Finanskrisen – et planlagt statskupp?

Hvem eier pengene som alle verdens land skylder? Er finanskrisen et nøye planlagt statskupp? Noen av spørsmålene Per Aslak Ertresvåg stiller i sin siste bok som kommer i bokhandelen snart. Riksavisen presenterer her utdrag fra et av temaene i boken.

Store mengder papir og trykksverte har vært brukt av eksperter som har villet kommentere og framfor alt forsøke å forklare årsaken til den internasjonale finanskrisen som verden har opplevet det siste årene og som ennå ikke er overvunnet. Boligboble, kapitaltørke, subprime? Det gjettes over en lav sko. Men er man blitt klokere? Har noen vært i nærheten av å gi en troverdig forklaring?

Den engelske dronningen utba seg en forklaring fra landets fremste økonomer på hvorfor ingen «forutså» krisen. I sitt svar til dronningen sa toppøkonomene – etter nesten et helt år i dyp fundering – at der var «mange tegn» som på forhånd fortalte om «ubalanse og der var flere indikatorer på at noe var galt».

Det virkelig store vannskillet, finanskrisen som sist rystet den vestlige verden, brøt ut i 1929. Den var forberedt gjennom lang tid, sa Louis McFadden, den mektige lederen av penge- og bankkomiteen i Representantenes Hus i Washington. «Dette var ikke noe som skjedde tilfeldig. Det var en nøye konstruert hendelse …De internasjonale bankierer søkte å skape en fortvilelse her så de kunne framstå som herskere over oss alle.»

Han var ikke alene blant kongressrepresentantene som ga uttrykk for dette. Alt utviklet seg som etter en plan. Effekten var at fattigdom og sorg spredte seg over store deler av USA og Europa. Mens den lille gruppen som sto bak krisen, mangedoblet sine formuer.

Tar vi McFaddens utsagn fra den tid for pålydende verdi, melder spørsmålet seg naturlig: Hvis en slik internasjonal finanskrise skyldtes en bevisst handling i 1929, er det utenkelig at en slik godt planlagt operasjon kan friste til gjentakelse senere, under enda bedre omstendigheter, med enda større muligheter for utbytte – økonomisk og maktpolitisk?

Hva er The Federal Reserve?

Under arbeidet med å skrive boken Makten bak Makten (2006) stilte jeg ett enkelt spørsmål til en rekke professorer ved Universitetet i Oslo, deretter til enkelte stortingsrepresentanter og til sist til et par av de økonomer som med stor autoritet uttaler seg til norske medier om internasjonal økonomi. Spørsmålet var: Hvem er det som eier eller har kontroll med den amerikanske seddelbanken, The Federal Reserve?

Ikke én eneste av dem svarte riktig. Åpenbart var det ukjent for dem at The Federal Reserve er eid av 10 private banker som helt siden unnfangelsen i 1913 har vært i hendene på noen få familiedynastier, med den europeiske Rothschild-klanen som den klart styrende. Rimeligvis omsettes ikke aksjer fra disse bankene på det åpne marked.

Man kan hverken forstå amerikansk økonomi eller politikk uten å kjenne The Federal Reserves reelle status, vite litt om hvordan den kom til verden i 1913, bare 15 år før krisen i 1929. Det skjedde gjennom et kupp som satte både president, kongress og opinion sjakk matt.

At landets sentralbank ble privateid var en forutsetning for at en elite kunne slippe løs og styre krisen i 1929. Siden da har den politiske makt i verdens mest dynamiske økonomi vært i hendene på disse kapitaleierne.

Krisen i 1929 kan betraktes som en øvelse, en generalprøve på den virkelige forestillingen som måtte utsettes en tid, til den egentlig premieren endelig kunne finne sted.

Åpningen på premieren ble markert i 2008 ved at investeringsbanken Lehman Brothers og forsikringsgiganten AIG styrtet i avgrunnen. Det endelige, dramatiske høydepunkt, forestillingens politiske, økonomiske og sosiale ras, er kanskje ikke satt i bevegelse. Enn om klimaks ligger foran oss?

Tiden mellom generalprøve og premiere, fra året 1929 til 2008 har vært avgjørende for å orkestrere alle ledd i den teatrale oppbygning og prosess. Nå som forrige gang må dynamikken, balansen mellom sjokk og håp, vekslingen mellom selvbedrag og angst doseres riktig. Forestillingen er utvidet. Men innholdet, ikke minst klimaks, er tilspisset. Og viktigst: Alle hovedaktører er de samme. Utbyttet – kapitalen bak – er ytterligere konsentrert og forestillingens fokus forsterket.

Kollapsen i 1929 ble iverksatt midt i en opphetet jobbetid. Og verktøyet som ble brukt for å utløse panikken, var bruken av kortsiktige lån som brått ble trukket tilbake og satte tusener av spekulanter i desperat forlegenhet. 80 år senere ble samme metode brukt i forbindelse med rundhåndet, eller rettere sagt en risikopreget flom av lån til boliger. Forskjellen er at virkningene denne gang skulle ramme hardere og utslette mest mulig av middelklassen. Finansverdenens Tarentinoer iverksetter en gjennomprøvd regi.

Et lett gjenkjennelig likhetstrekk mellom 1929 og 2008 er pengetørken som plutselig oppsto i bankene. Seddelmengden før og etter krisen i 2008-2009 var uforandret. Men hvor er pengene blitt av? Pengene var ikke forsvunnet ut i luften, hverken brent opp etler kastet i havet. Pengestrømmen ble bevisst holdt tilbake. Nok et nødvendig, trekk for å omforme en prekær situasjon til en økonomisk krise, senere en alvorlig sosial krise og etter hvert en politisk krise.

Fra dette tidspunkt kunne forestillingens iscenesettere lene seg tilbake og vente på at politikere i den vestlige verden, og helst også andre steder, trådte i aksjon. Om de forbedret eller forverret situasjonen, uansett visste eliten at tøylene lå i deres hender. I siste instans, de og ikke landenes politikere, hadde makten. De, og ikke politikere var utdannet for å spille på denne arenaen. De var simpelthen født til å inneha hovedrollen, skjult eller åpent.

En planlagt krise

Den britiske dronningens økonomiske vismenn antyder altså at de hadde iakttatt «mange tegn» og «flere indikatorer» på en kommende alvorlig krise. Noe sier meg at ihvertfall enkelte av disse toppøkonomene må ha hatt en anelse mer enn dette. Finanssentret City of London er i en slik sammenheng, neppe mindre viktig enn Wall Street i New York.

Enhver kunne gjennom år iaktta hva som foregikk, og langt fra «tilfeldig». Bevisst ble lånerenten holdt lav. Bevisst ble der gitt kapital til boliger for insolvente låntakere.Sjekkpunkter og sikkerhetslås som i mange år hadde ligget inne i lånesystemene ble fjernet. Reagan åpnet ballet. Etterpå kom Clinton. Flere av de løsaktige nyordningene ble innført i hans presidenttid. Kontrollordningene forsvant. Et mylder av «finanspakker» fikk fritt spillerom i et system som ikke engang brydde seg om å skille mellom realverdier og fantasiprodukter. George W. Bushs regjering skulle ikke nettopp bedre situasjonen. Med et par nye internasjonale militære konflikter i Irak og Afghanistan og ikke helt bagatellmessige skattepakker til overklassen, ble landets økonomi blottet, rede til voldtekt.

I internasjonal presse dukket en nyhet opp omlag en måned før bomben sprang. Daværende finansminister Henry Paulson opplyste på en pressekonferanse i Washington at beslutningsmakt på enkelte viktige områder skulle flyttes fra finansdepartementet til The Federal Reserve. Til The Federal Reserve? Ja, det var jo seddelbanken, landets sentralbank. Men altså eid av private familier, landets finansielle, private krumtapp. Kuppmakerne!

To guruer trer fram

Det meste av hva som har skjedd etter at Kongressen ble overtalt til å bevilge kjempestøtten, 700 milliarder dollar til USAs bank- og finansvesen, bekrefter at finanskrisen har vært styrt. Det ser man også etter hvert som det er blitt klart hvor pengene har tatt veien.

Påfallende er president Barack Obamas valg av sine nærmeste økonomiske rådgivere, finansminister Timothy Geithner og Lawrence Summers. Begge har vært guruer i den verden som falt sammen. Knapt noen har oppholdt seg så lenge og så tett innpå de private og offentlige pengebingene som disse to. Begge har tilhørt gruppen av resipienter av gedigne inntekter basert på et vitenskapelig oppbygd korthus. Disse to ble utnevnt for å redde president Barack Obamas skisserte «regulerende» finansplan.

Å iaktta dem på en pressekonferanse et par dager før president Barack Obama 20. juni 2008 la fram nye planer for regjeringens regulering av finansmarkedet, var i sannhet avslørende. Her syntes det klart at finanselitens våteste drømmer skulle gå i oppfyllelse.

Den private seddelbankens (The Federal Reserves) makt skulle ytterligere styrkes og den private banksektoren skulle fortsette stort sett i samme spor som før, med støtte fra statens hjelpekasse.
Mens presidenten forklarte, greide ikke finansminister Geithner ved siden av ham å holde seg alvorlig, men måtte snu seg bort for å skjule et smil. Kanskje streifet ordene Louis McFadden brukte for å beskrive kollapsen i 1929 ham: «Dette er ikke noe som skjer tilfeldig. Det er en nøye konstruert hendelse …. de internasjonale bankierer søker å skape en fortvilelse så de kan framstå som herskere over oss alle».

Den utenkte tanke

På surrealistisk vis blir det fengslende å lytte til «ekspertenes» kommentarer etter hvert. Hva og når vil noe skje som signaliserer at forholdene i verden igjen er vendt tilbake til normaltilstanden? Normaltilstanden betyr da etter disse ekspertenes mening at et fritt marked fungerer, at praksis og linjer fra fortiden stort sett er på plass med «strukturerte» bankprodukter, derivater, sertifikater, bonus og «rating».

Det forhold at finansverdenen gjennom generasjoner kan ha vært styrt av en totalitær preget finanselite later til å være en utenkt tanke hos slike eksperter. Like fjern er tanken at globaliseringsprosessen har sitt opphav i de samme kretser. Slik informasjon inngår ikke i pensumet på universiteter og høyskoler. Hva eksperter mener å kunne konstatere, er at krisen allerede er lettet. Beviset er at de store bankene har begynt å dele ut bonuser til sine ansatte.

Det urovekkende spørsmålet vedblir likevel å gnage: Kan det gamle banksystemet fortsette uendret? Særlig fra europeiske stater er kravet framsatt: Alt må endres! Statsinngrep, drastiske reguleringer må vurderes. Og enkelte fremmede røster blander seg i koret:
«Avglobaliseringen har allerede begynt. Ikke på noe vilkår kommer vi tilbake til det gamle økonomiske regimet», forsikrer den amerikanske sosiologen og Hannah Arendt-disippelen Richard Sennett. Å komme ut av denne krisen vil ta tid. Systemet har skapt sin egen kollaps fordi det har forlatt realøkonomien og skapt en fantasiverden, hevder Sennett til den spanske kvalitetsavisen El Pais.

Mon tro det. De har kanskje ikke lenger den samme autoritet. Men de har makt og den vil bli brukt. Å se bort fra en så enkel kjensgjerning er et vel optimistisk synspunkt.

Pengetørkens gåte

Elitens store salgsprodukt har vært den samme globaliseringsideen som kjørte Hellas og den tidligere velferdsstaten Island i grøfta. Der har ingen hittil kunnet peke på enkle løsninger. Begge disse landene ble styrt inn i tragedien av egne økonomer og politiske ledere med sterke råd fra utenlandske rådgivere. Flere europeiske land, Irland, Italia og Spania, vil møte problemer som ikke blir enkle å løse med dagens banksystemer intakte. England var rystet og har måttet innlede en nasjonal hestekur. Tyskland går angivelig bedre, men har en utenlandsgjeld som de knapt kan administrere. USA er sunket ned i bunnløs gjeld. Landet er teknisk konkurs og burde egentlig vært satt under administrasjon for å unngå trekke for mange andre med seg.

Et hovedspørsmål var lenge dette: Hvor tok pengene veien? I bankene var plutselig oppstått pengetørke.

En enkelt rakrygget, modig amerikansk økonom og politiker, Catherine Austin Fitt, viseboligminister under Ronald Reagan, har snakket i klartekst om temaet og legger ikke fingrene i mellom:
« It just keeps disappearing. There was four trillion that disappeared from the US government between 1998 and 2002 along with trillians more from the pump-and-dump of the internet and telecom stocks, the Enron debacle and other financial frauds. Since then and into 2008, funds keep disappearing into the Afghanistan and Iraq campaigns.
Now (2008) we have 700 billions in bailouts and 7 trillion dollar plus in loans by the Fed, not to mention 5 trillion dollar in mortgage liabilities assumed by the Federal government with the passage of the Housing and Economic RecoveryAct of 2008».

I USA overlever 50 millioner mennesker utelukkende takket være mat fra matkuponger. Ukentlig tvinges rundt 5000 familier fra mellomklassen til å forlate hus og hjem. Selv de som betrakter seg som «innsidere» finner markedet ubegripelig.

Hvis det hele har vært styrt, hvem har i så fall sviktet? Skulle og kunne noen ha grepet inn? Sheila Bair, en mektig lederskikkelser på finansfronten og president for USAs offentlige Investerings- og garantifond, har flere ganger uttalt seg kritisk. På en pressekonferanse 14. januar 2010 i Washington uttalte hun at The Federal Reserve for en stor del var skyldig i krisen.The Fed hadde ikke på tidlig nok tidspunkt grepet inn overfor lånekrisen på boligmarkedet.

«Dersom loven som regulerer hypoteklånene var blitt modifisert i 2001 i stedet for i 2008 ville en stor del av de giftige lånene vært unngått og omfanget av krisen ville vært en annen», slo hun fast.

Med den uttalelsen kastet hun ikke bare den varme poteten i fanget på tidligere sjef for the Federal Reserve, Alan Greenspan. Det som synes å ligge i uttalelsen er at the Feds svikt hadde hatt en hensikt, og at denne hensikt har rammet oss alle. (El Pais, 15.01 2010) Likevel later det til at hun ikke helt har fått med seg sammenbruddets egentlige politiske natur.

Et finansielt statskupp

Det har derimot Catherine Austen Fitt, som både er tydelig og direkte:
«Akkurat som selve boligboblen, var den økonomiske kollapsen planlagt. Karakteren av den finansielle modellen «pump-and-dump» her på planeten er at maktmennesker har bestemt seg for at de skal tjene mer på dump enn pump. I «pump»-fasen er det langt flere mennesker som tror at de er «insiders» enn under «dump». «Dump»-fasen er det øyeblikket da du ser sannheten og du vil oppdage hvem som er ute og hvem inne, eller hvem som er dine virkelige venner.
Denne syklusen vi nå er inne i, er likevel temmelig forskjellig fra andre. Tusenvis av bankfolk og executives som deltok i å skape boligboblen var uforberedt på dump-begivenheten i 2008.
Vi er ikke tilbake ved situasjonen under det økonomiske tilbakeslaget som verden opplevde i 1988-89. Her og nå står vi overfor en fundamental nyording av vårt styringssystem – kulminasjonen av et finansielt statskupp,» er ordene fra den tidligere viseboligminister Catherine Austen Fitt.

Og fra historien høres som et snart hundreårig ekko en advarsel fra Louis McFadden:
«Vi er ennå ikke ved historiens sluttpunkt. Men vi er ved slutten av den misforståelse at mennesker med kontroll ønsker seg mindre enn en total kontroll over alt.»

Først ved tredje drapsforsøk klarte mektige bakmenn å lukke hans munn for alltid.

Red.: Dette er ikke bildet fra Die Zeit i boken. Dette er Marx som er fornøyd med kapitalismens fall, fra (c) Reuters.

Hvor er pengene blitt av er spørsmålet fra verdens finansfolk. Tegneren i Die Zeit har svaret.

(Red: Denne tegning er i boken, og vi har den ikke)

Øvrig lesning

Per Aslak Ertresvåg – Makten bak makten (2006)

Per Aslak Ertresvåg – Sov mitt lille Norge (2008)

Bokanmeldelse: SOV, mitt lille Norge (2008)
http://www.nyhetsspeilet.no/2009/02/bokanmeldelse-av-ertresvags-sov-mitt-lille-norge-2008/

Facebook Comments

Leave a Comment


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.