Samfunnskritikk og opposisjonelles vilkår i Norge


Samfunnsengasjement i Norge verdsettes så lenge en holder seg innenfor ortoksien eller det politisk korrekte. I motsatt fall forfølges og kveles det…

Det aller beste er å holde kjeft, og tute med ulvene, men så er det noen mennesker med moralsk og åndelig integritet som ikke klarer det da? Hva med dem? Hva skjer med dem?


Synnøve Fjellbakk Taftø
Synnøve arbeidet i Utenriksdepartementet under Gro-Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering, og ble avskjediget i unåde i 1992. Det var Regjeringen Gro Harlem Brundtland som stod for avskjeden. Avskjeden kom som en konsekvens av hennes avsløringer på metoder som ikke tålte «dagens lys» i saksbehandlingen som Regjeringen og UD er forpliktet å følge i h.h.t. forvaltningsloven. Hun fant ut at det ble gjort grove feil i saksbehandlingen for å føye seg etter EU-saker (fisket) som strømmet på i Utenriksdepartementet. Dette fordi hun som jurist i UD (Utenriksdepartementet) arbeidet med saker vedrørende Regjeringens overivrige EU- tilpasning. Hun reagerte på denne ulovligheten, som bl.a. gikk på å desinformere det norske folk.

Dråpen som fikk begeret til å flyte over for maktapparatet var om EU-direktivene. Bit for bit hadde hennes avsløringer avdekket regjeringens desinformasjon. Kampanjen for å få folk til å akseptere EØS sprakk, takket være personer av Synnøves støpning. Videre ble makteliten redd da de fant Synnøves avsløringer så kompromitterende, at de spredde rykter om henne slik at man ikke skulle ta henne alvorlig -og for at mediafolk skulle ta avstand fra henne.

Synnøve Fjellbakk Taftø – jurist. Forfatter av Skjoldmøysagaen. Taftø arbeider for menneskerettighetene i Norge og mot tvangsbehandlig i psykiatrien, ødeleggelse av rettsstaten og den økende korrupsjonen, og har blitt tvangsinnlagt i psykiatrien 4 ganger, senest i februar 1999. Hvorfor? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO. Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet!

Arnold Juklerød
Arnold Juklerød kjempet mot skolenedleggelse i sin hjembygd, og etter å bli tvangsinnlagt for sin motstand ble han også ekstremt anti-psykiatri – naturlig nok. For dette ble han overgrepet på det groveste av makthaverne. De statsbetalte vitnene mot ham; Psykiaterne, sa om den landskjente anti-psykiatrikjempen Arnold Juklerød at han hadde «ukorrigerbare vrangforestillinger om myndighetene p.g.a. skolesaken”. I Norge er det helt legitimt for staten å kjøpe seg mened bestillingsverk ved slike vitner og sakkyndige. Tror noen med vett og forstand i behold at de sier noe annet enn den hånd som før dem forventer de skal si? 11. august 1995 i et brev fra Kirke- og Undervisningsdepartementet (KUD) fikk Arnold Juklerød rett i skolesaken. Sitat fra advokat Knut Rognliens pressemelding da Arnold Juklerød fikk rett (7. september 1995 – Ansv. red.), – og fra pressemeldingen siterer jeg: «Departementets innrømmelse er viktig av flere grunner: – – – – – pkt. nr. 4: Den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle. Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende», sitat slutt.

Arnold Juklerød har med sin kamp avslørt de mest grove, grunnlovsstridige og kamuflerte metoder som maktapparatet bruker for å kjøre over både menneskeverd og demokrati.

I den nye psykiatriloven som trådte i kraft 01.01.01. er dette politiske og sosiale middel til kontroll med farlige røster faktisk videreutviklet, selv etter Juklerød. Nå risikerer hvem som helst å bli tvangsinnlagt i psykiatriske sykehus og utsatt for psykologiske og medikamentelle bevissthetsendringsmetoder, såfremt en eller annen kommunelege eller psykiater – eller Overvåkningspolitiets terroristkontroll, – mener at vedkommende er syk og trenger behandling.

Vi bør også merke oss at psykiatri-industrien hadde i 2001 ca. 10.000 tvangsinnleggelser i Norge, mens Sverige og Danmark hadde fra 1200 til 1500, med deres langt høyere folketall.

Kåre Torvholm
Kåre Torvholm på Moltustranda hadde i lengre tid og ved flere anledninger forsøkt å offentliggjøre straffbare forhold ved å legge fram dokumenter som avdekker stor svindelvirksomhet, – innenfor fiskeriomsetningen, bankvesen m.m. Svindelen har pågått i lengre tid. Politikere, den samlede presse og andre maktpersoner kjemper hardt for å legge lokk på skandalen. Avslørerne har tatt mot mange trusler som uten tvil er en klar advarsel for å stoppe offentliggjøring av straffbare handlinger. Sunnmørsposten hadde et oppslag den 17. januar om at også familien Torvholm på Moldtustranda er drapstruet og Bygdeposten på Vikersund skreiv den 18.januar at drapstruslene er i Justisdepartementets regi på bl.a. Kåre Torvholm og hans tre barnebarn, det minste 3 – 4 mnd. gammelt!

Kommunelege Bjørn Martin Aasen og lensmann Roar Skoglund i Herøy og Sande kommune har gjort en iherdig jobb for å stoppe avsløringene. Og lensmannsbetjent Gjert Abel Nærø som var en ærlig mann, gav sin fulle støtte til Kåre Torvholm. Kommunelege Aasen som selv hadde vært med på å innføre frihetsberøvelsesparagrafen (§3 i LPH fra 1999) som statssekretær i Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland, prøvde å få Nærø innestengt på sinnssykehus i samarbeid med Skoglund, – (politisk fange som Arnold Juklerød) – men klarte det ikke! Men gjennom deres felles maktmisbruk klarte de å skyve Nærø ut av hans jobb. Etter at lensmann Roar Skoglund også hadde vært en trussel for sikkerheten mot andre personer i Herøy, tok HV-fenrik Oddmar Remøy sammen med noen andre sivile, oppdraget med å gi lensmannen beskjed om å forlate distriktet innen 48 timer. Justisdepartementet var på forhånd informert om oppdraget. Departementet hadde ingen invendinger, – bare at lensmannen ikke måtte skades.

Da Remøy oppsøkte lensmannen, protesterte lensmannen mot beskjeden, og tok kontakt med Kommunelege Aasen over telefonen. Og uten at Aasen hverken hverken hadde snakket med eller sett Remøy, gikk han god for at fenriken skulle bringes til sinnssykehus. Altså, – atter en politisk fange på helsebudsjettet.

Etter at fenrik Remøy ble anholdt på sinnssykehuset i mer enn en uke, fikk han lov å forlate asylet faktisk like frisk som da han kom inn!,

Stortingsrepresentant B. Dybwad-Brochmann, stifter av Samfunnspartiet, som var sterkt i opposisjon til stat og pengemakt med sin nye livsorientering og utradisjonelle syn på Kristus` lære, Fremtidens Samfunnslære – Logokratiet.
Man kan risikere å bli mentalundersøkt hvis en kommer til å røpe at en ikke aksepterer sin samtids religion; troen på ”pengemakt”. Sa han, og det var nettopp det han ble.

Politiet beslagla alt datautstyr til Arve Kirkevik fra Osterøy. Dette sto på trykk i Bygdanytt den 27. august. Grunnen til det var at han hadde lagt ut på internett pasientjournalen til Arnold Juklerød, på den sammes oppfordring, slik at alle kunne se hvordan makta områr seg.

etc.

Og så alle de andre, undertegnede innkludert, som kanskje bare i kritiske avisartikler eller annet om justisvesen, ligningsvesen eller politikk, aldri kan påvente å få noen rettferdig behandling lenger i de institusjoner, eller andre, siden systemet er selvbeskyttende på tvers av institusjonene. Overskrifter som ”Politiet skyter spurv med kanoner” og ”Uthenging av dommere på Internet” kan lett føre til trakassassering og forfølgelse fra de artiklene omhandler. Slik belønnes samfunnsengasjement i det ”frie” Norge.

Vi kan også oppleve som George Orwell sa det, sikkert på bakgrunn av sin egen erfaring, at spaltene lukkes for oss politisk ukorrekte, mens de ser ut til å være vidåpne for våre meningsmotstandere, de politisk korrekte:”På ethvert gitt tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett av ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør. Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse eller i de intellektuelle tidsskrifter.”

De forannevnte som Juklerød, Torvholm, Taftø med flere, er nok med sin ærlighet og sterke moralske og åndelige integritet de virkelige kristne, om de vet det selv engang vet ikke jeg, som i efterfølgelsen av Kristus’ gjerning går foran og ofrer seg selv til nytte for de mange. – Som avslører svakheter i samfunnet. ”Når makthaverne blir motsagt, så blir de krakilske”, som Juklerød sa det. For en ting er helt sikkert, og det er at for den opposisjonelle og samfunnskritiske så er det vanskeligheter og motstand som i enkelte tilfeller ikke overleves, men den som ofrer sitt liv for andre, skal finne det, står det skrevet. Kanskje er der ikke noe liv i å være taus tilskuer til myndigheters og maktpersoners overgrep? Det være seg politiske, justis-, religiøse, medisinske, eller andre makthaveres disposjoner.

Dette bør huskes av den tause majoritet, som med egenskaper som dovenhet, likgyldighet og moralsk og åndelig frafall og forfall ikke presterer stort annet enn å være en i mengden som bifaller autoritetene når de krever korsfestelse av enkeltindivider som opponerer mot dem, for å skjule sine maktovergrep og sine uærlige agendaer. ”Korsfest, korsfest”, roper de, etter å ha blitt inngitt autoritetenes versjon og indoktrinering, idag mye formidlet via media. Ingen frihet som venter på dem ved det bifall, men de har kommet til å tro på myndighetenes hjernevask om systemets fortreffelighet. Den og/eller de som skulle befri dem fra åket, ofrer de, gladelig, og føler seg bedre etterpå (?).

”Belønningen” den får, som gjorde som han/hun trodde til beste for alle, og for å initiere den nødvendige bedre samfunnsutviklingen, og i kamp for almenhetens frihet og velvære, samt belysning av makthavernes overgrep, er i de fleste tilfeller offentlig korsfestelse i en eller annen form (personlig ydmykelse, trakassering av myndigheter, forfølgelse, utstøtelse og i enkelte tilfeller sykeliggjøring). I andre land blir de også enkelt og greitt tatt av dage (jfr journalisten i Ukraina), for å stoppe kjeften på dem, men vi har mer sofistikerte metoder her til lands, må vite.

I boken «Psykiatri», 1972, 6.utgv 1997, «Kap 1, Innledning», s. 8 skriver Einar Kringlen under avsnittet «Psykiatrien som behandler og vokter»: «Psykiatriens primære mål er selvsagt å behandle pasienter med psykiske lidelser, men samtidig har psykiatrien også som funksjon å utøve sosial kontroll». Ifølge Einar Kringlen er det grunnlovstridige samrøre mellom politi-advokater-domstoler-psykiatri-barnevern-politikere-avisredaktører en «NØDVENDIG samfunnsmessig sosial kontroll».

En svært effektiv måte å stanse kritiske røster på.

Dessverre synest det som de fleste er tilfreds med sin ufrihet, og gladelig lar sin gode neste ofres, mens de virkelig kriminelle tas på med silkehansker. Alle statsmaktens institusjoner i Norge tas i bruk for å kvele opposisjon og samfunnskritiske røster som rokker ved illusjonen om ”enhetssamfunnet”, les; likhetssamfunnet, de som mener det makthaverne har indoktrinert dem til å mene. Ikke mange ”kristne”, og ingen kirke som er mest opptatt av utlendinger enn nordmenn (først jøde – så greker, sa Jesus – må ta hånd om sine egne først, ellers blir alt bare hyklersk, mente han vel), som hjelper en uskyldig stakkar å bære sitt kors her heller nei. Spesielt ikke for den som går på tvers av samfunnets ortodoksi (politiske og sosiale klima, – det politisk korrekte).

Samfunnsengasjement i Norge verdsettes så lenge en holder seg innenfor ortoksien eller det politisk korrekte. I motsatt fall forfølges og kveles det. Dette til informasjon.

Facebook Comments

Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.