Del II: Ankedomstolen som svarte på et spørsmål jeg ikke stilte
En dokumentert gjennomgang av sak 25-192526ASD-FROS, Frostating lagmannsrett
Av Jarle Johansen Giske
Kort sagt
Les innledningen her først om de reprobate som forårsaker slikt, de elsker løgn og urett, og bevirker det alltid i all sitt virke. Du forstå ikke dette, uten å lese den først.
Jeg anket fordi tingretten – slik jeg redegjorde for i del I – avgjorde saken min på et grunnlag jeg aldri hadde reist, og aldri begrunnet hvorfor mitt krav skulle være «samme krav» som Statsforvalteren allerede hadde behandlet. Det var dette lagmannsretten skulle prøve.
- Lagmannsrett dommer Marit Forsnes
- Lagmannsrett dommer Ingvild Skaar
- Lagmannsrett dommer Magne Reiten
Det gjorde den ikke. Frostating lagmannsrett listet opp anførselen min ordrett i kjennelsen – at tingretten hadde «avgjort saken på feil grunnlag og utenfor påstandsgrunnlaget» – og gikk så videre uten å nevne den igjen. I stedet konstruerte lagmannsretten selv et helt nytt spørsmål, som verken jeg eller kommunen hadde anført på den måten, og avviste saken på det. Riktig eller galt i sak, forble spørsmålet jeg anket over dermed like uprøvd etter lagmannsretten som det var etter tingretten. Og regningen vokste: fra 150 000 til 250 000 kroner.
Hva jeg anket
Kjernen i anken min var ikke ny. Den var den samme som i del I: tingretten hadde, ved dommer Iversen, lagt til grunn at kravet mitt var identisk med tilbakeføringssaken Statsforvalteren hadde avgjort i 2022 – uten å begrunne hvorfor, og til tross for at jeg uttrykkelig hadde vist retten at det ikke var samme spørsmål. Etter disposisjonsprinsippet i tvisteloven § 11-2 er det parten, ikke retten, som rår over hva det kreves dom for. Å avgjøre et annet krav enn det som er reist, er noe annet enn å subsumere et krav feil.
Lagmannsretten gjengir selv denne anførselen i kjennelsen, under «Giske Marina har i korte trekk anført»:
«Det er også flere svakheter og feil ved tingrettens behandling og avgjørelse. Tingretten har avgjort saken på feil grunnlag og utenfor påstandsgrunnlaget. Tvisten gjelder ikke det statsforvalteren tok stilling til, men kommunens ulovlige matrikkelføring 21. februar 2017. Tingrettens avgjørelse bør oppheves som følge av saksbehandlingsfeil.»
Det står svart på hvitt i kjennelsen. Lagmannsretten visste altså nøyaktig hva jeg anket over.
Hva lagmannsretten gjorde i stedet
Kjennelsen har et eget avsnitt kalt «Lagmannsrettens vurdering». Der står det:
«Lagmannsretten har kommet til at søksmålet fra Giske Marina skal avvises som følge av manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmålene som har vært reist under saksforberedelsen, som spørsmålet om oppfriskning for oversittelse av ankefrist og om kravet til ankesum er oppfylt.»
Legg merke til hva som skjer her. Lagmannsretten sier rett ut at den ikke finner det nødvendig å ta stilling til «de øvrige spørsmålene». Men saksbehandlingsfeilen jeg anket over – at tingretten avgjorde et annet krav enn det jeg hadde reist – nevnes ikke engang blant «de øvrige spørsmålene» som bevisst legges til side. Den er ikke avvist som unødvendig. Den er ikke nevnt i det hele tatt. Vurderingsdelen av kjennelsen inneholder ikke ett ord om hvorvidt tingretten hadde rett eller galt i å sidestille kravet mitt med Statsforvalterens sak.
I stedet bygger hele vurderingen på et grunnlag ingen av partene hadde anført på den måten: en distinksjon lagmannsretten selv trekker mellom «moloarealet» – som Statsforvalterens vedtak fra 2022 gjaldt – og «tilkomstvegen»/«veggrunnen for tilførselvegen», som lagmannsretten mener aldri har vært fremsatt overfor kommunen i det hele tatt. På det grunnlaget konkluderer den med at det ikke foreligger noe forvaltningsvedtak å prøve, og at jeg dermed mangler rettslig interesse etter § 1-3.
Det er en tredje begrunnelse. Tingretten avviste fordi jeg angivelig hadde saksøkt feil instans (§ 1-5). Jeg anket fordi den begrunnelsen var ubegrunnet og endret tvistegjenstanden. Lagmannsretten forkastet verken premisset eller stadfestet det – den byttet ut hele spørsmålet med et tredje, som verken tingretten eller partene hadde bygget saken på i de ordene.
Hvorfor dette er alvorlig
For det første unngikk lagmannsretten dermed enhver overprøving av det jeg faktisk anket over. En ankeinstans sin oppgave er å prøve den påankede avgjørelsen – her: var tingrettens avvisning riktig, og var saksbehandlingen forsvarlig? I stedet fikk jeg en helt ny avvisningsgrunn, konstruert av lagmannsretten selv, som jeg aldri fikk anledning til å imøtegå fordi den ikke var en anførsel fra noen av partene før kjennelsen forelå. Retten skal etter tvisteloven § 11-5 tredje ledd virke for at partenes standpunkter blir klargjort – ikke avgjøre saken på et standpunkt ingen part har hatt.
For det andre er selve den nye distinksjonen tvilsom, og lagmannsretten begrunner den tynt. Statsforvalterens vedtak fra 2022, som lagmannsretten støtter seg på, gjaldt riktignok formelt «moloarealet». Men den underliggende feilføringen – kommunens retting 21. februar 2017 – gjaldt etter kjennelsens egen gjengivelse nettopp «veggrunnen fra fylkesvegen til moloen». Det er den samme rettingen, den samme datoen, det samme geografiske inngrepet jeg har angrepet gjennom hele saken, slik det også fremgår av del I. At forvaltningens klagebehandling i 2021–2022 formelt ble avgrenset til «moloarealet», gjør ikke automatisk at et krav om retting av «tilkomstvegen» er et nytt og upåklaget krav – det kan like gjerne bety at forvaltningen selv avgrenset klagen for snevert. Lagmannsretten drøfter ikke dette alternativet. Den slår fast sin egen lesning som et faktum, og bygger avvisningen på den.
For det tredje brukte lagmannsretten denne konstruksjonen til å unngå tre spørsmål på én gang: om tingretten hadde begått saksbehandlingsfeil, om jeg skulle gis oppfriskning for oversittet ankefrist, og om ankesumkravet var oppfylt. Alle tre er spørsmål jeg hadde krav på å få avgjort dersom saken skulle realitetsbehandles. I stedet ble alle tre gjort overflødige av én avvisningsgrunn som verken jeg eller kommunen hadde bygget sine hovedanførsler på.
For det fjerde – og dette er det som gjør saken alvorlig utover mitt eget tilfelle: konsekvensen er identisk med det jeg beskrev i del I. Jeg ble på ny henvist bort fra realiteten, uten at noen domstol noensinne har tatt stilling til om kommunens retting av matrikkelen 21. februar 2017 var lovlig. To rettsinstanser har nå avvist samme grunnleggende spørsmål, på to ulike og innbyrdes uforenlige grunnlag, uten at noen av dem har svart på den saksbehandlingsfeilen jeg faktisk anket over.
Kostnadene
Tingretten hadde allerede tilkjent kommunen 150 000 kroner i sakskostnader. Lagmannsretten forkastet kommunens særskilte anke over den avgjørelsen – kommunen fikk altså ikke mer for tingrettsbehandlingen. Men for ankebehandlingen ved lagmannsretten selv ble jeg idømt ytterligere 100 000 kroner, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, fordi jeg «tapte» anken – på et grunnlag jeg aldri fikk anledning til å imøtegå før kjennelsen forelå.
Samlet sitter jeg dermed igjen med 250 000 kroner i motpartens sakskostnader, for et rettsspørsmål – lovligheten av matrikkelføringen i 2017 – som fortsatt ikke er prøvd av noen domstol, og for en anke som fortsatt ikke er besvart.
Hva jeg mener – og hva jeg overlater til deg
Det jeg kan dokumentere: at jeg anket en konkret saksbehandlingsfeil, at lagmannsretten gjenga denne anførselen ordrett i kjennelsen, at «Lagmannsrettens vurdering» ikke inneholder noen drøftelse av den, og at avvisningen i stedet hviler på en distinksjon ingen part hadde anført i de ordene før kjennelsen kom.
Det jeg mener: en ankeinstans som unngår den anførselen anken faktisk gjelder, og i stedet avviser saken på en konstruksjon partene aldri fikk anledning til å imøtegå, har ikke prøvd anken – den har unngått den. Jeg stiller spørsmålet åpent: Hvordan kan en domstol liste opp en parts anførsel om saksbehandlingsfeil, og så avgjøre saken uten å nevne den igjen? Og hvis to instanser etter hverandre kan avvise samme grunnleggende spørsmål på to ulike grunnlag, uten at noen av dem noensinne når realiteten – hvem er det da domstolene faktisk kontrollerer?
Det er ikke min oppgave å avsi dom over lagmannsretten heller. Det er min oppgave å legge fram hva som står i kjennelsen, sammenholdt med hva jeg faktisk anket over. Det har jeg gjort.
Saksdokumentene det vises til i denne teksten – kjennelsen av 19.03.2026 fra Frostating lagmannsrett, min anke av 26.08.2025, og de øvrige prosesskriv i saken – er tilgjengelige på forespørsel.
Facebook Comments