Når retten stengte døra – og lot spørsmålet stå uprøvd
En dokumentert gjennomgang av sak 24-053777TVI-TMOR/TALE, Møre og Romsdal tingrett
Av Jarle Johansen Giske
Kort sagt
Les innledningen her først om de reprobate som forårsaker slikt, de elsker løgn og urett, og bevirker det alltid i all sitt virke. Du forstå ikke dette, uten å lese den først.
Jeg gikk til domstolen for å få prøvd én ting: om Giske kommunes retting av matrikkelen i 2017 var lovlig. Jeg fikk aldri det spørsmålet prøvd. Saken ble avvist – ikke fordi jeg tok feil i sak, men fordi retten mente jeg hadde saksøkt feil instans. Den henviste meg til et forvaltningsorgan som verken hadde behandlet, eller lenger kunne behandle, det spørsmålet søksmålet mitt gjaldt. Resultatet var at jeg satt igjen med en regning på 150 000 kroner i motpartens saksomkostninger – og et rettsspørsmål som fortsatt står uprøvd i norsk rett.
Dette er historien om hvordan det skjedde, fortalt med dokumentene i hånd. Leseren får bedømme selv.
Faktum
1.1 Rettingen i 2017
Bakgrunnen strekker seg tilbake til kommunens egen retting i 2017, da moloarealet på Giskehamna ble ført inn under gbnr. 127/23 (Haldor Giske) — uten avklaring med Kystverket, som på det tidspunktet var tinglyst hjemmelshaver til det aktuelle arealet. Kystverket bekrefter i brev av 24. november 2021 at de ikke i sitt arkiv kan finne dokumentasjon på at Giske kommune noensinne forespurte dem om rettingen, og at forholdet først ble kjent for dem etter at Giske Marina selv opplyste om det.
Vi skal se under, i punkt 1.5, at vitnet Dagny Rødland under hovedforhandlingen forklarte under ed at hun har plikt til å innhente samtykke fra registrert rettighetshaver før en slik endring kan gjennomføres. Et slikt samtykke ble aldri innhentet fra Kystverket i 2017.
1.2 Oppmålingsforretningen i 2020 og kommunens avvisning
Giske Marina søkte 24. juni 2020 om matrikulering av arealet som umatrikulert grunn, jf. matrikkellova § 13, jf. matrikkelforskrifta § 31 (jnr. 20/1002). Den 7. oktober 2020 ble det holdt oppmålingsforretning, men denne ble stanset «inntil videre» av landmåler Håkon Kvile (Asplan Viak AS) fordi partene hadde grunnleggende ulike oppfatninger av eierforholdet. Forretningen ble aldri gjenopptatt eller fullført.
I brev av 15. oktober 2020 informerte kommunen om at den hadde avholdt møte med advokat Ingvar H. Seth, og at den – etter Seths råd – la til grunn at dersom Kystverket bare hadde hatt en «molofesterett», ville kommunen ikke kunne opprette eget grunnboksblad uten samtykke fra grunneier (127/23). Johansen var ikke invitert til dette møtet. Johansen klaget over beslutningen 9. november 2020, og kommunen fastholdt sitt syn 16. november 2020, denne gang med en ny teori om at Kystverket kanskje bare hadde solgt selve moloen, ikke grunnen den står på.
Kommunen vedtok 8. januar 2021 å avvise kravet om matrikulering, uten at oppmålingsforretningen noensinne var sluttført. Johansen klaget 11. januar 2021, og kommunen fastholdt avvisningen i nytt vedtak 13. januar 2021.
Da advokat Seth ble konfrontert med sin rolle i saken, erklærte han i e-post til Johansen 18. januar 2021 at han verken hadde eller noensinne hadde hatt oppdrag for kommunen. Samme dag, etter å ha blitt forelagt kommunens eget brev av 15. oktober 2020, reviderte han forklaringen og innrømmet å ha vært til stede på et møte der «problemstillingene» ble drøftet generelt – noe han betegnet som «helt uproblematisk». Seth var på dette tidspunktet selv gjenstand for en klage fra Johansen til Advokatforeningens disiplinærutvalg, som fortsatt var under behandling.
Seth fikk sin hevn etter at jeg noen år tidligere hadde avslørt at han svindlet en småbåtplass fra min bror, som han fikk dommer juristkollega Kjetil Gjøen med på. Hevnen er søt, tenker han nok.
1.3 Berges utredning
Johansen engasjerte deretter jurist Herman Berge, som i utredning av 18. mars 2021 til kommunen og Seth dokumenterte at verken landmåleren eller kommunen hadde rettslig adgang til å stanse eller avvise saken slik de hadde gjort. Etter matrikkellova § 6 første ledd bokstav b kan en matrikkelenhet først opprettes – og et matrikuleringskrav i realiteten prøves – når det foreligger en gjennomført oppmålingsforretning. Kommunen kan bare avvise et krav ved vesentlige mangler, jf. § 22 første ledd annet punktum, jf. Ot.prp. nr. 57 (2006–2007) s. 9 flg., og skal i så fall returnere saken for nytt krav – ikke avgjøre den i realiteten. Berge viste videre til professor Thor Falkangers betenkning av 2011 og rettspraksis (LF-1998-621, LF-2011-158668) for at grunneiererklæringer av denne typen (GE 5, avgitt 1893–1936) innebar full eiendomsoverdragelse, ikke bare bruksrett.
Berge tok samtidig opp habilitetsspørsmålet rundt Seth, og ba kommunen redegjøre for hvorfor Seth var innkalt og rådspurt dersom han ikke var engasjert, hvordan det økonomiske mellomværendet var løst, og pekte på at den verserende disiplinærsaken skulle tilsi at Seth burde erklært seg inhabil forut for møtet. Dette spørsmålet ble, så vidt det fremgår av det etterfølgende materialet, aldri besvart.
1.4 Ny klagebehandling – kravet etter § 26 (3)
Saken ble klaget inn for Statsforvalteren, og kommunens vedtak ble fastsatt 2. juni 2021. Etter møte på rådhuset 26. august 2021, hvor advokat Martin Dyb deltok på Giske Marinas vegne, fremsatte Dyb 12. september 2021 et formelt krav om ny behandling etter matrikkellova § 26 (3) siste setning. Kravet bygget på at lovendringen 1.1.2021 hadde fjernet kravet om samtykke fra registrert grunneier ved retting av dokumentert feil, og viste til at kommunen i møtet 26. august 2021 selv hadde bekreftet at innlemmingen i gbnr. 127/23 skyldtes en matrikkuleringsfeil ved digitaliseringen rundt årtusenskiftet. Kommunen avslo likevel kravet 29. september 2021 og fastholdt avslaget 8. november 2021, hvoretter Dyb supplerte klagen 23. november 2021 – samme dag som Giske Marina henvendte seg til Kystverket for å avklare hva kommunen hadde opplyst om 2017-rettingen, og mottok bekreftelsen gjengitt i punkt 1.1.
1.5 Hovedforhandlingen 29. april 2025
Denne – fortsatt ufullførte – matrikkelsaken fra 2017/2020/2021 var gjenstand for hovedforhandling i sak 24-053777TVI-TMOR/TALE. Under forhandlingen 29. april 2025 ble matrikkelfører Dagny Rødland spurt direkte om grunnboken ble sjekket i forbindelse med 2017-endringen. Hun svarte at hun ikke husket det. Spurt om det samme gjaldt den senere § 26-saken, svarte hun at hun var usikker også der. Samtidig bekreftet hun at en landmåler «alltid sjekker grunnboken» i en ordinær oppmålingsforretning – nettopp den forretningen som ble stanset i 2020 og aldri fullført – og at samtykke fra registrert eier er en forutsetning før slik endring gjennomføres. Hun bekreftet også at hun ikke kjente til at arealet som ble endret, med god margin oversteg lovens grense på 500 m² for en ordinær retting.
Det ligger en dobbel selvmotsigelse i dette. For det første: den kontrollen Rødland selv beskriver som en fast del av en oppmålingsforretning, er nettopp den kontrollen som aldri kan ha funnet sted i denne saken, ettersom ingen oppmålingsforretning noensinne ble sluttført – noe Herman Berge allerede i mars 2021 påpekte at verken landmåler eller kommune hadde hjemmel til å la skje. For det andre, og mer alvorlig: det samtykkekravet Rødland forklarte under ed at hun har plikt til å innhente, jf. punkt 1.1 over, ble aldri praktisert overfor Kystverket i 2017 – den gang de faktisk var registrert hjemmelshaver. Ingen av disse opplysningene er nevnt i avvisningskjennelsen, som ble avsagt av dommer Iversen omkring en måned senere, og som i stedet omdefinerte saken til å gjelde Statsforvalterens vedtak fra 2022 – ikke det faktiske forholdet fra 2017. Anken gikk til Frostating lagmannsrett (sak 25-192526ASD-FROS), som avviste på et nytt og annet grunnlag (tvl. § 1-3) uten å ta stilling til den anførte saksbehandlingsfeilen. Videre anke til Høyesteretts ankeutvalg, med henvisning til manglende reell kontradiksjon og EMK P1-1/art. 13, ble forkastet. Realiteten i saken er dermed aldri blitt prøvd.
Bakgrunnen
Saken gjelder et areal – en tilførselsvei til kai – som fram til 2017 sto oppført i matrikkelen som gnr. 0 bnr. 0. I februar 2017 førte Giske kommune en retting som gjorde at arealet i stedet framsto som en del av gnr. 127 bnr. 23. Jeg mener rettingen ble gjort uten det lovlige grunnlaget matrikkelloven krever – uten oppmålingsforretning, uten varsling av registrert eier – og at den dermed var ulovlig.
Jeg ba kommunen rette tilbake. Kommunen avslo. Jeg klaget, og Statsforvalteren stadfestet avslaget i 2022. Men – og dette er kjernen i det hele – Statsforvalteren tok aldri stilling til om selve 2017-rettingen var lovlig. Klagesaken gjaldt om jeg hadde krav på tilbakeføring nå. Lovligheten av inngrepet i 2017 ble aldri prøvd av noen.
Derfor gikk jeg til tingretten. Det var det eneste stedet igjen der spørsmålet kunne prøves.
Det jeg ba retten om
Jeg reiste saken som et fullbyrdelsessøksmål og et krav om reparasjon. Jeg fremhevet, gjentatte ganger og skriftlig, at kravet hvilte på Den europeiske menneskerettskonvensjonen: at et inngrep i eiendomsrett krever hjemmel i lov (P1-1), og at staten etter artikkel 13 er forpliktet til å ha ordninger som lar borgeren få prøvd, og reparert, krenkelser av slike rettigheter.
Jeg gjorde det klart at et erstatnings- og reparasjonskrav for brudd på EMK etter norsk rett skal rettes mot den som begikk rettsbruddet – altså kommunen. Det er kommunen, ikke Statsforvalteren, som gjorde endringen i 2017. Og det er kommunen som kan gjøre endringen i matrikkelen.
Dette skrev jeg til retten i prosesskriv etter prosesskriv, over halvannet år.
Det retten gjorde
Retten avviste saken. Begrunnelsen var tvisteloven § 1-5: at søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak skal reises mot organet som avgjorde saken i siste instans – her Statsforvalteren.
For å komme dit måtte retten slå fast én ting, og den skrev det rett ut i kjennelsen:
«Dette er samme krav som tidligere er fremmet overfor kommunen, og som er behandlet av Statsforvalteren som klageorgan.»
Der ligger hele avgjørelsen. Retten sidestilte søksmålet mitt med tilbakeføringssaken Statsforvalteren hadde behandlet, og konkluderte med at jeg dermed hadde saksøkt feil instans.
Men det var ikke samme krav. Tilbakeføringssaken spurte: har jeg krav på retting nå? Søksmålet spurte: var kommunens handling i 2017 lovlig? Det er to forskjellige spørsmål, med forskjellig rettslig grunnlag og forskjellig prøvingstema. Jeg påpekte forskjellen for retten, utvetydig. Retten gjenga til og med min innvending i kjennelsen:
«Giske Marina … har anført at Statsforvalteren ikke har tatt stilling til det materielle, og at saken dreier seg om kommunens handlinger i 2017 var lovlige.»
Og så – etter å ha gjengitt innvendingen – svarte retten den ikke. Den skrev ikke ett ord om hvorfor det likevel skulle være «samme krav». Den bare slo det fast, og avviste.
Min anførsel var, og er, at retten med dette ikke bare tok feil av jussen, men gikk lenger: den endret selve tvistegjenstanden. Etter disposisjonsprinsippet – tvisteloven § 11-2, grundig redegjort for hos Skoghøy – er det saksøkeren, ikke retten, som rår over hva det kreves dom for. Retten anvender jussen fritt, men den kan ikke bytte ut kravet parten har reist med et annet. Slik jeg ser det er det nettopp det som skjedde her: jeg reiste et krav om at kommunens 2017-handling skulle prøves og repareres, og retten behandlet det som om jeg hadde angrepet gyldigheten av Statsforvalterens 2022-vedtak – et krav jeg ikke hadde reist, mot en instans jeg ikke hadde saksøkt. Å subsumere et krav galt er én ting, og innenfor rettens myndighet. Å avgjøre et annet krav enn det som er reist, er noe annet – og utenfor den. Retten tok aldri stilling til denne innvendingen.
Hvorfor dette er alvorlig
Fire ting ved denne kjennelsen bør enhver borger merke seg.
For det første ble avvisningsspørsmålet ikke avgjort før saken kom opp. Hovedregelen i norsk sivilprosess er at prosessforutsetninger – som spørsmålet om saken skal avvises – skal prøves og avgjøres innledningsvis, før retten bruker ressurser på realiteten. Som Jens Edvin A. Skoghøy fremhever i sin lærebok i tvisteløsning, er prosessforutsetningene logisk forutgående: mangler en av dem, skal saken ikke realitetsbehandles i det hele tatt, og spørsmålet hører derfor hjemme først i saksgangen. Tvisteloven § 9-6 gir riktignok retten adgang til å utsette avgjørelsen når avvisningsspørsmålet reelt er vevd sammen med de materielle fakta – men det forutsetter at det faktisk er en slik sammenheng.
Retten ventet likevel – begrunnet med at avvisning og realitet var «vanskelig å skille» (tvisteloven § 9-6 (3)) – og holdt en full hovedforhandling. Så avviste den på et grunnlag (§ 1-5) den selv sier gjelder uavhengig av realiteten. Der ligger selvmotsigelsen: var grunnlaget uavhengig av realiteten, var det heller ikke vevd sammen med den, og da forelå ingen gyldig grunn etter § 9-6 til å vente. Avvisningen kunne – og etter hovedregelen skulle – vært avgjort skriftlig og innledningsvis. I stedet ble jeg påført en full rettsdag, og regningen for den, for et spørsmål som aldri trengte en hovedforhandling.
For det andre tvang retten aldri fram kommunens dokumentasjon for sin egen påstand. Kommunens hovedanførsel var at 2017-rettingen var lovlig – at arealet rettmessig tilhørte gnr. 127 bnr. 23. Men grunnlaget for den påstanden la de aldri fram: ingen dokumentasjon på hvilken rettsforretning som skulle ha overført arealet etter at det ble avstått i 1921, ingen oppmålingsprotokoll, ingen hjemmel. Jeg ba gjentatte ganger om innsyn, og jeg ba retten sørge for at motparten faktisk tok stilling til om de bestred kravet mitt på det materielle – ikke bare på avvisning. Det skjedde ikke. Kommunen kjørte utelukkende på avvisning, og fikk frifinnelse på realiteten uten noen gang å måtte dokumentere den.
Den materielle kjernen jeg ba prøvd, var konkret: matrikkelloven § 26 slår fast at en enhet bare kan slettes fra matrikkelen dersom den samtidig slettes i grunnboken. Min eiendom levde – og lever – fortsatt i grunnboken. Da var slettingen i matrikkelen i 2017, slik jeg ser det, i strid med loven. Det var dette spørsmålet retten aldri kom til å prøve.
Jeg klaget forholdet inn for domstollederen – sorenskriveren – og krevde at han grep inn. Tvisteloven § 11-7 gir uttrykkelig en part rett til å kreve nettopp det: domstollederen «skal påse at plikten til aktiv saksstyring etter § 11-6 følges opp», og «en part kan kreve at domstollederen griper inn». Jeg viste til at retten etter § 11-5 (3) skal virke for at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort – og at ingenting av dette var gjort under saksforberedelsen.
Poenget med saksforberedelsen er nettopp at alt som er uklart skal avklares før hovedforhandlingen: hvilke faktiske og rettslige spørsmål partene er uenige om, hva som bestrides og hva som er enighet om, og hvilke bevis som trengs. Alle slike mangler og uklarheter skal ryddes av veien i forberedelsen, så begge parter vet hva saken faktisk står om når den kommer opp. Her ble ingen av dem avklart. Jeg kunne ikke engang vite hvilken ytterligere bevisførsel jeg måtte ta med til hovedforhandlingen, fordi retten aldri hadde klargjort motpartens standpunkt til kravet mitt. En part som ikke får vite hva som er omtvistet, kan ikke forberede seg forsvarlig – og en hovedforhandling holdt på et slikt grunnlag er ikke en reell prøving. Grunnlaget for hele tvisten ble likevel aldri lagt på bordet. Klagen min til domstollederen ble aldri realitetsbehandlet – jeg fikk aldri noen egentlig vurdering av den. Og jeg fikk aldri se bevisene for den frifinnelsen kommunen krevde på det materielle. De ble ikke lagt fram, og retten krevde dem ikke fram.
Det er verdt å merke seg hvordan retten selv begrunnet at avvisningsspørsmålet ikke ble avgjort tidlig. I kjennelsen skriver retten at «Giske Marinas anførsler er på dette punkt utfordrende å forstå», og at dette var «en av årsakene til at avvisningsspørsmålet ikke kunne avgjøres på bakgrunn av skriftlig behandling under saksforberedelsen» – at det var «vanskelig å skille sakens hovedtema fra de forhold som gjaldt avvisning», jf. tvisteloven § 9-6 (3). Men jeg hadde da lagt fram elleve prosesskriv om nettopp avvisningsspørsmålet, med lovhenvisninger.
At retten gjør min egen grundige argumentasjon om til noe «utfordrende å forstå» som begrunner å utsette avgjørelsen – og dermed påføre meg en full hovedforhandling – er å snu saken på hodet. Var noe uklart, var det rettens ansvar å rydde opp i det under forberedelsen, jf. § 11-5 (3), og oppfordre meg til å presisere. I stedet ble uklarheten brukt som begrunnelse for å vente. Hadde dommer sett bevisene for «frifinnelse» ville han funnet ut at noen slike beviser ikke fantes, men han ville IKKE vite dette, fordi han nok egentlig hadde bestemt seg på forhånd. Han bare lette etter en knagg å ødelegge retten, og sikre uretten, det er de reprobates privilegium.
For det tredje – og dette er det tyngste – bygde avvisningen på en påstand om at kravet mitt var «samme krav» som en sak Statsforvalteren hadde avgjort, uten at retten begrunnet den påstanden, og etter at jeg uttrykkelig hadde vist at det ikke stemte. En avgjørelse skal begrunnes (tvisteloven § 19-6). Her ble den bærende slutningen slått fast uten begrunnelse, mot partens dokumenterte innvending.
For det fjerde, og som konsekvens: avvisningen henviste meg til å saksøke Statsforvalteren – et organ som aldri hadde prøvd 2017-lovligheten, og som etter fem år ikke lenger kunne prøve den. Døra retten pekte på, fantes ikke. Resultatet er at spørsmålet om kommunen brøt loven i 2017 aldri ble prøvd – verken av forvaltningen eller av domstolen. Og det er alvorlig, fordi lovbruddet ikke er en løs beskyldning: det følger av lovteksten selv, holdt opp mot dokumentene. Matrikkelloven § 26 er utvetydig – en enhet kan bare slettes fra matrikkelen dersom den samtidig slettes i grunnboken. Grunnboken viser at min enhet aldri ble slettet der; den lever fortsatt. Likevel ble den slettet i matrikkelen i 2017. Det er ikke et spørsmål om tolkning eller om skjønn – det er lovtekst mot dokumentert handling, og de to lar seg ikke forene. I tillegg ble rettingen gjort uten oppmålingsforretning og uten varsling av registrert eier, slik loven krever.
Konsekvensen av avvisningen er at kommunen slipper å svare for dette. Når retten avviser saken uten å påvise noe forum der lovligheten faktisk kan prøves, blir virkningen at et forvaltningsorgan aldri må stå til ansvar for en handling som strider mot lovens klare ordlyd. Det er dette jeg mener er kjernen i sviket: ikke bare mot meg, men mot selve ideen om at det offentlige kan holdes ansvarlig for det det gjør. Det er, slik jeg ser det, i strid med retten til en rettferdig rettergang og et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 6 og 13. Jeg advarte retten skriftlig om nettopp denne konsekvensen, ti måneder før kjennelsen falt. Den avviste likevel, uten å påvise hvor jeg da skulle gå.
Hva loven faktisk skiller mellom
Norsk rett trekker en klar grense her, og den er verdt å kjenne.
En dommer som treffer en uriktig avgjørelse fordi han tar feil av jussen – en rettsvillfarelse – handler ikke straffbart. Det er ankeinstansenes oppgave å rette slike feil, ikke strafferettens. Så langt beskytter loven dommeren, og det skal den.
Men loven stopper ikke der. Forarbeidene til straffeloven bruker faktisk en dommer som eksempel på den motsatte situasjonen. Om ulovlig fengsling sier departementet at skyldkravet neppe er oppfylt dersom avgjørelsen skyldes manglende juridisk kunnskap – men at dersom dommeren forsettlig beslutter noe i strid med vilkårene han kjenner, kan det foreligge misbruk av offentlig myndighet. En dommer kan altså handle straffbart når han bevisst tilsidesetter en klar tjeneste- eller saksbehandlingsplikt han kjenner. Og dersom det kan bevises at dommeren var seg selve pliktbruddet bevisst – at han visste handlingen var i strid med plikten – aktualiseres det strengeste alternativet, «mot bedre vitende», i straffeloven § 173 bokstav a.
Skillet går altså ikke mellom «feil» og «riktig». Det går mellom å ta feil i god tro og å tilsidesette en kjent plikt bevisst. Det første er en ankegrunn. Det andre er noe langt mer alvorlig.
Jeg feller ingen dom over hvilken side av denne grensen min sak faller på – det er ikke min oppgave, og «mot bedre vitende» må bevises, ikke antas. Men jeg legger fakta og rettsregelen ved siden av hverandre, og lar leseren holde dem opp mot hverandre: Retten kjente plikten til å avgjøre avvisning innledningsvis. Retten kjente min innvending om at det ikke var «samme krav» – den gjenga den. Retten kjente konsekvensen at avvisning ville etterlate meg uten forum – jeg hadde advart om den skriftlig. Og retten handlet som den gjorde likevel. Om det var en feil i god tro, eller noe mer, er et spørsmål jeg stiller åpent.
Hva jeg mener – og hva jeg overlater til deg
Jeg skal være tydelig på skillet mellom det jeg kan dokumentere og det jeg mener.
Det jeg kan dokumentere, står over: at kravene ikke var de samme, at jeg gjorde retten oppmerksom på det, at retten slo fast det motsatte uten begrunnelse, at jeg ble stående uten forum, og at det kostet meg 150 000 kroner.
Det jeg mener, er dette: en avvisning som er så ubegrunnet, som overser partens klare innvending, og som etterlater borgeren uten noe sted å få prøvd sin sak, er ikke en rettsstat verdig. Jeg stiller spørsmålet åpent, og lar deg som leser svare selv: Hvordan kan en dommer begrunne en utsettelse med at spørsmålene henger sammen – og så avvise på et grunnlag han selv sier ikke henger sammen med realiteten? Hvordan kan en rett slå fast «samme krav» uten å begrunne det, etter å ha lest partens motsatte anførsel? Og hvem skal prøve om det offentlige fulgte loven, hvis ikke domstolen vil?
Det er ikke min oppgave å avsi dom over dommeren. Det er min oppgave å legge fram hva som skjedde, med papirene på bordet. Det har jeg gjort.
Rådet mitt til deg som leser
Hvis du havner i tvist med det offentlige, og du fører saken selv:
- Skriv alt. Hver innvending, hvert argument, i prosesskriv med dato. Det jeg kan dokumentere i dag, kan jeg dokumentere fordi det står skriftlig.
- Krev at motparten legger fram sitt grunnlag. Ikke godta at saken avgjøres uten at dokumentene deres kommer på bordet.
- Følg fristene som om livet hang i dem – for rettslig sett gjør de det. En tapt ankefrist er tapt for alltid.
- Regn med kostnaden. Taper du – også på avvisning – kan du bli sittende med motpartens regning.
Og viktigst: du har rett til å bli hørt før retten avgjør. Blir du ikke det, så skriv det ned, og si det høyt. Ikke fordi det garantert hjelper – men fordi tausheten er det eneste som garantert ikke gjør det.
Saksdokumentene det vises til i denne teksten – kjennelsen av 30.05.2025, prosesskriv, rettsbok og Statsforvalterens vedtak – er tilgjengelige på forespørsel.
Facebook Comments