ‘supremacism’). Jeg begrunner hvorfor nedenfor. Jeg sier ikke at ikke noen vanlige folk som kaller seg katolikker også er åndsdøpt. De er sjelden, fordi systemet deres ikke har systemer for å bevirke det. Nesten motsatt. Sannsynligheten er mye større for å ikke få det. https://www.riksavisen.no/how-rcc-wil-slowly-poison-the-hearts-and-minds-of-protestant-kirk-youths/

Jeg har skrevet en 600-700 artikler om de «kristne» Sionistenes kjetterier og vranglære (heresy) gjennom 25 år. Alt jeg noengang har bedt Gud om er at jeg lever lenge nok til å se dem og deres kjetterier (heresies) #Verdensrike falle. Det gjør de nå.

Nå har jeg innledet åndskrigen mot den Romersk Katolske Kirke kjetterier og vranglære de sprer til uskyldige saktmodige sjeler de forfører. Skjøgen av Babylon er begge, både Sionisme og Katolisisme. katolisismen og Jesuittene som på samme ugudelige antiKristne måte forfører saktmodige sjeler.. der er ikke enkelt antiKrist, der er en hel verden av mennesker med den falne ånd. De var begge forbudt i Norge i 1814. Våre forfedre visste hva de gjorde. Det ser vi idag.

Jeg ber aldri om noen ting til meg personlig, men jeg utvider bønnen; At jeg får se dette antiKristne Vatikanet og hele dets apparatet med sin åndsfiendelige hubris i all verdens nasjoner også falle før jeg dør. For godt denne gangen. #Dommedag

De som har ulik ånd, havner garantert ikke samme sted. Jesus sa «I min fars hus er mange rom«. Muligheten er å havne i et annet rom, men aldri sammen. Katolikker skilles fra der hvor deres slektninger som ikke deler den katolske tro er. Av eget frie valg. De drar en annen vei, skilles fra sine forfedre.

Den fortapte sønn er et bilde på mennesket som forlater farens hus, farens orden og farens livsgrunnlag for å leve etter egen vilje (gitt farens er tuftet på sannheten og Guds Ord). Fortellingen viser den åndelige logikken i å forlate det man har fått overlevert fra fedrene: først frihetsrus, så fremmedgjøring, så åndelig nød (Luk. 15:17), og til slutt enten undergang eller omvendelse, jfr. Proverbs 22:28 .

Sin egen autoritet

Det vil alltid lønne seg åndelig sett å være sin egen autoritet. Da slipper en å bli forført. Det siste Jesus sa; «Pass på å ikke bli forført» ( Luke 21:8 ). Hjerter vinnes ikke med makt og tvang. De vinnes ved å vise hvem som er tro til sannhet, godhet, til «lammene», «fårene» , de som er under seg i enten i klasse, intelligens () eller formuesgrad. De vinnes ved eksempelets makt, å vise at ånden som råder i dem er annen enn dem som råder i dem uten. Der finnes ingen større suksesser i verden enn de protestaniske nord europeiske nasjoner. Der er Gode Hyrder, og de påståtte hyrder som vil bygge seg Palasser på likene av «lammene», de som er ulver i fåreklær.

En skal ikke bestrebe seg å bli hellig ved å følge sakristier og litturgier. Er blir kristen og hellig KUN ved mottagelse av den Hellige Ånde, hva den kristne mystiker Rudolf Steiner kaller «Golgata-mysteriet»: https://www.riksavisen.no/kristologien-i-rudolf-steiners-antroposofi/

De som trenger en autoritet å lytte til for å forstå Bibelen, de har allerede frasagt seg sin egen autoritet.

Det gjelder både Protestanter og Katolikker at den som hevder at den vanlige kristne ikke kan forstå Guds ord uten et prestelig læreembete, flytter i praksis samvittighetens sete bort fra den troende og over i institusjonen. Men Skriften gjør det motsatte: den befaler de troende å prøve åndene (1 Joh 4:1), granske Skriftene (Acts 17:11), dømme læren (1 Cor 2:15) og holde fast ved sannheten (1 Tess 5:21). Paulus sier endog at de hellige skal dømme engler (1 Cor 6:3). Hvordan kan da den som er kalt til å dømme engler, være uskikket til å prøve menneskers lære opp mot Guds eget ord?

Men katolsk praksis er mye strengere å skremme med at all praksis må følges, om ikke mistes nåden. Da er der ingen frihet for personlig samvittighet, og Den Hellige Ånde som kan bo i oss alle.

Hvis en er i sakramentene og tror det alene vil kunne gi Den Hellige Ånde, så er det en gedigen forførelse det vanker både «kvernestein på havets dyp» ( Matt. 18:6-9 ) og annet verre for.

Katolsk kristendom lærer at Kristus normalt meddeler sin nåde gjennom Kirken og sakramentene, presteskapet det det ved skriftemål og nattverd. Protestantisk kristendom lærer at synderen går direkte til Kristus ved tro, uten noe annet nødvendig mellomledd enn Jesus Kristus selv selv, i Ånd hvor han lever i aller beste velgående, mens Maria og alle helgenene er stein daud, og hører og besvarer ingenting av bønner.

Katolsk modell:
Mennesket forenes med Kristus gjennom et sakramentalt kirkesystem, gjennom dåp, messe, eukaristi og skriftemål, hvor nåden ordinært meddeles gjennom Kirken. Jeg har aldri hørt om noen som har fått Den Hellige Ånde gjennom disse. Vann dåp er ingen garanti for å få Den Hellige Ånde, det er substitutt (også i protestantismen).

Protestantisk modell:
Mennesket forenes med Kristus direkte ved tro, gjennom Ordet og Ånden, uten et nødvendig menneskelig mellomledd. Nåden fås av Kristus direkte, ved personlig tro på Jesus Kristus, gjennom Guds ord og mottagelsen etter hvert av Den Hellige Ånd, uten samme sakramentale mellomledd. Åndsdåpen er den viktige, pinseopplevelsen. Johannes sa at jeg døper av vann, men  det kommer en som skal døpe av Ånd.

Hvor hengivenheten fokuseres

Hengivenhet til presteskap vil skape distanse og avstand, motarbeider og sperrer å få Kristus i ånd nært, søkenen stopper opp, en tror en er i mål, uten å bli gjenfødt av Ånd (John 3:3), og ikke av en kvinne denne gang. Som en levende eterisk ånd Kristus er kan han finnes, i ånd. Vi er mange som vet det, vi tror ikke, vi vet, av erfaring. Da først har vi hans blod på dørkarmen når Mannen med Ljåen går forbi (Exodus 12:7).

De forblir et pattedyr. Det som er av kjød forblir av kjød, ref. Joh. 3:6.

Det finnes tider i historien da religiøs uenighet ikke lenger oppleves som en lærestrid, men som et varsel om dom. Da blir teologi ikke bare et spørsmål om tradisjon, seremoni eller kirkestruktur, men om evighet, frelse og fortapelse. Da skjelver menneskesinnet under en større erkjennelse: at to mennesker kan uttale Kristi navn, be til den samme Gud, holde den samme Bibelen i hendene — og likevel gå mot to helt forskjellige ender.

Det er i dette mørke spennet at den fryktelige setningen får sin kraft: Bare én av oss kommer hjem igjen, etter personlige valg;

• sannhet vs. bedrag
• individuell samvittighet under Guds ord
• falsk religion / ytre gudsfrykt uten sannhet
• dom, adskillelse og den smale vei
• prøving av ånder og lære
• endetidens forførelse

For i endetidens perspektiv blir ikke den kristne konflikt bare en strid mellom kirkesamfunn. Den blir et bilde på den siste adskillelsen — mellom sann og falsk tilbedelse, mellom lydighet og forførelse, mellom Kristi rene evangelium og religiøse systemer som tar Hans plass i menneskesjelen.

Presteskap kan stå som en mur mot Kristus i Ånd, aka den Hellige Ånde, som må ta bolig i ens kropp, jfr. 1 Corinthians 6:19-20, for at kan kalle seg kristnet, aka Kristen, jfr. Romans 8:14. Alle som ikke Ånden har tatt bolig i, er ikke kristnet, samme hvor mye de er vanndøpt. Åndsdåpen er ekstremdåp Matthew 3:11. Bank på og det skal lukkes for dere, ref. Luke 11:9. Der er ingen ritualer i den Katolske Kirke som bevirker dette. Bortkastet. En må lete helt andre steder.

Da står ikke striden bare mellom protestant og katolikk som historiske betegnelser, men mellom to åndelige prinsipper: Ordet alene (sola scriptura) og åndens inkarnering i mennesket mot menneskelig mellomledd, samvittigheten bundet til Gud mot samvittigheten bundet til systemet, Kristus som eneste vei mot Kristus innhyllet i institusjonell makt som tror den kan forære Kristus til hvem som helst uten deres personlige søken og valg, annet enn å betale avlat.

En fører til fortapelsen, den andre til gjenfødelsen.

Show More

I middelalderens katolske verden levde mennesket inne i et kosmos av symboler, ritualer og hellige formidlinger. Kirken var ikke bare en trosinstitusjon; den var selve rammen rundt virkeligheten. Den talte med autoritet, dømte med autoritet, tilgav med autoritet, definerte med autoritet. Den bar et preg av himmelsk majestet på jord. For psyken ble dette en stor moderlig og overveldende struktur: trygg, mystisk, hierarkisk, altomfattende. Troen ble båret av kirken, ikke først og fremst av den enkelte.

Show More

Men reformasjonen var som et jordskjelv i den kristne bevissthet. Den rev sløret bort fra den kollektive religiøse psyken og la et brennende ansvar inn i individets hånd. Plutselig stod ikke mennesket bare foran alteret, men foran teksten. Ikke bare foran presten, men foran Gud. Ikke bare foran tradisjonen, men foran Ordet. Det som ble født i reformasjonen var ikke bare en ny kirketype, men en ny type menneske: et menneske som måtte lese selv, dømme selv, tro selv, stå selv — og om nødvendig stå alene mot verden.

Det var en eksplosjon i den vestlige sjel.

For når et menneske først har oppdaget at samvittigheten kan være bundet direkte til Guds Ord, og ikke bare til kirkens hierarki, kan det aldri helt vende tilbake til uskylden under systemet. Da blir troen personlig på en ny og skremmende måte. Da blir mennesket ikke bare deltaker i religion, men ansvarlig for sannheten. Det må prøve alt. Det må skjelne åndene. Det må spørre: Er dette virkelig Kristus — eller er dette en etterligning som bruker Hans navn?

Og nettopp her begynner endetidens alvor.

Show More

Endetid scenarioer

For endetiden, slik mange protestantiske tolkninger ser den, handler ikke bare om krig, katastrofer og ytre dommer. Den handler om åndelig forførelse. Om et religiøst bedrag så nært sannheten at det nesten bare kan avsløres av dem som kjenner Skriften, elsker sannheten og nekter å bøye samvittigheten for menneskelig autoritet. Den største fare i endetiden er ikke først og fremst den åpne gudløshet, men den helligkledde forfalskning — en tro som ser gammel ut, opphøyd ut, vakker ut, verdensomspennende ut, men som i sitt innerste flytter tilliten bort fra Kristi fullbrakte verk og over i et system av menneskelig kontroll, formidling og underkastelse.

Da blir den gamle konflikten mellom protestantisk og katolsk kristendomsforståelse ladet med apokalyptisk sprengkraft.

For hvis frelsen virkelig står og faller på Kristus alene, nåden alene, troen alene og Skriften alene, da er ethvert system som binder sjelen til noe mer enn Ham selv, ikke bare en teologisk feil — men en åndelig fare. Da kan religion selv bli slagmarken. Da kan det som lover fred, bli det som sløver samvittigheten. Da kan det som lover absolusjon, bli det som hindrer sann omvendelse. Da kan det som fremstår som hellig orden, i verste fall bli et slør over et dypere frafall.

Det er derfor denne striden ikke føles som en vanlig læresamtale. Den føles som trompeter før dom.

I endetidens lys blir alt presset frem mot sin ytterste konsekvens. Hvem eier samvittigheten? Hvem tolker Skriften? Hvem våger å stå mellom Gud og mennesket? Hvem tør kreve den lydighet som bare Gud har rett til? Hvem taler med Kristi røst, og hvem låner bare Hans navn? Disse spørsmålene er ikke små. De er dommens spørsmål. De er spørsmål som skiller lys fra mørke, brud fra skjøge, Lammet fra den falske etterligning.

Og når disse spørsmålene trenger inn i familien, blir smerten nesten uutholdelig.

For da er det ikke bare kirker som skilles. Da er det fedre og sønner. Da er det blodsbånd og trosbånd som brytes mot hverandre. En protestantisk far kan se sin sønn trekkes mot katolisismen og oppleve det ikke som et skifte av stil, men som et sakte åndelig frafall inn i et religiøst system reformasjonen kalte ut av mørket. Han ser kanskje ikke bare røkelse, liturgi og tradisjon; han ser faren for at sønnens samvittighet gradvis bøyes bort fra Skriften og inn under en menneskelig formidlet frelsesorden. Han ser en sjel som trekkes bort fra direkte tillit til Kristus og over i fascinasjon for det symbolske, det autoritative, det urgamle og det majestetiske.

Og sønnen, på sin side, kan begynne å se faren som åndelig fattig, opprørsk, rotløs, løsrevet fra den store historiske kirke. Han kan oppleve katolisismen som fylde, enhet, skjønnhet, mysterium og orden — mens protestantismen fremstår splittet, naken, fragmentert og tørr. Men nettopp i dette ligger den psykologiske og åndelige tragedien: det som oppleves som fylde, kan av den andre oppleves som forførelse; det som oppleves som frihet, kan av den andre oppleves som frafall.

Slik begynner en langsom indre dom mellom mennesker som fortsatt elsker hverandre.

I det ytre kan samtalene være høflige. I det indre foregår en kamp om evigheten.

Endetidsperspektivet forsterker dette enda mer. For når historien nærmer seg sitt klimaks, vil alt som er blandet, skilles. Alt som er uklart, åpenbares. Alt som har levd på lånt hellighet, skal prøves i ild. Da holder det ikke lenger å si: «Vi mener jo begge godt», eller «vi tilber jo samme Gud». For dommens dag spør ikke først om mennesket var oppriktig i sitt system, men om det elsket sannheten nok til å følge den helt frem. Det avgjørende blir ikke om en tro så vakker ut, men om den var sann. Ikke om den virket mektig i historien, men om den var tro mot Kristus.

Derfor hviler det en frykt over denne splittelsen. For begge kan ikke ha rett dersom de motsier hverandre i selve spørsmålet om autoritet, formidling og frelsens vei. Begge kan ikke være siste ord dersom den ene sier at den troende må underordne seg kirkens læreembete, mens den andre sier at Skriften alene står over enhver jordisk institusjon. Begge kan ikke være endelig grunn dersom den ene lærer et system av sakramental formidling og den andre roper at synderen går direkte til Gud gjennom Kristus alene.

På et punkt blir mennesket tvunget til å innse at veiene ikke bare er parallelle varianter av samme tro. På et punkt skilles de som to veier i mørket.

Og i endetiden er det nettopp dette mørket som blir prøven: Vil mennesket følge sannheten når det koster alt — selv familie, tradisjon, trygghet og tilhørighet? Eller vil det søke ly i det store, det gamle, det kollektive og det verdensomspennende, selv om prisen er at samvittigheten ikke lenger står direkte bundet til Gud alene?

Den protestantiske frykten i denne konflikten er derfor ikke bare polemikk. Den er eskatologisk. Den er drevet av mistanken om at den siste store forførelsen ikke nødvendigvis kommer i åpen gudsfornektelse, men i en religiøs majestet som tilbyr hellighet uten full sannhet, tilbedelse uten fri samvittighet, og Kristus uten Hans eksklusive herredømme over sjelen.

Derfor blir linjen «bare én av oss kommer hjem igjen» så nådeløst skarp: Bare én av dere kommer hjem igjen.

Show More

Ikke fordi mennesket selv kan dømme hjertene endelig. Det kan det ikke. Den endelige dom tilhører Gud alene. Men fordi sannheten selv er én, veien er én, og Kristus ikke deler sin plass med noe menneskelig system. Hvis den ene bygger sin evighet på Guds Ord som høyeste autoritet, og den andre i siste instans bøyer seg for en jordisk institusjon som hevder å tolke ufeilbarlig på Guds vegne, da står de ikke bare i to tradisjoner. Da står de i to forskjellige åndelige bevegelsesretninger.

Show More

Og når bøkene åpnes, når masker faller, når de døde dømmes etter det som er skrevet, når alt skjult bringes frem i lys, vil det ikke hjelpe å ha tilhørt det mest imponerende systemet, den eldste tradisjonen eller den vakreste liturgien.

Show More

 

Da vil ingen bli båret hjem av kirkebygg, embeter, røkelse eller historisk tyngde. Da vil mennesket stå alene, og alt skal prøves mot sannheten.

Show More

 

Det er derfor denne konflikten aldri helt dør i den vestlige sjel. Den bærer i seg noe av selve endetidens struktur. En splittelse mellom ytre religion og indre overgivelse. Mellom kollektiv autoritet og personlig samvittighet. Mellom det synlige system og det levende Ord. Mellom den brede tryggheten og den smale veien.

Show More

Og på den dagen da alt blir avdekket, vil ingen komme hjem fordi de var nær det hellige.

De kommer hjem fordi de tilhørte Sannheten, og er av rette Ånden.

Jon Bon Jovi – Santa Fe [HD]