Skriv ut Skriv ut

Det finnes ikke store menn lenger

Etter å ha sett filmen ”13 Dager”, om John Firtzgerald Kennedy’s kamp for å unngå atomkrig under Cubakrisen i 1962, må jeg gram i hu spørre meg selv hvorfor det ikke finnes store menn lenger? Når vi nå går inn i terrorskapernes og krigshissernes tidsalder.

JFK’s tale etter krisen:
”Hvilken fred ønsker vi? Jeg snakker om ekte fred, som gjør livet verdt å leve. Ikke bare fred i vår tid, men fred til enhver tid. Våre problemer er menneskeskapte, og kan løses av mennesker. Vi har tross alt det til felles at vi alle bor på denne lille kloden. Vi puster inn samme luft. Vi tenker alle på barnas fremtid. Og vi er alle mennesker”.

Store ord. Vakre ord. Og ord fra politikere er flyktige, men dette var ord som var bevist gjennom handling. Bøker er skrevet om ”The Day America Died”, ”The Murder That Changed the World”, inklusivt vår verden også, for her tapte hele verden sin uskyld, og som de sier; krisen ble løst av ”noen få menn med gode viljer”. Hvor er de med gode viljer idag?

Idag hvor lederne våre stort sett er opptatt av egeninteressen; ambisjoner eller økononomiske fordeler de kan oppnå gjennom sin politiske deltakelse (livstidspensjon og fordeler-gjennom-forbindelser programmet – skjult korrupsjon), så er vakumet og savnet etter slike store menn betraktelig.

Der finnes ingen å beundre lenger, ingen å se opp til, ingen å dedikere sin arbeidsinnsats for på idealistisk grunnlag, ingen å følge, ingen med intergritet, ingen med ryggrad til å stå opp mot det farmasøytiske- eller militærindustrialistiske kompleks eller andre økonomiske interesser, som Kennedy måtte slåss mot blant sine egne landsmenn like mye som mot Krustchov. De ville ha cash-flow for leverandørene, større budsjetter for seg selv, han og hans politiske rådgivere ville bare ha fred. Så ble også Kennedy drept for sin moralske samvittighet. Hans lederstil fylte ikke de rette lommer. Ei heller sine egne.

Idag når partiene våre selger ut, privatiserer som det så fint heter, hvilket betyr at det selges til pengesterke venner, som siden vil fylle ens lommer, og ikke til oss vanlige private. Mens Arbeiderpartiets tillitsmenn i lønn for strevet med ”privatiseringen” får toppjobber, opsjoner, og feite lommebøker (f. eks. Hafslund). Ikke noe bedre til venstre enn mot høyre når det gjelder å berike seg selv og sine egne.

Neste ut er drikkevannet vårt. Det blir for sent å snyte seg når skaftet er borte.

Spread the love
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Facebook Comments

Kommenter. Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.