Den norske Grunnloven og EU

Av Jarl Hellesvik, Hammerfest (Mai-04)

Forord
Det hevdes at den norske grunnloven er Europas eldste forfatning . Uansett om dette nå er tilfelle eller ikke, så er spørsmålet om grunnlovens innhold meget sentral i forhold til spørsmålet om Norge skal bli medlem i EU eller ikke. Alle norske politikere vil før eller siden, bli tvunget til å forholde seg til det grunnloven bestemmer, enten vedkommende er for eller imot norsk EU-medlemskap.

Jeg har valgt å se på noen av de mest sentrale paragrafene i den norske grunnloven som opplagt må fjernes eller forandres før Norge kan bli medlem i EU. Disse bestemmelsene i grunnloven har jeg satt opp mot elementer i forslaget til EU-grunnlov. Dette har jeg gjort i den hensikt å gjøre det tydelig at en rekke paragrafer i den norske grunnloven må endres eller fjernes før et eventuelt EU-medlemskap.

Jeg har også sett på betydningen av §112 i grunnloven som påbyr at grunnlovsendringer ikke må bryte med grunnloven ånd og prinsipper, men kun gjelde modifikasjoner.

Dersom forslag til EU-grunnlov ikke blir vedtatt, vil det jeg har skrevet om den norske grunnloven og EU, i all hovedsak likevel gjelde. Det blir bare noe mer omstendelig å påvise det.

Norsk selvstendighet

I § 1 i den norske grunnloven heter det at : «Kongeriget Norge er et frit, selvstendigt, udeleligt og uafhændeligt Rige.»

I forslaget til EU-grunnlov heter det at unionen skal ha enekompetanse (Rett til alene å avgjøre saker uten medlemslandenes medbestemmelse.) på områdene: Tollunionen, konkurransereglene for det indre marked, pengepolitikken, forvaltningen av havets biologiske ressurser, handelspolitikken. (Artikkel I-12). I tillegg heter det i samme artikkel pkt 2 at: «Unionen har enekompetanse til å gjøre internasjonale avtaler….» I artikkel I-5a i forslaget, heter det at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»

Det heter i forslaget til EU-grunnlov at det i EU blant annet skal være: Felles grunnlov, felles lovgivende organer, felles organer for utøvende myndighet, felles øverste dømmende myndighet, felles flagg, felles nasjonalsang, felles statsborgerskap, felles mynt, felles pengepolitikk, felles sentralbank, felles økonomisk politikk, felles tollpolitikk, felles fiskeripolitikk, felles utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk og felles yttergrense. Det heter også i artikkel I-15 at unionen skal arbeide for en gradvis felles forsvarspolitikk og felles forsvar.

Dette betyr at dersom Norge blir medlem i EU, vil Norge bli en delstat i en forbundsstat, som med rette kan kalles Europas forente stater. Men da vil ikke lenger Norge være et «frit, selvstendigt…Rige», slik grunnloven påbyr.

Dette betyr igjen at før Norge kan bli medlem i EU, må §1 i den norske grunnloven endres eller fjernes.

Stortinget

I § 49 i den norske grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Storthinget…». I § 75 i grunnloven heter et at » Det tilkommer Storthinget: a. at give og ophæve Love,…»

I forslaget til ny EU-grunnlov står det i artikkel I-5a at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»

Dette betyr at den norske grunnloven, alle norske lover, forskrifter, vedtekter og vedtak, er underordnet EU sine rettsakter på alle de områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivningskompetanse eller bestemmende myndighet. Begrepet rettsakter dekker mange slags ulike vedtak utstedt av EU: Lover, forskrifter, administrative avgjørelser, tekniske reguleringer og forvaltningsvedtak.

Dette betyr igjen at Norge ikke kan bli medlem i EU før § 49 og § 75 i den norske grunnloven er fjernet eller endret.

Følgen av et eventuelt norsk EU-medlemskap, innebærer altså at på alle de områder hvor EU tildeler seg selv bestemmende myndighet, blir det norske folkestyret avviklet fordi folket ikke lenger «utøver den lovgivende makt ved Stortinget».

Regjeringen

I §3 i den norske grunnloven heter det at «Den utøvende makt er hos kongen….» . Når det i grunnloven står «kongen», betyr dette blant annet at det er kongen i statsråd det dreier seg om. Regjeringen gjør vedtakene og kongen undertegner vedtakene.

I forslaget til EU-grunnlov heter det at unionen har enekompetanse (rett til å bestemme alene) på områdene: Tollunionen, konkurransereglene for det indre marked, pengepolitikken, forvaltningen av havets biologiske ressurser, handelspolitikken. (Artikkel I-12). På alle de områder hvor EU tildeler seg selv rett til det, vil også EU ha den utøvende makt.

Dersom Norge skulle bli medlem, vil dette for eksempel, bety at det er EU som forhandler og gjør avtaler med Russland om fastsettelse av fiskekvoter og andre reguleringer av fiskeriene i Barentshavet. Den utøvende makt blir her overført fra den norske regjering til EU.

I § 26 heter det at: «Kongen har rett til å sammenkalle tropper, begynne krig til landets forsvar og slutte fred., inngå og oppheve forbund….»(Språket er modernisert av meg.)

I forslaget til EU-grunnlov heter det i Artikkel I-6: «Unionene har status som juridisk person». Dette betyr at EU kan inngå bindende avtaler med tredjeland («inngå forbund», vedta traktater), på vegne av medlemslandene, på alle politiske områder. Artikkel I-12 pkt 2,

understreker dette. Der heter det: «Unionen har enekompetanse til å gjøre internasjonale avtaler….»

Dette betyr at dersom Norge blir medlem i EU, vil det være forbudt for Norge å gjøre internasjonale avtaler med tredjeland på alle de områder hvor EU har bestemt at denne enekompetansen skal gjelde..

Dette betyr igjen at før Norge kan bli medlem i EU, må grunnlovens §3 og §26 fjernes eller endres.

Norsk Høyesterett

I § 88 i den norske grunnloven heter det at: «Høyesterett dømmer i siste instans…» og i § 90 heter det at: «Høyesteretts dommer kan ikke i noe tilfelle påankes…» (språket modernisert av meg)

I forslaget til EU-grunnlov heter det om Den europeiske unions domstol, blant annet i Artikkel III-274 at «Såfremt et slikt spørsmål (Fortolkningen av forfatningen/grunnloven og rettsakter utstedt av unionens institusjoner, organer, kontorer og agenturer) reises i en rettsak ved en nasjonal rett, hvis avgjørelse ifølge nasjonale rettregler ikke kan påankes, har retten plikt til å bringe saken inn for Domstolen.»

Dette innebærer at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv bestemmende myndighet, vil ikke lenger norsk Høyesterett være den som dømmer «i siste instans», men EU-domstolen.

Dette betyr igjen at Norge kan ikke bli medlem i EU før den norske grunnlovens § 88 og § 90 endres eller fjernes.

Professor Johs. Andenæs om de samme problemstillinger

Jeg er ikke den første som har sett på den norske grunnloven i dette perspektiv. Der er gjort før. Jeg velger her å sitere noe av det professor Johs. Andenæs skrev om dette i boken «Statsforfatningen i Norge.» Boka ble utgitt i 1962. Professor Johs. Andenæs er regnet for å være en av de fremste rettslærde som Norge har fostret.

Han skriver blant annet: «Traktater som i sitt innhold strider mot bestemmelser i grunnloven, kan Kongen ikke inngå, selv med samtykke fra Stortinget. De regler som grunnloven i sine «Almindelige Bestemmelser» gir til vern om det enkelte individs frihet og rettsikkerhet, må således respekteres også under utøvelse av traktatmyndigheten. Og når grl. § 1 erklærer at «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udelelig og uafhænedligt Rige», er dette en rettslig hindring mot at konge og storting avhender norske landområder til fremmede makter, eller f.eks, går med på at Norge skal innlemmes i en nordisk eller europeisk forbundsstat. En slik innlemmelse i en større statsdannelse ville for øvrig ikke bare stride mot grl. §1, men en rekke bestemmelser i grunnloven, for eksempel bestemmelsen i grl §3 om at den utøvende makt ligger hos Kongen og bestemmelsene i §§ 49 og 75 om at Stortinget han den lovgivende., beskattende og bevilgende myndighet.»

§ 93

I grunnlovens § 93 heter det blant annet at Norge kan avgi suverenitet » på et saklig begrenset område.». Paragrafen var det EEC-tilhengerne på Stortinget som i fikk vedtatt i 1961, i den hensikt å kunne melde Norge raskere inn i det som den gang het EEC.

Enhver som leser forslaget til den nye EU-forfatningen med et ærlig og analyserende sinn, må da se at å bli medlem i EU innebærer noe ganske annet enn å avgi suverenitet på et saklig begrenset område.

En politiker som ønsker å bli tatt seriøst i framtiden, kan derfor ikke i fullt alvor, hevde at grunnlovens § 93 hjemler for norsk innmelding i EU. I forhold til EU-saken har paragrafen gått ut på dato.

Grunnlovsendringer etter bestemmelser i §112

Jeg har nå vist at før Norge kan bli medlem i EU, er det opplagt at en rekke paragrafer i den norske grunnloven må fjernes eller endres. Dette er viktige paragrafer som angår den norske statsforfatningen og som regulerer helt sentrale funksjoner til det norske statsapparatet. For å gjenta: Jeg har omtalt §1 om norsk selvstendighet, §§ 3 og 26 om Regjeringens rolle, §§ 49 og 75 om Stortinget rolle og §§ 88 og 90 om Høyesterett. Det finnes flere paragrafer i grunnloven som må endres eller fjernes før Norge kan bli medlem i EU.

Det er §112 i grunnloven som gir bestemmelser om hvordan grunnlovsendringer skal skje.

Der heter det at: «Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring.»

Jeg vil i her rette søkelyset på setningen: » Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, »

Spørsmålet er så hva som er den norske grunnlovens ånd og prinsipper. Er de ovenfor nevnte paragrafer noe som berører den norske grunnloven ånd og prinsipper ? Jeg mener at svarer er et opplagt ja. Dersom disse paragrafen ikke berører den norske grunnloven ånd og prinsipper, hvilke paragrafer er det i tilfelle da ? Konklusjonen blir da at dersom disse ovenfor nevnte paragrafer, blir endret slik at det gir grunnlovsmessig hjemmel for Norges innmelding i EU, så bryter dette med grunnlovens ånd og prinsipper. Det bryter også radikalt med vårt nåværende forfatningssystem. Det vil derfor være et brudd med innholdet i §112 og juridisk sett ulovlig og dermed forfatningsstridig.

Betydningen av denne bestemmelse i §112 er blitt drøftet også i tidligere tider. Jeg velger nok en gang å sitere fra boken «Statsforfatningen i Norge, av professor Johs. Andenæs. Han skriver: «Det er ingen ubegrenset adgang til å modernisere grunnloven som §112 gir.» Og han skriver videre: «Men sett at Stortinget i grunnlovs form vedtok å avsette seg selv og innføre førerstaten – slik som den tyske riksdag faktisk gjorde i 1933……..Eller at det i de samme former besluttet å la Norge innlemme i en større stat i strid med grunnlovens prinsipp om Norge som et fritt og selvstendig rike? Slike vedtak ville bety brudd med vårt nåværende forfatningssystem. Juridisk sett måtte det være rett å karakterisere dem som forfatningsstridige, dersom en ikke kunne se dem som utslag av konstitusjonell nødrett.»

Som den intelligente leser nok allerede har forstått: Dette blir noe å bryne seg på for landets ledende jurister, – statslærde og – politikere, dersom norsk EU-medlemskap skulle bli aktualisert med full tyngde. Dette blir følgelig også noe som den vanlige mann og kvinne i Norge da blir tvunget til å ta stilling til.

Der finnes imidlertid et alternativ: Det er at EU-tilhengerne gjør revolusjon, eller gjennomfører statskupp.

Sluttbemerkning

Som det framgår av det jeg har påvist, vil en norsk innmelding i EU bety et slikt dramatisk brudd med den norske forfatningen, at man med rette kan hevde at dette betyr slakting av den norsk grunnloven.

EU-tilhengerne velger for tiden enten å stikke hodet i sanden, ignorere – eller benekte dette. Før eller siden vil de bli tvunget til å forholde seg til grunnlovsspørsmålet i full offentlighet. Deres fremste analytiker har nok allerede drøftet på bakrommene hvordan de skal kunne slakte grunnloven uten at den norske befolkningen oppdager det. (Altså en plan om tyvslakting.)

Situasjonen er nå slik at EU-tilhengerne har i prinsippet to aktuelle taktiske alternativer. Det ene alternativet er å fremme de nødvendige forslag til grunnlovsendringer nå før fristen går ut, for vår nåværende valgte Storting, tidlig på høsten 2004. Det andre alternativet er å vente med eventuelt å fremme de nødvendige grunnlovsforslag, til etter en eventuell folkeavstemning, som de håper på vil gi et ja-flertall for medlemskap.

Dersom de velger første alternativ, vil det bli åpenbart for hele den norske befolkning at EU ikke dreier seg om «samarbeide mellom selvstendige stater» slik de hele tiden hardnakket har hevdet, men noe ganske annet. Å levere inn slike grunnlovsforslag vil også påvirke stortingsvalgkampen i sterk grad. Derfor vil de nok ikke levere inn slike grunnlovsforslag nå.

Det alternativet de mest sannsynlig vil satse på, dersom de velger å prøve seg, vil derfor være at det først avvikles en folkeavstemning, som de håper på vil gi et ja-flertall. Dette eventuelle ja-flertallet, vil de så benytte seg av til å prøve å tvinge EU-motstanderne på Stortinget og i befolkningen, til å akseptere at de nødvendige grunnlovsendringer blir gjort. Dersom denne taktikken følges og skulle lykkes, vil Norge kunne bli medlem i EU tidligst høsten 2009. Før det kan det ikke skje, på grunn av bestemmelsene i §112 og hvordan grunnlovsforslag kan vedtas.

Men i det øyeblikket disse grunnlovsforslagene til omfattende endringer av Grunnloven blir innlevert, vil det bli full mobilisering i påfølgende stortingsvalg mot at disse forslagene skal bli vedtatt. Og da er det langt fra sikkert at det blir valgt et tilstrekkelig antall representanter på Stortinget som vil stemme for disse grunnlovsforslagene og dermed for et EU-medlemskap. Dette kan godt skje sjøl om det skulle ha blitt et ja-flertall i en tidligere, rådgivende folkeavstemning.

EU-tilhengerne er i en taktisk kattepine !

Dele artikkel (Share article by Email) Dele artikkel (Share article by Email)
Spread the love - Sharing is caring