Skogplassaken – en Kafkaprosess

"Å toe sine hender i kampen mellom de mektige og de maktesløse er ikke å være nøytral, men å stille seg på de mektiges side." Freire.
"Å toe sine hender i kampen mellom de mektige og de maktesløse er ikke å være nøytral, men å stille seg på de mektiges side." Freire.

Ny bok av Jon Vogt. Anmeldt av J.Johansen.

Ennå en som har måttet ta innvielsen til de opplystes rekker, ved å gå gjennom den moderne skjærsild; rettsapparatet og dets urettferdige dommer og kjennelser. Men Guds veier og metoder til å få oss opplyst er ikke alltid åpenbart de enkleste.

Vogt forside Vogt bakside«Akk, Herre, Herre! Vil du ødelegge alt som er igjen av Israel, idet du utøser din harme over Jerusalem? 9 Og han sa til mig: Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er full av urettferdige dommer; for de sier: Herren har forlatt landet, Herren ser det ikke. 10 Derfor vil heller ikke jeg vise skånsel og ikke spare dem; jeg vil la deres gjerninger komme over deres eget hode.» (Esekiel 9.9-10).

Vi vet hvordan det gikk med det land og det folk som hadde hang til slik praksis som vi ser i det norske rettsvesen idag. Landet ble ødelagt, og dets folk ble spredt for hele verden, fordi det hadde utviklet seg til et ‘Sodoma og Gomora’, altså fullt av urettferdighet og ondskap.

Jon Vogt har skrevet historien om hvordan han og hans mor mistet sin arv, sin odel, sin familiegård, til folk som har lurt den til seg med hjelp av lureri og bedrag, med rettstatens velsignelse, hvilket er mulig av hva forfatteren kaller en ‘Slugodseier-politikk’.

Boken skjemmes etter denne lesers mening litt av at navnene på de som er med er utelatt. Det forvansker lesingen, og det gjør den mindre interessant enn den kunne vært. Men det blir ennå et dokument som viser hvordan rettsvesenet beskytter sine egne kjeltringer på utsiden. Og så kan vi spekulere mye på hvorfor det er slik. At det er forskjell på å ha rett og å få rett, det vet vi. To forskjellige ting det, ettersom rettsvesenet er besatt av kjeltringer, så identifiserer de seg lettest med kjeltringene som står foran deres fordømmende stol. Det er Barrabas som velges, foran Kristus. Same old story, som kommer av en forkvaklet ånd som har sin storhetstid i samfunnet, en åndelig ørkenvandring for mennesker på mørkets stier. Denne mørke ånd som hersker der, kan aldri klare å gjøre rett, fordi rett og rettferdighet er ikke i dens vesen.

Boken er anonymisert. Det blir dermed umulig for leseren å sjekke opp innvolvert personell, om de er med i frimurer lag, stay behind grupper, foreninger eller lignende, for om mulig å finne felles agandaer blant de innvolverte, for hvorfor så mange mennesker kan være så samstemte, i et så tydelig komplott. Hva gjør at slike komplott i sak etter sak lykkes så bra? Og vi tenker på en bok lignende denne, som også er skrevet i en legmanns juridisk sjargong, nemlig Freddy Kristoffersens «Mafiaen i Eiker».
http://www.riksavisen.no/?p=79

Vi føler det ved lesning som et behov for å vite hvem disse ‘bakmenn’ til kjøperen er. Og spesielt burde eiendomsmegleren vært benevnt med fullt navn. En kan jo bevise at han har bedrevet urent løp, så det er ingen fare for eventuelle ærekrenkelses søksmål fra denne kant. Uansett tilsier almenne hensyn at slike blir benevnt med navn, slik at andre medborgere kan beskytte seg mot dem. Også dommere og advokater bør benevnes med navn. Dommene er offentlig tilgjengelig materiale. Slike kan ikke beskyttes mot kritikk, fordi det er årsaken til at rettssystemet vårt har blitt som det har blitt.

Dannelse er en fin egenskap, men slik dannelse som forfatteren utviser ved å beskytte de innvolverte kan i en slik verden og et slikt samfunn som vi lever i idag bli et demoklessverd, på slik måte at ved å utelate navnene på persongalleriet, så tillater en dem å fremdeles å få fortsette å drive på med sine lysskye handlinger, kanskje mot andre neste gang. Boken har en informativ verdi, men ikke dokumentarisk på den måten som nevnte Freddy Kristoffersen har opplyst om før ham. Uansett, forfattere i den humanistiske tradisjon som vil advare andre medmennesker mot slike klandestine maktmiljøer trenger vår fulle støtte.

Freddy Kristoffersen brukte i motsetning til Vogt fulle navn på alle dem som var etter ham, og han satte dem opp i matriser og fant utav deres fellesnevnere, som var frimureriet. Så ble vel sannsynligvis Kristoffersen drept for denne sin frimodighet, ved å avsløre disse lysskye miljøer, men det er en kalkulert risk som enhver åndelig pilgrim må ta.

Ved nærmere undersøkelser av slike saker som forfatteren Jon Vogt forteller om, så vil en finne i alle disse sakene, at de åpenbare komplotter som settes opp, er mulig fordi en rekke av deltagerne tilhører samme sosiale gruppe. Enten ved at de jobber for en sak eller for en spesiell gruppes utbredelse og berikelse, eller at de har egen interesse ved å jobbe for og med slike grupper. For de kan aldri klare slike dåder på egen hånd. De trenger medsammensvorne. Ofrene trenger samfunnets beskyttelse, men får det sjelden. Det er grupper som konspirerer mot enkeltmennesker, hvor dette enkeltmenneske i virkeligheten er sjanseløs, fordi disse gruppene nå behersker de samfunnsystemer som var skapt for nettopp å beskytte ham mot dem.

Blessing In disguise. Der ligger faktisk en aldri så liten velsignelse gjemt i denne prosessen, uten at det unnskylder de som bereder og opererer giljotinen på noen som helst måte. Det er en initiering til de bevisstes rekker. En har etter dette fått åpnet øynene og sett virkelighetens grimme vesen. Sjelelig og åndelig har en vokst enormt, om en har tapt materielt sett. Er ofte slik det virker.

Jon Vogt er svært åpen med hvordan denne erfaringen med og slik behandling i ‘rettsystemet’ har påvirket hans fysiske helse. Hva han går igjennom er svært så gjenkjennelig prosess for de andre som har gått gjennom det samme; det er raseringen av illusjonene om rettsvesenet, om landet vårt, om menneskers svik, om samfunnets manglende sunnhet. Det smerter fælt når alt det en har alltid har trodd på faller sammen som et korthus, men det kan faktisk sees langt i ettertid som positivt denne erfaring, som en måte å frigjøre seg selv fra illusjonene og konvensjonene; sannheten setter oss fri ! Fri fra illusjonene og løgnene vi er foret med fra barnsben av om hvordan samfunnet er bygget opp, og dets humane karakter.

Sannheten, når illusjonene brister gjennom slike dyptgripende saker, er det motsatte; at samfunnet vårt er pill råttent, og at flesteparten av vårt lederskap er med på råttenskapen. Dermed får vi et rettsvesen som forfatteren Jon Vogt beskriver, pill råttent også, fordi systemet blir aldri bedre enn den personage bakom det som bygger systemet.

Det er ikke et tegn på god helse å være vel tilpasset et sykt samfunn” – Krishnamurti.

Vi må nesten smile av gjenkjennelse når vi leser Vogt’s analyse av situasjonen, nøyaktig som vi og sannsynligvis mange har følt det selv i en slik situasjon; «Spesielt fordi jeg har vært så omfattende umattet mens denne saken har pågått, så hadde jeg jo selvfølgelig ikke på noen måte villet presset meg gjennom denne saken hvis jeg visste hva jeg gikk til. Men jeg hadde jo selvfølgelig heller ikke på noen måte på forhånd kunnet forestille meg at korrupsjon kunne gjennomføres i så omfattende grad i Norge i vår tid. Så for hvert brev, for hver hver ringerunde, og hver eneste såkalte demokratiske instans denne saken skulle behandles i, så lå det vanligvis en enorm selvoppofrelse bak i fra min side for å prøve å rette opp den humørløse maktdemonstrasjonen jeg til da hadde blitt møtt med. For jeg trodde jo selvfølgelig, helt til nesten mot slutten av saken, at slike logiske brister, samt åpenbare feiltolkninger av lover og regler på grunnlag av allmenn moral, og etterhvert også avsløring av korrupsjon og det jeg oppfatter som utpressing, til slutt ville blitt stoppet av en eller annen såkalt demokratisk instans.» (side 113). Uten denne naiviteten før en setter igang, hadde nok lite blitt funnet ut av sakene i verden, idet de fleste nok hadde rygget tilbake for en slik utfordring, – om de visste på forhånd. Lenge leve denne naiviteten.

Vi kan ikke gjøre annet enn å føle medynk med Vogt og hans tap, men samtidig vil vi gratulere ham med vel utført kamp, en stor åndelig kriger, og ønske ham velkommen til de bevisstes og våknes rekker. God jobb. Stå på. Om 100 år er alt glemt her i verden, men fremdeles er vi da den som vi gjennom kampen idag definerte oss selv som. Vi definerer oss selv med hva vi støtter og hva vi tar avstand fra og kjemper mot. Det definerer vår sjel. Og ‘Nothing Else Matters’ (Metallica).

Kjøp boken her: http://www.svette.no/

Vi henviser forøvrig til rettsnorge.no som opplyser om mye av råttenskapen i rettsystemet, og avslutter med noen flere gode sitater fra Vogt’s bok.

«Men det er jo selvfølgelig et stort savn å føle at du må holde avstand både nære venner og fremtidsplaner fordi du er inni en omfattende konflikt som du tror skal løse seg rundt neste sving med demokratiske midler, men som viser seg å dra ut år etter år, og som etterhvert utvikler seg til en kafkaprosess.» (side 114).

«Men uansett, til alle dere som er involvert i denne saken med kyniske handlinger, så ser jeg, av det jeg foreløpig kjenner til i saken, ingen av deres bidrag med misligheter i denne saken som oppsiktsvekkende kyniske, for det er hvordan saken utviklet seg samlet sett, på grunn av systemsvikt, som jeg ser på som oppsiktsvekkende. Man bør ha et rettssikkerhets- og forvaltningssystem som tar ordtaket «ute av syne, ute av sinn» på alvor. For selv om konsekvensene ved bevisst feil saksbehandling kan bli store for de det går ut over, så dannes det tydeligvis lett en ekstra moral på siden av samfunnsmoralen for endel saksbehandlere, når resultatene av feil saksbehandling i stor grad blir holdt ute av syne for dem, og spesielt når det samtidig er liten sjanse for å bli straffet for bevisst feilbehandling.
Men det er ikke dermed sagt at jeg mener at de som han handlet etter størst egeninteresse i denne saken ikke bør få en viss straff. For det er da utvilsomt noen aktører i denne saken som har tatt kyniske snarveier til store verdier, hvor de fleste andre ville fulgt en samfunnsmoral. Store følger må man jo kunne forvente når man satser alt på ett kort, men når det er sagt, så er det nok umulig, og neppe heller ønskelig, å utrydde gamblermentalitet. Så da bør jo våre toppledere, gjennom å lage passende regelverk, samt ved å drive demokratipleie, passe på at denne gamblermentaliteten i minst mulig grad går ut over andre og samfunnet. Det må jo i høyeste grad kunne sies å være en av politikkens oppgaver.
» (side 118).

«23. Ettertanker om forbedring av det norske demokratiet.
Hvordan kunne så denne saken gå gjennom så mange ledd uten at de åpenbare uregelmessighetene i saken, som kunne tyde på korrupsjon og misligheter, ble undersøkt nærmere av de mange ledd som skulle passe på en demokratisk saksbehandling? For det første, så kan det jo tyde på at vi nå er langt på vei mot noe som ligner på den gamle embetsmannstaten, der hvor embetsmenn ved visse anledninger i praksis hadde makt til å skjevtolke lover og regler, slik at det i praksis var ganske umenneskelig å prøve å arbeide imot. Så jeg kan jo håpe på at jeg, med utgivelsen av denne boken, klarer å få grundig nok proklamert hvor vi er på vei, slik at folk i det minste får vite hvor landet ligger, slik at de i størst mulig grad kan slippe å bli ufrivillig involvert i en nærmest bunnløs såpeopera, hvor den ene partens aktører glir rundt som åler, og hvor det stadig blir kastet våte såpestykker inn på gulvet til motparten.

Måten slike tydelige embetsmannsstat-tendenser kan oppstå på, er vel rett og slett det at embetsmennene og deres miljø, i mangel av overordnet demokratisk kontroll, i slike situasjoner som jeg har opplevd, føler det mentalt lettere å støtte opp om vennetjenester og maktmiljøer enn å støtte opp om demokratiet, og hvor det til og med kan være et umenneskelig press mot dem for at de skal gjøre det, enn å støtte opp om et samfunn hvor reglene skal etterfølges og skal tolkes likt for alle. Og uansett hvor gode regler et samfunn eller en bedrift har, så vil det jo kunne oppstå misligheter og regelbrudd hvis ikke sjefen passer på og fører en viss kontroll.» (side 119).

«Vi får nok først skikkelig dreis på demokratipleien hvis vi gjør krav på at embetsmenn ikke skal kunne behandles som mer ufeilbarlige enn folk flest, og dermed skal kunne kontrolleres like omfattende som arbeidere«. (side 120).

«Når det gjelder rettsvesenets rolle i dag, så får jo dommere i dag opptre usedvanlig usjenert i sin yrkesutøvelse i forhold til hvilken maktutøvelse de har, det høye lønnsnivået de har og det faktum at de er en av statsmaktene. Media er jo svært sjelden tilstede under rettssaker, og de fleste advokater i dag tør tydeligvis ikke uttale seg offentlig om dårlig dommeroppførsel. Dessuten så pleier tilskuerstolene vanligvis å stå tomme fordi det tydeligvis er få som orker å kunne bli blandet inn i slike saker som vitner. Så de fleste hovedforhandlinger i rettssaker her i landet foregår tydeligvis, i praksis, utenfor det såkalte offentlige rom. Den beste måten for å kunne få større åpenhet omkring rettsvesenets arbeidsmetoder mener jeg kan være hvis man dokumenterer hendelsesforløpet av hver eneste hovedforhandling med lyd- og filmopptak, for hovedforhandlingen er da tross alt hovedarenaen for rettsvesenet.» (side 126).

«Dagens teknologi bør jo være god nok til at hver eneste rettsak kan bli tatt opp både på lyd og film, samt at dette kan bli lagret på en praktisk måte, hvis man bare satser på å få det til. Dette mener jeg bør være vel anvendte penger i landets demokratipleie«. (side 127).

Her er Vogt litt tilbake i naiviteten. Om dette gjennomføres så kan ikke lenger landets dommere oppføre seg som bøller, og bruke landets rettsaler som sosiale straffetiltak og oppdragelses institusjoner. Dette gode system som Vogt anbefaler vil gjøre en slutt på deres lysskye aktiviteter, og sterke og mektige krefter ønsker ikke dette. DET er problemet. Ikke tekniske ting.

——————————-

If— Rudyard Kipling

* Hvis, av André Bjerke

Hvis

* Hvis du kan bli på post når man forlot deg
* og holde hodet klart når alt slår klikk,
* hvis du kan tro når alles tvil slår mot deg,
* men også våkent lytte til kritikk,
* Hvis du kan ventetidens byrder bære,
* og møte løgn—med sannhet som ditt svar
* og møte hat—du ikke selv vil nære,
* men tie med hvor klok og god du var.
*
* Hvis du kan ferdes fritt i drømmesfæren
* og tenke—uten tanken selv som mål,
* hvis du kan ta triumfen og miséren
* med samme ro og samme rygg av stål,
* Hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
* til usselt pjatt i demagogens munn,
* hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
* og atter bygge det på naken grunn.
*
* Hvis du kan våge alt på samme terning,
* —et enkelt kast på livets spillebord—
* tape alt—og gjenoppta din gjerning,
* men aldri nevne tapet med et ord,
* Hvis du kan ta din tørn og ikke gi opp,
* men sette inn hver fiber i din kropp
* og holde ut når alt forstummer i deg
* unntagen viljens røst: “Gi aldri opp”.
*
* Hvis du kan si til massen hva du mener
* og selv blant konger åpent mene ditt,
* hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
* hvis du mot venn og uvenn kan stå fritt,
* Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
* med seksti solsekunder,—da som lønn
* er jorden din med alt som finnes i den,
* og—enda mer—du er en mann, min sønn.

Oversatt av André Bjerke, norsk forfatter (* Oslo, 1918 – † 1985).

Facebook Comments

9 Comments

  1. Det hjalp tydeligvis ikke for meg å skrive bok for å bli beskyttet mot videre omfattende kafkaprosesser her i landet, kanskje heller tvertimot tolket ut av det som dere kan lese om her:

    http://jovotekst.wordpress.com/2011/03/30/advokat-og-styreleder-med-makt-til-a-kjøre-mangearige-kafkaprosesser-mot-tomtefestere

  2. I relasjon til underteksten på artikkel-bildet: «You can’t be neutral on a moving train!» -Howard Zinn

    • Og toget til maktmisbrukere settes vel i bevegelse på følgende måte Akle?: 1. Man har for dårlig integritet. 2. Man får derfor etterhvert kompromitterende saker på hverandre. 3. Man føler derfor at farten etterhvert har blitt for stor til å hoppe av selv om snøballen stadig baller på seg. 4. Toget dundrer over stadig flere borgerrettigheter til folk flest.

  3. Gratulerer med flott ny layout på RiksAvisen.no. Med den layouten synes jeg du J. Johansen har lykkes veldig godt med å få det oversiktlig selv om det er mye stoff pr side. Dessuten, et usedvanlig flott og stemningsfullt bilde du nå har funnet fram til denne bokanmeldelsen.

    Jeg har også fornyet meg litt siden sist, og har fått bloggen http://jovotekst.no (http://jovotekst.wordpress.com/), og ny presentasjonsside for boken på: http://skogplassaken.wordpress.com/

  4. J. Johansen, når man skal gjøre en slik undersøkelse så gjelder det jo å ha taktikken klar. Så kanskje det er mindre lurt å kalle undersøkelsen for «markedsundersøkelse»? Kanskje man heller bør kalle den for «verdiundersøkelse» eller noe lignende? For jeg kan godt se for meg svaret; «Her på Stortinget svarer vi ikke på markedsundersøkelser!». Og dessuten, hva med å legge til svarfeltet «eventuelle kommentarer» i undersøkelsen? For kanskje vi da får noen interessante kommentarer i tillegg?

  5. Vel, man kan vel si det slik at jo mer korrupsjon det finnes i et samfunn, jo mer pragmatisme bør man tilføre sin moral for å klare å holde ut? Og da bør man jo av og til kunne ta i bruk taktiske knep, både lært av fienden og andre steder. Men så gjelder det da å prøve å finne en god samfunnsmoral også ut i fra den mer pragmatiske moral.

    Å gjøre en slik markedsundersøkelse på Stortinget var et interessant påfunn. Men er du klar over at du da prøver å bryte istykker en floskel? Slikt kan jo framtvinge opptil flere svetteperler i panna på stortingsrepresentanter når du slik bryter istykker en gammel uvane hos dem. Smil. Da kan de jo ikke engang vifte vekk markedsundersøkelsen ved å kalle den en enkeltsak. Smil.

    Denne valgkampen hittil har for meg ikke vist synlige tegn på at noen av stortingsrepresentantene er særlig klare til å fronte enkeltsaker som er prinsipielle for folk flest. Men selvfølgelig så regner jeg med at det er endel representanter der som ser potensialet i å stå fram med bein i nesa på den måten, men det er jo ikke lett hvis også deres verktøykasse stadig forsvinner fordi de ikke får maktledende krefter med seg. Så når du punkterer den floskelen, så tror jeg kanskje du istedet i større grad blir møtt med den utflytende amøbemetoden, nemlig unnvikelsesmanøvre og / eller trenering.

    Noen kan jo for eksempel unnskylde seg med; «Nå er vi jo veldig opptatt med valgkamp for tiden da!» eller «Den bloggen har jeg ikke hørt om, så den kan vel ikke være meningsbærende?».

    Dessuten, å trenere en sak helt fram til høsten, til etter valgkampen, pleier å være en smal sak for de som har trening i slikt. Det er jo for eksempel vanskelig å vite hva sikkerhetspersonalet på Stortinget er instruert til å gjøre. Alle henvendelsene kan jo bli kjørt ut på et sidespor av et spamfilter, og deretter ut på et nytt sidespor ved purring på henvendelsen. Hvis man sender papir, så er det jo dessuten muligheter for at det havner i en skuff som folk nærmest glemmer at de har.

  6. Ja-ja Jon. Jeg sier det igjen at jeg beundrer din dannelse. Folk sparker deg i skinnleggen, lugger deg og slår deg økonomisk til blods, og du prøver å se stort på det.

    Jeg er ikke av den støpning, og det er nok kun mitt eget problem. Selv om jeg skriver mye om å ‘vende det andre kinnet til’ her i disse spalter (den kristne ånd i meg), så kjenner jeg hvordan ‘øye-for-øye-tann-for-tann’ prinsippet stiger innom meg når jeg leser om slike drittsekker. Det er jøden i meg. Jeg må nok ta en nærmere titt på hvordan jeg kan temme denne side av meg. Ikke lett. Og det er aldri sikkert jeg klarer det.

    Beklager min dobbelthet, og mitt hykleri, men av og til blir det bare for mye dritt i verden til at en klarer å henge fast i de gode forsetter, – og en blir aldri så lite, nettopp, akkurat som dem en ikke liker aktivitetene til. Det er faktisk veldig lett for at en av og til får litt konflikt mellom teori og praksis. 🙂

    Vel, kroppen er skrøpelig, men ånden er rik, og villig, men det er bare ikke like lett alltid å forbli sivilisert og dannet når slike drittsekker som du har vært utsatt for står og brauter rett foran nesen på en.

    Jeg fikk en ide utav hva du skrev til å gjøre en markedsundersøkelse på Stortinget. Resultatene blir publisert på Riksavisen så snart undersøkelsen er ferdig. Kan forresten trenge hjelp av noen til å foreta undersøkelsen. Si ifra de som kan bidra.

    Stortinget -2009. Ombudsmannsrolle.
    Avdøde hedersmann John Alvheim, tidligere KrF, men senere FrP, og med i FrP’s ledelse gjennom mange år, er kjent for sin faste holdning til at Stortingsrepresentantene må ta alvorlig sin ‘Ombudsmannsrolle’, og ikke glemme den. Tross dette Ombudsmann-institutt, sier ofte Stortingsrepresentanter at de ikke kan gå inn i enkeltsaker, når folk tar kontakt med dem for å få hjelp mot overgrep og maktmisbruk mot dem fra statens side. Stortingsrepresentantene er jo velgernes valgte representanter. Hvis de ikke kan representere dem i saker mot staten spesielt, hvor domstolene ofte kommer i en konflikt mellom sin arbeidsgiver og sin grunnlovsfestede ‘selvstendighet’, så hvem kan gjøre det? Hvem er deres representanter om ikke de folkevalgte ?

    Slik at velgerne skal være informert, har vi sendt ut email og tatt kontakt med Stortingsrepresentantene, alle 165 av dem, for å finne ut av hvilken holdning hver enkelt har til saken:

    Vi spør dem følgende:

    1. Anser du deg som dine velgeres ‘Ombuds-mann/-kvinne’ ?
    2. Tar du enkeltsaker hvor dine velgere rapporter overgrep mot seg ?
    3. Anser du velgerne som din arbeidsgiver, eller Staten som din arbeidsgiver?

    På forhånd takk for din deltagelse.

    J.Johansen

  7. Hei OPG!
    Det er nok ikke den samme saken som du henviser til, men du kan nok finne endel sammenlignbare forhold med den saken, og saken i boken, når det gjelder våre nåværende myndigheters håndtering av slike saker. Saken i boken dreier seg hovedsaklig om en eiendom på Sørlandet.

    Hei Bevisste Borgere av Norge!
    Først vil jeg takke J. Johansen stort for at han griper tak i denne boken og anmelder den, og det spesielt fordi jeg mener anmeldelsen hans lyser av et stort og oppriktig menneskelig engasjement for slike saker. Slike saker som så mange andre går en lang omvei rundt for å unngå å bli innblandet i, men som J. Johansen her ikke nøler med å gripe tak i, fordi han tydeligvis ser det som svært viktig å gjøre det.

    Maktledende medier og politikere unnskylder seg øyensynlig ofte med at «vi kan ikke ta tak i enkeltsaker», når noen blant folk flest føler seg så kraftig urettferdig behandlet at de forsøker å gå opp til et såkalt høyere demokratisk nivå med saken. Men hvor stor skal så en sak bygge seg opp til før slike øvrighetspersoner ikke lenger kaller den en enkeltsak? Man ser jo nå flere eksempler på at folk som ikke blir hørt av demokratiske instanser mens saken fremdeles er liten, også i stor grad blir ignorert av disse instansene etter at de omtrent har slitt vettet av seg for å skrive en konsentrert og prinsipiell bok om opplevelsen med saken etter at den har bygget seg opp til en svær snøball. Da opplever mange tydeligvis at maktledende krefter også betrakter boken som en «enkeltsak».

    Så jeg har nesten inntrykk av at utsagnet fra øvrighetspersoner; «vi kan ikke ta tak i enkeltsaker», omtrent betyr; «vi har ikke anledning til å gripe fatt i folk flest sine saker når de først har gått skikkelig i fella». Så selv om man jo kan si at en demokratisk nettrevolusjonen ennå ikke har fått stort innpass her i landet, så vil jeg si at J. Johansen, og hvordan bloggen Bevisste Borgere av Norge har utviklet seg i den senere tid, nå virkelig er på sporet av noe som kan sette spor i norsk historie, og en demokratisk bedring her i landet kan nok nå skje fortere enn mange aner, godt hjulpet av finanskrisen, når mektige krefter kan bli økonomisk «ruinert», og når middelklassen neppe vil finne seg i å bli underlagt et omfattende klientifiseringsregime hos NAV, slik som underklassen i stor grad har blitt underlagt i de senere årene.

    Når det gjelder de involverte motstanderne til min mor og meg i denne saken, så har jeg vanskelig for å forestille meg noen av dem som oppsiktsvekkende kyniske, og det selv om jeg ikke kjenner dem personlig. Jeg vil heller sammenligne dem med de «drittsekkene» man kan finne i omtrent hver eneste skoleklasse. De «drittsekkene» man kan finne ut at kan bli svært trivelige mennesker hvis man har en lærer som leder med kjærlig men myndig hånd. Så denne boken jeg har skrevet føler jeg egentlig for det meste er en systemkritikk, hvor det var systemet, «læreren», som sviktet. Det var en av grunnene til at jeg anonymiserte personene i boken, nemlig for å prøve å lede søkelyset mer på systemet, og mindre på personene.

    En annen grunn til den anonymiseringen er en taktisk grunn, for hvis noen ville forsøke å skremme eller true meg til å trekke boka fra markedet, så kunne jeg da true tilbake med at jeg omgående ville legge ut full navneliste på nettet hvis de ikke ga seg. Men det er selvfølgelig mulig for folk å drive litt detektivarbeid ut fra opplysningene i boka, for å finne fram til navn, og spesielt for lokalkjente så bør det jo være ganske lett. Men i første omgang så vil jeg altså prøve å rette folks oppmerksomhet mot systemkritikken i boka, samt å prøve å vise hvilke tegn folk bør se etter, for å prøve å se om de har begynt å kjempe mot en nesten uovervinnelig overmakt eller ikke. Dessuten, navnene vil nok komme sigende fram fra andre kilder enn meg hvis maktledende krefter etterhvert griper tak i boken.

    Når det gjelder hvilke motkrefter som har stått imot min mor og meg i denne saken, så har jeg egentlig vist liten interesse i å prøve å finne ut av på hvilken måte de eventuelt er organisert, for jeg bryr meg egentlig lite om hva disse kreftene kaller seg, eller hvordan de er organisert. For det jeg konsentrerer meg om i boken er hvilke mekanismer som jeg mener bygger opp, og gir spillerom for, slike krefter. Derfor har jeg også et lengre innledningsdikt i boken som heter «Slugodseierpolitikk», og jeg mener endel slik analyse også fremkommer utover i boken. Så derfor har jeg egentlig liten interesse av å granske hvilke eventuelle faste grupperinger som har stått i motpartens leir i denne saken.

    En gruppering som stort sett framstår som en selskapsklubb under visse samfunnsforhold, kan nok i større grad også forsyne seg av andres fat hvis det dannes en overordnet politisk ukultur som i liten grad holder demokratisk orden i rekkene. Og min overbevisning er at det i de fleste grupperinger finnes både kyniske og trivelige mennesker, fordi det, etter min observasjon, tydeligvis har en tendens til å fylles opp til et visst nivå med begge disse typer mennesker i omtrent hver eneste gruppering som dannes.

  8. Hei, takk for «heads-up» på interessant sak og bok. Er dette den samme saken Løvenskiold vs. Ødegård?

    http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/02/27/362624.html

    Noen navn må vel oppgis?

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.