Vi står i tidenes åndskamp i vår tid. Ikke i det ytre med krig og nød – det får gå som Gud vil, men om sjelene til menneskene. Det er lett for unge som søker fellesskap å bli sjelstatt av verden, tiltrekkes av pomp og prakt, søke autoriteter utenfor seg selv, istedenfor å bli sin egen autoritet som jeg tok opp i annen artikkel. Mange kristne har levd i minefelt med åndelige splittede familier hvor søsken, foreldre er sjelstatt av Sionismen i en mannsalder (som idag står for fall).

Hva er Satans neste plan når vranglæren og kjetteriet Sionismen faller, for å sikre seg sjelene som søker Kristus (og vil finne annet) ?

Protestanter tradisjonelt har vært opphengt i sola scriptura og enhver bli sin egen autoritet, mens den Babylonske Skjøgekirken tilbyr å være deres autoriteter, men mindre Hellig Ånd, og mindre frelse, for idet de setter seg på kirkebenken, og tror seg «hjemme», så tror de at de er i mål, at søket etter Kristus i seg er over. Hvor de bør søke innover, søker de utover.

Kristus finnes innover

Hos den adelige russiske Leo Tolstoj, en av Russlands største forfattere, er tanken om at:

• Guds rike er inni mennesket
• Kristi lære må virkeliggjøres i det indre liv
• sann kristendom er ikke først og fremst kirkelig ritual, men indre etterfølgelse

Leo Tolstoj sier:

Guds rike er inni dere / Guds rike er innenfor dere

‘The Kingdom of God Is Within You‘ er Tolstojs berømte bok fra 1894, bygget på Luk 17:21:

«For se, Guds rike er inne i dere.»

Hos Tolstoj betyr dette omtrent:

Kristi sannhet finnes ikke først i stat, kirkeinstitusjon eller ytre makt;

• den må fødes i samvittigheten.
• mennesket må leve etter Kristi bud innenfra
• Kristi liv må bli levende i menneskets indre.

«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» – Galaterne 2:20

Det er Paulus, ikke Tolstoj, men det uttrykker akkurat formuleringen «Kristus lever inni oss / i meg» mye mer direkte. Hos Tolstoj er hovedideen at Guds rike er inneni mennesket, og at Kristi sannhet må leves ut som en indre, samvittighetsbundet virkelighet.

Tolstoj la sterk vekt på at Kristi sannhet ikke først og fremst er noe ytre, kirkelig eller institusjonelt, men noe som må bli levende i menneskets indre. Derfor passer tanken «Kristus lever i oss» godt med Tolstojs ånd, selv om hans mest kjente formulering er: «Guds rike er inni dere.»

Barn vil forføres av verden alltid, til alle tider

Kunsten er å finne veien tilbake.

Sett fra en streng protestantisk-apokalyptisk synsvinkel kan barns vending mot katolisismen oppleves som en vandring mot det som identifiseres med Babylon i Åpenbaringen 17–18. Hva kan Bibelen fortelle oss om sønner og døtre som forlater sine fedres verdier og religion, en åndsvisshet han har brukt et helt liv å identifisere, i deres møte med verden ?

I dette huset er konflikten ikke bare mellom to religiøse temperamenter, men mellom to åndelige byer. Faren står, slik han forstår det, i Faderens hus, ved Lammet, ved Skriften og ved den smale vei (Matt 7:13–14; Joh 10:27; Åp 14:4). Sønnen går derimot mot det faren oppfatter som Babylon den store: den religiøse makt som er kledd i prakt, tradisjon, gull og hellig majestet, men som i sitt innerste har blandet Guds sannhet med menneskelig opphøyelse (Åp 17:4–5). Derfor blir sønnens vending mot katolisismen, i farens øyne, ikke bare et kirkeskifte, men et profetisk tegn på den siste forførelse — den gamle skjøgen som igjen lokker sjelene med mystikk, autoritet, seremoni og jordisk glans (Matt 24:24; 2 Tess 2:9–12; Åp 17:1–6).

Åpenbaringen beskriver Babylon som kvinnen «kledd i purpur og skarlagen, prydet med gull og edelstener og perler» (Åp 17:4), og i farens protestantiske lesning blir dette et bilde på en religion som fremstår blendende, men bærer dommen i sitt indre. Hun sitter ikke i åpen gudsfornektelse, men i hellig prakt. Nettopp derfor er hun så farlig. For endetidens bedrag kommer ikke bare som åpent opprør mot Gud, men som en storslått religiøs orden som krever ærefrykt, binder samvittigheten og lærer mennesket å bøye seg for et jordisk system der Kristus alene skulle være Herre (1 Tim 2:5; Mark 7:8, 13; Kol 2:8). Sønnen ser kanskje skjønnhet, fylde, kontinuitet og moderkirke; faren ser kvinnen på dyret, drukken av religiøs makt og åndelig hor (Åp 17:3–6).

Apokalytisk fall fra nåden

Fordi allianse med Skjøgen anses som en vederstyggelighet og stor synd, vil faren måtte se at sønnen kommer under forbannelsen og ikke lenger under velsignelsen fra over, fordi valg har konsekvenser.

Derfor blir smerten i huset så dyp. Faren ser ikke bare et barn som velger annerledes. Han ser en sønn som går mot byen Gud har merket for fall. Han ser en sjel som forlater den enkle evangeliske vei og trekkes mot en religiøs storhet som Skriften lærer de hellige å gå ut fra: «Gå ut fra henne, mitt folk, så dere ikke blir med på hennes synder» (Åp 18:4). Dette ordet klinger i farens indre som et ekko av reformasjonen selv — et kall til å forlate Babylon, ikke å vende tilbake til henne. Derfor oppleves sønnens valg som en omvendt utvandring: ikke ut av fangenskapet, men tilbake inn i det.

Slik blir den fortapte sønn i dette perspektivet også en apokalyptisk lignelse. Han forlater ikke bare hjemmet; han forlater huset for byen. Han går ikke bare bort fra faren; han går mot en annen åndelig moder. Han forlater den åpne Bibel på bordet og trekkes mot altere, røkelse, hierarki og prakt. Det som fra utsiden ser ut som from hjemkomst til en urgammel kirke, ser fra farens synspunkt ut som et oppbrudd fra Faderens hus og en vandring inn i Babylon. Derfor står faren igjen som en restfigur fra Åpenbaringen: en som holder fast ved Jesu vitnesbyrd (Åp 12:17), som nekter å la seg blende av den store religiøse byens glans, og som vet at alt som ikke er bygget på Kristus alene, til slutt skal styrte (1 Kor 3:11–13).

For Åpenbaringen lover ikke reform av Babylon, men fall: «Falt, falt er Babylon den store» (Åp 18:2). Det betyr at alt det som virket urokkelig, ærefullt og mektig, plutselig skal vise seg dømt. Alle jordens konger og folk som undret seg over hennes prakt, skal se røyken stige opp (Åp 18:9–10, 18). I den timen vil det ikke hjelpe å ha vært nær det imponerende. Det vil ikke hjelpe å ha vært del av det majestetiske, det gamle og det verdensomspennende. Spørsmålet vil bare være hvem som tilhørte Lammet (Åp 14:1–5), og hvem som lot seg forføre av kvinnen (Åp 17:2). Derfor er farens frykt ikke sentimental, men eskatologisk. Han sørger fordi han tror sønnen går mot en by Gud skal styrte.

Faren blir i Faderens hus, ved Ordet, ved Lammet og ved den smale vei. Sønnen går ut mot Babylon, mot den brede religiøse vei som glitrer i gull, repeterende sakramenter og litturgier, røkelse og autoritet, men som faren tror ender under dom. Derfor går sverdet gjennom huset. Ikke fordi sannheten er svak, men fordi den er så skarp at den skiller blod fra ånd, arv fra lydighet, religion fra evangelium. Og når Babylon faller, skal det vise seg hvem som gikk hjem, og hvem som gikk bort.

Et hus i strid med seg selv faller

Familier vil da oppleve at åndelig felleskap i familien er knust, ferdig, borte. Tilbake vil bare være et utvendig ferniss, en sivil høflighet.

Og slik går sverdet gjennom huset. Ikke fordi faren mangler kjærlighet, men fordi kjærligheten ikke kan oppheve dommen. Ikke fordi sønnen nødvendigvis søker mørket, men fordi mørket i de siste tider kommer som lys, prakt og religiøs storhet (2 Kor 11:13–15). Huset deles derfor mellom Faderens hus og Babylon, mellom Lammet og den store byen, mellom den smale vei som få finner og den brede vei som samler massene (Matt 7:13–14). Faren blir stående ved døren, bedende, våkende og sørgende, mens han håper at sønnen ennå skal høre kallet før det er for sent: «Gå ut fra henne, mitt folk» (Åp 18:4).

I farens protestantiske syn er sønnens vending mot katolisismen ikke bare et kirkeskifte, men en bevegelse mot Babylon den store i Åpenbaringen 17–18: en praktfull religiøs makt som blander hellighet med menneskelig opphøyelse og derfor er merket for dom (Åp 17:4–6; 18:2–4). Sønnen ser skjønnhet og fylde; faren ser kvinnen kledd i purpur og skarlagen (Åp 17:4). Sønnen søker moderkirken; faren hører ropet: «Gå ut fra henne, mitt folk» (Åp 18:4). Derfor blir splittelsen i huset apokalyptisk: faren står ved Lammet og den smale vei (Matt 7:14; Åp 14:4), mens sønnen trekkes langs den brede vei mot Skjøgens by som er åndelig konkurs som en dag skal falle (Åp 18:2); Babylon.

Spandau Ballet – How Many Lies?