Del III: Der veien tok slutt
En dokumentert gjennomgang av Høyesteretts ankeutvalgs beslutning HR-2026-1136-U, sak 26-063330SIV-HRET
Av Jarle Johansen Giske
Kort sagt
Les innledningen her først om de reprobate som forårsaker slikt, de elsker løgn og urett, og bevirker det alltid i all sitt virke. Du forstå ikke dette, uten å lese den først.
I del I viste jeg hvordan tingretten – ved dommer Øyvind Panzer Iversen – avviste saken min på et grunnlag den aldri begrunnet. I del II viste jeg hvordan lagmannsretten, med dommerne Marit Forsnes, Magne Reiten og Ingvild Skaar, ikke prøvde den anførselen jeg faktisk reiste, de skulle sjekke om hva dommer Iversen hadde gjort, det var min anke og påstand, men fant det opportunt å spare sin kollega for det, og isteden fant på et nytt spørsmål å avvise saken på. Jeg anket videre til Høyesterett, med fire konkrete og navngitte grunner. 19. mai 2026 svarte Høyesteretts ankeutvalg – dommerne Ragnhild Noer, Knut Erik Sæther og Are Stenvik. Svaret var én setning:
«Ankeutvalget finner enstemmig at anken bør nektes fremmet.»
Ingen av de fire grunnene jeg hadde reist, er nevnt. Ikke kontradiksjonsspørsmålet. Ikke dokumentasjonen som motbeviste lagmannsrettens faktapremiss. Ikke spørsmålet om dommer Iversens avvisning noen gang ble prøvd. Ikke EMK-anførselen. Med den ene setningen var også kommunens egen anke over sakskostnadene avvist på samme måte – ingen fikk noen gang prøvd noe som helst av det som faktisk sto i sakens dokumenter. Jeg satt igjen med ytterligere 23 250 kroner å betale, og et spørsmål fra 2021 som fortsatt aldri er besvart av noen domstol.
Slik jeg leser det, var ankeutvalget tilfreds med jobben til alle de fire dommerne som hadde behandlet saken før dem. De fant ingenting å påpeke – og de forklarte heller ikke hvorfor.
Hva jeg anket over
Anken min av 26.03.2026 var avgrenset til tvisteloven § 30-6, og bygget på fire punkter:
1. Manglende reell kontradiksjon. Lagmannsretten varslet mulig avvisning 15.03.2026, med frist 18.03.2026 – tre dager. Kjennelsen ble avsagt 19.03.2026, dagen etter fristens utløp. Jeg oppdaget verken varselet eller kjennelsen før 23.03.2026, etter arbeid og reise. Jeg fikk med andre ord aldri anledning til å uttale meg om det nye, avgjørende avvisningsgrunnlaget før det forelå som kjennelse.
2. Premissfeil om «tilkomstvei». Lagmannsrettens avvisning bygde på at kravet om tilkomstveg aldri var fremsatt overfor kommunen, og derfor «fremmes for første gang direkte for domstolen». Det er ikke riktig. I klage til Statsforvalteren 14.11.2021 heter det uttrykkelig:
«Vi krever at kommunen endrer kaien og tilkomstvei tilbake til 0/0.»
Premisset lagmannsretten bygde hele avvisningen på, var altså dokumentert galt – men jeg fikk aldri kontradisert det før kjennelsen falt.
3. Feil generell rettsforståelse av tvisteloven § 1-3. Jeg anførte at lagmannsretten la til grunn en for absolutt forståelse av domsegnethet, som i praksis avskjærer prøving av en løpende rettskrenkelse uten særskilt hjemmel.
4. EMK P1-1 og artikkel 13. Jeg gjorde gjeldende at kombinasjonen av tingrettens avvisning (§ 1-5) og lagmannsrettens avvisning (§ 1-3) samlet innebar at jeg sto uten et effektivt nasjonalt rettsmiddel for en løpende krenkelse av eiendomsrett, med henvisning til HR-2022-401-A.
Kommunens svar
Giske kommune, ved advokat Espeland, svarte 14.04.2026. Kjernen i tilsvaret var at alle fire ankegrunnene mine i realiteten var uenighet om fakta og lagmannsrettens konkrete skjønn – noe som etter kommunens syn faller utenfor det Høyesterett kan prøve ved videre anke over kjennelse. Til punkt 2 – premissfeilen om tilkomstveien – svarte ikke kommunen på klagen fra 2021. De viste i stedet til lagmannsrettens egne ord, og la dem til grunn som et faktum retten allerede hadde avgjort:
«Rettingskravet som Giske Marina fremmet i stevningen 4. april 2024 som gjelder tilførselsveg, er således ikke behandlet av kommunen eller statsforvalteren. Et slikt krav som gjelder tilkomstvegen har Giske Marina ikke på noe tidspunkt fremsatt overfor kommunen.»
Det er verdt å legge merke til strukturen her: lagmannsrettens eget – dokumentert uriktige – premiss ble brukt av kommunen som svar på at premisset var uriktig.
Mitt tilsvar: spørsmålet ingen har villet svare på
I mine merknader 22.04.2026 formulerte jeg det som etter mitt syn er sakens kjerne, gjennom alle tre instanser:
«Et hovedpoeng i anken er at Frostating aldri prøvde om dommer Iversens § 1-5-avvisning var rett eller galt. Lagmannsretten konstaterte tvert imot selv at tingrettens begrunnelse egentlig innebar at kommunen skulle vært frifunnet, men unnlot likevel å avgjøre dette ankepunktet. I stedet innførte lagmannsretten et nytt avvisningsgrunnlag etter § 1-3 og lot saken falle der.»
Dette er, slik jeg ser det, det som binder del I, II og III sammen. Tre instanser. Tre ulike prosessuelle spor. Og aldri noen som har tatt stilling til om noen av de foregående var riktige.
Hva ankeutvalget faktisk svarte
Beslutningen HR-2026-1136-U er kort. Etter å ha gjengitt at ankeutvalget kan nekte en anke fremmet «dersom den ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, jf. tvisteloven § 30-5», lyder hele den materielle vurderingen slik:
«Ankeutvalget finner enstemmig at anken bør nektes fremmet. Det samme gjelder anken over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse.»
Det er alt. Ingen av de fire ankegrunnene er nevnt ved navn. Ingen vurdering av kontradiksjonsspørsmålet. Ingen vurdering av at det sentrale faktapremisset for avvisningen – at tilkomstveien aldri var fremsatt for kommunen – var direkte motsagt av et dokument fra 2021. Ingen vurdering av EMK-anførselen. Ingen vurdering av om dommer Iversens opprinnelige avvisning noen gang ble prøvd av noen.
Det er også verdt å merke seg hvem som «tapte» her: begge parters anker ble nektet fremmet. Kommunens egen anke – der de krevde fullt sakskostnadsbeløp på 379 760 kroner for tingretten og 219 300 kroner for lagmannsretten, i stedet for de 150 000 og 100 000 kronene de var tilkjent – ble avvist på nøyaktig samme måte, i samme setning. Ankeutvalget tok ikke stilling til noens realitetsanførsler. De avviste alt, symmetrisk, uten begrunnelse for noen av delene.
Kommunens krav om 23 250 kroner i sakskostnader for å ha besvart min anke, ble derimot tatt til følge i sin helhet.
Regnestykket, samlet
| Instans | Avvisningsgrunnlag | Beløp jeg ble idømt |
|---|---|---|
| Møre og Romsdal tingrett | § 1-5 (feil saksøkt) | 150 000 kr |
| Frostating lagmannsrett | § 1-3 (manglende rettslig interesse) – nytt grunnlag | 100 000 kr |
| Høyesteretts ankeutvalg | § 30-5 (nektet fremmet, uten begrunnelse) | 23 250 kr |
| Sum | 273 250 kr |
Tre instanser, tre ulike – og innbyrdes uforenlige – begrunnelser for hvorfor spørsmålet ikke skulle prøves. Ett spørsmål, reist i 2021, som ingen av dem noensinne har svart på: var Giske kommunes matrikkelføring 21. februar 2017 lovlig?
Det koster kr. 273,250,- å ikke få saksbehandlet en sak i det hele tatt i norsk domstol. De selger en vare de ikke leverer. Ren svindel. Jurist kollegene foran og bak skranken ler hele veien til banken. De valgte seg en fin utdanning å berike hverandre på. Jurist lauget feirer med festtaler om verdens «beste» rettstat.
Et prinsipielt punkt
Jeg skriver dette som kristen, og jeg mener det er riktig å si det åpent, fordi det er en del av hvorfor jeg reagerer så sterkt på det jeg har dokumentert gjennom disse tre delene.
Maktfordelingsprinsippet – tanken om at statsmakten deles i uavhengige grener, og at domstolene særlig skal stå fritt til å kontrollere de to andre – har røtter i en rettstradisjon der loven ble tenkt å stå over kongen, fordi kongen selv sto under en høyere rett. Det var denne tanken – at makten er begrenset fordi mennesket har en verdi ingen øvrighet kan tilsidesette – som lenge var bærebjelken i norsk statsforfatning, den gang Grunnlovens § 2 uttrykkelig bygde på den evangelisk-lutherske tro.
I 2012 ble § 2 endret. Grunnloven viser i dag til landets «kristne og humanistiske arv» – en formulering som etter mitt syn har flyttet tyngdepunktet: fra en tro som forpliktet makten overfor noe utenfor og over den, til et verdigrunnlag staten i økende grad definerer og forvalter selv. Dette mener jeg er noe av det man ser konsekvensen av i sakene jeg har lagt fram i disse tre delene: fem avgjørelser, fra kommune til Høyesterett, der ingen noensinne har måttet svare fullt ut for det jeg faktisk dokumenterte – og den siste avgjørelsen trengte ikke engang én setning begrunnelse for å avvise fire navngitte anførsler. Når domstolen ikke lenger forankrer sin egen rolle i et prinsipp om at borgeren skal beskyttes mot statens maktbruk, men gang på gang finner nye – og stadig kortere – grunner til ikke å prøve statens handlinger i det hele tatt, har den i praksis byttet side: fra å være vergen mot makten, til å bli en del av den.
Jeg hevder ikke at dette er bevisst politikk hos noen enkelt dommer. Jeg hevder at det er en konsekvens av hvilket fundament domstolen bygger sin egen oppgave på – og at fundamentet er byttet ut. Det er min oppfatning, ikke et bevist faktum, og jeg lar leseren vurdere den opp mot det jeg har dokumentert.
Hva jeg mener – og hva jeg overlater til deg
Det jeg kan dokumentere: at jeg reiste fire konkrete, navngitte ankegrunner, med dokumentasjon vedlagt; at kommunen svarte ved i hovedsak å vise til lagmannsrettens egne, omstridte premisser; at jeg i mitt tilsvar eksplisitt navnga at ingen instans noensinne hadde prøvd om dommer Iversens opprinnelige avvisning var riktig; og at Høyesteretts ankeutvalg avviste alt sammen – begge parters anker – i én setning, uten å nevne noen av anførslene.
Det jeg mener: en rettsstat der en borger kan bevege seg gjennom tre rettsinstanser, over to og et halvt år, med dokumentert motbevis mot det avgjørende faktapremisset, og likevel aldri få et eneste ord til svar på hvorfor motbeviset ikke telte – har sluttet å fungere som en kontroll med makten, uansett hva den kaller seg selv.
Jeg reiser spørsmålet, og lar deg som leser svare: Hvis en domstol kan avvise fire navngitte, dokumenterte anførsler med én enkelt setning, uten å nevne en eneste av dem – hva er det egentlig som er blitt prøvd?
Rådet mitt til deg som leser
Det jeg skrev i del I og II, står ved lag også her:
- Skriv alt ned, i alle instanser, med dato – og hold på originaldokumentene. Det var et brev fra 2021 som til slutt motbeviste hovedpremisset i en kjennelse fra 2026.
- Krev at motparten legger fram sitt grunnlag – gjennom hele veien, ikke bare i første instans.
- Regn med at systemet kan bruke tre, fire eller fem runder på å ikke svare deg – og at hver runde koster, uansett hvor kort begrunnelsen til slutt blir.
- Publiser det du kan dokumentere, selv om ingen domstol vil ta stilling til det. Offentligheten er også en instans.
Saksdokumentene det vises til i denne teksten – Høyesteretts ankeutvalgs beslutning HR-2026-1136-U, ankeerklæringen av 26.03.2026, kommunens anketilsvar av 14.04.2026, mine merknader av 22.04.2026, kommunens særskilte ankeerklæring av 28.04.2026 og mitt tilsvar av 29.04.2026 – er tilgjengelige på forespørsel.
Facebook Comments