I forbindelse med utgivelsen av min bok «De Reprobate Ved Makten» hvor hele boken er utledet av denne saken, vil jeg fremlegge for borgerne hvordan egentlig domstolen svindler oss. De reprobate i samfunnet gjør det motsatte av dens intensjon som var å skulle beskytte borgerne mot maktovergrep av de andre makt institusjoner i samfunnet; jfr. maktfordelingsprinsippet hvor statsmakter og institusjoner som skal balansere hverandre, og passe på hverandre, som vi hadde det når landet en gang før i tiden var kristent.

Lagmannsretten dommere Ingvild Skaar,Marit Forsnes og Magne Reiten saksbehandlet ikke hva jeg hadde anket, i DEL II, nemlig hva dommer Øyvind Panzer Iversen sin kjennelse og hvordan han hadde kommet frem til den. For å slippe å sette sin dommerkollega i forlegenhet, så fant de på noe helt annet saken skulle vært avvist som; Les Del I av denne artikkel.

Sorenskriveren rett og slett bare overså min lovlige klage etter tvl § 11-7 på manglene ved saksbehandlingen.Det var altså slik hun ville ha det. Motparten påsto seg frifunnet, men ikke dommer som er nestleder i domstolen, eller leder Sorenskriver Bjørneset fant å kreve edisjonsplikten hos saksøkte, at de viste sine beviser for hvorfor de skulle frifinnes. Bevisene kom aldri, sannsynligvis fordi bestemmelsen om at saken skal avvises alt var tatt på forhånd, så for dommer var beviser på påstanden til kommunen irrelevant.

Høyesterettsdommerne Knut Erik Sæther, Ragnhild Noer og Are Stenvik  i DEL II synest kollegene hadde alle gjort en glimrende jobb, og saken ble avvist til ny behandling. Den gangen Norge var kristent ville dommerne blitt straffet for dette. Vi kunne også gått til privat straffesak mot dem. Nå har vi ingenting. Det vet de.

Reprobate (av latin reprobare, «å forkaste») er et teologisk begrep, særlig kjent fra King James-oversettelsen av Bibelen, der det gjengir det greske adokimos — bokstavelig «underkjent» eller «ikke bestått en prøve», av Gud forkastede mennesker, som en mynt som er funnet falsk og forkaste, fordi de hater sannheten og elsker løgnene.

I reformert/calvinistisk teologi er reprobation det motsatte av utvelgelse (election): en reprobate er en som er forkastet, ikke bare i sine handlinger, men i sin dømmekraft — noen hvis samvittighet, i Paulus’ ord i Romerbrevet 1:28, er gitt over til «et udugelig sinn» (a reprobate mind, KJV) nettopp fordi vedkommende visste bedre og likevel valgte bort sannheten. Det sentrale hos Paulus er ikke uvitenhet, men bevisst fortrengning — å kjenne det rette og likevel dømme mot det, gjentatte ganger, til dømmekraften selv er korrumpert.

I moderne engelsk brukes ordet også løsere, om noen umoralsk eller uten skrupler («a reprobate»). Men gitt tittelen på boken din og sammenhengen du bruker ordet i her, er det trolig den teologiske, paulinske betydningen du sikter til: ikke dommere som simpelthen tar feil, men dommere som — etter ditt syn — vet bedre, og likevel, gang på gang, velger å dømme mot det de vet.

Domstolen i Norge selger noe den ikke leverer. Tvisteloven § 1 lover saksøkere «rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler». Det er varen som loves. Det er ikke varen vi får. Og å selge noe du ikke leverer, har et navn: svindel.

Allerede i 2005 vedtok Stortinget at forklaringer i retten skal tas opp med lyd og bilde — 21 år senere er dette fortsatt unntaket, ikke hovedregelen. Vi skjønner hvorfor. Da må alle slutte å lyve, og reprobate dommere må slutte å tro på løgnene når det passer dem.

For det som egentlig skjer i saker mot det offentlige, er ren svindel og økonomisk bedrageri — der antipatier og sympatier hos dommeren styrer hvem som vinner og taper, mer enn bevisene gjør. Da NAV-skandalen rullet opp, innrømmet selv talskvinnen for de norske dommerne, Ina Strømstad, dette overfor NRK: «De fleste har lagt til grunn at når offentlige myndigheter hevder at det regelverket er i samsvar, så er det det.» Offentlig ansatte kan lyve så mye de vil — for dommerne er det samsvar åkkesom.I Norge;  Verdens «beste rettsstat» tittulerer ofte reprobate jurister seg selv som, i festtalene, mens juristene foran og bak skranken beriker hverandre, og sitt laug, i vilden sky.

Jussprofessor Graver har sin forklaring på hvorfor: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rlw6p8/den-arrogante-staten. Jeg har min.

• DEL I : Når retten stengte døra – og lot spørsmålet stå uprøvd
• DEL II: Ankedomstolen som svarte på et spørsmål jeg ikke stilte
• Del III: Der veien tok slutt; Høyesterett

Romans 1 er der selve ordet «reprobate» kommer fra (KJV, v. 28: «God gave them over to a reprobate mind»). Logikken der er trinnvis:

• v. 18: de «holder sannheten nede i urettferdighet» (hold the truth in unrighteousness)
• v. 21-22: de kjente Gud, men æret ham ikke som Gud – «de ble tomme i sine tanker»
• v. 25: de «byttet Guds sannhet mot løgnen» (changed the truth of God into a lie)
• v. 28: fordi de ikke ville beholde Gud i sin erkjennelse, «ga Gud dem over til et udugelig sinn» (a reprobate mind)

Så reprobate-tilstanden er ikke straffen for uvitenhet – den er konsekvensen av en gjentatt, villet handling: å kjenne sannheten og likevel bytte den mot noe annet.

Min formulering – «hater sannheten og elsker løgnene» – er mer presist hentet fra en beslektet, men annen tekst: 2. Tessalonikerbrev 2:10-12:

«…og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde behag i urettferdigheten.»

Her er det eksplisitt: de «tok ikke imot kjærlighet til sannheten» og «hadde behag i urettferdigheten» – kjærlighet til løgn og uretten, ikke bare avvisning av sannhet.

De to tekstene leses ofte sammen, og det er her jeg henter «reprobate» i bokens tittel når jeg bruker det slik jeg gjør: Romerbrevet gir selve ordet og mekanismen (Gud gir dem over, fordi de med sine valg har støtt seg selv ut av «Guds Rike»), Tessaloniker gir motivet (de foretrakk løgnen fordi de hadde behag i urett). Sammen beskriver de ikke bare en feil dømmekraft, men en korrumpert vilje som har fått det den selv valgte.

Hva som kjennetegner de reprobate og deres infantile ondskap er at de mister ikke ett eneste øyeblikk nattesøvnen for all ondskapen og uretten de utsetter uskyldige medmennesker for. Det er business as usual for dem.

Forfremmelse

Øyvind Panzer Iversen ble 2 uker etter min hovedforhandling forfremmet (RB, 1. juni 2025). Han hadde bevist sin verdi for systemet med min sak, å sikre urett, svindel og ondskap i system, Det ble lagt merke til på høyere hold, og han fikk bli Sorenskriver. Slik skal det være, slik skal vi ha det, flink gutt, sier de underforstått.

Utnevnelsen til Sorenskriver bekrefter noe jeg alltid har visst. De som er istand på Statens vegne å utføre urett og svindel, de er dem som forfremmes. Det er kun dem Staten kan bruke i sin tjeneste, jfr. dommer i Bergen som ble avsatt ved kongelig resolusjon, han var dene ene rettferdige dommer i Norge. Dette skjer med ærlige dommere, eller dommer, for jeg kjenner kun en av dem;

Tor Bertelsen, tingrettsdommer ved Bergen tingrett, avskjediget fra sitt embete i 2013.

Noen fakta fra mainstream:

• Avskjeden kom etter en dom fra Oslo tingrett i mai 2013 – dette er riktig prosessform, siden Grunnloven § 22 krever dom (ikke bare administrativt vedtak) før en embetsdommer kan avsettes. Endelig avskjed ble deretter besluttet ved kongelig resolusjon.
• Han omtales i pressen som «den første dommeren på hundre år som er fradømt jobben» – dette er altså et svært sjeldent inngrep, nettopp fordi dommere har et grunnlovsfestet, sterkt oppsigelsesvern.
• Domstoladministrasjonen hadde bedt om suspensjon allerede i 2010, han ble faktisk suspendert i 2012, og saken endte med avskjed i 2013.

Det er hva mainstream ville fortelle borgerne. Sannheten er en ganske annen.

Kudos

Til slutt en takk, riktig plassert: til dommer Øyvind Panzer Iversen i Møre og Romsdal tingrett.

Kommunen krevde 379 760 kroner i sakskostnader. Dommer Iversen satte beløpet ned til 150 000 kroner – mindre enn halvparten av det som ble krevd. Det er, så vidt jeg kan se, det eneste stedet i hele denne saken der noen i systemet fant grunn til å dempe et krav mot meg i stedet for å la det stå eller utvide det.

Jeg vet ikke om det var medfølelse, en sjelden anfall av proporsjonalitetssans, eller bare ordinær skjønnsutøvelse etter tvisteloven § 20-5. Men det skal noteres: av alle avgjørelsene i denne saken er dette den ene som gikk litt i min retning.

Da han ble utnevnt til sorenskriver, fortalte han for øvrig lokalavisa RB at dommere i vårt demokrati skal være uavhengige, og at ingen skal kunne «instruere en dommer hva hun eller han skal mene». Jeg tar ham på ordet. Denne boken er nettopp det: min uavhengige mening om hva som skjedde da uavhengigheten hans ble satt på prøve. Så — takk for nedsettelsen, dommer Iversen. Resten av boken handler om alt det andre.

*****

Instruksen til kristne er klar. Vi skal ikke ha samfunn med dem, det betyr å ikke velsigne hva de gjør;

Lysets barn

For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn, 9for lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Prøv og prøv hva som behager Herren. Ha ikke fellesskap med mørkets fruktløse gjerninger, men avslør dem heller. – Ephesians 5:11

Jeg trenger ikke utdype hva Bibelen sier skal vederveges dem i «Ildsjøen». Løftet er de høster som de sår (karma).

Åpenbaringen sier at:

«De døde ble dømt… etter sine gjerninger.» (Åp 20:12)

Og:

«Enhver som ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble kastet i ildsjøen.» (Åp 20:15)

Greitt for meg. Valgene har de tatt selv, ved å opptre som de gjør.