”De gamle høvdingene” i norsk politikk

Hvem er ”de gamle høvdingene”? Hvilken funksjon har de i det norske samfunn? Hvilken interesse har de i pionerdykkernes sak?

Av Rolf Guttorm Engebretsen
Hovedtalsmann for Nordsjødykker Alliansen

I 2002 var pionerdykker Dag Vilnes til intervju hos Granskningskommisjonen for pionerdykkernes arbeidsvilkår, den såkalte Lossius kommisjonen, som var nedsatt av regjeringen etter et stortingsvedtak et par år tidligere. Etter intervjuet ble han fulgt ut av bygningen hvor møtet hadde blitt holdt av kommisjonslederen, nå avdøde lagdommer Lossius. På vegen ut beklaget Vilnes seg over alt hemmelighetsskremmeriet som han opplevde i dykkersaken. Han fikk følgende kryptiske svar fra lagdommeren:

”Flere av de gamle høvdingene må gå bort før en kan lette mer på lokket med hensyn til det som har skjedd i dykkersaken. Arne Rettedal har riktignok gått bort, men flere må gå bort før en kan få alt frem frem i lyset.”

Egentlig sier lagdommer Lossius helt klart hvem som er pionerdykkernes motstandere i dykkerkampen. De som ikke ønsker at fakta skal komme på bordet. Han bruker den noe udefinerte betegnelsen ”de gamle høvdingene” samtidig som han navngir en av dem. Egentlig er det ikke så vanskelig å sette navn og ansikter på de fleste av disse personene dersom en går inn i landets nyere historie og analyserer viktige begivenheter og det politiske spillet som har foregått. Lossius kom med flere kryptiske uttalelser også til andre pionerdykkere mot slutten av granskningen. Det virket som om han hadde funnet ut noe som han ikke kunne si direkte, som om han forsøkte å fortelle noe som han egentlig ikke hadde lov til å avsløre?

Mottakerne av de kryptiske meldingene fra Lossius forsto ikke betydningen av disse, og la det hele bort. Men noen dykkere og rådgivere har arbeidet videre med spørsmålene og langsomt avdekket interessanne spor og sammenhenger. Mange av oss har kanskje gjennom årene ubevisst stusset over at uansett om Ap eller de borgerlige har sittet med makten i Norge, så har landet fulgt en stabil linje i noen av de mest sentrale politiske spørsmålene. Helt siden andre verdenskrig har de to store partiene Høyre og Ap vært enige innen sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk og industripolitikk. Dette er ingen tilfeldighet, men et resultat av en effektiv koordinering.

Norge hadde to grupper av ”vinnere” etter krigen. Den ene gruppen var hjemmefronten eller gutta på skauen, som ble ledet av Jens Chr. Hauge. Den andre gruppen var de rederne som var organisert under Nortraship og som hadde operert handelsflåten for de allierte på den internasjonale arena under krigen. Gruppene hadde lite med hverandre å gjøre den første tiden etter krigens slutt. Det sies at det var Jens Chr. Hauge som tok kontakt med sentrale redere og basert på situasjonen i Norge ved krigsutbruddet, felles erfaringer under krigen, samt felles nasjonale interesser fremover, innså de at et samarbeid var nødvendig. Gruppen eller nettverket som snart ble etablert, gikk under betegnelsen ”aldri mer 9. april”, som også sier litt om målsetningen med samarbeidet.

”Aldri mer 9. april” nettverket besto av sentrale personer fra Milorg med tilknytning til Ap og sentrale redere fra Nortraship med tilknytning til Høyre. Denne gruppen på kanskje bare 20 – 30 personer utgjorde ”makta” bak de to sentrale politiske partiene. Denne gruppen av høvdinger har selvsagt fornyet seg gjennom årene, noen har forsvunnet ut mens andre har kommet til. I første omgang trakk de opp de store og viktige linjene for Norges sikkerhetspolitikk i etterkrigstiden. Men det skulle bli mer etterhvert.

Hva er det så som har preget Norge gjennom disse vel 60 årene som har gått?

Den kalde krigen er sentral, hvor Norge har vært i en fremskutt og svært utsatt posisjon på vestens side i en spent og fastlåst situasjon. Oppbygging av tyngre industri i Norge, herunder kraftproduksjon og skipsbygging er sentral. Det samme kan en si om handelsflåtens globale rolle med hensyn til frakt av både utstyr, materiell og olje. Oljevirksomhetens inntog i Nordsjøen, oppbygging av norsk kompetanse, norske selskaper og den norske stats deltakelse i denne virksomheten, er sentral. Handelskrigen mellom Norge og England på 1970 og 1980 tallet er lite omtalt, men den var tildels et skittent spill fra begge sider, som landets høvdinger i vår sårbare økonomiske situasjon kan ha definert som en betydelig nasjonal trussel.

E-tjenestens operasjonelle enhet, som gikk under navnet ”Stay Behind”, ble etablert på slutten av 1940-tallet. Den var bl.a. engasjert i overvåking av kommunister, samt bestod av paramilitære grupper etablert på strategiske steder utover i landet. Disse skulle danne basis for en motstandsorganisasjon i tilfelle ny okkupasjon. Frakt på norske skip på verdenshavene ble overvåket systematisk av rederne for tidlig å kunne oppdage større ansamlinger av krigsmateriell. De gamle høvdingene holdt seg godt orientert om utviklingen. Norge skulle ikke bli tatt på senga en gang til.

Denne gruppen av høvdinger, eller deler av gruppen, opererte gjerne autonomt i henhold til egne interesser og sympatier, utenfor sfæren til landets ledere og de demokratiske systemene, også i sentrale spørsmål. En kan for eksempel se dette av at Norge var sentral i å skaffe Israel atomvåpen på 1960-tallet, samt at vi i det skjulte bygde og overleverte fem MTBer til Israels krigføring i Midtøsten tidlig på 1970 tallet. Til og med i dagens situasjon vet en at CIA har benyttet norsk luftrom og norske flyplasser for sine menneskerettighetsstridige transporter av fanger til f.eks. Guantanamo. Gamle avtaler uten begrensninger fra en svunnen tid ser ut til å ligge i bunnen. De fleste som kjenner litt til disse hendelsene har en klar følelse av at landets politiske ledelse ikke verken hadde kontroll eller kjennskap med alt som skjedde. Vi skjønner lett at selvbevisste og mektige personer i det norske samfunn står bak. De spurte ikke noen om lov, og de visste at de hadde politisk ryggdekning fra høyeste hold uansett hva de gjorde.

Norges vanskelige økonomiske situasjon fra slutten av 1960-tallet frem mot slutten av 1980 tallet er vel kjent og hadde flere årsaker. Tankbåtmarkedets kollaps med mange båter i opplag langs kysten, er vel kjent. Det samme kan en si om verftsindustriens omstilling fra fartøysbygging til offshoreoppdrag. Staten sto som garantist både for bygging av fartøyer som gikk i opplag, og for borerigger som bare måtte ha stadig nye oppdrag. Samtidig ble en kostbar sosial reform presset igjennom, samt at staten måtte trå til med store investeringer som sin del av kostnadene ved utbygging av petroleumsfelt med tilhørende infrastruktur. Midt oppe i dette utviklet det seg altså en handelskrig med UK om oppdragene i Nordsjøen. Britene følte at nordmennene forsynte seg grovt i deres marked, samtidig som vi beskyttet vårt hjemmemarked mot utenlandsk konkurranse ved f.eks. å benytte altfor strenge sikkerhetskrav på norsk sokkel.

I denne situasjonen sto dykkerne lagelig til for å bli ofret. Britiske firmaer med stor lobbykapasitet ønsket å beholde sin store del av det norske markedet for undervannssveising og dykkertjenester. Norske myndigheter hadde lenge skjøvet problemet med å ta de riktige avgjørelsene og få den norske petroleumsrelaterte dykkingen under kontroll, foran seg. Kanskje myndighetene følte at en bør ble løftet av deres skuldere da de ga etter for det utenlandske presset. Dykkermarkedet, kontrollen med sikkerhet, alt ble sluppet helt fritt, ut av statlig kontroll. Det eneste staten hadde full kontroll på var misinformasjonen til publikum. De få varslerne i en liten, spesialisert og isolert yrkesgruppe sto helt alene og ble overkjørt på en arrogant måte.

Staten har siden gjemt seg bak de kommersielle aktørene i oljevirksomheten. Oljeselskapene, arbeidsgiverne, ja alle unntatt saten selv var ansvarlig. Men hvorfor skulle disse firmaene ta et slikt ansvar. Alle fikk jo tillatelse fra myndighetene til å gjøre hva de ville innen dykking, uansett hvilken kompetanse de hadde eller hvilket utstyr de ønsket å benytte. Nå har blåmandagen kommet, når det viser seg at en hel yrkesgruppe er blitt skadet. De gamle høvdingene benytter nå alle midler som de har tilgjenelig, lovlige og ulovlige, for å holde dette skjult og motarbeider de som vil ha fakta på bordet.

Da Lossius-kommisjonen hadde levert rapporten ved årskiftet 2002 – 03, uttalte ansvarlig statsråd Victor Normann; ”Dykkerne må være fornøyd med at tre av ti spørsmål blir belyst”. Men uttalelsen viser også at han var klar over at jobben på langt nær var utført. Mandatet fra Stortinget var at alle spørsmål skulle granskes og belyses. Lossius selv sykemeldte seg like etterpå. Men for oss så han ut til å være frisk og rask nok da han leverte rapporten tidlig i januar. Hva var grunnen til at han måtte sykemelde seg, og hvorfor var han sykemeldt så lang tid? Han var faktisk sykemeldt i mer enn åtte måneder før han omkom i en drukningsulykke i USA den 11. september 2003. Det er unødvendig å si at mange dykkere finner omstendighetene omkring denne ulykken svært merkelig.

Selvsagt må det ha vært et slag i ansiktet for en fremadstormende lagdommer at konklusjonen om statlig objektivt ansvar i granskningsrapporten hans ikke ble akseptert av regjeringen som var oppdragsgiver. Rapporten ble derimot sendt til Lovavdelingen i Justisdepartementet hvor den ble gjennomgått av byråkratene. Noen måneder etter at rapporten hadde blitt avlevert, hadde en alternativ konklusjon, hvor staten kun hadde et moralsk og politisk ansvar, sett dagens lys. Granskningsrapporten ble deretter sent over til Stortinget med to alternative konklusjoner. Stortinget kunne altså forsyne seg selv fra øverste hylle. Lossius selv fikk aldri oppleve Stortingets behandling av saken.

De borgerlige regjeringspartiene og Ap dannet deretter et stort og klart flertall som vedtok Lovavdelingens konklusjon. Lossiuskommisjonen fikk kun støtte av opposisjonen, herunder Frp, SV, SP, Kystpartiet, Rødt, etc. Den store koalisjonen i norske politikk hadde fått nok og tatt sine grep. ”De gamle høvdingene” hadde brukt sine respektive partipisker, vist sin makt og talt sitt tydelige språk. Ofte kan en høre folk klage på at offentlige granskninger ikke avdekker hele sannheten om det som skal granskes. Det samme kan en si i dykkersaken, dykkernes oppfatning er at Lossius ikke offentliggjorde alt granskningen hans avdekket i kommisjonsrapporten. Men forsøkte han likevel å reparere det med, for skams skyld, å gi dykkerne en konklusjon om objektivt statlig ansvar, som ville gi full erstatning for yrkestapet og således kunne han slippe fra oppdraget med æren i behold og en slags hederlig avrunding av oppdraget.

I så fall ble han grundig lurt av oppdragsgiverne. Som en ser går de ekstremt til verks og benytter virkemidler som ikke er vanlige i et demokratisk samfunn for å snu spillet til sin fordel igjen. Det er ikke mange granskningskommisjoner som har fått sine konklusjoner omgjort etter kun en rask og overfladisk saksbehandling i byråkratiet. At vedtak blir pisket gjennom til en en godkjenning av ”den store koalisjonen” i Stortinget er kanskje mer vanlig dersom åpningen for dette er på plass. Men det kan ikke være tvil om at det er for mye alvorlig snusk i dykkersaken til at den kan forbli tildekket for all fremtid.

Lossius kommisjonen overså våre habilitetsinnsigelser, overså våre innsigelser om mangel på kompetanse, overså situasjonen blant de utenlandske dykkerne, unnlot å granske sentrale aktører som Det norske Veritas, forskningsinstitusjonene NUTEC og Sintef, etc. Den motstanden som konklusjonen i kommisjonsrapporten fikk, kom nok svært overraskende på Lossius selv. Høsten 2002, noen måneder før rapporten var ferdig, skrev han i et brev til en pionerdykker at kritikken mot granskningen som hadde kommet fra Nordsjødykker Alliansen var som at vi slo inn åpne dører. Dykkerne kom nemmelig til å få full erstatning for yrkestapet, uttalte han. Men kort tid etter ble altså konklusjonen i rapporten hans omgjort og dykkerne fikk på nytt kun smuler. Denne saken viser klart det noen av oss har erfart lenge, en åpen dør er ikke alltid åpen, selv om det kan se slik ut.

Vi må tillate oss å spørre; Kan det norske samfunn leve med slike granskninger, eller med slik offentlig saksbehandling, som dykkersaken avdekker? Er ikke Norge snart modenfor å kvitte seg med fortidens spøkelser og tvangsstyring fra gamle høvdinger? Er det ikke på tide å innse at utviklingen går fremover, og at vi står foran en ny tid med nye koster. Når noe har gått galt, kan det være lurt å simpelthen starte på nytt. En god begynnelse er derfor at et nytt Storting tar nye grep, og starter med å etablere en ny kommisjon for granskning av pionerdykkernes arbeidsforhold. Mandatet er ikke oppfylt bare på grunn av at gamle høvdinger har blitt enige om det på bakrommet.

Spread the love
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Facebook Comments

One Comment

  1. Pingback: Jens Christian Hauge som sionistisk hauk?

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.