Herskere og Tjenere. Om Gud i Oss, – en Naturlov.

Gud er som elektrisiteten. En vet ikke at den eksisterer før en ser lyset i lyspæren. På samme måte er det med Gud, – og mennesker. En vet ikke at Gud er til før en ser mennesker skinner, – eller før en selv skinner. Gud er en naturlov, som elektrisiteten er det (hvordan kan vi lage oss et bilde i hodet av elektrisiteten?).

Gud virker GJENNOM mennesker, som elektrisiteten virker gjennom lampen. Men uten en kabelforbindelse eller en åndelig forbindelse kan ikke noen av dem virke. Naturloven virker likt for alle på den måten at gjør du det og det, så skjer det og det. Som å spille sjakk. Din handling, dine trekk, bestemmer om du vinner eller taper («du høster det du sår»).

Fra gamle tider var disse naturlover nedfelt i Mosebøkene som de 10 bud, senere bekreftet av Jesus sin lære hvordan en skal opptre for å følge de naturlover for hvordan det skal gå en godt i livet. Under fariseerne hadde de 10 bud blitt så «utvannet» og vridd på og lagt til av menneskebud (huff, og huff, – ikke minn meg på den store norske lovboken, for ikke å snakke om den fariseerske religiøse lovforståelse blant de som kaller seg kristne både her til lands og utenlands), at Jesus/Messias’ komme var nødvendig for å sette ting på rett plass igjen («ikke for å forkaste loven, men for å oppfylle den»). Han brakte den nye pakten, til erstatning for den gamle pakten, – som hadde utviklet seg uheldig p.g.a. fariseerisk/rabbinal nidkjærhet. Det enkle hadde vokst seg utav alle proporsjoner kan en si (Talmud – tolkning av de enkle tekstene), bevisst eller ubevisst. Han ville bringe mennesker nær ”strømforsyningen” igjen. Hans folk var villfarne, som i dag.

Hans andre komme er nødvendig for å sette fariseernes galopperende lovforståelse på plass igjen ennå en gang. Å lede oss tilbake til oss selv, til «naturlovforståelsen». At Jesus komme skjer gjennom ånd denne andre gang, som Kristus (The Illuminated One) innom deg og meg, skal en ikke se bort fra, som utmerket godt kan hende var måten hans første komme skjedde på også, spør du meg. ”Dere kan gjøre større under enn meg”, sa mannen, og la til; ”Gud er inni dere”. Å bli opplyst er å anerkjenne dette faktum. Som de opplyste sjeler vi alle kan bli.

Enhver handling, enhver aksjon, leder til en re-aksjon. Det vil si «du høster som du sår». Karmaloven. Det er hvilken motiver vi handler etter som er det sentrale. Det hjelper ikke at en utad gir inntrykk av å være tjener, fordi det ser fint ut for omgivelsene, mens en innad hungrer etter å være hersker, og arbeider for det med fine ord og gode gjerninger. Det blir tillært, og ikke fra hjertet, fra senteret i seg. En blir dermed ikke slikt Guds Barn / Guds Utvalgte Folk av handling, men av «nåde», – en gave, for å bestrebe seg på å gjøre det beste for alle, og ikke bare for seg selv. Det åndelige rike kan ikke inntas med makt eller penger. Kan ikke kjøpe det, derfor mente Jesus at ”det er vanskeligere for en rik å komme inn i Guds Rike, enn for elefanten å komme gjennom et nåløye”, fordi at den rike er vant med å kunne kjøpe seg alt, mens her må han tvert imot gi fra seg alt, og kunne være tjener. Derfor er det enklest for de som intet eier å innta dette mentale ”riket”, de har ikke noe å tape likevel på å lete det opp; Hvor en våkner opp som fra en lang (vond) drøm. ”Søk, og dere skal finne. Bank på og det skal lukkes opp for eder”.

Det er enkleste måten å finne seg selv på, – i vår kultur, idet denne lære er naturlig innpodet, og ligger i barnetroen, det vil si før den ble ødelagt av verdens herskere. De som søkte og tok makt og vinning for sin egen del, uten å følge den naturloven som kalles Gud. De som foretrekker å være herskere mer enn å være tjenere. Tjenerskapets ånd er det helt sentrale element i denne naturlov. Det kan utmerket godt være at folk som aldri har kalt seg eller følt seg som kristne, til fullkommenhet har fulgt denne naturlov i sitt liv og virke, og dermed er de reelle kristne. Det er ikke merkelappen en setter på seg selv som er viktig, det er hva en ER. Merk at det er handlingen som teller, ikke fine ord, for å fastsette hva en ER; «Se på hva de gjør, og ikke hva de sier», og «på fruktene skal de kjennes». ”Du skal bli som et barn for å se Guds Rike”.

For de som ikke vil tro på at det er Jesus sin lære, så er det også helt OK å tro på den som overgitte myter fra en generasjon til en annen. Naturlovene som kalles kristendommen, før de ble utvannet av fariseerne, virker likt for alle, uansett om de tror at Jesus var budbringeren av dem eller ikke, – så lenge en følger naturlovene. Den, «kristendommen», er overlevelser fra våre forfedre for hva de har erfart virker best i livet. Hva som gjør dem og andre godt. – Gir dem et rikere liv. Hele religionen var altså bare en del leveregler for hvordan en bør leve for å få et rikere liv, i alle henseender. Om livet, og om døden, – og om Gud i oss. Før makten gjorde religionen til en del av sitt maktapparat (Nikea – år 325). Fra da av ble det en lære som bandt folk, mer enn å frigjøre dem.

Gud ønsker at vi skal skinne, at vi skal være lamper for vår nestes fot. At vi skal lykkes i det vi gjør. Mange tror at en taper på å være den tjeneren som Jesus ønsket vi skulle være, istedenfor å streve med å bli herskere, for å tilsynelatende være på vinnernes side. Det er HELT feil. Å følge denne naturloven er det som gir en sann tilfredsstillelse i sitt liv, det en var ment å være, med de ressurser en trenger for fullt ut å kunne være seg selv; «lampen for din fot» (”den som vil være hersker, må være tjener”). Om en vil ha lykke og tilfredsstillelse, av å gjøre det en naturlig var ment å gjøre, mer enn penger og posisjoner, så er dette veien å gå.

Det er i manglende forståelse for dette prinsipp at makthaverne i Norge og verden har sviktet oss så totalt i dag. De har tilrevet seg ”Guds Rike”, med makt, brutt seg inn, tatt det i sin besittelse med verdslige aktiviteter, med all korrupsjon, løgn og bedrag som derav følger, og ikke av å følge ”Naturlovene”. Den sanne kristendommen var et opprør mot romerrikets politikk og det fariseerske religiøse lederskap, og begges terrorvelde, som begge hadde ført sitt folk på avveie, samme tema som i dag altså. De har gått seg så vill i de mentale irrganger (jfr. treenigheten), at de aldri i verden vil finne ”hjem” til seg selv uten hjelp.

Enhver får det de fortjener, – også de ledere de fortjener. Det straffer seg kollektivt å la den blinde lede den blinde, og det straffer seg personlig å lukke øynene for urettferdighetene som pågår, uten å ta bevisst stilling og valg i livet men bare blindt la seg lede. Enhver kan gjøre noe, i den åndskrigen som alltid har pågått, og pågår, i verden. ”Verdens fyrste” er en entitet i sinnet vårt, – en mentalitet, som må bekjempes av oss selv, – til beste for oss selv og andre, og vi må tørre å påpeke den hos verdens ledere. De kan ikke gjøre så mye mer galt mot oss enn korsfeste oss, og lyset er aldri så nær som når det er som mørkest.

Enhver formidler kraften til å bidra når en fra dypet av seg selv kan føle det guddommelige forsyn nær en, som om det sier; «Dette er min enbårne sønn, i hvilken jeg har velbehag». Du har blitt hel igjen da! Sterke affirmasjoner om dette kan oppheve mangelen, og lede en i utviklingen tilbake mot det en ER. Det er ikke den riktige om en bare sier det mentalt til seg selv, for det gjør de alle. Det blir bare å lure seg selv, å kalle seg kristen i navnet, og ikke bestrebe seg på det i gavnet. Har en gått «The Long and Winding Road» / den smale vei, så vet en når den rette overbevisning er der. Når en virkelig føler det slik, og ikke bare gir et skinn av troverdighet av det til omgivelsene med mange fine ord, men med lite innhold, da åpner det seg for store og små mirakler i ens liv (jfr. ”A Course in Miracles”).

Å være nær det Høyeste i oss, vårt Høyere Selv, er vår naturlige væren, – før den væremåte ble ødelagt gjennom sosial tilpasning og «keiserens»/”verdens fyrstes” manipulasjoner for å kunne tilrane seg makten over oss, og holde fast på den. Hele livet er et søk tilbake til sin naturlige væren, som den var før verden ødela den. Livet leder en uvergelig til å kle av lag på lag av illusjoner, inntil en er der; Seg Selv igjen. Om en søker, og vil det. Å være pilgrimer på livets vei er et valg. Da har en blitt av Det Nye Israels folk. En av de Utvalgte.

Noen lykkes. Mange mislykkes. De fleste svarer ikke trompeten. Gidder ikke å søke, eller banke på. Har ikke tid. Mange er kallet, men få er utvalgt. Disse få utvalgte som med risiko for liv og lemmer prøver å opplyse medmennesker, for selv i dag er barbariet innen politikk og religion enerådende, ved at makten enkelt og greitt tar ned, med den tidsriktige korsfestelse, de som påpeker deres mangler, hyklerier, og villfarelser; – Hedningene. Og folket tror mer på sine makthavere enn på ”frelseren” og folkeopplyseren, og applauderer under korsfestelsene av den/dem som bare ville hjelpe, og med det opprettholder og støtter de terrorveldet.

Så blinde går det an å bli. De foretrekker å leve i fornektelsene, vil ikke vite sannheten om verdens befatning og sine lederes sanne karakter, samt sin egen likegyldighet og kunnskapsløshet, og korsfester heller sannheten, og støtter løgnen, fremfor å måtte innrømme for seg selv og andre at de har blitt grundig lurt og forført hele sitt liv. Og utakk er verdens lønn. ”Jeg er Veien, Sannheten og Livet”.

Belønningen overstiger uansett omkostningene for autoritetenes fryktbaserte maktutøvelse; bekreftelsene for det evige livet, fravær av frykt for døden, m.v., idet en ser at alt er forgjengelig, men en kjenner det i seg som en vet lever evig, og som ER, som er ens egentlige Selv, hvor Gud og en selv er ett, og som for all tid er fullstendig upåvirket av verdens fyrsters disposisjoner og manipulasjoner. Couldn’t care less.

Der er håp for oss alle, og det handler vel ikke så mye om det helvete som mange frykter venter i det hinsidige, som det helvete en kan skape for seg selv og andre her på jord mens en lever, av å IKKE følge prinsippene i denne Naturlov som kalles Gud, – i oss.

Ha en god dag, – og lykke til.

Mvh. J.Johansen
Pilgrim

http://www.riksavisen.no/?p=349

Facebook Comments