Journalisten som kastet sko på Bush fri fra fengsel

En journalist hiver en sko på President George W. Bush under en pressekonferanse med Iraks Statsminister Nouri al-Maliki Søndag, 14. Des., 2008, i Bagdad. Mannen kastet to sko på Bush, den ene etter den andre. Bush dukket unna begge skoene, og ble ikke truffet. Nå er journalisten fri igjen etter å ha vært fengslet og torturert.
En journalist hiver en sko på President George W. Bush under en pressekonferanse med Iraks Statsminister Nouri al-Maliki Søndag, 14. Des., 2008, i Bagdad. Mannen kastet to sko på Bush, den ene etter den andre. Bush dukket unna begge skoene, og ble ikke truffet. Nå er journalisten fri igjen etter å ha vært fengslet og torturert.

Min Blomst til Bush, Okkupanten. Av MUTADHAR al-ZAIDI.
Han forteller om torturen de utsatte ham for, om det vanærende ved okkupasjonen, og at han bare ville forsvare journalistyrkets ære og integritet. En av journalistyrkets siste av sitt slag?

L’Accuse

  • Statsminister Kjell Magne Bondevik
  • Statsminister Jens Stoltenberg
  • Det Norske Storting

For å skape negativ karma for Norge ved å være med på disse urettferdige aggresjoner, plyndring og drap av G-d’s folk, på våre vegne, som vi og våre efterfølgere kommer til å måtte lide for. På en eller annen måte.

———–

Mutadhar al-Zaidi, den irakiske journalisten som kastet skoen på George Bush, holdt denne talen ved sin frigivelse fra fengsel nylig.

Historien om Min Sko.

I Guds navn, den mest nådige og mest barmhjertige.
Her er jeg, fri, men mitt land er fortsatt en krigsfange.

Journalist Mutadhar al-Zaidi
Journalist Mutadhar al-Zaidi

Først gir jeg min takk og mine hilsinger til alle som stod ved siden av meg, enten inne i mitt land, i den islamske verden, i den frie verden. Det har vært mye snakk om handlingen og om den personen som gjorde den, og om helten og heroisk handling, om symbolet og den symbolske handlingen.
Men, ganske enkelt, svarer jeg: Hva som tvang meg til å konfrontere dette, er den urettferdighet som rammet mitt folk, og hvordan okkupasjonsmakten ønsket å ydmyke mitt hjemland ved å sette den under støvelen sin.
Og hvordan de ville knuse hodeskallen til (hjemlandet’s) sønner under sine støvler, det være seg sheiker, kvinner, barn eller menn. Og i løpet av de siste årene, har mer enn en million martyrer falt av kuler fra okkupasjonsmakten og landet er nå fylt med mer enn 5 millioner foreldreløse, en million enker og hundretusener er lemlestet. Og mange millioner av hjemløse på grunn av at de er fordrevet innenfor og utenfor landet.

Vi pleide å være en nasjon der araberen ville dele med Turkman og Kurdere og assyriske og Sabean og Yazid sitt daglige brød. Og sjiamuslimske ville be med sunni på én linje. Og muslimske ville feire den kristne fødselsdagen til Kristus, må fred være med ham. Og til tross for at vi delte sult under sanksjoner for mer enn 10 år, i mer enn et tiår.


Vår tålmodighet og vår solidaritet gjorde ikke at vi glemmer undertrykkelsen. Inntil vi ble invadert under illusjonen om frigjøringen som noen hadde. (Okkupasjonen) splittet en bror fra en annen, en nabo fra en annen, og sønn fra sin onkel. Den gjorde våre hjem til endeløse begravelse telt. Og våre kirkegårder spredte seg til parker og langs landedveien. Det er en pest. Det er okkupasjonen som dreper oss, som krenker våre tilbedeslseshus og hellighet av våre hjem og som kaster tusenvis daglig til provisoriske fengsler.

Jeg er ikke en helt, og jeg innrømmer det. Men jeg har et synspunkt, og jeg har en holdning. Det ydmyket meg å se mitt land ydmyket. Og å se mitt Bagdad brent. Og at mitt folk blir drept. Tusenvis av tragiske bilder forble i hodet mitt, og dette tynger meg ned hver dag, og dytter meg mot den rettferdige veien, veien til konfrontasjon, veien til å avvise urettferdighet, svik og falskhet. Det fratok meg en god natts søvn.

Dusinvis, nei, hundrevis av bilder av massakrer som ville gjøre håret til en nyfødt hvitt, brukte å gi meg tårer i øynene og såret meg. Skandalen i Abu Ghraib. Massakren i Fallujah, Najaf, Haditha, Sadr City, Basra, Diyala, Mosul, Tal Afar, og hver tomme av vår sårede jord. I de siste årene, reiste jeg gjennom mitt brennende land og så med mine egne øyne smerten til ofrene, og høre med mine egne ører skrikene av de etterlatte og foreldreløse. Og en følelse av skam hjemsøkte meg som et stygt navn fordi jeg var maktesløs.

Dette bildet er fra Gaza, men det er jo samme slagmark og samme krefter bak, så ....
Bare ett av tusenvis av døde barn. Dette bildet er fra Gaza, men det er jo samme slagmark og samme krefter bak, så ....

Og så snart jeg var ferdig med mine profesjonelle plikter å rapportere daglig tragedier til irakerne, og mens jeg vasket bort restene av støvet fra ødelagte irakiske hus, eller spor av blod fra ofre som flekket klærne mine, måtte jeg presse sammen tennene mine og lage et løfte til våre ofre, et pant på hevn. Muligheten kom, og jeg tok den.

Jeg grep den av lojalitet til hver dråpe av uskyldige blod som er utgytt gjennom okkupasjonen eller på grunn av den, hvert skrik fra en pårørende mor, hvert stønn fra en foreldreløs, sorgen fra et voldtektsoffer, hver tåre fra en foreldreløs.
Jeg sier til dem som bebreider meg: Vet du hvor mange ødelagte hjem skoen jeg kastet hadde vært inn i på grunn av okkupasjonen? Hvor mange ganger den hadde tråkket over blod av uskyldige ofre? Og hvor mange ganger var den hadde gått inn i hjemmene hvor frie irakiske kvinner og deres hellighet var blitt krenket? Kanskje den skoen var den riktige responsen når alle verdier var krenket.
Da jeg kastet skoen i ansiktet på den kriminelle, Bush, ønsket jeg å uttrykke min avvisning av hans løgner, sin okkupasjon av landet mitt, vise min avsky for at han dreper mitt folk. Min avvisning av han plyndrer mitt lands rikdommer, og ødelegge infrastrukturen. Og kaste ut dets sønner i en diaspora [landflyktighet].

Etter seks år med ydmykelse, av uverdighet, for drap og krenkelse av det som er hellig, og skjending av bedehus, kommer drapsmannen, skryter, skryter av seieren og demokrati. Han kom for å ta farvel med ofrene sine og ønsket blomster tilbake.

Enkelt sagt, det var min blomst til okkupanten, og til alle som er i pakt med ham, enten ved å spre løgner eller utføre handlinger, før okkupasjonen eller etter.

Jeg ønsket å forsvare mitt yrkes ære og den undertrykte patriotisme den dagen landet ble brutt ned og dets høye ære tapt. Noen sier: Hvorfor spurte han ikke Bush et pinlig spørsmål på pressekonferansen, for å gjøre han til skam? Og nå vil jeg svare dere, journalister. Hvordan kan jeg spørre Bush da vi ble beordret til å stille noen spørsmål før pressekonferansen begynte, men bare for å dekke hendelsen. Det var forbudt for enhver person å spørre Bush.
Og når det gjelder profesjonalitet: profesjonaliteten led under at noen i regi av okkupasjonen ikke bør ha en stemme mer enn stemmen til patriotismen. Og hvis patriotisme var å snakke ut, så bør profesjonalitet være alliert med det.
Jeg benyttet anledningen: Hvis jeg har gjort urett mot journalistikken uten intensjon, på grunn av den profesjonelle forlegenhet jeg foråsaket for ‘the establishment’, så ønsker jeg å be om unnskyldning overfor deg for den eventuelle forlegenhet jeg kan ha forårsaket disse establishment. Alt som jeg mente å gjøre var å uttrykke med en levende samvittighet følelsene av en borger som ser sitt hjemland skjendet hver dag.

Historien nevner mange historier hvor faglighet var kompromittert i hendene på amerikanske politikere, enten i attentat mot Fidel Castro ved booby-fangst med et TV-kamera som CIA-agenter som utga seg for journalister fra cubansk TV bar, eller hva de gjorde i Irak krigen ved å lure allmennheten om hva som skjedde. Og det er mange andre eksempler som jeg ikke vil komme inn her.
Men det jeg gjerne vil gjøre deg oppmerksom på er at disse mistenkelig byråer – amerikansk etterretning og andre byråer og de som følger dem – vil ikke spare noen anstrengelser for å spore meg opp (fordi jeg er) en opprører i motsetning til deres okkupasjon. De vil prøve å drepe meg eller nøytralisere meg, og jeg kaller på oppmerksomheten til de som er nær meg for fellene som disse etatene vil sette opp for å fange eller drepe meg på ulike måter, fysisk, sosialt eller yrkesmessig.

Og på den tiden at den irakiske statsministeren kom ut på satellittkanaler å si at han ikke kunne sove før han hadde sjekket sikkerhet min, og at jeg hadde funnet en seng og et teppe, selv når han snakket ble jeg torturert med de mest forferdelige metoder: elektriske sjokk, ble slått med kabler, ble slått med metallstenger, og alt dette i bakgården på stedet der pressekonferansen ble holdt. Og konferansen holdt fortsatt på, og jeg kunne høre stemmene til folk i den. Og kanskje de også kunne høre mine skrik og stønn.
På morgenen var jeg igjen i den kalde vinteren, bundet opp etter at de dynket meg i vann ved daggry. Og jeg beklager at Mr. Maliki for å holde sannheten borte fra folket. Jeg vil snakke senere, gi navnene på personene som var involvert i å torturere meg, og noen av dem var høytstående tjenestemenn i regjeringen og i hæren.

Jeg gjorde ikke dette så navnet mitt kom inn historien eller for materielle gevinster. Alt jeg ville var å forsvare landet mitt, og det er en legitim årsak bekreftet av internasjonale lover og guddommelige rettigheter. Jeg ønsket å forsvare et land, en eldgammel sivilisasjon som har blitt skjendet, og jeg er sikker på at historien – spesielt i USA – vil erklære at den amerikanske okkupasjonen klarte å underlegge Irak og irakere, til å underkaste seg dem.
De vil skryte om sviket og det metodene de brukte for å oppnå sine mål. Det er ikke rart, ikke mye forskjellig fra hva som skjedde med indianerne i hendene på kolonialistene. Her vil jeg si til dem (okkupantene) og til alle som følger deres metode, og alle som støtter dem og talte deres sak: Aldri.
Fordi vi er et folk som heller vil dø enn å bli ydmyket.

Og til slutt, jeg sier at jeg er uavhengig. Jeg er ikke medlem av noe politisk parti, noe som ble sagt under tortur – en gang at jeg er langt til høyre, en annen at jeg er venstreorientert. Jeg er uavhengig av ethvert politisk parti, og min fremtid vil bli å arbeide i sivil tjeneste for mitt folk og til alle som trenger det, uten å føre noen politisk kriger, som noen sa at jeg ville.
Min innsats vil være mot å gi omsorg for enker og foreldreløse, og alle dem hvis liv ble ødelagt av okkupasjonen. Jeg ber om nåde for sjelene til martyrene som falt i det sårede Irak, og skam over dem som okkuperte Irak og alle som hjalp dem i sine avskyelige handlinger. Og jeg ber for fred over dem som er i gravene, og de som er undertrykt med fengselets gitter. Og fred være med dere som er tålmodig og ser til Gud for frigivelse.

Og til mitt elskede land sier jeg: Hvis urettferdighets natt blir forlenget, vil det ikke stoppe den stigende sol, og det vil være frihetens sol.
Et siste ord. Jeg sier til regjeringen: Det er en tillit som jeg bærer fra mine fangekamerater. De sa, «Muntadhar, hvis du kommer ut, fortell om vår vanskelige situasjon til de allmektige krefter «- Jeg vet at bare Gud er allmektig, og jeg ber til Ham – minne dem om at det finnes dusinvis, hundrevis av ofre som rotner i fengslene på grunn av en informants ord.
De har vært der i årevis, de har ikke blitt siktet for noe eller fått noen rettsak.
De har bare blitt plukket opp fra gata og satt inn i disse fengslene. Og nå foran deg, og i nærvær av Gud, håper jeg de kan høre meg eller ser meg. Jeg har nå utført mitt løfte om å minne regjeringen og tjenestemenn og politikere til å se på hva som skjer inne i fengslene. Den urett som er forårsaket av forsinkelsen i rettssystemet.

Takk. Og måtte Guds fred være med dere

Oversettelsen til engelsk er ved McClatchy spesielle korrespondent; Sahar Issa.

[O.a.: Noen som ikke forstår hvor enorm stor skade sionistene og de forbannede neo-konservative som kaller seg kristne har gjort den fredelige verden, ja, så er de bare blind. Kun med G-d’s hjelp kan muslimene klare å tilgi faenskapen smådjevlene har laget. Satan har sløret deres øyne og sinn, dessverre. Allah Akbar. G-d er stor. Må G-d være disses sjel nådig, når de skal brenne i Helvete. G-d’s folk holder sammen, uansett hvor mye Satanistene prøver å splitte dem. Splitt og hersk. Hvor var disse masseødeleggelsesvåpen som rettferdiggjorde ‘krigen’ (slaktingen)? Hvor er freden og demokratiet de skulle skjenke Irakerne?]

Les også:
President Saddam Hussein fra fengselet til det Amerikanske folk:
http://www.riksavisen.no/?p=2027

Facebook Comments

2 Comments

  1. Pingback: De en og tyve største løgnene makteliten vil ha oss til å tro på (eller noen av dem) « Blikk – Nyheter for aktivister

  2. Pingback: De en og tyve største løgnene makteliten vil ha oss til å tro på (eller noen av dem) « Blikk – Nyheter for aktivister

Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.