Om landesorg, samvittighetsfrihet og statens forsøk på å regulere menneskets følelser, av Jarle Johansen Giske.

Jeg beklager å meddele at jeg føler ingen sorg over at Kong Harald V er død, selv om statsministeren erklærte landesorg for første gang i norsk historie, etter modell av Nord Korea.

Bjørnstjerne Bjørnson av viking tidens Giskeætt kalte Bernadottene «marokkanske jøder«, og i Harald V’s protektorat tid, den eneste oppgave en konge har er å stå til ansvar ovenfor Gud og bevare Norge kristent, ikke ovenfor korrupte politikere, er Norge effektivt avkristnet etter 1000 år som suksess nasjon bygget av mine forfedre av Giskeætt.

Så hos meg er det ingen sorg. Jeg fastslår han ikke er rotnorsk av min viking familie, at han ikke har gjort jobben sin sitt første og eneste prioriterte mandat å beskytte kristendommen, nasjonens åndelige basis i Grunnloven, og forstår bedre hvorfor de var forbudt i Norge inntil 1956. Vi ser hvordan det gikk når de kom til makt.

Jeg las og regnet 2 år før jeg begynte på skolen, takket være mine eldre søstre. Mine kunnskaper som opponerte mot umodne læreres egen manglende kunnskap kunne av og til drive mine lærere fra forstanden og sivilisasjonen, så de sendte meg på gangen. Det løste jeg med å bare gå hjem, drite i dem. Det har et helt liv vært det mest fornuftige å gjøre. Fra barndom til sannsynligvis min død har dette vært mitt tema, jeg står alltid utenfor de massebevisste, på siden av dem. Hele mitt liv vil jeg bli i utakt med min samtid, det var planen og skjebnen for meg, tragisk, men sant.

Kong Harald var snart 90 år, og døden er en del av livet og skjer oss alle. Jeg er ikke sikker på min følelse av egen død engang, tror folk det er en ære å være i dette rottehull av en antikristen verden som kong Harald har bidratt å skape? Gud gir (liv), Gud tar liv, Herrens navn være lovet sier Bibelen om forholdet. Det dør tusener hver dag.

Når en statsleder dør, kan en stat erklære landesorg. Det skjedde for første gang i Norges historie at Statsministeren erklærte offentlig landesorg. Flagg kan senkes. Offentlige arrangementer kan avlyses. Kontorer kan stenges, og det kan gjennomføres seremonier til minne om den døde. Men tvungen sorg beviser ikke kjærlighet til en leder. Den beviser makten til staten.

Slik som den form den fikk under corona-fascismen, fikk kollektivet til å støte ut alle som ikke ville ta dna-modifiserende vaksiner. De opposisjonelle var fornøyd med den DNA Gud hadde skapt dem med, trengte ikke korrupte og løgnaktige menneskers hjelp til dna modifikasjon, Gud gav oss et immunforsvar, som er evig nok. Det viste oss hvor enkelt det er å arrangere massemord av egen befolkning, som i Sovjet-Unionen hvor bolsjevikene avlidet 66 million mennesker, med det massebevisste «folkets» støtte.

Der og da viste de massebevisste menneskene sin mest brutale, fascistiske, nazistiske, kommunistiske radikaliserte morderiske side. Sterk var de menneskene som stod imot gruppe presset, et slikt hat mot de som er annerledes tenkende kan vanskelig få et bedre eksempel.

Forleden overhørte jeg barnehagebarn på tur på landeveien. En fortvilet barnehagetante av Harlem-skolen; «det er hull i rekken, dere må fylle hullet i rekken». Barna i Norge som i Nord Korea lærer tidlig å være lydig til sine foresatte, gå i takt, bli lydige soldater og død for sine foresattes idiotier, løgner og korrupsjoner i Ukraina, for «klima», eller andre steder, samme hvor dum deres foresatte er. De skal tro på enhver løgn de serveres, med list eller tvang. Statsfeminismens baksider, instruerer hva en skal føle og ikke. De har tatt følelsesmonopol. Stakkars barn, tenkte jeg.

Faktisk vil mange føle glede over folk som dør, folk som har vært til skade for deres nasjon og kultur, som sikkert mange vil føle den dag statsminister Gro Harlem Brundtland, Jonas Gahr Støre elller Erna Solberg dør, alle har vært til stor skade for Norge som nasjon, da skal jeg flagge på hel stang.

Glede er en like genuin følelse som sorg, som skal beskyttes. Ingen skal av sosial ingeniørkunst påtvinges hva de skal føle, eller mene. Samvittighetsfriheten er absolutt, for i siste instans står vi til ansvar for Høyere Makter, Gud, ikke Staten, ikke korrupte statsledere. Statsansatte kan ta våre begredelige liv i dette «humanistiske» ormebol (de har omformet kristendommen i samme, se grunnlovsendring i 2012), men Gud gir evig liv om troskap til prinsippene, Frykt Gud, ikke mennesker, mennesker som er onde i sin grunnleggende natur uansett (Matt. 10:28, Ecc. 12:13, Luk. 12:15).

Enkle mennesker setter alt inn på å skape et Nirvana av livet på jorden som den gudløse antikristne «humanisme», andre med mer visdom enn humanistene ser dette liv kun som en forberedelse for et evig liv i andre sfærer, kalt Himmelen. En slags kvalifisering. Og alle riker på jord som er forsøkt bygget på tvers av Kristus har falt, vi bestod i 1000+ år under Kvitekrist som nedfelt i Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274. Giske slekt på begge sider, Nikolas Pålsson Kuvung Giske var hans oldefar på morsiden, kong Harald Gille Gilchrist (betyr «Kristus’ tjener på skotsk, fra norske Orkney øyene) og Aure-Pål etter Torberg på farsiden. Det beviser hvilken som fungerer, og de som ikke fungerer. (Harald Gille Gilchrist er min direkte ane både på far og morside), sånn sett kvalifiserer alle av vår slekt (vi er mange) mer enn Bernadotte- Håkon VIII å være Norges konge idag.

«Det eneste som kan redde verden ut av vanskeligheter og alt det onde, er å vende tilbake til gammeldags kristendom med de gamle kristne verdier». – Haakon VII, renraset Hårfagre-Giskeætt.

WEF av Davos kongen Håkon VIII er ikke av det kaliber. Det er Kristus sitt verdensrike som skal skapes og vinne på jord, ikke Satans sitt. En blir konge av Guds miskunn, ikke av Human Etisk Fornunds. Landslovas innledning : «Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Håkon, soneson av kong Sverre, sender Guds og si helsing til alle Guds og sine vener i Gulatingslag.». «konge over alle kongar, som alt velde og styre kjem frå, han skal i evig tid vere vårt vern og vaktar for alt folket i Noreg.». Konge eden : «Det lovar eg Gud og hans helgenar, og dette folket hans»  Kilde.

Legg merke til folket «i Norge«, ikke alt folket i hele verden de bringer hit til nød og død for det norske folk. Derfor finnes det en grense staten aldri legitimt kan krysse, uten av Statens makthavere får dommen, og må ta byrden og skjebnen av det om de tør seg til å bryte dette, Guds påbud, at hans folk tilhører Gud, ikke dem og Satan:

Staten kan organisere en begravelse. Den kan ikke organisere menneskets samvittighet.
Den kan bestemme hvordan flagget skal henge. Den kan ikke bestemme hva et menneske skal føle når det ser flagget.

Det er denne forskjellen som er avgjørende når mennesker vurderes etter hvordan de opptrer under offentlig landesorg.

For Staten kan aldri rykke Guds Folk utav hendene til Gud, og tvinge dem inn i det gudløse «Nirvana» og idealistiske Shangrli La som Satan og Staten ser seg fore å skape, her og nå, på jorden. Derav religionsfriheten som kloke mennesker fastsatte gjelder.
________________________________________

Landesorg kan være en seremoni – eller et lydighetsritual

Et menneske sørger fordi det har mistet noen det elsket, respekterte eller følte tilknytning til.
Ekte sorg oppstår innenfra.
Den kan ikke vedtas.
Den kan ikke kommanderes frem.
Og nettopp derfor forandrer landesorgen karakter dersom myndighetene ikke bare forventer en viss offentlig orden, men krever at befolkningen skal demonstrere den riktige følelsen.
Da er vi ikke lenger bare innenfor seremoni og tradisjon.
Da beveger vi oss over i sosial kontroll.
Det uttalte eller underforståtte budskapet blir:
Alle skal tenke det samme.
Alle skal mene det samme.
Alle skal vise det samme.
Og til slutt skal alle tilsynelatende føle det samme.
Det er sosial engineering i sin mest intime form.
Staten forsøker ikke bare å kontrollere hva borgeren gjør.
Den forsøker å definere hva borgeren skal være.
________________________________________

Kim Il-sungs død viser problemet i sin reneste form

Da Kim Il-sung døde i juli 1994, ble det organisert omfattende nasjonal sorg i Nord-Korea. Hundretusener deltok i markeringene og begravelsen, og bildene av gråtende menneskemasser ble en del av den offentlige fremstillingen av nasjonens sorg.
NRKs arkivopptak av nordkoreansk landesorg illustrerer nettopp dette fenomenet: store menneskemengder samlet i en kollektiv og sterkt koreografert sørgesituasjon.
Men bildene reiser et spørsmål kameraet aldri kan besvare:
Hvor mange gråt fordi de sørget – og hvor mange gråt fordi de visste at de burde gråte?
Det spørsmålet er selve kjernen.
For straks et menneske vet at Staten, naboen, arbeidsplassen, partiorganisasjonen eller sikkerhetsapparatet observerer om vedkommende viser tilstrekkelig sorg, forsvinner muligheten til å bruke den offentlige reaksjonen som bevis på en faktisk indre følelse.
Da kan tårene være sorg.
Men de kan også være frykt.
De kan være konformitet.
De kan være selvbeskyttelse.
Det kan være programmert massebevissthet.
________________________________________

Ingen kan dømmes for fraværet av en følelse

La oss tenke oss en nordkoreaner som ikke gråter.
Han jubler ikke.
Han forstyrrer ingen begravelse.
Han utøver ingen vold.
Han truer ingen.
Han står ganske enkelt stille.
Eller han velger å ikke delta.
Hva er hans forbrytelse?
At han ikke føler tilstrekkelig sorg?
Da straffes han ikke for en handling som har skadet samfunnet.
Han straffes for sitt indre liv.
Det er en avgjørende forskjell.
Et rettssystem kan i visse situasjoner regulere handlinger.
Det kan ikke legitimt gjøre manglende kjærlighet, manglende lojalitet eller manglende sorg til en forbrytelse.
Ingen stat kan bevise hvor dypt et menneske sørger.
Og ingen stat bør forsøke.
________________________________________

Menneskeretten beskytter også det som foregår inne i mennesket

Dette er grunnen til at tanke-, samvittighets- og meningsfriheten er så fundamental.
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter beskytter tanke- og samvittighetsfriheten og retten til å ha meninger.
FNs menneskerettskomité har understreket hvor grunnleggende menings- og ytringsfriheten er for menneskets frie utvikling. FN har samtidig uttrykkelig krevd at Nord-Korea sikrer retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og retten til menings- og ytringsfrihet.
Disse rettighetene gir ingen mening dersom Staten samtidig kan si:
Du står fritt til å tenke – så lenge du tenker riktig.
Du har samvittighetsfrihet – så lenge samvittigheten fører deg til Statens konklusjon.
Du har rett til dine egne følelser – så lenge du viser de følelsene Staten forventer.
Det er ikke frihet.
Det er lydighet forkledd som enighet.
________________________________________

Tvungen sorg ødelegger selve sorgen

Det finnes også et paradoks her.
Dersom Staten virkelig ønsket å hedre en avdød leder, burde den være den første til å forstå at sorg bare har verdi når den er frivillig.
En tåre som må fremvises for myndighetene, er politisk sett verdiløs som uttrykk for kjærlighet.
En million mennesker som er frie til å la være å sørge, men likevel møter frem, sier noe.
En million mennesker som vet at fravær eller feil opptreden kan få konsekvenser, sier langt mindre.
Tvungen sorg beviser ikke kjærlighet til en leder. Den beviser makten til staten.
________________________________________

Det er her sosial engineering blir farlig

Landesorg kan brukes til å skape kollektiv identitet. Det skjer også i frie samfunn, og er ikke nødvendigvis problematisk, om det gjøres for å skape alle kristen, til en positiv forstand.

Problemet oppstår når staten beveger seg gjennom følgende kjede:
Felles markering → forventet deltakelse → forventet oppførsel → forventet mening → forventet følelse.

Når Staten skaper Mengeler, og massemordere som Trotsky (Bronstein) og Lenin (Blank) som forluder massene å følge seg i massemord av 66 million kristne russere / varangians / RUS-folket (Skandinaver, de opprinnelige russere), da er sosial engineering et stort problem. Trotsky og Lenin som Stalin var Bernadotte slektninger. Et helt folk utryddet, erstattet med mongoler og asiater > Sovjet.

For hvert trinn flyttes grensen lenger inn i mennesket.

Til slutt blir ikke spørsmålet:
«Overholdt borgeren loven?»
men:
«Viste borgeren riktig sinnstilstand?»

Da har vi forlatt rettsstaten og beveget oss mot ideologisk konformitet.
Historisk er dette et kjennetegn ved totalitære systemer: De nøyer seg ikke med passiv lydighet. De ønsker synlig entusiasme, bekjennelse og emosjonell identifikasjon med staten og dens ledere.
________________________________________

Forsvaret

Forsvaret for den nordkoreaneren eller nordmann som ikke gråter, er derfor enkelt:
Han skylder ingen staten sin sorg.
Han skylder staten å respektere andre menneskers rettigheter.
Han kan pålegges å avstå fra vold.
Han kan pålegges å ikke ødelegge en begravelsesseremoni.
Men han kan ikke pålegges å elske.
Han kan ikke pålegges å savne.
Han kan ikke pålegges å beundre.
Og han kan ikke pålegges å sørge.
Dersom han står taus mens andre gråter, har han ikke krenket deres sorg.
Han har bare beholdt sin egen samvittighet.
________________________________________

Den siste friheten

Et autoritært samfunn kan ta svært mye fra et menneske.
Det kan bestemme hvor han arbeider.
Hvor han bor.
Hva han får lese.
Hva han får si offentlig.
Hvem han får møte.
Hvor han får reise.
Men det finnes en siste grense.
Et sted bak ansiktet som Staten observerer, finnes menneskets egen tanke.
Der finnes hans kjærlighet og hans motvilje.
Hans tro og hans tvil.
Hans respekt og hans forakt.
Hans glede og hans sorg.
Det rommet tilhører mennesket selv.

Den dagen Staten krever adgang også dit – når den krever at borgeren ikke bare skal adlyde, men også føle det riktige – er underkastelsen ment å være fullstendig.
Derfor bør mennesket som ikke gråter, ikke anklages.
Han bør forsvares.
For hans taushet representerer noe langt større enn fraværet av sorg.

Den representerer retten til å eie sitt eget sinn.